– Drømmen er å bety noe

Da hun var innlagt på DPS (distriktspsykiatrisk senter) på Voss, begynte Michelle Ullestad (27) å skrive om sine egne opplevelser. Det var i 2015. Hun hadde fødselsdepresjon, et år etter at hun hadde født datteren sin. Tekstene ble en måte å bearbeide tankene og de utfordringene som hun kjempet med, forteller hun. 

– Etter at jeg kom ut fra DPS, begynte jeg å skrive låter.

Ullestad fikk tidlig en ADHD-diagnose og kunne slite med depresjon. Da hun ble gravid, følte hun seg dårlig. Det utviklet seg til en depresjon som hun opplevde som veldig intens. Hun skammet seg. Alle hadde fortalt henne at når du får barn, blir du så glad, alt blir så fint.

– Det var ikke så mange som sa at det kanskje ikke blir slik. Senere snakket jeg med helsesøster, og hun fortalte at det var ganske vanlig at nybakte mødre ikke får denne veldige gleden, selv om det kanskje heller ikke er vanlig å bli deprimert, slik som jeg ble, sier Ullestad.

Det gikk lang tid før hun sa fra om det hun slet med. Da hun endelig var klar, hjalp det ikke at hun fikk en time på DPS først et halvt år senere. På det tidspunktet var hun langt nede og trengte hjelp der og da.

– Et halvt år er veldig lenge når man er deprimert og syk.

Ville ikke dø

Michelle Ullestad var på det tidspunktet så desperat at hun gjennomførte det hun kaller en kalkulert overdose. Hun tok en blanding av flere av medisinene hun gikk på. Hun ble innlagt på akutten på Haukeland sykehus. Etter ett døgn på observasjon fortalte hun at hun ikke var suicidal, men at hun trengte hjelp – og trengte det nå. Hun ønsket å bli innlagt.

– Planen var aldri selvmord, men jeg måtte ta nok piller til å bli tatt seriøst og lite nok til ikke å dø. Det var i hvert fall nok til å bli hørt og til å bli lagt inn, forteller Ullestad.

Fant sin vei

– På Bjørkeli DPS på Voss var det veldig behagelig. Det var bare to uker, men for meg var det litt som å trykke på en omstart-knapp. Jeg hadde ingen jeg måtte ta vare på. Det var jeg som var der for å bli tatt vare på. Jeg fikk faste måltider til faste tider. Jeg fikk være kreativ.

Å kunne utfolde seg kreativt ga mestringsfølelse og skaperverdi. Hun hadde ukentlige samtaler med psykolog der hun kunne snakke om sine traumer og andre opplevelser som kan ha utløst depresjonen. Etter Bjørkeli fortsatte hun å gå til psykolog, leste seg opp og hørte på podkaster, så på TED-forelesninger, gikk til hypnose og prøvde alt mulig for å få det bedre – også å lage musikk. Hun tror at en kombinasjon av alle disse tingene har hjulpet henne til ikke å bli deprimert igjen siden.

– Det tok kanskje ett til to år før jeg følte at jeg var der jeg ønsket å være psykisk.

Låtskrivingen begynte med at hun improviserte med gitaren med både ord og melodi samtidig. Ullestad kan ikke helt forklare prosessen. Hun bare skriver sier hun. Det kommer rett fra hjertet. Og så bruker hun tid etterpå til å redigere.

– Jeg skriver i utgangspunktet for meg selv – og så deler jeg med andre. Når jeg skriver, er det ingen andre som ser det enn meg, og da kan jeg skrive som jeg vil og akkurat det jeg tenker.

Dele med andre

Tanken på å dele sangene sine med andre kom med låten Uro, som handler om hvordan Michelle Ullestad opplever å ha ADHD. Hun syntes den ble bra nok til å kunne fremføre for andre. Og så tenkte hun at det kunne være andre med ADHD som kunne ha nytte av å høre sangen.

Det var også da tanken på å bli artist dukket opp. Først var det bare en drøm, men med Uro bestemte Ullestad seg for at det var det hun skulle bli. Og så har det gått veldig bra, legger hun til.

Første gang hun opptrådte med noen av sine sanger var på den nå nedlagte musikkpuben Garage i Bergen. Det var for fem og et halvt år siden på en «åpen mic»-kveld. Det gikk ikke helt etter kjøreplanen. På scenen glemte Ullestad teksten. Hun prøvde en gang til, men fortsatt forsvant ordene for henne. Først på tredje forsøket fikk hun fremført sangen sin.

– Det var veldig stressende, men jeg ville veldig gjerne få det til. Derfor prøvde jeg på nytt og på nytt og på nytt. Det var ikke akkurat noe gøy der og da, sier Ullestad.

– Fortsatt må jeg stille meg litt i en sånn superhelt-posisjon før jeg skal på scenen. Jeg må si til meg selv at dette klarer jeg, dette blir gøy. Men det hender at jeg begynner å grine og vil gå hjem før jeg skal på scenen.

Treffer andre

Men så går det bra likevel. To konserter på By:Larm ble noe av det gøyeste Ullestad har gjort i hele sitt liv. Etterpå tenkte hun at alt det hun har gjort opp til da med musikk, all jobbingen frem til da, var verdt den halvtimen på scenen. Det var en helt magisk opplevelse der alt gikk som det skulle, alle spilte riktig, lyden var bra, hun glemte ikke teksten og falt ikke da hun skulle hoppe ned fra scenen. Fasit var blant annet terningkast seks i Dagbladet.

– Det var veldig stas.

Å finne et publikum som berøres av hennes tekster, og at det hun skriver får betydning for andre, er veldig tilfredsstillende for Ullestad. Det er motiverende og en av grunnene til at hun lager låter. Hun føler seg heldig og takknemlig.

– Når folk skriver at sangene mine har betydd noe for dem, da kan jeg på en måte ikke forvente mer. Det var min første drøm, erkjenner Ullestad.

– Jeg fikk en gang en lang og fin melding fra en som heter Nora. Den henter jeg ofte frem. Og etter hvert har jeg også blitt litt kjent med Nora og truffet henne. Hun har til og med vært med og danset i musikk­-
videoen min.

Uken etter dette intervjuet skal Ullestad til Oslo for å delta på NRKs Urørt-finale. Det siste året har vært hektisk med konserter og festivaler. Nå ser hun frem til litt rolige tider, der hun både kan skrive nye sanger og jobbe med andre kreative sider ved seg selv.

Noe av det Michelle Ullestad ønsker, er at datteren skal kunne være stolt av henne. Hvis Ullestad kan vise at hun gjør alt hun kan for å være den hun vil være, så kan datteren kanskje få lyst å gjøre det samme.

– Jeg håper at hun kan se at jeg jobber hardt, at jeg er god med mennesker, tar vare på dem rundt meg og meg selv. At hun kan være stolt av meg. •

Det er så kaotisk i hodet mitt
Jeg er over-entusiastisk
Elektrisk
Går inn i alt med liv og sjel
Er det rart jeg blir gal?
Uro
Uro
Gå hjem
[…]
Helvetes hjertebank
Jeg føler meg kvelt
Alltid forfulgt av rastløshet
Ubehag er alt jeg har
Er det rart jeg blir gal?
Uro

Fra sangen Uro