Når en diagnose hjelper, og når den skygger for barnet

De siste årene rapporteres det også om økning i henvisninger og diagnoser for barn og unge i psykisk helsevern (5, 6, 9), noe som gjør det ekstra viktig å bruke diagnoser klokt og nennsomt.

Her får du et praktisk og håpefullt blikk på hvordan diagnoser kan brukes klokt, hva de ikke kan, og hva foreldre, skole og hjelpeapparat kan gjøre i hverdagen for at barn skal kjenne mer tilhørighet, mestring og glede.

Hvorfor et navn kan hjelpe

For mange familier er diagnosen et vendepunkt. Før ordet kom, kunne dagene være fulle av misforståelser, dårlig samvittighet og teorier som ikke bar. Når et navn gir en forklaring (4, 7, 10), blir det lettere å forstå hvorfor morgenene skjærer seg, hvorfor lekser ender i tårer, eller hvorfor lyder i klasserommet virker som storm. Et navn gjør det mulig å be konkret om tilrettelegging i skolen, få rettigheter i systemet og fordele kreftene smartere hjemme. Skolen kan justere tempoet, forberede overganger og gi pauser som faktisk senker aktivering. Hjemme kan man rydde plass til søvn, mat og skjerm med vilje. Den største gevinsten er ofte følelsen av felles retning. Vi snakker om det samme og trekker i samme retning, ikke hver vår.

Samtidig er diagnosen bare et kart (1). Terrenget er barnet foran oss. Når vi bruker merkelappen som en lesebrille, ikke som en dom, blir vi mer nysgjerrige. I stedet for hvorfor gjør du sånn, spør vi hva er det som blir vanskelig akkurat nå. Språket alene kan senke skuldre og åpne for samarbeid (10).

Hva diagnoser ikke kan

En diagnose beskriver et mønster av symptomer (1). Den sier noe om hva som ofte skjer, ikke hvem barnet er. Barnets humor, fantasi, samvittighet, nysgjerrighet og omsorgsevne forsvinner lett i skyggen dersom vi lar merkelappen ta all plass. Da låser vi også blikket vårt og går glipp av de små bevegelsene i riktig retning – det som faktisk endrer liv. At gymtimen ble gjennomført inne i salen, at en konflikt ble reparert litt raskere, at et vennskap holdt én uke lenger enn før. Diagnosen skal peke ut på hva vi skal øve på, ikke gi fasit på hva som er mulig (4, 7, 10).

Et godt korrektiv er å la språket bære dette dobbeltblikket. Du har disse vanskene, og du er deg. Vi kan erkjenne sårbarhet og samtidig lete etter styrker. Det gjør barnet større enn merkelappen.

Kroppen som språk

Barn snakker først med kroppen (4, 10). Vond mage før skolen, hodepine etter friminutt, en kropp som aldri finner ro ved leggetid, en søvn som ikke vil lande. Slike uttrykk kan være nervesystemets måte å si jeg trenger hjelp til å regulere. Hvis vi bare leter etter sykdom og prøver å fjerne symptomet, mister vi budskapet. Diagnosen fungerer best som lesebrille. Den hjelper oss å skille mellom sårbarhet som hører til barnet og belastninger som hører til omgivelsene, og den gjør det lettere å lage et felles kart over triggere, tidlige tegn og hjelpetiltak (4, 7).

Uro er et godt eksempel. I hverdager med høyt tempo, mange skifter og få pauser, beskytter kroppen seg ved å gire opp. Med en diagnose kan vi justere mer presist. Ved oppmerksomhetsvansker hjelper korte arbeidsøkter, forutsigbare overganger og bevegelsespauser. Ved engstelighet trenger barnet forutsigbarhet, gradvis eksponering og trygg ledsagelse inn i det som er krevende. Ved sansefølsomhet er det nyttig å dempe lyd og lys, la barnet trekke pusten i rolige soner og bruke små verktøy som hjelper kroppen å lande (4, 7, 10). Behandlingen skjer sjelden skjerp deg. Det er nesten alltid en bedre rytme. Når pulsen i dagen mykner, blir følelsene lettere å bære.

