Spiseforstyrrelser er utfordrende lidelser. De utfordrer både hodet og hjertet. Fordi de er vanskelige å forstå, og fordi både den som skal bli frisk og de som skal støtte den som skal bli frisk møter på krevende følelser i tilfriskningsprosessen. Veien går gjennom krevende følelser. Gjennom å gjøre det trygt igjen å spise. Og gjennom det å få tilbake et normalt forhold til mat, kropp, aktivitet og vekt.
Barnet eller ungdommen din kommer til å trenge mer støtte og omsorg fra deg i en god stund fremover, og du kommer til å trenge mer støtte og omsorg fra deg selv og andre for å klare å møte de utfordringene som spiseforstyrrelsen skaper i familielivet og i relasjonen til deg og barnet ditt.
Før du leser videre vil jeg derfor at du skal løfte den høyre hånden din og legge den på venstre skulder. Legg merke til hvordan hånden din gir deg støtte. Så kan du legge hånden over hjertet ditt og legge merke til hva du kjenner da. Sett gjerne ord på akkurat det du kjenner når du gjør disse to øvelsene.
Grunnen til at jeg ber deg om å gjøre dette er at uansett hva som står videre i denne teksten, så er dette det aller viktigste budskapet – at din støtte og omsorg fra deg – og til deg – kommer til å være svært viktig fremover. For å støtte barnet ditt så trenger du aller mest deg. Du trenger deg, med alle de iboende ressurser og krefter du kan hente opp. Og noen av de viktigste ressursene i denne sammenheng er faktisk evnen til å snakke vennlig til deg selv og å sørge for at du får pusterom midt i denne situasjonen, der du får gjort noe som er bra for deg.
Du trenger å jobbe aktivt med å støtte deg selv, ta pauser og å møte deg selv med vennlighet – slik at du kan beholde evnen til å tenke klart og handle klokt i et landskap som ofte utfordrer både foreldre, søsken og hele familiesystemet svært mye på alles evne til å regulere følelser og atferd.
Så behøver du hjelp og støtte fra behandlingsapparatet, venner og familie slik at du kjenner at du har et team rundt deg i tiden fremover. Og du trenger å legge bort noen krav, da denne situasjonen krever svært mye av deg. Kanskje trenger du i en periode å sette jobb og andre forpliktelser helt eller delvis på vent slik at du kan hente deg inn mellom krevende måltider og følelser.
Om spiseforstyrrelser
Spiseforstyrrelser har alltid både underliggende, utløsende og opprettholdende årsaker (Keski-Rahkonen, 2024). Det er aldri noens feil at noen får en spiseforstyrrelse, verken ungdommen, foreldre eller andre har skyld i dette.
Spiseforstyrrelser kan være uttrykk for utfordringer som ungdommen forsøker å løse Disse kan handle om alt fra nevroutviklingsforstyrrelser til mobbing til familiekonflikter. Barnet eller ungdommen forsøker å løse noe som kjennes overveldende ut ved å fokusere på noe mer konkret, som kropp, mat og vekt (Torsteinsson og Hægland, 2024). Etter hvert erfarer noen at de mister kontrollen over denne atferden. Den blir en destruktiv avhengighet som faktisk kommer på toppen av det som var utfordringene før spiseforstyrrelsen.
For mange er spiseforstyrrelsen et språk, en måte å si i fra på. Den kan også handle om å finne mening i tilværelsen, kjenne mestring, kontroll og trygghet (Nordbø et al., 2006).
Ulike typer spiseforstyrrelser
Anoreksi: kjennetegnes blant annet av en intens frykt for å gå opp i vekt. Mange med denne sykdommen tror de er overvektige, selv når de er undervektige. Det mest synlige tegnet på anoreksi er undervekt. Selv om det å sulte seg kan gi en følelse av mestring og kontroll, så er det også vanlig å kjenne på mye skam, uro og dårlig samvittighet.
Bulimi: kjennetegnes blant annet av overspising etterfulgt av oppkast, overdreven trening eller andre metoder for å unngå vektøkning. Frykt for mat og intens frykt for å legge på seg er også vanlig ved bulimi. Skam og dårlig samvittighet er også en følge av denne lidelsen.
Overspisingslidelse: kjennetegnes blant annet av å oppleve at man mister kontroll over matinntak, at trangen til å spise blir så sterk at man spiser mye mer enn det som er normalt innenfor en bestemt tidsperiode. Man spiser til man føler seg ubehagelig mett, også selv om man ikke er fysisk sulten. Skam og isolasjon er ofte en følge av denne lidelsen.
