Den brutale sannhet

Unicefs kontorer i Nydalen i Oslo er fulle av farger, planter og bilder av barn.  Gjennom vinduene strømmer det magiske, gylne sollyset som av og til bryter fram i novembermørket. Kristin Oudmayer hilser med et generøst smil. Det karakteristiske mørke og krøllete håret, som hun ble plaget for som barn, ligger som en sky rundt ansiktet. Hun er direktør for barns rettigheter og bærekraft og er kjent for å tale barnas sak i samfunnsdebatten, ikke minst når det gjelder utenforskap og mobbing. Hun har sin egen mobbehistorie som hun har delt. Enda mer smertefullt ble det da også datteren hennes ble utsatt. Oudmayer har skrevet tre bøker om mobbing. Men akkurat denne høsten har hun skrevet et innlegg på Facebook som har berørt mange av følgerne hennes.

Befriende

Hun fortalte om en far, Per Oskar, som levde et vanskelig liv med rus og psykisk lidelse. Hva kunne de skrive i dødsannonsen om en mann som sviktet familien sin? 

– Mange syntes det var befriende at jeg sa det sånn som det var. Noen syntes også at det var brutalt. Jeg tenkte på om jeg burde være så åpen. Men jeg orker ikke å pakke det inn. Og så vet jeg av erfaring at det betyr noe for folk. 

Oudmayer tror det snakkes for lite om de blandete følelsene som kan oppstå når foreldre dør.

– Alles liv er sammensatt. Når noen dør, har vi en tendens til å bli ekstremt høflige versjoner av oss selv som fokuserer på det positive. Jeg har opplevd det med venner som har mistet foreldre eller andre. Selv om det vært en helt forferdelig familiehistorie, legger man ut en skjønnmalt versjon på Facebook, eller snakker om det slik. Man har behov for å trøste seg selv litt og minnes de fine tingene.

Noen har stilt spørsmål om det var etisk riktig av henne å minnes faren slik:

– Jeg prøver å være sannferdig, og jeg føler jeg må kunne eie min historie, så lenge jeg ikke har dårlige intensjoner. Både broren min og jeg ble overrasket over hvor trist vi syntes det var da faren vår døde, når dette var en fyr som gjorde så mye dritt, og ikke var del av livene våre på daglig basis. Vi trodde at det ikke kom til å gå så mye inn på oss, men det var helt feil. Da han tok kontakt med oss fordi han var blitt alvorlig syk, var det fint. Han viste selvinnsikt på en måte som han aldri hadde gjort før. 

Gode besteforeldre

Oudmayer takker besteforeldrene på morssiden for at det gikk så bra med henne. De var tilstedeværende med mye støtte i et familieliv med mye uro og dårlig økonomi. De hjalp Kristin så hun kunne få være med på det andre barn fikk.

En hendelse i barndommen skulle også få avgjørende betydning:

– Jeg overhørte at en voksen person i familien sa om meg: Det kommer aldri til å bli noe av Kristin, med den bakgrunnen hun har. Jeg som hadde venner, var kjempeflink på skolen og en mor som hadde veldig tro på at jeg kunne få til det jeg ville. Det ble et forferdelig, men et viktig øyeblikk i livet, for det åpenbarte seg som et valg; at jeg kunne lagt meg over i elendigheten. Når jeg senere har hatt det vanskelig, og lyst til å gi opp alt, har jeg hørt den lille stemmen i meg: jeg skal klare meg. 

– Men med det mener jeg ikke man bare kan bestemme seg eller tenke seg ut av ting.  

«Den ene»

For det er viktig å ha noen som hjelper, slik Kristin Oudmayer hadde. Derfor heter også ett av prosjektene hennes i Unicef «Den ene». 

– Det handler om å gjøre voksne i stand til å fange opp unger som står utenfor fellesskapet. Ikke nødvendigvis en behandler, men en person som kan gi en følelse av å bli sett og hørt. Forskning viser at det er livreddende. Det er lett å glemme litt selv hvordan man kan bidra. Hva kan jeg gjøre for å skape det samfunnet jeg vil ha? Hva betyr det å se barn, og lytte, uten frykt for å gjøre noe feil?

– Hva gikk galt med faren din?

– Han hadde konsentrasjonsproblemer fra han var liten, og fikk det vanskelig på ungdomsskolen. Han var intelligent, men fant ikke sin plass.

Oudmayer forteller at faren reiste til sjøs bare 15 år gammel, og var ute i åtte år, i selskap med skadete krigsseilere.

– Han opplevde mye skadelig i det tøffe miljøet der. Han kom hjem nedkjørt både mentalt og fysisk og ble innlagt i psykiatrisk sykehus for første gang. Han har også sin historie med vonde opplevelser og ble ikke fanget opp. Det er mye å bli sint på han for, men det klarer jeg i mindre grad å være nå.

Selv har Kristin Oudmayer prøvd å bryte et generasjonstraume. 

– Fram til jeg fikk barn selv, så var det veldig vanskelig å sette grenser for meg selv. Jeg sluttet aldri å lengte etter å ha faren min i livet mitt, og tro at han ville komme og gjøre det han sa. Det gjorde at jeg har vært sykt mye skuffet. Da jeg fikk barn selv, ble det sånn: Nå kan jeg faktisk bestemme at de skal beskyttes mot usikkerhet og ustabile relasjoner. Jeg brøt med faren min. Det ble lettere da jeg kunne gjøre det for ungene mine. 

– Fikk du skyldfølelse av det?