Tilbaketrekning er et annet kroppsspråk. Når barnet trekker seg unna, er det ofte et signal om at noe ble for mye for fort. Da virker små landingsplasser. Et rolig hjørne i klasserommet. En avtalt pause rett etter friminutt. En kjent voksen som står i døråpningen og låner regulering de første minuttene. Husk også at ikke alt kroppsspråk er sykdom. Sult, søvn, bevegelse, nærhet og lek er friske behov (4). Et godt startspørsmål er alltid dette: Hva tror du kroppen din prøver å si? Deretter lager vi en enkel plan for neste gang. Hvem gjør hva, når og hvor.

Historisk blikk og dagens samfunn

For noen tiår siden la man oftere skyld på foreldre og barn. Barns uro, tristhet eller skolevegring ble lett forstått som vilje, moral eller oppdragelse. Utover 80- og 90-tallet vokste et mer medisinsk og nevrobiologisk språk fram (1, 10). Det ga bedre verktøy for utredning, rettigheter og behandling. Men begge retninger har hatt bivirkninger. Før skammet vi, nå kan vi over-identifisere oss med merkelapper og risikere at diagnosen blir et nytt speil barnet må leve i.

I dag lever barn i en kultur preget av individualisering og dokumentasjonskrav (5, 6, 9). For å få hjelp må behov beskrives presist. Diagnoser kan da bli både beskyttelse og inngangsbillett til systemet. Samtidig kan merkelappen bli et visittkort i møte med skole, helsetjenester og sosiale medier. Når identitet bygges i offentlighet, kan diagnosen bli en del av selvfortellingen på godt og vondt. Den kan gi tilhørighet og språk, men også snevre inn blikket på hvem jeg er.

Et historisk blikk minner oss om to farer vi vil unngå. Den ene er moralisering, der foreldreskap og barnets karakter får skylden. Den andre er medikalisering, der alt ubehag blir til sykdom. Vi trenger en tredje vei, et relasjonelt og praktisk språk som rommer både sårbarhet og styrker, både behov og muligheter (4). Da kan diagnosen være et nyttig kart, uten å bli hele terrenget.

Hva betyr dette i praksis

• Vi bruker diagnosen for å sikre rettigheter, men vi presenterer alltid barnet ved navn og styrker først (4).
• Vi skriver planer som beskriver kontekst, triggere og tiltak, ikke bare symptomer (4, 7, 10).
• Vi normaliserer variasjon, og minner om at mange tiltak virker uansett merkelapp, rytme, søvn, lek, trygge relasjoner (4, 10).
• Vi inviterer familien og barnet inn i språket, hvilke ord oppleves hjelpsomme, hvilke føles begrensende (4).

Slik åpner språket dører i stedet for å stenge barnet inne. Vi bruker diagnosen til å forstå og tilrettelegge, uten at den blir hele historien.

ADHD i samtidens landskap

Vi tar med ADHD fordi det er en av de vanligste grunnene til at barn og ungdom utredes og får oppfølging i skole og helsetjeneste (4, 7, 10). Det er også et tydelig eksempel på samspillet mellom biologisk sårbarhet og hverdagens rammer, der konkrete tiltak i miljøet ofte gir rask effekt (2, 4, 10). Slik kan vi vise hvordan diagnoser best brukes som verktøy, ikke som identitet.

ADHD er reelt for mange, og en diagnose kan være avgjørende for at hjelpen treffer (4, 7, 10). Samtidens raske belønninger, stort informasjonstrykk og hyppige skifter kan forsterke vanskene (8, 9). Som hovedregel starter vi med ikke-medikamentelle tiltak – rytme i søvn og måltider, tydelige overganger, bevegelse, skjerm med vilje, tilrettelegging i skole og foreldreveiledning (4, 7). Medisiner er siste utvei og vurderes når funksjonen fortsatt er tydelig redusert etter systematisk innsats, eller ved så kraftige symptomer at det er uforsvarlig å vente (4, 7, 10). Når medisiner brukes, er målet å frigjøre kapasitet, ikke å erstatte struktur og relasjon. Da kan barnets kapasitet brukes i skole, vennskap og hjemme.