Unnvikende restriktiv spiseforstyrrelse: Kjennetegnes ved at man unngår en rekke matvarer og har et svært begrenset kosthold. Når man har denne spiseforstyrrelsen har man ofte frykt for å spise mat man ikke har spist før. For noen er lukt, temperatur og utseende på maten det som gjør at man vegrer seg mot matvarene. Ved denne spiseforstyrrelsen ser vi ikke den samme overopptattheten av vekt og kropp som ved de andre spiseforstyrrelsene.
(Kilder: Helsebiblioteket; ROS, rådgivning om spiseforstyrrelser)
Noen vanlige tegn på spiseforstyrrelser:
- Vekttap eller manglende vektøkning
- Opptatthet av kropp og vekt
- Endring av matvaner, som å unngå måltid eller visse mattyper, eller å spise store mengder mat
- Oppkast etter måltider
- Skyldfølelse og uro etter å ha spist
- Trening som er preget av stress og tvang
- Forakt for egen kropp eller utseende
- Konsentrasjonsvansker og humørsvingninger
(Kilde Helse Fonna: Barn og unges helsetjeneste)
Som nevnt så har spiseforstyrrelser som de fleste psykiske vansker sammensatte årsaker. Både genetiske faktorer og miljøfaktorer kan påvirke utvikling og vedlikehold av vanskene (Rikani et al., 2013; Culbert et al., 2015). Psykososiale belastninger, mobbing, overgrep eller perioder med stress eller høye krav kan utløse plagene eller gjøre dem verre.
Om tilfriskning
Vi har god kunnskap om behandlingsmetoder for barn og ungdom (APA, 2023; NICE, 2017). Man kan bli frisk. Og de fleste blir det. Det er viktig å få hjelp så tidlig som mulig.
Viktigheten av dette er særlig godt dokumentert for anoreksi. Noe forskning peker på at behandling er særlig effektiv når man kommer i gang med den innenfor en periode på tre år fra man først får symptomer, for å unngå et mer langvarig forløp (Currin og Schmidt, 2005; Treasure og Russell, 2011).
Det er hardt arbeid å komme seg ut av en spiseforstyrrelse – man kan ikke fullt ut forstå det dersom man ikke har vært der selv. For barnet eller ungdommen kan det å tørre å ta imot hjelp være et svært stort steg.
Barnet eller ungdommen din kan kjenne på stor ambivalens overfor behandling. Noen er mer redde for å bli friske enn de er for å fortsette å være syke, og de kan kjenne seg svært fastlåst. Det er viktig å anerkjenne at det er krevende å bevege seg over i mestringsstrategier som kan kjennes mer utrygge ut på kort sikt enn det spiseforstyrrelsen gjør, men som på lengre sikt gir mye mer rom for relasjon, mestring og mening i livet.
Behandlingsmetoder
Familiebasert behandling (FBT) er anbefalt behandling for barn og ungdom med spiseforstyrrelser (APA, 2023; NICE, 2017). I FBT blir foreldre og andre omsorgspersoner forstått som en nøkkelfaktor i veien ut av spiseforstyrrelse (Treasure, 2021).
Familiebasert behandling for spiseforstyrrelser starter med at behandleren eller behandlerne blir kjent med familien for bygge en god relasjon med dere alle. Selve terapien handler kort fortalt om å finne ut mer om hvordan dere i familien kan hjelpe barnet eller ungdommen til å bli bedre, lære om hva som skjer i kroppen ved undervekt, støtte dere foreldre i å gi måltidsstøtte frem til barnet eller ungdommen føler seg klare til å ta kontroll over dette selv, arbeide med at barnet eller ungdommen blir mer selvstendig igjen, forberede avslutning av behandlingsforløpet og forebygge tilbakefall, samt sørge for at dere vet hvor dere kan søke støtte ved behov også etter endt behandling (NICE, 2017)
Behandlingen har tre faser. I den første fasen skal helsepersonell hjelpe dere å hjelpe barnet deres i gang med å spise igjen, med fokus på reernæring og normalisering av vekt. Det betyr at dere får ansvar for å servere måltider, gi støtte under måltidet og oppmuntre til å fullføre alle måltider i spiseplanen. I fase to av behandlingen skal ansvaret for måltider gradvis overføres tilbake til ungdommen. I fase tre skal man forebygge tilbakefall og tematisere andre vansker eller utviklingsmessige utfordringer i ungdommens liv (Lock & Le Grange, 2015). En særlig viktig komponent i denne behandlingen er den aktive deltakelsen fra foreldre eller andre omsorgspersoner (Adams & Hovel, 2024; Treasure et al., 2021).
