LESERBREV
Tja slik holdt jeg på, i flere år, vurderte opp og imente hva som var best, tryggest for den sensitive magen, for kroppen. Ville gjøre alt rett, ville ikke bli dårlig. Ville la det utspille seg lett, ville føle meg lett til enhver tid, så ja tenk om jeg hadde spist den appelsinen og drukket den Farrisen før sauna, hadde jeg følt meg lettere da? Hadde jeg følt at saunaen gikk dypere? Kanskje bønnene ikke hadde latt meg oppnå den dypeste zen bliss-effekt?
Det er sånne utspill som lar seg reflektere, analysere over der oppe. Kroppen bare følger etter.
Jeg hadde visst holdt kroppen i flere år, idet jeg kom inn til psykologen. Jeg trodde jeg hadde kontakt, alle sa jeg var så kroppslig, trodde det selv også. På noen plan var jeg jo det, men jeg hadde visst holdt magen inne i årevis. Hallo! Etter noen uker med øvelsene, la jeg merke til at magen ønsket å holdes inne i alle mulige rare settinger. Jeg begynte la den slippe taket. «Så lille mage, du skal bli buddha-mage nå.» I fasen der jeg heller ikke fikk trent var det litt merkelig bare la den være begynnelsen på en graviditet. Føltes det ut som, da. Utrolig hvilke mekanismer som holder deg i visse mønstre.
Frykten for stå på to bein var visst også der, jeg vred visst føttene oppover, på siden. Det var ganske rart å begynne stå i riktig posisjon. Kan jeg holde min egen kropp? Jeg blir ustød da, om jeg skal stå skeivt. Det var utfordrende holde seg oppe iblant. Måtte sitte på bussen, måtte sette meg ned over alt. Det var tungt å stå rett opp, jeg kunne trene, men stå rett opp og ned ordentlig, nei det ble for mye. Blokkeringer her og der. Det er energilekkasjer, det er som om det er hull i plast badebaljen du har kjøpt på Ikea. Til slutt er det ikke særlig kult å bade i den, kan du si. Når alt vannet renner ut, får ikke digget deg like mye i den. Sitte opp i en slapp badestamp? Nei takk ass, det holder nå liksom. Ja det er ikke liksom heller, det er faktisk real. Det holder nå! Selvsagt med et utropstegn. For kroppen min skrek etter det utropstegnet. Måtte sove hele dager, for å skjønne at noe var galt. Det er sånn reisen min starten, på et dypere plan. Den startet med mat for mange herrens år siden, da jeg var ung i studenttiden. I dag i en alder av 30, nesten ti år etter, er jeg fortsatt på reisen, tilbake til kroppen. •
Dette er et leserbrev. Artikkelen gir uttrykk for skribentens meninger.
• Spre viktig informasjon til flere som trenger det.
• Øke forståelsen og bekjempe stigmatisering.
• Gi håp og støtte til alle som sliter.
Doner nå via Vipps til 12137 og bli med i arbeidet for bedre psykisk helse for alle! Hjertelig takk for din støtte! Vennlig hilsen redaksjonen i Magasinet Psykisk helse.