Hva betyr en ADHD-diagnose i praksis

En ADHD-diagnose gir et felles språk og utløser ofte rettigheter og tiltak (4, 7). For skolen kan det bety tydelig plan, forutsigbare overganger, arbeidsøkter i passende lengde, bevegelsespauser, rolig plass i rommet og vurdering for spesialpedagogiske ressurser (4). For familien kan det gi veiledning om rytme, søvn, skjermbruk og konflikthåndtering, og tettere samarbeid med helsesykepleier og fastlege (4, 7, 10). For barnet kan det skape lettelse;  jeg er ikke lat, hjernen min trenger andre rammer.

Hva en ADHD-diagnose ikke er

Diagnosen er ikke en karakterbeskrivelse, ikke en unnskyldning for alt som er vanskelig, og ikke en grunn til å senke forventninger (1, 4). Den er heller ikke et enslig tiltak. Diagnosen peker mot hva vi skal gjøre mer av og hva vi skal gjøre mindre av. Den må alltid kobles til miljøtiltak, relasjon og realistisk målsetting (4, 7, 10).

Når bør vi utrede, og hvordan

Vurder utredning når vanskene varer over tid, viser seg tidlig i livet og gir funksjonsfall på tvers av arenaer, for eksempel hjemme, i barnehage eller skole og på fritiden (4, 7). Begynn med kartlegging hos helsesykepleier og fastlege, hent inn informasjon fra skole eller barnehage, og vurder henvisning til BUP ved klare tegn (4). Underveis er det lurt å innføre enkle tiltak allerede før diagnosen foreligger – korte økter, faste rutiner, tydelige beskjeder, bevegelse og små belønninger for innsats (4, 7, 10). Gode tiltak kan virke uansett utfall av utredningen (4).

Slik spiller diagnosen inn i prosessen

• Diagnosen hjelper oss å sette tydelige mål for utredningen, hva ønsker vi å forklare, hvilke funksjoner svikter, hvilke situasjoner utløser strev (1, 4, 10).
• Den avgjør ikke om vi hjelper, men kan utløse rettigheter og strukturer i skole og helsetjeneste (4, 7, 10). Derfor vurderer vi alltid nytten for barnet opp mot risikoen for å snevre inn blikket (4).
• Vi sørger for informert samtykke og barnets stemme. Barnet skal forstå i egne ord hva som undersøkes, og hva som kan bli resultatet, både hvis diagnosen stilles og hvis den ikke gjør det(4, 10).
• Diagnosen brukes til å lage konkrete planer, ikke bare beskrivelser. Tiltak skal følge utredningen tett, og justeres etter det vi lærer underveis (4, 7, 10).
• Etter en diagnose vurderer vi alltid behov for revisjon over tid. Barn utvikler seg, og tiltak må følge utviklingen (4).

Praktisk løp, trinn for trinn

1. Kartlegging i førstelinje, helsesykepleier og fastlege innhenter opplysninger fra hjem og skole, og prøver målrettede tiltak i noen uker (4, 7).
2. Henvisning til BUP ved vedvarende funksjonsfall. Inkluder beskrivelse av styrker, behov, tiltak som er prøvd og respons (4).
3. Tverrfaglig utredning, samtale med barn og foreldre, lærerintervju, observasjon og standardiserte skjemaer. Barnets forståelse og preferanser dokumenteres (4, 7, 10).
4. Tilbakemelding og plan. Uansett utfall, avtal konkrete tiltak, ansvar og tidspunkt for evaluering. Diagnosen skal forklares slik at barnet og familien kan bruke den til noe (4, 7).

Viktig balanse: Vi utreder for å hjelpe barnet bedre, ikke for å sette merkelapp alene. Diagnosen skal gi mening i hverdagen, peke ut tiltak og åpne dører, uten å definere hvem barnet er (1, 4).

Differensialdiagnoser og tilleggsvansker

Uoppdaget lærevansker, søvnvansker, angst eller sansefølsomhet kan ligne på eller forsterke mange diagnosenære uttrykk (4, 7, 10). Noen barn har tilleggsvansker som tics, språk- og kommunikasjonsvansker, somatiske tilstander eller emosjonsreguleringsvansker (4). En grundig vurdering skiller mellom dette og hjelper oss å treffe med tiltak (4, 7).