For noen ungdommer er CBT-E, kognitiv atferdsterapi for spiseforstyrrelser en mer aktuell behandlingsmetode. I kognitiv atferdsterapi er behandlingen lagt opp slik at terapeuten møter ungdommen mest alene, men også sammen med foreldre eller andre omsorgsgivere. Man utarbeider en behandlingsplan sammen med ungdommen, som inkluderer mestring av følelser, psykoedukasjon om betydningen av ernæring og hvordan sult og undervekt opprettholder symptomer, hjelp til å ta gode valg omkring mat og normalisere kosthold. Det er vanlig å få hjemmelekser der man skal øve på det man har lært. En del av behandlingen er også å hjelpe ungdommen til å følge med på egen prosess, og å finne frem til hva som er til hjelp i situasjoner der det kjennes særlig vanskelig å holde fast på nye spisevaner (NICE, 2017).
Flerfamilieterapi kan også være et godt tilbud for mange. Her møter man andre familier med barn eller ungdommer som er i samme situasjon som dere. Det er en slags gruppeterapi der man får hjelp til å gjenkjenne uhensiktsmessige mønstre og få erfaring med nye måter å handle på i møte med spiseforstyrrelsen. Familier som har god erfaring med å delta i flerfamilieterapi opplever at den kan styrke opplevelsen av mestring i en veldig krevende situasjon (Kvakland, et al., 2016).
Tillit og trygghet som byggesteiner i behandling
Undersøkelser av ungdoms erfaringer med familiebehandling for spiseforstyrrelser peker på viktigheten av at behandlingsteamet bygger tillit hos alle familiemedlemmene i behandlingen, inkludert den unge personen selv. Og at behandlingsteamet støtter familiene ved å hjelpe dem å gå gjennom spiseforstyrrelsen sammen, fremfor å unngå den (Baudinet et. al.,2024).
I en undersøkelse av erfaringer hos ungdommer og foreldre der ungdommen hadde et godt utfall av behandlingen fant Wallis og kollegaer (2017) at familiene erfarte engstelse, følte seg frakoblet hverandre og erfarte høyt konfliktnivå før behandlingen. Som et resultat av strukturert FBT behandling, støtte fra behandlingsteamet, og medisinsk oppfølging pekte både ungdommer og foreldre på en prosess der de erfarte dypere relasjonell kontakt og større evne til å romme hverandres følelser i løpet av behandlingen. Disse funnene peker på at gode behandlingsprosesser kan redusere frykt og engstelse, samt skape trygghet og tillit både mellom foreldrene og mellom ungdom og foreldre. Forfatterne av denne undersøkelsen peker også på viktigheten av at behandling gir håp om bedring som viktige byggesteiner for et godt utfall (Wallis et al., 2017).
Individuelt tilpasset behandling og familien som ressurs
Alle familier er ulike og enhver bruk av en behandlingsmetode bør være tilpasset den enkelte familie. Dette gjelder for alle manualbaserte behandlinger, både familiebasert terapi og kognitiv atferdsterapi. Det er når man integrerer kunnskapen som helsepersonell har om spiseforstyrrelser og kunnskapen du har om deg, barnet ditt og familien din at behandlingen blir individuelt tilpasset til akkurat dere (Torsteinsson og Hægland, 2024). Husk også på retten til samvalg, prosessen der man sammen med helsepersonell tar beslutninger om hva som er best for barnet eller ungdommen. Dette kan du lese mer om på Helse Norge. Hva er samvalg? – Helsenorge
Hjelp fra foreldre vurderes som en avgjørende ressurs i behandling (Ganci, 2021; Torsteinsson et al., 2020; Halvorsen et al., 2024). En nyere norsk undersøkelse av både ungdommers og foreldres perspektiv peker på kombinasjonen av handlekraft og nærhet og forståelse fra begge foreldre som viktig for å bli frisk. Støtte fra venner ble også vurdert som en nyttig faktor, både for tilfriskning og for støtte i foreldrerollen (Halvorsen et al., 2024). Behandling bør derfor også fokusere på at barnet og familien opprettholder gode relasjoner og får støtte fra nettverket sitt.
