Sammendrag
Artikkelen identifiserer sentrale kontekstuelle mekanismer i ungdomsklubber for å skape trivsel og livskvalitet for sårbare ungdommer. Artikkelen baserer seg på intervjuer med klubbansatte og ungdom som er ofte på klubb, og beskriver hvordan klubbens ansatte og jevnalderfellesskap tilbyr sårbare ungdommer trygghet, tilhørighet og en opplevelse av mestring. Dermed tilbyr klubben en institusjonalisert trygg sone for ungdom som trenger det, og gir tid til gradvis tilknytning og selvstendighet.
Artikkelforfatterne foreslår tre sentrale premisser for trivsel i ungdomstida: 1) Å ha et trygt sted å være hvor ungdom kan oppleve tilhørighet; 2) å ha positive relasjoner med andre; 3) å oppleve utvikling, mening og å stole på egne evner.
Introduksjon
De første fritidsklubbene som ble etablert i de større byene i Storbritannia, Sverige og Danmark i tiårene like før og etter andre verdenskrig, skulle gi ungdom et aktivitetstilbud og hindre kontakt med kriminalitet, rus og gjenger (Forkby & Kiilakoski, 2014). I Norge startet den første fritidsklubben etter en lignende modell i Oslo i 1953 (Vestel & Smette, 2009). I 2020 rapporterte norske kommuner om ansvar for til sammen 611 åpne fritidstiltak for ungdom (SSB, 2020). Ungdomsklubber kan også drives av private aktører. Blant slike åpne fritidstiltak finnes også ungdomshus og kultur-, musikk- og danseverksteder. Hver tredje ungdomsskoleelev, og like mange gutter som jenter, oppgir i Ungdata-undersøkelsene å ha vært på fritidsklubb siste måned. Ungdata viser også at norske fritidsklubber er attraktive for ungdommer som har foreldrene med lav utdanning og inntekt, og at det er en noe større andel blant klubbungdommer som er involvert i mobbing, slåsskamp og regelbrudd sammenlignet med ungdommer som ikke går regelmessig på klubb. Dette er likevel først og fremst et storbyfenomen, og jo mindre kommunen er målt i befolkningstall, jo mer blandet og variert er klubbungdommenes sosiale bakgrunn (Andersen & Seland, 2019).
Tidligere forskning har vist at deltagelse på fritidsklubb er negativt korrelert med unges livstilfredshet og utsatthet for risiko og kriminalitet (Feinstein, Bynner, & Duckworth, 2006; Mahoney, Stattin, & Lord, 2004; Pedersen, 2008). På den annen side har nyere bidrag i feltet vist eksempler på at fritidsklubber kan legge til rette for ungdoms samfunnsdeltakelse (Nolas, 2014), fremme evne til etisk refleksjon (Bessant, 2009) og skape gode relasjoner mellom jevnaldrende og mellom ungdommer og ungdomsarbeidere (Hart, 2016; Ritchie & Ord, 2017). Relasjonene mellom klubbungdommer og ungdomsarbeidere har vist seg å styrke både ungdommenes skoleinnsats og mestring på andre arenaer. Slike relasjoner kan være særlig viktig for ungdommer som har utfordringer i livet, for eksempel ungdommer med barnevernstiltak (McLeod, 2008). Nolas (2014) finner videre at de ustrukturerte miljøene i fritidsklubber legger til rette for fellesskap og vennskap mellom jevnaldrende.
I vestlige land har vi sett en skarp økning i antallet unge mennesker — særlig jenter — som rapporterer om psykiske helseplager og ensomhet (Collishaw, 2015; von Soest & Wichstrøm, 2014). Denne økningen er ofte sett i sammenheng med økte prestasjonskrav i samfunnet, særlig i forbindelse med skole og utdanning (Bakken, Sletten, & Eriksen, 2018; Eriksen, 2020, 2021). Selv om noe forskning tyder på at fritidsklubber også kan være med å forebygge ensomhet og psykiske helseplager (Fredriksson, Geidne, & Eriksson, 2015), er det lite kunnskap om hvordan dette skjer (Pinchover & Attar-Schwartz, 2018). I denne artikkelen ser vi nærmere på hvilke mekanismer i fritidsklubben som kan være med å skape bedre «well-being» – her forstått som god livskvalitet og trivsel (jf. Helsedirektoratet, 2015), med spesielt fokus på betydningen av klubbens ansatte og jevnalderfellesskap.
