Få ting er mer skremmende for foreldre, og behandlere for den saks skyld, enn selvmordsproblematikk hos barn og ungdom. Dette fordi temaet er alvorlig, det handler bokstavelig talt om liv og død. I tillegg er alt som har med selvmordsproblematikk å gjøre komplisert, og ikke minst hos unge mennesker kan ambivalens, impulsivitet, og hva som skjer i omgivelsene spille en stor rolle. Samtidig er det mye både foreldre og hjelpetilbud kan bidra med både for å beskytte og for å legge til rette for en god utvikling.
Vi vet at alt fra små ting som å bli spurt om hva det er som er vanskelig for tiden, til mer komplekse intervensjoner som ledd i behandling, kan gjøre en betydelig forskjell.
I denne artikkelen vil vi formidle kunnskap om forekomsten av selvmordsproblematikk hos unge opp til 25 år, og vi vil forsøke gi et bilde av hva dette kan henge sammen med. Videre vil vi gi praktiske råd til deg som forelder til et barn eller en ungdom som er i en krise eller har utfordringer som krever spesialisert behandling. Å være foreldre eller annen foresatt til en med selvmordstanker, selvmordsforsøk eller en som skader seg selv med vilje kan føre til et sterkt behov for å vite mer om hva en selv kan gjøre, og vi vil her forsøke å gi konkrete innspill til dette.
Noen begreper
Selvmord: en person har bevisst og villet påført seg skade som førte til døden.
Selvmordsforsøk: Selvpåført forgiftning eller selvpåført skade med intensjon om å dø uten at handlingen medførte død.
Selvmordstanker: tanker om å ville dø eller slippe å leve. Om tankene er konkrete i forhold til tid, sted og metode kalles det gjerne selvmordsplaner.
Selvskading: Skade en person påfører seg med vilje, men uten intensjon om å dø.
Selvmordsatferd: En samlebetegnelse for selvmordstanker, selvmordsforsøk og selvmord. Inkluderer også noen ganger selvskading.
Disse definisjonene er forholdvis enkle på papiret, men i praksis kan det ofte være vanskelig å avklare om f.eks. en handling er selvskade uten intensjon om å ta sitt eget liv, eller om handlingen var et selvmordsforsøk. Det er heller ikke alltid enkelt å forstå om selvmordstanker er utrykk for et klart dødsønske eller et ønske om å få til en forandring på noe som er vanskelig. Det kan være mange grunner til at det er vanskelig å forstå hva som ligger bak eller hva som er intensjonen med handlingen. Av de vanligste er det at vi ikke har tilstrekkelig informasjon, at personen selv er ambivalent eller kanskje ikke helt vet hva som var hensikten med handlingen, eller at vi ikke kommer i en god nok posisjon til å finne ut av dette sammen.
Forekomst
Selvmord er på den ene siden et stort folkehelseproblem med om lag 700 dødsfall per år i Norge. Samtidig er selvmord på et individuelt nivå en sjelden hendelse med en forekomst på om lag 12 per 100 000 /år. Selvmord skjer i alle aldersgrupper, og i alle deler av befolkningen, men forekomsten er heldigvis langt lavere hos barn og de yngste ungdommene enn hos voksne.. I aldersgruppen 10-14 år viser dødsårsaksregisteret at det har vært 1-2 selvmord i året i Norge de siste årene. Fra 15- til 25 årsalder stiger antallet med en klarest økning etter 20 år. Raten for gutter var 10 pr 100 000 i alderen 15-25 og 7 per 100 000 for jenter i samme aldersgruppe. Tallene er hentet fra sidene til Folkehelseinstituttet. Disse viser også til at av alle dødsfall i Norge blant barn og unge i aldersgruppen 10 til 19 år var en tredel forårsaket av selvmord. Forklaringen er delvis at unge mennesker sjelden dør av naturlige årsaker. Derfor er ulykker og selvmord de vanligste dødsårsakene blant unge. Det er også et definisjonsspørsmål om fra hvilken alder eller modenhetsnivå man kan snakke om et dødsfall som «en bevisst og villet handling». Det er fra ungdomsårene og livet ut flest gutter (og menn) som tar sitt eget liv, samtidig som det er flest jenter som forsøker å ta sitt liv eller skader seg selv med vilje uten ønske om å dø (Tørmoen et al., 2013).
