Antall selvmord i 2023 ligger innenfor det man kan forvente av tilfeldig variasjon, men det samlede bildet gir grunn til bekymring. De siste årene har det vært en politisk satsing i feltet, og vi er mange som jobber for at selvmordstallene skal gå ned. Vi har en handlingsplan som skal forebygge for selvmord. Vi har en politisk nullvisjon som sier at vi ikke har noen å miste. Målet i Norge er at ingen skal ta sitt eget liv. Vi har Kartleggingssystemet, som stadig sørger for ny kunnskap slik at vi nå vet mer enn noen gang om hvem som rammes og hva slags situasjoner de står i. Det er flere som er åpne om egne psykiske lidelser og situasjonen som pårørende. Det er på mange måter ubegripelig at den stadig økte innsatsen ikke viser seg i færre tapte liv på den andre siden av statistikken. Men når innsatsen ikke er tilstrekkelig så må vi legge om kursen.
Så hvor kan vi begynne? Hvem er i risikogruppene og hvilke tiltak skal vi iverksette for å hjelpe dem?
Vi har for høy dødelighet i det psykiske helsefeltet. 45 prosent av de som tar livet sitt har vært i kontakt med helsetjenesten, psykisk helsevern eller rusomsorgen i løpet av siste leveår. Rundt halvparten har kjente problemer med rusmidler, der alkohol er det vanligste. Når en fjerdedel uteblir fra siste avtale og mer enn tre av fire ikke har sikkerhetsplan, har vi konkrete eksempler der tiltak kan settes inn for å lage et mer finmasket sikkerhetsnett.
De første 30 dagene etter utskrivelse er en høyrisikoperiode for selvmord. Grovt anslått blir daglig ca. 30 personer skrevet ut fra døgnavdelinger på sykehus, herunder både medisinske avdelinger og døgnavdelinger i psykisk helsevern, etter opphold som har vært utløst av selvmordsforsøk, selvskading eller selvmordsrisiko. Mange av disse får ikke tilstrekkelig oppfølging i overgangene. Da må vi ha som mål at alle blir utskrevet med plan om god oppfølgning mellom behandlingsnivåene og hjemmet, og aldri akseptere situasjoner der det ikke er på plass. Vi vet at relasjonelle forpliktelser redder liv. Det å få tid nok på en avdeling til å etablere tillit kan medføre at flere overlever.
Vi mener at en nullvisjon må forplikte. Derfor må vi tallfeste målene. Oppdragsdokumentet til sykehusene burde eksempelvis inneholde en tallfesting på 20% økning av pasienter med sikkerhetsplan etter utskrivning. Videre må vi sette oss som mål å få konkret reduksjon i selvmordsratene etter endt sykehusopphold – år for år.
Det er mange former for livskriser som kan utløse suicidal atferd og selvmordstanker. Tapsopplevelser genererer risiko. Dette bør utløse tilgjengelighet. Noen å snakke med, og mulighet for å kunne få lett tilgjengelig hjelp på døgnbasis, slik Livslosen i Oslo har hatt stor suksess med.
Det er også en nøye sammenheng mellom økonomiske problemer, arbeidsledighet og selvmord. Dårlig økonomi og usikret gjeld har en stor påvirkning på psykisk helse, og er en risikofaktor for ulike psykiske plager som hemmer funksjonsnivået i hverdagen. Med denne kunnskapen bør det være tettere bånd mellom økonomisk og psykisk førstehjelp. Vi må ta innover oss at skam og skyld kommer i veien for å oppsøke hjelp.
Vold og overgrep i barndommen er en av de største risikofaktorene for å utvikle psykiske lidelser, og øker risikoen for selvmordsforsøk, selvskading og selvmordstanker. Har man vært utsatt i tidlig barndom i alderen 4 til 12 år, kan du gange sannsynligheten for selvmordsforsøk med elleve. For ungdom og unge voksne kan vi gange sannsynligheten med seks. Her vil det alltid lønne seg å forebygge. Støtteapparatet må utbygges for at hjelp skal nå frem så tidlig som mulig for å være mer effektiv.
