Om å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Å være forelder til et barn som utagerer.

Når barn viser sinne og utagering over lang tid, og på en måte som ikke er vanlig for jevnaldrende, og barnet ikke lever i en livssituasjon som er uholdbar og må endres (utsatt for vold, pågående traumer), er det grunn til å oppsøke hjelp. De fleste barn kan ha perioder der humøret er irritabelt, nedstemt eller lignende, men dette går som regel over og kan være naturlige svingninger eller reaksjoner på vanskelige opplevelser. Men når sinnet vedvarer kan det være viktig å finne ut av hva årsakene kan være.

Hvem er disse barna?

•  Langvarig irritabilitet og hyppige utageringer – hva kan det handle om
• Emosjonsreguleringsforstyrrelse hos barn
• Hva kjennetegner barn med Emosjonsreguleringsforstyrrelse?
• Behandling av Emosjonsreguleringsforstyrrelse

 Hva kan du som forelder gjøre?

• Å forebygge branner
• Å slukke branner
• Å ikke starte branner

Alma har helt siden hun var et spedbarn hatt et sterkt temperament. Hun gråt mye, var vanskelig å trøste og reagerte sterkere enn søsknene på det meste. Det kunne være klær som klødde, mat som luktet vondt eller lyder som var «irriterende». Etter hvert som hun ble eldre, og de fleste andre barn sluttet å slå da de var sinte, ble det verre for Alma. Da hun var 8 år hadde hun nesten daglige sinneutbrudd der gjenstander fløy mellom veggene, søsken ble dyttet og foreldrene klort eller bitt. På skolen kom hun ofte i konflikt med andre elever eller læreren, og Alma var mer på sosiallærerens kontor enn i klasserommet. Alma ble lett sinna. Men hun virket også trist og engstelig, og kunne si til foreldrene at ingen på skolen likte henne, ingen vil være med henne og at foreldrene likte søsknene hennes mye mer enn henne. Alma kunne også fortelle at hun følte så sterkt at hun ikke klarte å stoppe det, og derfor gjorde ting som hun angret på etterpå. Uansett hva foreldrene sa, eller hvor mye de la til rette for at hun skulle ha det bra, følte Alma seg like trist, sint og at hele verden var imot henne.

Langvarig irritabilitet og hyppige utageringer  – hva kan det handle om?

Når barn viser sinne og utagering over lang tid, og på en måte som ikke er vanlig for jevnaldrende, og barnet ikke lever i en livssituasjon som er uholdbar og må endres (utsatt for vold, pågående traumer), er det grunn til å oppsøke hjelp. De fleste barn kan ha perioder der humøret er irritabelt, nedstemt eller lignende, men dette går som regel over og kan være naturlige svingninger eller reaksjoner på vanskelige opplevelser. Men når sinnet vedvarer kan det være viktig å finne ut av hva årsakene kan være. Og, selv om det ikke finnes klare årsaker hos barnet, kan det ha etablert seg mønstre i hvordan barnet samhandler med andre på, som barnet ikke klarer å komme seg ut av på egen hånd, og vi rundt er med på å forsterke.

Mange barn kan, som Alma, streve med det vi kaller emosjonsreguleringsvansker. Noen ganger kan det skyldes medfødte nevroutviklingsforstyrrelse som ADHD eller autismespekterforstyrrelse. Andre ganger kan barnet ha uoppdagede lærevansker, mens andre igjen kan ha en angstlidelse som ikke er avdekket. Det er viktig å finne ut av dette, da slike uoppdagede tilstander ofte er det som forårsaker sinnet og utageringen, og hvis vi bedre kan forstå og tilrettelegge for barnets utfordringer kan det minimere frustrasjonen barnet opplever.