Vi foreslår tre sentrale premisser for livstilfredshet i ungdomstida: 1) Å ha et trygt sted å være hvor ungdom kan oppleve tilhørighet. Dette er et premiss for å oppleve mestring og autonomi i ungdomstida; 2) Å ha positive relasjoner med andre er spesielt viktig i ungdomstida, når den vage opplevelsen av «samfunnet» overtar plassen som tidligere i livet representeres av tydeligere familie/barndomsmiljø (Erikson, 1968); 3) Å oppleve utvikling, mening og å stole på egne evner. For unge mennesker handler dette om å ta et oppgjør med barndommen, men også å håndtere samfunnsmessige krav her og nå og i framtida.
Utvalg og metode
Analyser av Ungdata-undersøkelsene 2015-2017 viser at ungdommer som er på klubb fem ganger i måneden eller mer, også rapporterer om noe større utfordringer når det gjelder helse og livskvalitet sammenlignet med gjennomsnittsungdommer (Seland & Andersen, 2020). I Ungdata tilsvarer dette bare seks prosent av ungdom som oppgir å ha vært på fritidsklubb den siste måneden, men i vår intervjustudie ønsket vi å komme i kontakt med ungdommer fra denne gruppen.
Høsten 2018 besøkte vi tre fritidsklubber i like mange kommuner i Østlandsområdet og gjennomførte gruppeintervjuer med ungdommer. Til sammen intervjuet vi 14 ungdommer i alderen 14-19 år. Ungdommene ble rekruttert av fritidsklubblederne, som vi også fikk intervjue. Alle de tre klubblederne som takket ja til vår forespørsel om besøk og intervju på klubben, reagerte med umiddelbar gjenkjennelse på vårt forskningsfunn fra Ungdataundersøkelsene om at en mindre gruppe ungdommer som er ofte på klubb, har negative folkehelsemessige kjennetegn. Samtidig bidro klubblederne selv med opplysninger om at ungdom som er ofte på fritidsklubb, kan deles inn i to grupper. Den ene gruppen av hyppig besøkende møter frem for å bruke øvingslokaler og klubbens ofte kostbare utstyr (instrumenter, datamaskiner, lydstudio e.l.), og er på denne måten dypt involvert i en aktivitet som har potensial for personlig og senere utdannelses- eller karrieremessig utvikling. Den andre gruppen hyppige besøkende er kjennetegnet nettopp ved mangel på en slik altoverskyggende interesse for en aktivitet, men kommer til klubben bare for å være der, for å «henge» med jevnaldrende og de voksne som er på jobb. Det var denne siste gruppen som av klubblederne ble identifisert som vår målgruppe for gruppeintervjuene med ungdom som er ofte på klubb. Vi ser dette som et strategisk utvalg (Halkier, 2012) som kan bidra med ny innsikt i opplevelsen av fritidsklubben som sosial arena og betydning for ungdoms opplevelse av trivsel og livskvalitet. I hvert gruppeintervju deltok både gutter og jenter. I det følgende har vi merket utsagn fra intervjuene med fiktive gutte- eller jentenavn for å sikre anonymitet i studien.
Endelig tilhørighet
De fleste ungdommene som ble intervjuet, var på fritidsklubben så ofte som mulig, det vil si hver eneste ettermiddag eller kveld klubben var åpen. Flere av dem beskrev klubben som et «hjem», og klubbvennene og lederne som «familie». En årsak til at ungdommene ble trukket mot klubben, kan beskrives som at de på ulike måter opplevde seg som marginaliserte, enten ved å kjenne seg som en outsider i andre miljøer, eller ved at nærområdet ellers hadde få tilbud til dem. Fritidsklubben ga disse ungdommene et sted å være. Det var ikke bare tilgjengelighet som gjorde klubben attraktiv for disse ungdommene. I tillegg til at klubben ga dem mulighet til å møte venner på hverdagene, hadde klubben ofte spennende arrangementer og fester i helgene eller skoleferiene.