Både selvmordstanker og selvmordsforsøk samt selvskading er langt vanligere enn det å ta sitt eget liv. Barn kan ha selvmordstanker helt ned i førskolealder. Noen internasjonale studier viser at opptil 17 % av ungdom har hatt tanker om å ta livet i sitt, og om lag 7 % av barn og unge har forsøkt å ta livet sitt. Altså er det veldig mange som har tanker eller et forsøk som aldri tar sitt liv. Det er samtidig viktig å vite at blant de med selvmordstanker er det allikevel opptil 40% som faktisk handler på tankene. Dette viser at selv om barn og unge kan ha tanker om selvmord uten noen gang å handle på det, skal slike tanker og ikke minst konkrete planer alltid utløse bekymring og handling. Blant de som unge som har gjort ett selvmordsforsøk er det om lag 20% som gjør det igjen. Tallene vi viser til over er fra store befolkningsundersøkelser (Kann, 2018; Nock et al., 2013). Tidligere selvmordsforsøk utgjør altså en risiko for senere forsøk, og det å ha forsøkt å ta sitt eget liv er også en av de viktigste risikofaktorene for senere selvmord. Derfor er profesjonell oppfølging etter selvmordsforsøk viktig.
Selvskading regnes vanligvis ikke som selvmordsatferd, men fordi dette er fenomener som både kan overlappe og som kan være vanskelig å skille fra hverandre vil vi nevne det her. Mange som forsøker å ta livet sitt har aldri skadet seg selv med vilje med andre hensikter enn å dø, allikevel har mange som har selvskadet også forsøkt å ta sitt eget liv. Det har vært en klar økning i selvskading over tid, og så mange som 10 prosent av norske gutter og 23% av norske jenter oppga at de hadde skadet seg selv med vilje i en større norsk studie (Tørmoen et al., 2021).
Hvordan gir det seg uttrykk?
Barn og ungdom kan ha selvmordstanker, noen forsøker å ta sitt liv, mens andre skader seg selv med vilje fordi de har vonde følelser, tanker, problemer med relasjoner eller står i en vanskelig situasjon som kan være utløst av hendelser i omgivelsene. Biologiske forhold kan også spille inn. Selvmordstanker kan dukke opp i kriser, eller være av mer langvarig og tilbakevendende karakter. Det er alltid noe som er vanskelig i den unges liv dersom denne tematikken kommer til uttrykk. Det er ingen tvil om at psykiske helseplager er den sterkeste risikofaktoren for selvmordsproblematikk og selvskading. Av psykiske lidelser kan f.eks. angstlidelse, depresjon, traumelidelser, autismespekterlidelser, personlighetsforstyrrelser, ADHD, psykoselidelser, rusmisbruk og bipolare lidelser inneholde selvmordsatferd som endel av symptombildet. Samtidig sees selvmordsproblematikk også hos ungdom uten at det nødvendigvis foreligger veldig tydelige symptomer på noen av disse tilstandene, og ungdom er i større grad enn voksne påvirkbare av større og mindre vanskeligheter i sitt sosiale miljø.