Sammenhengen med diagnosen

• Differensialdiagnoser betyr at vi vurderer andre mulige forklaringer på barnets uttrykk før vi konkluderer(1, 4). De avgjør om en diagnose i det hele tatt skal stilles. Dersom vanskene forklares bedre av for eksempel søvn, epilepsi, traumatisk stress eller en språk- eller lærevanske, behandler og tilrettelegger vi for det først(4).
• Tilleggsvansker endrer behandlingsplanen selv om en diagnose stilles (4, 10). Angst, tics, språk- og kommunikasjonsvansker, sansefølsomhet, autismespektertrekk eller somatiske forhold påvirker hvilke tiltak som velges, rekkefølgen vi innfører dem og tempoet i endringene (4).
• Diagnosen er en arbeidsformulering som kan revideres(4). Når søvn, syn eller hørsel rettes opp, når lærevansker får målrettet støtte, eller når relasjonelle tiltak virker over tid, kan symptombildet endre seg(4, 7). Da vurderer vi behovet for diagnosen på nytt, eller justerer typen diagnose (4).
• Rettigheter og tiltak knyttes ofte til hoveddiagnosen, men begrunnes best i funksjon, deltakelse og behov på tvers av arenaer (4, 9). Vi beskriver derfor alltid hva barnet mestrer og hva som faller sammen i hverdagen, slik at barnehage/skole kan tilpasse konkret uansett merkelapp (9).
• Medikasjon vurderes med særlig varsomhet ved samtidige tilstander (4, 7, 10). Vi styrker miljøtiltak og psykososiale tiltak først(4). Dersom medisiner likevel prøves, starter vi lavt, følger tett, og vurderer effekt og bivirkninger mot hele bildet, ikke bare enkeltsymptomer(4, 10).

Artikkelen fortsetter under.

Barnets stemme

Barn forteller ofte to historier (4, 10). For noen er diagnosen en lettelse, de forstår seg selv bedre og vet hva de kan øve på. For andre vekker merkelappen følelsen av å være annerledes. Begge stemmene fortjener plass. Vi hjelper best når vi gir et språk for funksjon og muligheter. Jeg lærer best når det er stille i fem minutter først. Jeg roer meg når jeg vet hva som kommer. Jeg blir sliten av mange lyder. Slike setninger gjør hverdagen konkret. Spør trygt og konkret, og la barnets ord styre kursen (4).

Nevropsykologi i hverdagen

Hjernen er formbar. Erfaringer og støtte kan styrke forbindelser som trengs, mens stress og kaos tapper kapasitet (1, 4). Samtidig er barn forskjellige i hvor mye de påvirkes. Noen er særlig mottakelige, på godt og vondt. De blomstrer i gode rammer og blir mer sårbare i uforutsigbarhet (2). Omgivelser kan til og med påvirke genuttrykk som regulerer stress. Derfor er rytme, lek, forutsigbarhet og relasjon ikke bare snille ord; de er biologisk smarte grep (2, 4). 

Risiko for overdiagnostisering

Det pågår en nødvendig diskusjon om diagnoseinflasjon (5, 6, 8). Noen peker på at tersklene for hva som regnes som kliniske symptomer har sunket, at normal variasjon i atferd og følelser lettere blir tolket som sykdom, og at merkelapper kan følge barn unødvendig lenge. Andre svarer at vi snarere har sett en historisk underkjennelse av reelle vansker, særlig hos jenter, minoriteter og stille elever, og at økningen også kan handle om bedre gjenkjenning, lavere skam og enklere tilgang til hjelp (5, 6, 8).

I praksis virker flere krefter samtidig. Endrede kriterier og økt bevissthet gir flere henvisninger (1, 4, 8). Systemkrav og rettighetslogikk gjør diagnoser til inngangsbillett. Samtidig kan presset i hverdagen forsterke sårbarhet, slik at flere faktisk får funksjonsfall (5, 6). Derfor bør vi vurdere hvert barn i kontekst, med funksjon og deltakelse som kompass (4, 9).

