Tvangsproblemet

Den 17. juni 2016 oppnevnte Regjeringen et lovutvalg som skal foreta en samlet gjennomgang av tvangsreglene i helse- og omsorgssektoren. Dagens tvangsbestemmelser er spredt over fire ulike regelverk som dekker svært ulike brukergrupper og problemstillinger. Dette har gjort reglene uoversiktlige og vanskelig å navigere i for både pasienter og behandlere.

Tvangslovutvalget skal forsøke å finne ut hvordan regelverket kan bli klarere og mer samordnet. Utvalget vurderer å foreslå én ny felles lov på området, og har fått innvilget utsatt frist til september 2019 for å utarbeide forslaget.

Dersom det blir mulig å forene ulike grunnlag for bruk av tvang i et felles sett med grunnleggende prinsipper, kan vi få et regelverk som blir mye enklere å forholde seg til enn i dag. Dette kan være svært gode nyheter både for barnevernsbarn, psykisk utviklingshemmede, rusmisbrukere og personer med alvorlig psykisk sykdom. Og også de pårørende, fordi utøvelsen av tvang kan bli mer forutsigbar. I tillegg kan det bli enklere å vite når reglene brytes, noe som kan øke rettssikkerheten til dem som utsettes for tvang.

Forhåpentligvis vil Tvangslovutvalgets arbeid også bane vei for et framtidig lovverk som er samstemt med FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Per i dag samsvarer norsk politikk og norsk lovverk i liten grad med disse menneskerettighetene, noe som medfører systematiske brudd på menneskerettighetene innenfor disse områdene. Ifølge en rapport fra Likestillings- og diskrimineringsombudet, er bruken av tvang i Norge et av flere områder hvor Norsk politikk og regelverk ikke samsvarer med internasjonale menneskerettigheter. Selv om Tvangslovutvalgets utredning kan legge til rette for at alle disse juridiske utfordringene løses i framtidig regelverk, er det viktig å huske på at dette ikke nødvendigvis betyr at bruk av tvang blir mindre problematisk.

Gjennom sitt doktorgradsarbeid har førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsøs juridiske fakultet, Marius Storvik, ikke bare avdekket systematiske og rutinemessige brudd på menneskerettighetene innen psykisk helsevern, han har også avdekket at innføringen av et lovverk som skal sikre pasientenes trygghet og rettssikkerhet, ikke har ført til noen forandringer. Til NRK kunne han fortelle at selv etter innføringen av lov om psykisk helsevern i 2001, har både institusjonene og kontrollorganene fortsatt med de samme rutinene som før.

Det kan være mange grunner til at lovendringer ikke medfører ønsket endring i kultur og atferd. Særlig svikter lover dersom de går på tvers av etablerte sosiale normer.

Et velkjent historisk eksempel, er den franske kong Ludvig XIII sitt forsøk på å innføre et lovforbud mot dueller i 1626. Det ser ikke ut til at innføringen av denne loven medførte noe reduksjon, fordi dueller var en for sterk del av fransk offiserskultur. Tross at kongens etterfølger, Ludvig XIV intensiverte forsøkene på å få en slutt på dueller i Frankrike, er det anslått at det ble utkjempet rundt 10.000 dueller mellom franske offiserer i perioden 1685 til 1716, med over 400 dødelige utfall.

Dersom nye regelverk går for mye på tvers av etablert holdning og kultur innen de tjenestene hvor tvang utøves, så kan vi altså risikere at «bedre rettigheter for pasienter, brukere og pårørende», blir noe som bare skjer på papiret.

«Helene Sjekker inn», er en dokumentarserie fra NRK hvor Helene Sandvig flytter inn på ulike institusjoner for å formidle hvordan det er å bo og jobbe der. Den 6. november 2016 sendte NRK en episode hvor hun sjekket inn på akuttpsykiatrisk avdeling ved Blakstad sykehus. Gjennom denne episoden gir Sandvig og NRK oss et innblikk i en arbeidshverdag som er preget av både varme og medmenneskelighet i personalets møte med pasienter som har det svært vanskelig.

Samtidig avdekkes også kultur og holdninger hos personalet vedrørende begrensning av pasientenes frihet som neppe noen lovendringer alene vil kunne bidra til å endre.

En av diskusjonene rundt rutiner som Sandvig avdekker, er en bestemmelse nattevaktene har kommet fram til om at det ikke er lov å benytte røykeverandaen på nattetid.

Dette kan kanskje virke som en noe uskyldig regel som er innført ut fra et hensyn til fellesskapets beste. Dersom man tar slike «trivselsregler» nærmere i øyesyn, vil vi imidlertid se at det dreier seg om bestemmelser som personalet har kommet fram til, uten at pasienter er spurt om deres meninger om hva som er viktig for deres trivsel, og uten at man fra noe faglig perspektiv kan påstå at pasientene har det bedre som resultat av at bestemmelsen håndheves.

Det er altså en ikke-faglig begrunnet innskrenkning av pasientenes frihet, og dermed å regne som et brudd på lov om psykisk helsevern. Det er likevel ikke et lovbrudd som det er sannsynlig at det vil ha noen hensikt for pasientene å påklage, selv om røykeforbudet for flere av pasientene nok vil oppleves som en relativt vilkårlig og meningsløs maktbruk. Grunnen til det, er at verken personale, ledelse, kontrollinstanser eller rettsvesen vil anse forholdet som påklages som graverende nok til at klagen vil få konsekvenser.

Regelverket som er brutt fungerer altså i dette tilfellet ikke normerende.

Det er lov å ha store forhåpninger til Tvangslovutvalgets arbeid. Det kan hende vi kan få et grunnlag som kan lede fram mot et regelverk vedrørende tvang som er enhetlig, som samsvarer med internasjonale menneskerettigheter, og med noe som i det minste på papiret er et godt rettsvern for brukere, pasienter og pårørende. Det vil være en nødvendig forutsetning for å redusere uønsket og unødvendig bruk av tvang i framtida.

Det vi likevel må minne oss selv på, er at loven i seg selv ikke forandrer noe. Det må også skje systematiske endringer i ressursbruk, praksis, kunnskap og holdninger. Dette er ikke noe som kan endres gjennom lovgivning alene. Det må også andre virkemidler til.

Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse

Denne teksten er publisert som kronikk i Dagbladet, 15. februar 2019.

Psykisk helsevernloven og psykisk helsevernforskriften med kommentarer.