Det viktigste var imidlertid at ungdommene følte at de hørte til – ofte for første gang i livet. De fleste ungdommene vi snakket med fortalte at de hadde blitt mobbet eller hadde kjent seg annerledes på en eller annen måte, som i denne samtalen mellom Emma og Thomas:
Emma: «På barneskolen hadde jeg ikke veldig mange venner. Jeg hadde liksom en veldig god venn, men da vi gikk i sjuende klasse var hun litt slem, så var vi ikke venner lenger. Og så hadde jeg ikke noen venner før midten av niende klasse.»
Thomas: «Det var litt annerledes med meg. Jeg hadde en liten vennegjeng med tre jenter – og meg. Guttene spilte alltid fotball, og jeg var ikke interessert i fotball så jeg hang bare med jentene og lekte sånn jenteleker. Og ble litt sånn mobba for det, må jeg nå ærlig si. Jentene slutta å henge med meg i femteklasse, og jeg var for så vidt helt alene frem til ungdomsskolen. Da fikk jeg to-tre venner i klassen min, så begynte jeg å henge her på klubben. Og så fikk jeg plutselig veldig mange venner. Det var uvant å gå fra ingen til mange da jeg hadde begynt her. (…) Jeg hadde alltid vært en som var veldig utafor, og som ikke alltid hadde vært like bra inkludert. Å komme hit [til ungdomsklubben] og plutselig bli veldig inkludert, det føltes bra.»
For disse ungdommene representerte klubben et alternativ til andre arenaer der ungdom ferdes, og særlig et alternativ til miljøet på skolen. For mange handlet dette om at på klubben ble de tatt imot som den de var, slik det var for Emma og Thomas.
For et par av de andre intervjuede ungdommene representerte klubben også en fysisk form for trygghet som sto i kontrast til utrygghet i hjemmet. I disse tilfellene hadde ungdommene oppsøkt klubbene for å komme bort fra vanskelige eller truende forhold i hjemmemiljøet, som Laila fortalte: «Jeg ville heller være her enn å være hjemme. Jeg hadde det ikke så bra der. Det er mye bedre her og mere stabile voksne. Her fant jeg trygge voksne, mat, et sted å være, samhold, sosialt. Det var gøy. Dette her var hybelen min.» En av disse ungdommene beskrev klubblederen som «en far». Flere av ungdommene snakket om livet sitt som et «før» og «etter» at de begynte å gå på klubben. Den sterke følelsen av tilhørighet som de intervjuede ungdommene uttrykte når de fortale om hvordan de opplevde å være på klubben, slo imidlertid også ut i en avmålthet eller avstand til nykommere. Ungdommene som hadde funnet sitt trygge værested og etablert relasjoner som kunne gi støtte i hverdagen, så derfor med en viss skepsis på folk som kom «utenfra».
Relasjoner og identitet
For alle de intervjuede ungdommene var muligheten til å være sammen med andre den sentrale årsaken til at de oppsøkte fritidsklubben. For noen av dem var dette et hverdagslig aspekt ved å være på klubben, mens for andre, som tidligere hadde kjent seg som outsidere, var aksepten fra klubbledere og andre ungdommer en nesten overveldende opplevelse. Et aspekt av denne aksepten var gjenkjennelse: fordi de fleste hadde opplevd å være både nedfor og utenfor, kunne de forstå og støtte vennene sine i lignende erfaringer.
Ali: «Det jeg har funnet ut er at alle som er her på klubben, eller på vår gruppe, har vært deprimerte.»
Lena: «Ikke diagnostisert. Men føler seg litt nedfor. Veldig. Som de fleste som kommer hit og er her ofte har liksom hatt noen problemer i livet sitt, som gjør at de trenger et annet sted å være. Det er sted vi kan rømme til hvis vi føler at vi trenger det.»
Ali: «Så det er ting som henger sammen, at vi vet hvordan en person har hatt det. Og vi vet hvordan det er. Så vi kan relate.»