Samtidig holder det ikke å vite at mange unge som er berørt av selvmordsatferd eller selvskading kan ha ulike psykiske symptomer eller plager, for derigjennom å behandle disse helseplagene. Vi trenger å finne mer ut av om de har andre kjente risikofaktorer som impulsivitet, problemer med rus, kjent historikk med selvmordsatferd i familien, atferdsvansker, samt høy bruk av sosial medier som omhandler selvmordsatferd/selvskading. Andre risikofaktorer som angår skolen og det sosiale livet kan være mobbing, konflikter med jevnaldrende, det å bli eksponert for selvskading hos andre, være upopulær eller isolert, dårlige skoleprestasjoner, skulk og frafall fra skolen er også rapportert i studier (McEvoy et al., 2023).
Vi har over tid sett at mobbing ofte kan være en av flere livshendelser unge som dør i selvmord oppgir av grunner til ikke å orke å leve mer. Allikevel vil et komplekst fenomen som selvmord sjelden kunne forklares av én årsak alene, og forskning viser at de ovenfornevnte risikofaktorer spiller sammen og på den måten øker risikoen for selvmord og annen selvmordsatferd. Hos barn og unge er det også viktig å tenke over den kognitive og emosjonelle utviklingen de er i, og mange selvmord hos unge bærer preg av impulsive handlinger gjerne gjort i sterk affekt.
Selv om sosiale medier kan være den viktigste måten mange unge holder kontakt med vennene sine på og derfor en viktig kanal for samhold og støtte, kan sosiale medier også være en kilde til mobbing, utestengning og være utløsende eller forverrende for selvmordsproblematikk og selvskading.
Hva slags hjelp finnes?
Felles for behandlingstilnærminger som er effektive ved selvmordsatferd og selvskading er at de består av psykologisk behandling der den unge selv, samt pårørende, informeres og er delaktige. Effektiv behandling av tilstander som depresjon og angst vil også kunne hjelpe unge med selvmordsatferd, allikevel er det konsensus om at å behandle selvmordsatferd og selvskading direkte er et viktig prinsipp. Mange studier tyder på at problemer med regulering av følelser i ungdomsårene er assosiert med ulike psykiske helseplager (Weisz et al., 2015). Evnen til følelseregulering er under utvikling i barne- og ungdomsårene og det er naturlig med endel følelsesmessige svingninger og vansker med å forstå og å forholde seg til følelser. Allikevel vet vi at gjennomgående vansker med følelsesregulering ofte er en viktig fellesfaktor blant unge med selvmordsatferd, uavhengig av hva slags mentale helseproblemer de har. Ferdigheter som motvirker dette, bør være en del av behandlingen.
En rekke studier har vist at det å inkludere familien i behandlingen er viktig for å redusere selvmordsatferd og selvskading blant unge. Det finnes ulike tilnærminger som setter dette i system. Av tilbud til barn og ungdom i Norge er både Dialektisk atferdsterapi (DBT) og Mentaliseringsbasert terapi (MBT) i økende grad tilgjengelig i offentlig helsevesen. DBT er mest studert, også i Norge (Mehlum et al., 2014). Denne behandlingsformen består nettopp av familiebasert gruppebehandling og individualterapi i et strukturert opplegg over 16-20 uker. Det er nylig vist at det å motta spesialiserte behandlinger i ungdomsårene kan ha en positiv effekt på emosjonsregulering også på lang sikt (Dibaj et al., 2024).
Det å involvere familien er viktig av mange grunner, blant annet fordi selvmordsatferd og selvskading påvirker omgivelsene rundt i stor grad. Nærstående vil ofte være engstelige og oppleve seg rådville. Det å ha en aktiv del i behandlingen av sitt barn kan øke muligheten for å være til støtte og hjelp. I tillegg kan det å øke kommunikasjonsferdigheter i familien bidra til bedre behandlingsutfall. Det kan også være nyttig for foreldre og ungdommen sammen å lære om følelsesregulering og andre mestringsmåter, i for eksempel ferdighetstrening, samt veilede foreldre om sikring av farlige gjenstander eller bruk av sikkerhetsplaner. Alle disse elementene inngår rutinemessig i en DBT behandling.