Emosjonsreguleringsforstyrrelse hos barn

Hos noen barn finner vi ikke slike «bakenforliggende årsaker» til at de blir så lett sinte. Det fremstår som evnen til å regulere negative følelser i seg selv er det som er vanskelig. I 2013 ble den amerikanske diagnosemanualen revidert, og den opprettet en helt ny barnediagnose «Emosjonsreguleringsforstyrrelse» (på engelsk Disruptive Mood Dysregulation Disorder, DMDD) (APA, 2013). Kriteriene for diagnosen er daglig irritabelt humør i over ett år, og 3 sinneutbrudd per uke over ett år, på to eller flere arenaer (hjemme, skolen, fritidsaktiviteter). Diagnosen ble inkludert basert på omfattende klinisk forskning på en stor gruppe barn med vansker lik Almas (omfattende utagering og irritabelt humør), men der man ikke fant at vanskene kunne forklares av eksisterende diagnoser. Barn som Alma ble tidligere ofte diagnostisert med bipolar lidelse eller atferdsforstyrrelse (Moreno et al, 2007). Problemet var at da disse barna ble ungdommer, hadde de ikke kjennetegn på bipolar lidelse eller atferdsvansker, men i stedet depresjons- og angstlidelser. Det var et alvorlig problem at disse barna hadde fått medikamentell behandling som de ikke skulle ha hatt, eller behandling for atferdsvansker som ikke hjalp (Leibenluft og Kirzanski, 2021).

Atferdsforstyrrelser kan deles inn i 3 ulike opphopninger av symptomer. De er 1) irritabelt humør og sinne, 2) kranglete, opposisjonelle (trassige) og følger ikke beskjeder fra andre, og 3) hevngjerrig eller følelsesløs (uempatisk) eller skade andre med vilje (Stringaris og Goodman, 2009). Forskning har vist at barn med en av disse tre symptomopphopningene, ofte ikke har de andre to, og at de 3 klasene av symptomer gir tre ulike utviklingslinjer. Den første (irritabilitet) er forbundet med senere depresjonslidelser, den andre (opposisjonalitet) er sterkt forbundet med ADHD og den tredje (hevngjerrighet/kald atferd) med personlighetsforstyrrelsen sosiopati eller mer alvorlige atferdsvansker (Stringaris og Goodman, 2009). Det var derfor grunn til å tenke at et barn med irritabelt humør og reaktiv aggresjon, ikke nødvendigvis vil ha et godt behandlingsutbytte av terapimodeller laget for barn med atferdsvansker eller ADHD.

Emosjonsreguleringsforstyrrelse (ERF) er en samlebetegnelse for irritabilitet og reaktiv aggresjon og forstås som en depressiv tilstand, og at det irritable humøret er drivende for utageringene. Forskning har vist at det er mellom 1-3% av barnebefolkningen som rammes av denne lidelsen (Dougherty et al, 2014), og i behandlingstrengende utvalg nærmere 25% (feks Coldevin et al, 2023). Å forstå barnet som utagerer som å være trist og nedstemt, er en litt annen inngang til å hjelpe barnet enn ved at hen utagerer for å skade andre eller ønsker å være slem med vilje.

Hva kjennetegner barn med Emosjonsreguleringsforstyrrelse?

Som med de fleste andre psykiske lidelser, vet vi ikke hva den spesifikke årsaken til at noen barn strever med dette er. Men vi vet etter hvert en del om forhold som kjennetegner disse barna sammenlignet med andre barn, og det finnes teorier med god forskningsstøtte om hva man tenker kan ligge bak emosjonsreguleringsvanskene. Jeg vil gå gjennom noen av disse funnene og antagelsene. Det kan kanskje være nyttig for deg som forelder å vite noe om disse sårbarhetene, slik at du kan ta hensyn til dem når du skal hjelpe barnet ditt.