Aksepten fra andre forplantet seg i disse ungdommene til aksept også av sider ved egen personlighet og erfaring som de opplevde som vanskelige, og vennene på klubben ga dem støtte, råd og omsorg hvis de hadde behov for det. Når ungdommene i intervjuet ble spurt om de identifiserte seg med en eller flere særlige grupper i ungdomsmiljøet, svarte alle at de så på seg selv og vennene sine som «klubbfolk». På denne måten representerer ikke fritidsklubben bare et sted å være, men også noen å være — en identitet. Som «klubbfolk» visste ungdommene at de kunne oppleve noe hyggelig, få støtte og finne fellesskap på klubben selv når de hadde en dårlig dag, og både få hjelp av og kunne hjelpe andre fordi de ofte kjente seg igjen i hverandres opplevelser.
Relasjonene til klubbansatte var en annen sentral årsak til at flere av de intervjuede ungdommene gikk ofte på klubben. De oppfattet det som at klubbansatte hadde personlig eller yrkesmessig erfaring med mange av de samme problemene som ungdommene selv strevde med, og at klubbansatte derfor kunne gi verdifull veiledning når livet kjentes vanskelig. Her var det nettopp rådene og ikke makten som voksne har som var viktig for ungdommene, idet de oppfattet at klubbansatte ikke kunne ta avgjørelser på ungdommenes vegne, slik som foreldre og lærere hadde myndighet til å gjøre. Flere av ungdommene hadde ved å oppsøke klubben etablert et vennskap med en eller flere ansatte før de var klare til å gå videre inn i fellesskapet av jevnaldrende. Å få sitte sammen med en voksen som hadde tid til å lytte i timevis, var for disse ungdommene en helt ny opplevelse. Klubbansatte var ikke voksne som skulle lære ungdommene noe, eller som «måtte» noe annet fordi vedkommende var på jobb. Samtalen med og aksepten fra de voksne fikk ungdommene til å føle seg spesielle og verdifulle.
Personlig vekst og utvikling
I intervjuet ble ungdommene spurt om hva som hadde endret seg for dem etter at de begynte å gå på klubben. De fleste svarte at de kjente seg sikrere på seg selv. Noen svarte at de nå var mindre sjenerte i møte med andre, at de våget seg frempå og tok kontakt med folk de ikke kjente fra tidligere. Andre svarte at de hadde blitt mer sosiale og fått nye venner.
I hver av de tre klubbene vi fikk besøke, hadde ungdommene gradvis blitt vist mer tillit fra klubbpersonalet og blitt innlemmet som en slags «klubbmedarbeidere» uten lønn. Det kunne begynne med at klubblederen ba en ungdom om hjelp til en mindre oppgave i forbindelse med at klubben skulle ha et arrangement, for eksempel delta i forberedelsene til en fest. Gjennom økende vanskelighetsgrad i oppgavene og stadig bekreftelser på tillit fra klubbpersonalet, kunne ungdommene få status som assistent, og enkelte av dem hadde også nøkkel til klubblokalene. Fra klubblederne fikk vi vite hvordan slik innlemming av ungdommer i klubbens aktiviteter var planlagt og koordinert fra de klubbansattes side. Klubblederne la i dette vekt på hvordan mestring på én arena i livet kan overføres til at man mestrer også på andre arenaer.
Flere av ungdommene som ble intervjuet, ønsket selv å bli barne- og ungdomsarbeider, eller siktet seg inn mot andre helse- eller sosialfaglige yrker. Ungdommene fortalte at det å gå på klubben og bli inkludert i aktivitetene der hadde vist dem hvilke muligheter som ligger i slike yrkesvalg. Et par av de eldste ungdommene var allerede i gang med slike studier. Når klubbmedarbeiderne fanget opp ungdoms egne interesser og ga dem oppgaver på klubben som gjorde at ungdommene fikk øvelse og erfaring, kunne dette føre til at ungdommene etter hvert også kan få betalte småjobber, for eksempel med å kjøre lys eller lyd på et arrangement i kommunal regi. Alle tre klubbledere hadde vært referanse for tidligere klubbungdommer som skulle ut i yrkeslivet.