De fleste behandlinger i psykisk helsevern foregår i dag ved at pasienten og/eller familien kommer til timer på en poliklinikk. Det kan kjennes fremmed å be om henvisning eller oppsøke en akuttjeneste i psykisk helsevern, det er ofte slik med ting vi ikke har gjort før. Allikevel er det kanskje det viktigste du kan gjøre dersom dere er bekymret.
Det kan være at helsepersonell i enkelte situasjoner vurderer at det er nødvendig med innleggelse i sykehus fordi selvmordsfaren er akutt forhøyet og det er behov for tettere oppfølging en kortere periode. Stabil poliklinisk behandling bør likevel utgjøre kjernen i et behandlingsopplegg.
En annen intervensjon som anvendes i akutte situasjoner kan være å etablere et aktivt samarbeid med den unge om å mestre de neste dagene og ukene. Dette gjøres ved å identifisere både den unges egne ulike mestringsmåter, og ved å tydeliggjøre hvilke andre personer rundt den unge som kan kontaktes. Denne typen intervensjon bør munne ut i en skriftlig sikkerhetsplan som både pasienten og foreldre er kjent med.
Hvordan skal jeg forstå og hjelpe barnet mitt?
Behandling som er funnet å redusere selvmordsatferd og selvskading innebærer ofte det å få hjelp til å regulere følelser, bli bedre til å kommunisere, håndtere kriser og strukturere søvn og daglige gjøremål. Her kan foreldre være viktige støttespillere ved å ta i bruk disse ferdighetene sammen med barnet eller ungdommen. Det i seg selv å vise at en bryr seg, forstår, og noen ganger er villig til å ta over ansvaret for barnets ve og vel kan være en god start på å være en støttespiller. Søk hjelp om du observerer endringer i atferd, humør eller funksjon som bekymrer, som f.eks. nedstemthet, tap av energi, søvnproblemer, irritabilitet eller manglede konsentrasjonsevne. Barnet ditt bør få en vurdering av spesialist i forhold til hva selvmordsproblematikken henger sammen med, og en bør be om en utredning med tanke på rett behandling. Start gjerne med å oppsøke fastlegen og forklar sammen med den unge hva du er bekymret for og hva du har observert. I akutte nyoppståtte situasjoner er legevakt et aktuelt alternativ.
Det å være nærstående til noen som tenker på eller har gjort et selvmordsforsøk eller har problemer med selvskading kan være forvirrende og skremmende og derfor utgjøre en krevende situasjon for foreldre og familier. Forståelig nok har man mange spørsmål og bekymringer. Noen sier de ble fysisk helt satt ut av situasjonen med kvalme og panikk. Vi reagerer alle forskjellig. Det å få kunnskap om at kriser går over og at en kan komme gjennom det, erfarer mange at gir håp i en vanskelig situasjon. Vi vet at de fleste som har en krise, en depresjon eller sliter f.eks. med angst, kommer seg gjennom dette og får det langt bedre på noe sikt. Vi vet også at de fleste som har gjort alvorlige selvmordsforsøk senere er glade for at de overlevde.
Ved siden av å søke hjelp kan gjerne foreldre forsøke å snakke med barnet sitt på en nøktern måte om det som bekymrer eller det som er vanskelig. Da gjelder det å regulere egne følelser før og underveis i samtalen. Prøv å snakke med hen uten å vurdere eller dømme, hvor målet bare er å få i stand en samtale om hva det er som foregår. Da må vi selv ta kontroll på våre egne følelser og være oppmerksom på den vi skal snakke med. Formidle til barnet ditt at du er bekymret, men at du er tilgjengelig, nysgjerrig og åpen for å høre deres vinkling. Bekreft at du forstår eller at du prøver å forstå. Ofte er det følelsene som ligger bak handlinger det er lettest å bekrefte, og en kan gjøre det ved for eksempel å si at jeg skjønner godt du er lei deg og at alt virker håpløst nå. Du kan bekrefte følelsen, situasjonen og personens opplevelse. Senere kan du trekke frem alternative løsninger, og at det finnes hjelp å få. Videre kan du, om samtalen ikke kommer i gang, endre sted eller kontekst for samtalen slik at dere får i gang kommunikasjonen.