1. Mekanismer som kan gjøre det ekstra vanskelig å regulere følelser:

• Flere studier har vist at barn med Emosjonsreguleringsforstyrrelse har normal evne til å konsentrere seg, eller å strukturere og planlegge oppgaver når de er emosjonelt «nøytrale», mens disse ferdighetene faller bort når de er følelsesmessig aktivert, og i enda større grad enn barn uten slike utfordringer. Dette skiller dem fra barn med ADHD, som strever med dette uavhengig av humør (Brænden et al, 2023). Å be barna om å gjøre lekser eller rydde rommet når de er irritable eller overveldet etter en lang skoledag med mange vanskelige situasjoner, er derfor en oppskrift på at utagering kan skje.
• Studier som har sett på evnen til å forstå og reflektere rundt andre menneskers indre liv (hvordan de tenker, føler osv.) viser at barn med Emosjonsreguleringsforstyrrelse evner dette på lik linje med andre barn, og at de dermed skiller seg fra barn med autismespekterforstyrrelser, som strever med dette. Mao er det nok ikke mangel på sosial forståelse som forårsaker irritabilitet og sinne, og noen forskere har tenkt at det heller kanskje er tvert imot, nettopp ved at den innsikten barna har i hva de utsetter andre for skaper nedstemthet, skyldfølelse og selvklandring, noe vi vet bidrar til depresjon og som igjen forårsaker irritabilitet (Stoddard et al, 2014).
• Noen studier har vist at barn med Emosjonsreguleringsforstyrrelse allikevel tolker noen sosiale signaler «feil», og på en annen måte enn andre barn. For eksempel kan de tolke nøytrale ansiktsuttrykk som sinte, og at de rapporterer at de blir redde eller føler seg truet (Vidal-Ribas et al, 2018). Disse funnene har fått noen forskere til å tenke at barn med Emosjonsreguleringsforstyrrelse kan ha sårbarheter i hjernesystemene som setter i gang «gå til angrep»- responser OG tilbaketrekningsresponser. Altså at begge disse motivasjonssystemene aktiveres raskere enn hos andre barn, og at dette medfører både utagering og redsel i nye eller sosiale situasjoner.
• Forskning har vist at barn med Emosjonsreguleringsforstyrrelse har en stor sårbarhet i å klare og tilpasse følelsene sine når de ikke oppnår målene sine, eller noe kommer i veien for å oppnå dem. Det kan være noe så enkelt som å få på seg en trang sko for å gå ut til vennene sine, å ha sett for seg å få en is etter middag, men ikke få isen, løse en matteoppgave eller vinne et spill. For oss foreldre betyr det at man må være ekstra påpasselige med å ikke «love» belønninger som man ikke kan overholde, eller å endre på planer i siste liten.
• Det er gode holdepunkter for å forstå utageringene disse barna strever med som forårsaket av såkalt reaktiv aggresjon (Wachslag et al, 2012). Den er ikke planlagt, men kommer som en reaksjon på en hendelse og manglende evne til å regulere ned de sterke følelsene hendelsen skaper. Dette skiller disse barna fra andre barn med det vi kaller proaktiv aggresjon- der utageringen er planlagt, ofte som et ønske om å ta hevn på noen, eller bare ødelegge noe for dem man misliker.

Som psykolog finner jeg mye håp om bedring i denne innsikten. Barnet utagerer fordi hen ikke har kontroll på følelsene sine, ikke fordi hen planlegger å skade noen. Det betyr at vi kan hjelpe barnet med å lære /trene på at selv om en sterk følelse kommer, trenger du ikke handle på den, men du kan trene på å la følelsen være der helt til den går over (for det gjør følelser- de går over). Denne kunnskapen kan også ta bort den tyngende skyldfølelsen mange av disse barna gir uttrykk for at de opplever- jeg føler ting sterkere enn andre, sånn er jeg bare, og jeg gjør ikke vonde ting med viten og vilje.