Et godt utgangspunkt er å se etter både varighet og funksjonsfall på tvers av arenaer, og å starte med tiltak som uansett er bra: søvn, struktur, lek og trygge relasjoner (4, 7, 10). Hvis en slik støtte hever funksjon og trivsel, kan det av og til holde uten merkelapp. Hvis strevet vedvarer, kan en diagnose åpne dører og gi retning. Balansen er å verne om tilgangen til hjelp, uten å sykeliggjøre normal variasjon, og å bruke diagnoser som verktøy som revideres når barnets behov endrer seg (4).

Artikkelen fortsetter under.

Diagnosen i fellesskapet

Tilrettelegging for ett barn løfter ofte hele klassen (9). Visuell dagsplan hjelper alle som blir urolige av usikkerhet. Gode overganger gjør at energi brukes på læring, ikke på å hente seg inn. Pauser som faktisk senker aktivering gir et overskudd til resten av dagen (4, 9). Dette er universelle grep som kan kobles til inkluderende pedagogikk og som sjelden koster mye, men som betyr mye for mange.

Skolen som utviklingsmiljø

Tenk skolen som et nervesystem, ikke bare som et klasserom (9). Forutsigbare dager, tydelige rammer og faste voksne gir trygghet. En enkel plan på tavlen, et vennlig blikk ved døren og en rolig start de første minuttene kan avgjøre hvordan resten av timen blir. Pausehygiene handler om pauser som faktisk senker aktiveringen,  gjerne ute og i frisk luft, ikke bare skjerm. En kjent voksen som holder eleven denne uken gjør at barnet slipper å bruke energi på å finne ut hvem som bærer (9).

Medikasjon – hva den kan og ikke kan

Medisiner er siste utvei (4, 7, 10). Før oppstart skal tiltak i miljø, struktur og relasjon være prøvd i tilstrekkelig omfang og varighet, med mindre symptomtrykket er så høyt at det er uforsvarlig å vente (4, 10). Medikamenter kan så frigjøre kapasitet. Når barnet sover litt bedre, holder fokus litt lenger og tåler litt mer følelser, kan det lære strategier som varer. Samtidig reparerer ikke piller ensomhet i friminutt, konflikt ved legging eller fravær av lek. Derfor hører medikasjon sammen med struktur og relasjon (4, 7).

Praktisk anbefaling: avklar mål på forhånd, hvem som følger opp effekt og bivirkninger, og hvordan barnet selv forstår hva medisinen skal hjelpe med (4, 10). Bruk tidsavgrenset prøveperiode med tydelige kriterier for fortsettelse eller stopp, lavest effektive dose, jevnlige vurderinger, og plan for pauser og nedtrapping når det er mulig (10). Når barnet eier forklaringen, eier det også mer av prosessen (4, 7).

Differensiell sensitivitet

Barn reagerer ulikt på samme verden (2). Noen er særlig sensitive,  de merker stemninger, lyder og skifter raskt og dypt. Andre er mer hardføre,  de tåler høyere tempo og støy før de mister fotfeste. Denne forskjellen handler ofte om differensiell sensitivitet: noen barn påvirkes mer av både det som er krevende og det som er godt (2, 4). Når rammene er gode, blomstrer de ekstra; når rammene svikter, faller de raskere (2).

Slik kan det se ut i hverdagen

• Særlig sensitive: blir fort slitne av mange valg og store grupper, trenger få og tydelige beskjeder, forutsigbare overganger og planlagte pauser som faktisk roer systemet (ute, bevegelse, rolig sone).
• Mer hardføre: trenger større bevegelsesrom, ansvar og variasjon for å holde seg engasjert, men fortsatt klare rammer for tid, oppgaver og grenser.

Hva betyr det for diagnose og tiltak

• Samme diagnose kan gi ulike behov(2, 4). Dose, tempo og rekkefølge i tiltak må tilpasses barnet, ikke bare etiketten (4, 10). For noen virker små miljøgrep raskt; for andre trengs mer gradvis eksponering og tettere støtte (4, 7).
• Start med universell tilpasning. Skriv kort hva som er støtte (for eksempel rolig plass, korte økter, bevegelsespauser) og hva som er mål (for eksempel 20 minutter sammenhengende arbeid, én konflikt mindre pr. dag). Avtal også plan for nedtrapping når barnet mestrer mer.
• Evaluer systematisk etter 2–4 uker med enkle markører: søvn, fravær, lekedeltakelse, gjennomførte timer, selvrapportert uro/ro.