Et fellestrekk ved historiene som kom frem i intervjuene med ungdommene, var at de hadde gått fra å kjenne seg ensomme eller mistrivdes med tidligere venner, til å være noen som andre satte pris på, og som kunne yte hjelp og støtte. Ungdommenes yrkesvalg, hvor flere av dem så for seg arbeid i helse- eller oppvekstsektoren, understøtter dette. Når klubblederne uttalte seg om ungdom generelt, påpekte to av dem at unge mennesker har det så travelt med å «bli til noe», og at klubbaktiviteten ga ungdommene et mestringsalternativ til det å være god på skolen eller i idrett. Når vi spurte ungdommene om hva de gjorde på klubben på en vanlig ettermiddag, svarte de at de slappet av, spilte kort eller bare satt i sofagruppen og snakket sammen. Av og til så de på TV mens de var på klubben, eller spilte dataspill med hverandre. Ingen av disse aktivitetene kan sies å være videre prestasjonsorienterte, men aktivitetene ga ungdommene trivsel, underholdning og samvær, som var nøyaktig hva de ønsket seg.
I en tid som i så stor grad legger vekt på et høyt nivå av aktivitet og prestasjon, kan det å ikke ta et aktiv valg, og å bare vente, også ses på som et valg (Cuzzocrea, 2018). I denne konteksten kan man se på fritidsklubb som et ly for ungdomstidas stormer, krav og press. Klubben beskyttet ungdommene fra reelle trusler som mobbing og vanskelige familieforhold, men også fra mer eller mindre håndfaste krav om prestasjon. Ved å beskytte de sårbare ungdommene fra de hardeste kravene, opplevde ungdommene allikevel å mestre, og de kommuniserte de relativt sett mildere kravene fra klubben om å delta i klubbaktiviteter som en form for mening og retning.
Trivsel i ungdomstida
Vi ser at ungdomsklubber har potensial til å legge til rette for økt trivsel livstilfredshet for sårbare ungdom, gjennom alle de tre sentrale premissene for livstilfredshet i ungdomstida: For det første ga ungdomsklubben dem et sted å være hvor de følte seg velkomne og at de hørte til, særlig de av ungdommene som tidligere hadde følt seg utenfor. For det andre ga klubben dem mulighet for å skape gode vennskap og relasjoner med jevnaldrende og voksne. De fikk delta i et sterkt felleskap. Fra å være en som var annerledes, fikk de en positiv «klubbidentitet». De ble godtatt for hvem de var. For det tredje ga klubben dem mulighet for mestring og autonomi, og fristilte dem til en viss grad fra krav fra skole og foreldre. For disse sårbare ungdommene fungerte fritidsklubben som et fristed fra utfordringer som de gradvis ble mer rustet til å takle gjennom å bruke fritiden sin på klubben. Det å mestre ble for dem noe de selv ønsket og hadde lyst til å erfare ved å få prøve seg i trygge omgivelser, fordi de hadde lyst og ikke fordi de kjente seg presset. Ved klubbansattes forsiktige assistanse fant disse ungdommene først en trygghet i å komme på klubben, deretter kunne de bli kjent med seg selv på nye måter fordi klubbmiljøet speilet sider ved deres personlighet og behov som ikke ble dekket hjemme eller på skolen. Gradvis fant ungdommene frem til verdier og identitetstrekk som de opplevde som sine egne, selv om det samtidig vil stå klart gjennom en slik intervjustudie at klubben, klubbmiljøet og ikke minst de klubbansatte har vært sentrale formidlere av disse verdiene.
Gjennom intervjuene med lederne i de tre fritidsklubbene fikk vi flere eksempler på hvor viktig samtalen og den uformelle kontakten mellom ledere og ungdommer er i det vi kan kalle essensen i det relasjonelle klubbarbeidet. Dette arbeidet består i å etablere et trygt holdepunkt og en beskyttende struktur rundt ungdommer som strever med et aller annet, gi dem tro på at de kan håndtere små og store utfordringer, og forsikre dem om at de kan få hjelp fra andre hvis det er nødvendig. Tilliten som klubblederne ønsket at ungdommene på denne måten skulle erfare, fordrer at lederne generelt er tilgjengelige og stiller seg til rådighet, at lederne prioriterer å slå av en prat så sant muligheten byr seg, og at de ikke gir opp selv om ungdommen skulle skuffe dem eller utebli for en tid. Klubblederne er voksne med alt ansvar dette innebærer, men baserer råd og veiledning av ungdommene på tillit og vennskap fremfor den autoritet som en forelder eller lærer kan kjenne seg nødt til å bruke.