– Ikke for bruddet, men jeg hadde mye skyldfølelse i oppveksten min. Jeg fant et brev jeg hadde skrevet da jeg var tolv år. Hvor jeg tryglet om å få komme tilbake neste helg, og at han måtte enten ringe eller svare fort på brev. Det var vanskelig å dra fra ham, fordi han hadde det så vondt og var så ensom. Det var et ansvar jeg følte.

Hun er opptatt av å få fram farens gode sider:

–  Han gjorde nok det beste han kunne og ønsket ikke det livet han fikk. Det er veldig godt egentlig, å komme dit at man kan se de nyansene, og ikke bare kjenne på sviket. 

Nærhet til livet

Ettermiddagen blir fort mørk utenfor kontorvinduene på Unicef. Når Kristin Oudmayer deler sine erfaringer, tenker hun på at hun skal være en stemme for barn. At hun ble ansatt i organisasjonen, handlet ikke minst om at hun skapte engasjement ved å snakke om egne erfaringer, samtidig som hun var en fagperson som hadde jobbet med barn som pårørende i psykisk helsevern.

– Jeg har tenkt at jeg har et spesielt ansvar for å balansere fagkunnskap og bruke mine erfaringer i rollen. Det skaper kanskje en nærhet, å kunne knytte det til livet, i stedet for å være en teoretiker som synser og mener om barn.

For til tross for velstand i Norge, er det barn som sliter.

– Mange lengter etter noe ekte og nært. Norge gir store muligheter, og hvis man ikke evner å nyttiggjøre seg av det, blir fallhøyden så veldig stor. Vi liker å ranke oss høyt på alt. Når alt kommer til alt, ønsker barn seg tid med foreldrene, og et rolig og trygt liv. Selv om barn har status og velstand, og fungerer tilsynelatende godt, kan de være ensomme og oppleve omsorgssvikt.

Historier om mobbing

Nylig ble det publisert en studie av barn i BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) som viste at av 4000 barn, hadde rundt 2000 blitt utsatt for alvorlig mobbing.

– Har man egentlig forstått hvor skadelig mobbing er?

– Nei, det tror jeg. Mange sier at de har prøvd å si fra, men at de ikke blir hørt. Å høre at de ikke får hjelper like sterkt hver gang. Det er vanskelig for voksne å ta inn og forholde seg til den type grusomheter.

– Da jeg skrev den første boka om mobbing, og i alle årene etter, fikk jeg masse historier. Noe som går igjen, er at det er så utrolig mange som tror de fortjener det de blir utsatt for. Det sier meg at vi mangler forståelse. Det er veldig alvorlig når barn ikke blir trodd.  Det handler om hvordan man snakker om det, hvordan voksne reagerer, hvordan det blir bagatellisert, eller at barn blir korrigert for noe de kunne gjort annerledes.

– Tenkte du at mobbingen var noe du fortjente?

– Jeg ble utrolig selvkritisk, og trodde det var noe galt med meg. At det handlet om det store håret mitt, at jeg hadde tenna på tørk.

Senere trente hun seg til å skyve bort tanker, og stå opp for seg selv.

– Noen barn gjør det helt naturlig, mens andre trenger litt hjelp til å lære det. Det erfarte jeg sterkt med min egen datter da hun ble mobbet. Vi trente på situasjoner, setninger og ord, som gjorde at hun kunne påvirke situasjonen selv og gi motstand.

Oudmayer beskriver det som et sjokk å oppdage at datteren holdt mobbingen skjult, fordi hun ikke ville at mamma skulle bli lei seg.

–  Det er det som har gjort meg trist i livet. At det lille mennesket skulle ta hensyn til mine følelser, og til min forventning om at hun skulle være en sånn happy go lucky-unge. Som hun egentlig var. Det sier noe om hvordan barn værer hva som er viktig for oss, og ikke vil være en belastning for oss. Etterpå prøvde jeg å være tydelig på at jeg tålte det, sier hun.

Trykket i jobben balanserer direktøren ved å lese, gå på yoga, være sammen med venner. Enkle ting som gir nødvendig påfyll. At hun hadde en vanskelig oppvekst tenker hun lite på.

– Jeg har hatt et godt, fint og fritt liv med døtrene mine og mannen min i mange år.  Egentlig er jeg en veldig glad person. Det er en stor gave å forene det å en jobb med det jeg brenner for. Det er mulig å leve med historien sin.

Mektig musikk

Minneordene hun skrev om faren, handlet også om en sterk musikkinteresse hun arvet fra ham. Når han hadde råd, tok han henne med til Grønland T-banestasjon der butikken Fotokopi Platebar lå, og kjøpte noe til dem begge.

– Der fikk de inn musikk han likte. Pink Floyd,
Rolling Stones, Neil Young. Det er musikk som har fulgt meg hele livet. Ikke minst Dire Straits.

– Hva lå i din pose, hvis det lå Pink Floyd i hans?

– Det var litt motvillig fra hans side, men jeg husker jeg fikk sjarmert meg til flere Abba-plater. Han brukte musikk etter ulikt humør. Hvis han spilte tung og trist musikk når jeg kom, da visste jeg at han kanskje lå i senga ikke sto opp. For han hadde sånne perioder. Musikk er viktig i sorg og glede. I bisettelsen sa organisten ja til å lære seg Dire Straits-sangen Brothers in Arms på kirkeorgelet. Det ble helt fantastisk og mektig. Jeg tenkte: «Dette skulle han hørt». •