Tilpasning er ikke å gi etter. Det er å gi riktig. Når rammene treffer, øker både mestring og ro.

Foreldreperspektivet

Diagnose gir ofte lettelse (4). Endelig vet vi hva vi står i. Samtidig kan det komme en stille sorg over at kartet ser annerledes ut enn vi trodde. Begge deler er normalt. Når vi lar både lettelsen og sorgen få språk, blir det lettere å se barnet tydelig. Over tid blir bildet rikere. Vi ser styrker, behov og fremgang i samme ramme, og det gir retning (4, 10).

Mange foreldre beskriver i tillegg skyld, skam eller uro for at barnet skal bli redusert til merkelappen (5, 6). Noen par opplever ulikt tempo, en vil lese alt, en annen vil puste og la ting lande. Begge tempoene kan være riktige (4). Sett ord på hva dere trenger nå, og avklar hvem som gjør hva denne uken (4).

Husk søsken. De ser og kjenner mer enn vi tror. Gi dem enkel og vennlig informasjon, og små konkrete oppgaver som gir mestring i hjemmet (4, 10).

Gjør hjemmet til et prosjekt av små vaner, ikke store omveltninger. Velg ett grep for morgen, ett for lekser og ett for kvelden. Prøv i to uker, og evaluer kort sammen. Feir små seire,  det er drivstoffet som holder dere gående (4, 10).

Ta vare på deg selv. Søvn så godt det lar seg gjøre, litt frisk luft, en rolig kopp kaffe uten avbrytelser og en samtale med en venn kan være like virkningsfullt som mange råd. Du er barnets viktigste regulering. Når du lander litt, kan barnet låne den roen (4).

Når du forteller om barnet til andre, start alltid med barnet, ikke diagnosen. Dette er Nora, hun elsker historier, og hun trenger ro før hun begynner. Be om konkret hjelp, korte beskjeder, rolig plass, en trygg voksen i overgangene (4, 9).

Til møtet med skole eller BUP, skriv på én side: barnets styrker, hva som utløser strev, hva som hjelper, og hva dere håper å få til de neste åtte ukene. Det gir fokus og gjør samarbeidet enklere (4, 7, 9).

Til slutt; du kan ikke perfeksjonere deg til trygghet. God nok er det som virker ofte nok. Resten reparerer vi. Det er slik barn lærer at relasjoner tåler brudd og blir sterkere av reparasjon (4, 10).

Stigma og selvbilde

Vi vil unngå at setningen jeg er syk eller jeg er annerledes blir barnets indre stemme (4, 10). Bruk ord som bygger identitet og handling (4). Du lærer best når…, du blir roligere av…, du er en god venn fordi…. Når ordene peker på hva barnet gjør og hva som hjelper, blir de et kompass barnet kan bruke selv (4, 10).

Bytt essens med prosess, fra du er flink eller du er vanskelig til du øvde lenge, du ble værende selv om det var tøft, du prøvde én gang til (4). Prosessord gjør nederlag mindre farlig og seirene overførbare (4, 10).

Når barnet setter merkelapp på seg selv – jeg er dust, jeg klarer aldri – oversett til behov og strategi. Det kjentes håpløst nå, la oss dele det opp i små biter og prøve igjen. Hvilken bit vil du starte med? Slik skifter vi fra dom til retning (4, 10).

Speil det som virker i hverdagen med korte, konkrete setninger. Jeg så at du tok en pause før du svarte, det hjalp. Jeg la merke til at du ba om ro, det funket. Jeg så at du kom tilbake og prøvde igjen. Slike mikromarkører blir byggesteiner over tid (4, 10).

Unngå sammenligning og rangering. Snakk heller om barnets egen kurve, før og nå. Lag en liten seierslogg, ett lyspunkt fra dagen, eller la barnet legge en perle i glasset når det øver, ikke bare når det lykkes (4, 10).

Lag en liten språkbank hjemme og i klassen:

• Jeg lærer best når …
• Jeg roer meg når …
• Jeg vil at du hjelper meg med …
• Jeg er en god venn fordi …

Løft små seire synlig og ofte. De blir murstein i barnets selvbilde, og minner oss om at identitet formes av handlinger vi gjentar, ikke av merkelapper vi får.