Fordi de fleste unge anvender sosiale medier og internett mange timer hver dag utgjør dette en viktig oppvekstarena. Oppmuntre til en åpen dialog rundt bruk av sosiale medier og spør hvordan ungdommen din føler seg etter å ha brukt sosiale medier. Vurder også om det er mulig å ha en felles enighet om hva det er ok at barnet eller ungdommen engasjerer seg i på sosiale medier. For flere tips se #chatsafe på nett.
Det er også viktig å ikke glemme de mer praktiske tingene. Dette er like viktig i kriser om ellers. Vær en voksen som bistår med at den unge som har det vanskelig får nok søvn, inntak av riktig og nok mat, struktur på dagen, samt tilhørighet gjennom tilgang på samtaler og støtte ved behov. Slike korte samtaler kan være til stor hjelp for å sortere vanskelige tanker.
Hvordan samarbeide med behandlingsapparatet?
Dersom barnet ditt følges opp av fastlege, eller er i kontakt med psykisk helse i kommunen eller til spesialisthelsetjenesten vil videre samarbeid med dere i nettverket rundt være avgjørende. Noen ganger vil ikke ungdom snakke så mye med mor eller far til stede. Da kan det være greit at en profesjonell tar noen innledende samtaler. Vi vet imidlertid at en viktig faktor for å få til endring er at familien deltar i noe av behandlingen. Du som forelder kan da vise samarbeidsvillighet ved å ikke dømme det å ha psykiske plager, eller hevde at behandling er unødvendig eller å overdramatisere situasjonen. Psykiske lidelser er høyst reelle, og det er en viktig start for et ungt menneske når de er henvist til behandling at også familien møter dette nye med åpenhet og et ønske om å bidra. Vis du er villig til å stille opp for barnet ditt ved å kjøre til og fra timer, eller ved å delta der de måtte innkalle deg. Når du deltar i samtaler, beskriv situasjonen som har ledet opp til den aktuelle situasjonen, vær åpen om familiære forhold av betydning, samt forsøk å se situasjonen fra et ungt menneskes perspektiv. Dette vil lette samarbeidet når ditt barn er under behandling.
Gi barnet ditt en realistisk forsikring om at vanskelige tider ikke varer evig, og at de vil føle seg bedre når de får effektiv behandling og støtte.
Mange unge som har en krise med selvmordstanker, eller f.eks har selvskadet noen få ganger, eller gjort et selvmordsforsøk finner raskt tilbake til vanlig funksjon og får det mye bedre uten at det er nødvendig med så stor innsats fra behandlingsapparatet eller andre. Noen ganger er imidlertid problemene mer sammensatte, alvorsgraden øker, og utviklingen går kanskje raskt i feil retning. Det kan da utvikle seg mer kronisk selvskadings- eller selvmordsproblematikk. Skillet mellom akutt og mer vedvarende selvmordsatferd er ikke entydig, men klinisk viktig, da behandlingen må ha et lengre tidsperspektiv og både personen selv og familien vil måtte akseptere en større grad av usikkerhet over tid for å få til en mer varig bedring. Her er det helt avgjørende å få etablert et godt samarbeid mellom pasient, pårørende og behandlingsapparatet og en slik behandling hører hjemme i spesialisthelsetjenesten. Det er viktig å komme i gang så tidlig som mulig, det bør utarbeides klare behandlings og samarbeidsplaner og man må sikre en løpende evaluering. Her har også de mer spesialiserte behandlingstilnærmingene som DBT eller MBT en sentral plass, og alle unge som sliter med slike problemer bør tilbys en vurdering av om et slikt tilbud bør forsøkes.