2. Mulige årsaker til Emosjonsreguleringsforstyrrelse:

• En ledende antagelse er at barn som strever med Emosjonsreguleringsforstyrrelse har såkalt hypersensitiv sanseprosessering (Aron et al, 2012). Det innebærer en medfødt måte å bearbeide inntrykk på, der det kan være utfordrende å skille mellom vesentlig og uvesentlig informasjon fra omgivelsene, og at bearbeidingen av sansestimuli involverer sterkere følelsesmessig aktivering enn hos andre. Den positive siden av dette er at dette også gjelder positive opplevelser, mens det mer negative er at dette antagelig er slik du er skrudd sammen, slik du er født, og at det dermed blir et større arbeid med hvordan få til å leve godt med dette spesielt når det kommer til negative følelser.
• En forlengelse av det samme er antagelsen om at disse barna har et medfødt sterkt temperament (Buss og Plomin, 1984), der en hang til å oppleve sterke negative følelser spenner bein på de positive, og et behov for å unngå belastninger og ha kontroll på omgivelsene er løsningen for å håndtere negative følelser som engstelse og tungsinn.
• Noen ganger kan barn med reguleringsvansker og utagering ha omgivelser og foreldre som kan bidra til å opprettholde vanskene (Hawes et al, 2023). I en nylig publisert studie fant man at foreldre til barn med Emosjonsreguleringsforstyrrelse opplever barnets væremåte som svært stressende, og i mye høyere grad enn foreldre til barn med andre psykiske lidelser (Coldevin et al, 2024). Forskerne tenker at dette kan ha sammenheng med hvor lite forutsigbare utageringene til barnet er, og at foreldre dermed blir gående på tå hev for å unngå nye sinneutbrudd. I tillegg er det en atferd som kan være vanskelig å forstå- gjør barnet alt dette med vilje? Hvorfor skal hen utagere så mye når det virker som hen både er skolesmart og sosialt smart? Det må være spesielt stressende å føle at man ikke forstår eller ikke har kontroll på sitt eget barn. Forskningen viser videre at foreldrene naturlig nok ofte påpeker at barnet deres reagerer for sterkt på ting, at de må ta seg sammen, kjefter og kritiserer, har negative forventninger til barnet, ser feilene barna gjør mer enn det positive de får til, unngår barnet når det er «rolige» stunder og sist, men ikke minst blir for ettergivende og overtilpasser seg barnas atferd for å unngå konflikter eller utagering (Lipscomb et al, 2011). Utfordringen her er at barnet ubevisst kan lære seg at hvis jeg reagerer med ekstra emosjonelt trykk, så slipper jeg å gjøre det jeg ikke vil, og sannsynligheten for at denne «strategien» blir brukt igjen, øker. I tillegg lærer barnet seg heller ikke hvordan hen kan regulere følelsene sine på gode måter av sine viktigste rollemodeller, dere foreldre, for å ta gode valg og unngå å utagere. Når det er sagt, hva er det mest naturlige å gjøre når du har et barn som eksploderer av den minste ting? Åpenbart å gjøre alt en kan for å fjerne alle mulige triggere, krav og forventninger, for å holde barnet rolig.

Behandling av Emosjonsreguleringsforstyrrelse

Den gode nyheten er at det finnes godt etablerte og forskningsbaserte behandlingsmetoder tilgjengelig for barn som strever med emosjonsreguleringsforstyrrelse. Den kanskje litt dårligere nyheten er at forskning har vist at den beste behandlingen er den som setter søkelys først og fremst på foreldrene, for å få til endring i barnet (Furlong et al, 2013). Det er fortvilende at det er vi rundt som må endre oss, når det føles som at «problemet» ligger i barnet. Parent Mangement Training-Oregon (PMTO) og dialektisk atferdsterapi for barn (DBT-C) har vist seg effektive for barn med Emosjonsreguleringsforstyrrelse (Ogden et al, 2008; Pereplechtikova et al, 2017; Coldevin et al, 2024). Andre foreldreveiledningsprogrammer kan også være lure å prøve ut, som f.eks. Emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre (EFT, Ansar et al, 2022) eller Tuning Into Kids (TIK, Havighurst et al, 2013). Min erfaring er at mange foreldre som er i BUP allerede har fått generell foreldreveiledning i kommunen eller bydelen uten at den har vært rettet mot de spesifikke problemer barnet har. De etterspør derfor metoder som er rettet mot akkurat det deres barn strever med. Er ikke disse metodene tilgjengelige på din lokale BUP, kan du søke deg til en BUP som har dem.

Min erfaring er at de fleste foreldre som kommer til poliklinikken med et barn som strever med alvorlig utagering har havnet i ett av to spor, og noen ganger begge. Det ene er det som forskningen også viser- vi har blitt for ettergivende, og er ikke en tydelig leder for barnet vårt – det er i stedet barnet ditt som har blitt sjefen over deg. Alt tilpasses rundt og for barnet, og alt for å unngå konflikter. En veldig forståelig strategi som ofte kan være til hjelp på kort sikt (i dag ble det ikke en utagering- puh), men dessverre lite hensiktsmessig på lang sikt (utageringen fortsetter å dukke opp).