Å «skyve» spiseforstyrrelsen ut og relasjonen inn
Når man i en undersøkelse spurte pasienter med spiseforstyrrelse om positive og negative sider ved spiseforstyrrelsen så svarte mange at den ga en opplevelse av kontroll. Litt overraskende så svarte flere enn de som svarte kontroll at spiseforstyrrelsen var noe som ga trygghet og som de opplevde som en beskyttelse, en venn eller hjelper (Serpell et al., 1999). Det er viktig å være oppmerksom på dette, for noen ganger oppleves det som at spiseforstyrrelsen fyller den plassen virkelige relasjoner har hatt og kan ha hos den som er syk. Det eneste som blir viktig er å tilfredsstille spiseforstyrrelsens krav. Dette kan føre til høyt stress og ikke minst til at de som er rundt den syke erfarer endret atferd og mye avvisning fra barnet når man forsøker å være til hjelp og støtte. Dette kan være både skremmende og vondt for alle.
Å ha spiseforstyrrelse kan sammenlignes litt med å ha en skikkelig dårlig venn, eller en dårlig sjef. Alle som har vært i nedbrytende relasjoner eller bare kjenner noen som har vært det vet hvor vanskelig det er å få til å sette grenser og komme seg ut av slike situasjoner. Man kan trenge mye tålmodig hjelp fra andre både for å bli bevisst hvor «fanget» man kjenner seg og for å tørre å sette grenser for urimelige krav. Den jobben du og dere rundt barnet og familien skal gjøre fremover handler mye om nettopp dette; å motivere til samarbeid om å «skyve spiseforstyrrelsen ut» og relasjonen til dere og alt det andre gode som livet byr på slippes inn igjen. For å få til dette kan det bli viktig å aktivt hente frem og bygge videre på gode opplevelser, erfaringer og aktiviteter man har hatt sammen som familie og å skape nye, positive erfaringer sammen.
Laget rundt barnet
Når du skal hjelpe barnet eller ungdommen din med å skyve spiseforstyrrelsen ut og relasjon, mening og mestring inn så spiller alle rundt dere og barnet en viktig rolle. Det er ikke i behandling at det aller viktigste skjer, det er i det livet man får til å skape utenfor behandlingssettingen. De fleste barn og unge trenger også å få hjelp til å finne tilbake til eller å bli kjent med noe som kan konkurrere med spiseforstyrrelsen. Noe som er viktig for akkurat dette unge mennesket som skal finne sin plass i verden.
Pasienter som har blitt friske vektlegger viktigheten av både hjelp og støtte fra behandlere, og gode og støttende relasjoner til familie og venner. Man trenger en landsby for å bli frisk fra spiseforstyrrelse. Og da tenker jeg ikke bare på folka i den landsbyen, men også på at det må finnes steder og arenaer i den landsbyen der man kjenner seg velkommen, inkludert og får mulighet til å erfare mestring og mening i livet. På den måten har alle som kan bidra, og ikke bare dere som er tettest på barnet eller ungdommen et ansvar for å støtte opp om den viktige jobben det er å få barn og unge ut av spiseforstyrrelse.
Når vi snakker vennlig om vår egen og andres kropp, skaper positive måltidssituasjoner, bekjemper mobbing og utestengelse, skaper arenaer for inkludering, fellesskap og mestring, og er mer opptatt av hvordan andre har det på innsiden enn hvordan det ser ut fra utsiden så er vi med på å dra i riktig retning – sammen.
Avslutning
Å være foreldre er den mest krevende oppgaven vi har og barna trenger oss på ulike måter i ulike faser av livet. I akkurat det som skjer i ditt liv nå og i tiden fremover så kommer ditt barn eller ungdom til å trenge mer omsorg og støtte enn det du hadde sett for deg. Du står foran en særlig utfordrende foreldreoppgave, kanskje den mest krevende du har hatt som forelder til nå.
Med støtte fra behandlingsapparatet skal du i gang med å utfordre barnet ditt på det barnet er mest redd for, du skal få hjelp til å gjøre det trygt igjen å spise.
Det er vanlig å møte på følelser av motløshet, skyld, redsel og skam når man lever tett på noen med en spiseforstyrrelse. Husk at dette er følelser, og ikke en sannhet om deg eller dere. De er et resultat av den krevende situasjonen og de må møtes med forståelse og aksept. Snakk med hverandre om hvordan dere har det, anerkjenn både likheter og forskjeller i opplevelser. Minn deg selv om at andre foreldre har gått veien før deg og at de har kjent på mye av det samme som du nå erfarer.
For at du skal klare alt dette så trenger du god hjelp og støtte i behandlingsapparatet, og støtte, hjelp og omsorg fra deg selv og andre. Du trenger også hjelp til å ta pauser fra situasjonen og hente deg inn.
Tips til gode nettressurser:
SpiseMot: Forsiden | SpiseMOT
Barn og unges helsetjeneste: Barn og unges helseteneste – Helse Fonna HF
ROS: Å stå nær • nettros.no