Internasjonal forskning tyder på at å være utsatt for mobbing av jevnaldrende ungdom utløser tre ganger høyere risiko for selvmordsforsøk enn tilsvarende for ungdommer som ikke blir utsatt. Når rundt 10% i grunnskolen blir mobbet må vi da sette inn et nådestøt som er av kraftigere karakter enn dagens praksis tilsier.
For ungdommer kan normale negative livshendelser hope seg opp. Da kan mangelen på erfaring og verktøy få problemer til å framstå som uløselige. Hjernen er ikke ferdig møblert før vi er rundt 25 år. Med manglende erfaring på å takle livskriser kombinert med dårlig impulskontroll, kan noe som er normalt vokse seg til noe som føles uopprettelig.
Skoleprogrammet YAM (Youth Aware of Mental Health) som kan gi skoleelever i alderen 13-17 år bedre kunnskap om psykisk helse, må rulles ut på alle skoler i Norge for å heve kompetansen på mestringsstrategier og det å gjenkjenne og sortere i problemer. Programmet er skreddersydd for skoleelever og fremmer samtale og diskusjon, utvikler ferdigheter for å møte livets vanskeligheter. Gjennomføringen tar totalt fem timer. Forskning viser at YAM halverer frekvensen av selvmordstanker og selvmordshandlinger, og samtidig øker opplæringen evnen til å be om hjelp. Undervisningen og øvingen bidrar også til å justere forventningene til livet.
Livskriser og tap hører til innenfor rammene av livet. Det å få en dårlig karakter på eksamen, ha kjærlighetssorg eller miste en nær, vil de fleste oppleve. Fra vi er unge må vi derfor lære oss metoder for å håndtere det vanskelige bedre. 265 av selvmordene i 2023 var mennesker under 40 år. Dette tallet har ikke vært høyere siden 1999. Vi vet at rekordmange studenter føler seg ensomme og at det er en høy andel selvrapporterte psykiske plager blant unge. Vi trenger mer kunnskap om hvorfor og må samtidig se hvordan vi kan bygge inkluderende fellesskap og minske press og stress for disse gruppene. Samtidig må vi jobbe ut en tiltaksvifte som kan gi bedre helsekompetanse og kunnskap om hvordan de kan påvirke sin egen psykiske helse, gjenkjenne faresignaler og få opplæring i forebyggende egenomsorg for å unngå problemutvikling.
Om den markante økningen i antallet selvmord i 2023 er et uttrykk for et enkeltår med høy rate eller om det er en indikasjon på en ny periode med økning i selvmord er for tidlig å si noe om. Det at 114 eldre mellom 70-90 år tar sitt eget liv å føre til at Norge blir bedre til å ta vare på sin stadig aldrende befolkning. Vi er helt avhengige av å ha en fungerende spesialisthelsetjeneste for å komme inn så tidlig som mulig med virksom hjelp. Alt kan ikke forebygges – folk blir syke, og noen blir suicidale. Med dagens ressurssituasjon der både kapasitet og kompetanse er i manko, er situasjonen langt fra gunstig. Da må vi sørge for at vi har lett tilgjengelige tiltak som treffer deg uansett hvor du er og på hvilket nivå du befinner deg.
Vi må aldri miste håpet om at vi som enkeltmennesker og samfunn kan redde flere. En kunnskapsbasert politikk med selvmordsforebygging som et av sine viktigste områder må omdanne prioriteringer til praktiske og konkrete virkemidler. Selvmord er ikke noe man kan «ønske seg bort». Det er et uttrykk for sammensatte problemstillinger som i sum gjør livet for tungt å leve.
Det er ikke farlig å ha selvmordstanker bare du holder deg i live. Det er aldri for sent å be om hjelp. Da må hjelpen bli mer synlig, treffsikker og lett tilgjengelig.