Den andre er at man kanskje er mentalt utslitt av utagering og barnets sterke temperament, og lar følelsene styre over en selv. Da kan det komme harde eller langvarige «straffer», skjellsord og mye sinne rettet mot barnet sitt. Igjen; dette kan være effektivt på kort sikt (barnet ditt hører på deg), men kritikk og sterke negative følelser rettet mot barn, vet vi at ikke er bra for barnets utvikling på lang sikt.

Så hva skal man gjøre? Og hvordan komme seg ut av disse sporene? Det er enklere sagt enn gjort, og min erfaring er at det krever stor innsats over tid å få snudd disse mønstrene. Når man starter et slikt arbeid, kan det være lurt å be om pleiepenger for å få fullt fokus hjemme og bort fra jobb. Spør behandleren din på BUP om det er mulig å få til.

Det neste er å forsøke å innta en holdning om at barnet mitt er skrudd sammen annerledes enn mange andre barn, og dette gjør at hen opplever ting «sterkere» enn andre, også følelsenes intensitet. Sånn er det bare, det må jeg akseptere. Jeg kan ikke og skal ikke fjerne det, men jeg skal akseptere det, tåle det og gjøre noen tilpasninger slik at det blir en ressurs for barnet mitt, heller enn et onde. Du som forelder må tåle og akseptere at de har sterke følelser, men samtidig ha en normalforventning til atferden deres. Det vil si at du forventer samme type atferd som andre barn på samme alder. Dette synes jeg ofte har blitt snudd på hodet i familiene jeg møter. Det er ingen konsekvenser for utagering, men mye kritikk (konsekvenser) for at de føler «for mye». Min erfaring er at barna selv føler at det er noe annerledes med dem, og at kritikk om at de er annerledes, øker irritabiliteten deres og det igjen blir vanskelig å samarbeide med en som kritiserer dem.

Oppsummert- du er forelder til en supersanser, og det krever en superforelder.

Din helt vanlige, noen ganger tilkortkommende, andre ganger helt strålende foreldregjerning som fungerer fint for søsknene, fungerer ikke for dette barnet. De fleste barn over 8-9 år klarer mye selv, organiserer seg på egen hånd, regulerer følelser greit, tåler at du som forelder er sur og gretten innimellom, eller at du har endret på avtaler dere har laget. Det gjør ikke barn med emosjonsreguleringsforstyrrelse. Og derfor må du antagelig også være forelder på en annen måte.

Utvikleren av DBT-C, dr. Pereplechtikova tenker at målet med foreldreveiledningen er å gjøre forelderen til en best mulig brannkonstabel (ja, det er en metafor). Brannkonstabler forebygger branner, de slukker branner, og for all del- de starter ikke branner. Her er mine beste tips basert på både DBT-C og PMTO, for å få til å være en god brannkonstabel for barnet ditt:

«Det de trenger mest av alt nå er iskalde huer»

Fotballkommentator Andreas Toft under Lazio- Bodø/Glimt 17.04.25

Å forebygge branner

Målet med behandling på kort sikt er at farlige og skadelige situasjoner skal stoppe, og på lengre sikt ruste barnet ditt til å være det emosjonelt robuste, gode mennesket hen er og som kan være glad i seg selv akkurat som hen er.

For å hjelpe barnet med alternativer til utagering, må vi forstå mer av hvorfor utageringene kommer. Mange foreldre sier til meg at det føles som at hvert fysiske slag kommer som lyn fra klar himmel. Men et slag kan komme for å ta igjen mot noen som truer deg, være en straff fordi noen har gjort deg vondt (f.eks. et søsken som du føler er likt bedre enn deg), det kan handle om en uklok måte å få oppmerksomhet og omsorg på, det kan være for å unngå noe man ikke vil gjøre, det kan være for å få ut en følelse av diffus irritasjon eller selvhat, det kan være på grunn av en endring på noe som var planlagt, eller fordi noe ble tolket som urettferdig. Uansett, for å minske risikoen for at fysiske slag skal være løsningen på en av disse årsakene, og heller finne andre løsninger, må vi forstå grunnen. Sett derfor av en to ukers periode for å skrive ned alle utageringene som har skjedd i løpet av den tiden. Beskriv hva situasjonen var, hva barnet gjorde før situasjonen og hva som skjedde etterpå. Skriv opp hva barnet ditt gjorde, og hva du gjorde. Hva dere sa og hvordan det så ut. Min erfaring er at vi ofte ser et mønster både i hva som trigger barnet, hva du som forelder gjør som ikke er så hensiktsmessig, og denne informasjonen kan være starten på handlingsalternativer.