Kulturelle forskjeller

Diagnoser forstås ulikt (5, 6, 9). I noen miljøer er diagnosen en etterlengtet forklaring, i andre vekker ordet skam. Vår jobb er å lytte, oversette og finne ord som bærer på tvers (4, 10). Når familien selv får bestemme hvor mye de vil dele og med hvem, øker sjansen for at hjelpen kjennes riktig og blir brukt (4).

Overgang til ungdomstid

I puberteten får identitet mer kraft (1, 3, 4). Det som fungerte i barneskolen, trenger justering. Ungdommen må eie sin historie;  hva hjelper meg, hva vil jeg dele, hva vil jeg holde privat (4). Gi mer medvirkning og mer ansvar. Når ungdommen får reell innflytelse på egne rammer, tåler den også mer motstand (4, 10).

Samtidig ser vi ofte det som kalles p-faktor, en generell sårbarhet for psykiske vansker som kan komme til uttrykk på ulike måter over tid (3). Det betyr at samme underliggende belastning kan gi forskjellige symptomer i ulike faser, og at diagnoser kan endre uttrykk med alder (3, 4). Uro i barneårene kan bli til indre uro og grublerier i ungdomstiden, somatiske plager kan vike for sosial tilbaketrekning, og atferd som ble forstått som trass kan senere vise seg som engstelig unngåelse (3, 4).

Derfor bør planer og diagnoser vurderes på nytt ved viktige overganger, for eksempel mellom barneskole og ungdomsskole, eller når nye krav i skole og sosialt liv endrer belastningen (4, 9). Vi holder fast i det som virker, men justerer språk, mål og tiltak slik at de passer den utviklingsfasen ungdommen faktisk er i (4, 10).

Barn uten diagnose, men med behov

Noen barn faller mellom stoler (4, 9). De er for friske for en diagnose, men for sårbare for fullt tempo. Da må vi se etter funksjon og trivsel, ikke bare kriterier (4). Rytme, pauser, en kjent voksen og en trygg plass i friminutt kan være forskjellen mellom å henge med og å falle av (4, 9). Hjelp skal ikke være avhengig av merkelapp alene (4).

Slik kan vi sikre støtte uten diagnose: Lag en enkel én-sides plan med barnets styrker, hva som utløser strev, og hva som hjelper. Avtal en ansvarsperson i barnehage eller skole, og tre konkrete grep som prøves i 2–4 uker, for eksempel rolig plass, korte økter og bevegelsespauser (4, 9). Evaluer med få, målbare markører: søvn, oppmøte, deltakelse i lek og opplevd ro (4).

Skolen og barnehagen har handlingsrom til å gjøre tilpasninger innen ordinær drift (9). PP-tjenesten kan gi råd og veiledning om tiltak, også mens dere venter på vurdering (4, 9). Fastlege og helsesykepleier kan bidra med kartlegging og støtte til foreldre (4). Poenget er at hjelpen starter i hverdagen, selv om en diagnose ikke foreligger (4, 9).

Hvis funksjonen fortsatt er lav etter systematisk innsats, vurderer utvidet utredning (4). Da blir erfaringene fra tiltakene viktige data som kan korte ned veien til riktig hjelp (4, 7). Uansett utfall gjelder samme prinsipp: Vi begrunner støtte i barnets faktiske behov og deltakelse, ikke bare i merkelapper (4, 10).

Slik kan du hjelpe allerede i dag

• Rydd i rytmen: skriv ned barnets dagsrytme og gjør én liten endring som letter morgenen eller kvelden (4, 10).
• Planlegg overganger: pek ut to situasjoner som ofte lugger, lag en enkel hvem gjør hva, når og hvor-plan (4).
• Skjerm med vilje: avtal når, hvor og hva. Lag en rolig sone før leggetid (4, 7).
  Velg en bærer: avtal hvem som er barnets trygge voksen i skole eller barnehage denne uken (4, 9).
• Velg en bærer: avtal hvem som er barnets trygge voksen i skole eller barnehage denne uken(4).
• Bruk tre setninger: du er mer enn dette, vi øver litt og litt, hva hjalp i går (4, 10).