Forebygg sårbarhetsfaktorer:

Min erfaring er at supersanserbarn er mer sårbare for biologiske påvirkningsfaktorer enn andre barn, og at slike faktorer direkte påvirker grad av irritabilitet. Søvn, mat, fysisk trening og hvile er med andre ord viktigere å passe på enn for de fleste andre (selv om dette åpenbart er viktig for alle barn). Dårlig søvn øker emosjonell reaktivitet. Samme med for lite mat. Be om tips til gode leggerutiner, og gjør det som er nødvendig for at barnet ditt skal få en full natt søvn. Hør med legen til barnet ditt om det kan være grunn til å starte med medisinske tiltak. Og videre; dårlig mat er bedre enn ingen mat. Den høye sensitiviteten kan ofte gjøre barna sær- og småspiste. Ha nøttene klare, sukkeryougurten lett tilgjengelig, hvis agurk er den eneste grønnsaken hen liker- kjør på, og ikke mas om de tomatene. Hvis trampoline er det eneste som er gøy av fysisk aktivitet, og helst kun med deg, ja da må du komme deg på den trampolinen, mamma. Og til slutt hvile. Hvis det er slik at barn med emosjonsreguleringsforstyrrelse faktisk har en sårbarhet i prosessering av inntrykk ved at de ikke klarer å skille viktig fra uviktig, ja da kan en skoledag bli en utmattende affære. Legg til rette for og aksepter at barnet ditt trenger ro etter aktivitet, etter skoledagen, og etter sosiale sammenkomster. Ikke introduser krav på det tidspunktet, gi de en time på rommet alene med det de ønsker å gjøre. Ved behov, se om leksene kan reduseres noe for en periode, og ikke ha for mange aktiviteter planlagt for en helg. Stress og for høye forventninger kan skape mer emosjonell reaktivitet.

I forlengelsen av dette er det også viktig å jobbe med å få på plass strukturer for familien (husregler) og kanskje til og med dagsplaner. Hva er kjørereglene hos oss, og hva er det forventet at barna skal gjøre?

Endringer er ubehagelig for barn med emosjonsreguleringsforstyrrelse. Vi kan ikke forutse alt som skjer, men vi kan ha en fast struktur å lene oss til, slik at vi kan minimere noen av dagens uforutsette endringer (det ble regn i stedet for sol som i går, det var ikke mer igjen av brunosten, mormor inviterer oss ut på middag, det kom en vikarlærer i stedet for kontaktlæreren i dag). Struktur handler for eksempel om at klær til morgendagen legges frem på kvelden, det er faste leggetider, godteri tilhører lørdager, skjermtiden er bestemt (kan være lang hvis det er behov for det), leksetid (eller ikke lekser), vi spiser middag ved bordet, når vi går i butikken er det mamma som bestemmer. Det viktige i denne sammenheng er at barna er klar over disse husreglene og at de blir rost og kanskje belønnet når de får til å følge dem.

Å slukke branner

Egne sterke følelser kan ofte lede til atferd som ikke hjelper deg med å slukke brannen barnet ditt kanskje har startet. Når du er forelder til en supersanser, må du trene på å regulere dine egne følelser for å klare å ta kloke valg om hva du skal gjøre. Det vi ønsker å oppnå er at du får til å stoppe opp og tenke før du reagerer «automatisk» på noe som skjer. Stimulus – STOPP- respons. Følelser er en indre opplevelse som antagelig er utviklet for å kommunisere noe til deg om hva som foregår i omgivelsene eller inni deg. De er motivatorer for handling og de gir deg informasjon. Men følelser har ikke alltid rett. Selv om du føler sinne, kan du ha tolket situasjonen feil, eller å gi uttrykk for sinne vil i slike tilfeller ikke være spesielt lurt. Følelser gir oss ofte noe vi kaller handlingstrang, og det ofte i veldig sterk grad, slik at det kan bli vanskelig å motstå og gjøre det følelsen forteller deg at du skal gjøre. F.eks. følelsen av tristhet kan gjøre at vi trekker oss tilbake, eller gråter for å få omsorg, mens følelsen av sinne kan gi oss kraft til å si i fra om noe som er urettferdig, eller få andre til å trekke seg unna ved at man oppfører seg truende. Følelser er ikke handlinger, men gir retning til handlinger.

Noen av oss kjenner ikke følelser så godt i kroppen eller via tankene. Derfor kan det være et godt tips å prøve og legge merke til de følelsene (og tankene for den saks skyld) man har. Dette er en ferdighet som kan trenes opp, og et lite mindfullness kurs kan anbefales. Jo bedre du er til å legge merke til at «nå kommer sinnet», eller redselen for den saks skyld, jo lettere er det å stoppe seg fra å handle på den. Når barnet ditt utagerer eller er i ferd med å gjøre det, er det beste du kan gjøre å vise rolige handlinger. Hvis barnet ditt gjør deg sint av oppførselen sin, ta et skritt tilbake, prøv å legge merke til at nå er jeg sint, og gjør det motsatte av hva sinnet ditt ofte vil (rope, gå truende opp mot barnet, slenge i døren), ved å heller demp stemmen, pust rolig og slapp av i kroppen, ha et åpent ansikt (ikke spenn det). Dine handlinger vil mest sannsynlig smitte over på barnet. Blir du redd når barnet ditt oppfører seg truende, legg merke til det og forsøk å handle motsatt av hva redselen vil du skal gjøre. Gjør kroppen større ved å rette deg opp i ryggen, ha et åpent ansikt og hold øyekontakt, forsøk å snakke med rolig stemme til barnet ditt. Barn er sjeldent farlige på den alvorlige måten. Du er større og sterkere, og du må gripe inn fysisk hvis noen kan komme til skade.

Når barnet er i full utagering, er som sagt det beste du kan gjøre å roe helt ned. Og huske på at alle sterke følelser går over. Så de fleste tips foreldreveiledningene bidrar med, handler om hva du kan gjøre for å unngå å komme dit. Sånn er det også med ferdigheten vi kaller validering, selv om mange foreldre jeg jobber med, opplever validering nesten som en magisk pille for å roe ned barnet når hen er i ferd med å utagere.

Validering:

Å være emosjonelt sensitiv er slitsomt. «Alt» gjør inntrykk. Det er lett for oss å gi uttrykk ovenfor barna at de overreagerer, at de er for følsomme, må skjerpe seg, dramatiske eller oppfører seg som en 2-åring. Slike utsagn, som egentlig forteller barnet at det er noe feil med dem, øker følelsesmessig reaktivitet og utagering på kort sikt, og irritabilitet og tristhet på lang sikt. Vi kaller slike ytringer for invalidering. Det kan også være bare det å himle med øynene, riste på hodet, sukke tungt og oppgitt. Invalidering øker barns reaktivitet og irritabilitet på lang sikt. Det beste du kan gjøre for å minske reaktiviteten og de sterke følelsene barnet har om noe, er å gi uttrykk for at barnet ditt er forståelig for deg, og at gitt at barnet er slik hen er, så er det ikke rart at hun oppfattet en situasjon sånn og slik, og kanskje annerledes enn deg. Jo mer du klarer å se situasjonen barnet står i fra barnets ståsted, jo mer føler barnet seg sett og forstått, som igjen skaper mindre sterke følelser på kort sikt, og mest sannsynlig bedre følelser og tanker om seg selv på lang sikt. Mange foreldre kan synes dette er vanskelig. Aksepterer jeg ikke den dårlige oppførselen da? Sier jeg ikke på en måte at det er greit at hun slår? Validering er å forstå, men ikke godta en atferd. Det er å skape en følelse i barnet ditt om at jeg er forståelig for deg, du skjønner meg, jeg er akseptert sånn som jeg er. Du kan forstå hvorfor noen slo, men du sier allikevel ikke at det er greit. Tips til å klare å validere en vond opplevelse barnet ditt har, kan være å ta utgangspunkt i det du vet, for eksempel at alt nytt kan skape ubehag, at de lett kan tolke andre som sinte og at de derfor blir sinte selv, eller at lyder og smaker er sterkere enn for andre, selv om det ikke er sånn for deg. Du kan respondere med: «Oi det må ha smakt sterkt, ikke rart du ropte æsj høyt», eller «når han så sånn på deg på den måten, skjønner jeg at det var fort gjort å tenke at de ikke liker deg» osv.

 Å ikke starte branner

Tro det eller ei, men vi foreldre er ofte med på å starte branner. Det gjør vi ofte enkelt forklart, ved at vi setter søkelys på det som ikke fungerer, ting som er gjort feil, eller har negative forventninger til barna og dermed starter kontakten vår med dem med å være oppgitt. Du har for eksempel akkurat kommet hjem fra jobb, og barnet sitter på rommet sitt og spiller. Det første du sier med oppgitt stemme er «Altså, hvor lenge har du sittet her? Du skulle jo gjøre lekser før jeg kom hjem!» Hvordan tror du supersanserbarnet ditt reagerer når dette er det første møtet med pappaen sin etter at dere har vært borte fra hverandre en hel dag? Ja, du har helt rett- vonde følelser går i taket, og du har akkurat, uten at du er klar over det, blåst vind inn i en ulmebrann. En lur ting å gjøre når du har et barn med emosjonsreguleringsforstyrrelse, er å trene på å ta på deg bra-brillene dine. Det betyr å lete med forsterkede brilleglass etter det som er bra, det som fungerer, kommentere positivt det barnet ditt får til selv om du tar det for gitt at hen klarer det, inviter deg inn i det barnet ditt driver med som ikke er utagering/ irritabel atferd og applauder det! Om det er å game- bli med å game litt, legg merke til det barnet ditt får til og si det høyt. Eller se sammen på tv-serien barnet ditt følger med på o.l. Forskning viser at foreldre til barn med utagering og mye sinne, ser problematferd hos barnet selv om atferden er helt «aldersnormal». Det betyr at disse barna mest sannsynlig får veldig mye mer kritikk enn andre barn. f.eks. hører ikke barn flest på og motsetter seg foreldrene sine 30% av tiden. Denne grad av mild opposisjon ses på som en del av normalutviklingen til barn, og bør derfor på en måte aksepteres uten å gjøre veldig stort fokus av det. Mitt beste tips er å forsøke å ignorere (overse) det barnet gjør som du ikke liker (banner, raper, snakker høyt inne, slenger håndkle på gulvet, smeller litt hardt med døren, små-erter lillesøster osv.)

Om å ta på seg sin egen pustemaske først

Pass på deg selv. Du gjør en kjempejobb. Det kan være utrolig krevende å være forelder til en supersanser. Det er ikke din skyld at det er blitt som det er blitt, men du må gjøre jobben allikevel. Og det er en stor jobb å hele tiden skulle være i forkant og planlegge livet hjemme, og i mye større grad enn foreldre til andre barn. Du må tåle sterke følelsesuttrykk. At noen rundt deg er veldig sinte på deg kan oppleves veldig truende, og ikke minst urettferdig. For å klare alt dette må du passe på å hente deg inn. Det betyr å passe på at du får nok søvn, at du får vært fysisk aktiv, at du spiser godt, og planlegger for pustepauser med noe som gir deg tilskudd og energi, eller for avslapning. Be om barnevakt for å dra på tur, gå en daglig tur alene, gå på cafe eller kino, be om hjelp, hold på venner som vil lytte til deg og heie på deg. Legg merke til om du gir deg selv mye kritikk, og forsøk heller å trøste deg selv og valider det du står i. Tanker om at det hele er urettferdig, eller ikke slik du skulle ønske det var – det er tanker som jobber mot å akseptere at sånn er det. Å ikke akseptere, kan skape sterke følelser som igjen ødelegger for at du skal klare å være den rolige, tydelige lederen supersanseren din trenger.

Lykke til og hold ut – dette kommer til å gå bra!