Barn og voldelig atferd

Vold som en del av normal utviklingspsykologi

Jeg ble nylig spurt i en samtale om jeg kunne fortelle om «disse barna» som utøver vold. Hvem er de, og hva som kjennetegner dem? «Det er jo alle barn», svarte jeg. Jeg forstod at vedkommende sannsynligvis siktet til barn og ungdom som utøver mer alvorlige former for vold, og kanskje til og med håpet at jeg skulle beskrive dem som annerledes enn andre barn. Men det jeg ville få frem, var at vold er noe alle barn utøver på et eller annet tidspunkt, i en eller annen situasjon. En lillesøster som klorer storebror fordi han har tatt lekene hennes, en storebror som dytter lillebror ned fra sofaen for å få fred til å spille dataspill, eller barn som kaster ting i veggen når ting ikke går deres vei.

Eksemplene fra dagliglivet er mange, men kan vi kalle alt dette for vold? Ja, det kan vi. Alvorlighetsgraden varierer, og det samme gjør voldens uttrykksformer – fysisk, psykisk, materiell eller seksuell vold – men essensen er den samme. Vold handler om å påføre smerte, skremme, skade eller krenke en annen person for å få vedkommende til å gjøre noe mot sin vilje, eller slutte å gjøre noe de selv vil (Isdal, 2000). Det dreier seg altså om å bruke sin fysiske eller psykiske makt, og gjennom fysisk eller psykisk smerte som virkemiddel, tvinge sin vilje på andre.

Dette betyr ikke at barn fødes voldelige, men at vi fødes uten ferdigheter til å løse konflikter, regulere våre følelser, holde tilbake impulser eller vurdere konsekvenser av våre handlinger. Disse ferdighetene utvikles gjennom modning, og ved hjelp av støtte og omsorg fra våre nærmeste (Nordanger & Braarud, 2014). Det vi derimot fødes med, er våre grunnfølelser – og en av dem er sinne (Panksepp, 2004).

Sinne, aggresjon og vold

Sinne aktiveres når vi trenger å kjempe imot, beskytte oss eller protestere. Det signaliserer når våre grenser er truet eller når noe står i veien for oss. Sinne er en vitaliserende følelse – den fyller kroppen med energi og handlekraft. Mentalt kan sinne oppleves i ulik styrke, alt fra lett irritasjon og frustrasjon til intenst raseri (Panksepp, 2004; Popovac 2024a). Som en del av det medfødte, har sinne en viktig rolle: å sørge for organismens forsvar, trygghet og overlevelse.

Et annet begrep som ofte assosieres med sinne, er aggresjon. I dagligtale bruker vi «sinne» når vi snakker om følelsen vi kjenner på innsiden, mens «aggresjon» ofte brukes om atferden som vises på utsiden – gjerne med et negativt fortegn. Men aggresjon trenger ikke være negativt. Tenk bare på aggresjonen som brukes for å forsvare seg mot et overgrep. Selv om sinne, aggresjon og vold kan assosieres med hverandre – og gli inn i hverandre – er de ikke nødvendigvis en og samme ting.

Den sunne aggresjonen – selvhevdelse

Her er et eksempel: Det har snødd og Petter og Emil, begge på fire år, leker i snøen. Plutselig sier Petter: «Jeg kaster en snøball på deg!». Emil retter seg opp og svarer bestemt: «Bare prøv deg!».

«Jeg kaster en snøball på deg» er ikke nødvendigvis en trussel om vold, det kan like gjerne være en invitasjon til lek. Dette kan være en sunn integrering av aggresjon inn i leken. Hensikten her er ikke å skade, skremme eller krenke, men å leke med makt, styrke og aggresjon. Lekeslåssing er viktig for utvikling av emosjonskontroll og evne til tilbakeholdenhet i konkurranse- og konfliktsituasjoner (Smith & St.George, 2023). Petters utspill kan nettopp være en invitasjon til en slik type lek. Noen ganger handler barneoppdragelsen om «å sitte stille i båten», følge med og la barna prøve seg frem.

Emil på sin side svarer selvhevdende: «Bare prøv deg!». Her ligger også en aggresjon. Han setter ikke bare en grense ved å si «nei, ikke gjør det» eller «stopp», men han retter seg opp og sender et klart signal om at han vil stå opp for seg selv. Dette er en viktig utviklingspsykologisk erfaring for barn – å oppleve at de selv har en kraft til å stå opp for seg selv. Vi snakker her om en konsolidering av selvagens – en validering av seg selv som en kompetent aktør i sitt eget liv. Barn øver opp denne ferdigheten nettopp gjennom lek, lekeslåssing og når de opplever at noe skjer mot deres vilje.

Det er adekvat – og sunt – at barn opplever frustrasjon og sinne og at de kan vise aggresjon. Vi må ikke «patologisere» alle former for aggresjon. Barn må få lov til å være sinte og frustrerte, men de trenger voksne som anerkjenner følelsene, hjelper dem med å regulere dem og knytte mening til dem. De trenger altså hjelp til å holde ut følelsene uten å konvertere dem til vold.

Seks typiske årsaksmekanismer bak vold

Uregulert sinne kan omsettes til vold, men sinne er langt fra den eneste følelsen som kan føre til vold. I det følgende skal vi se på seks typiske årsaksmekanismer bak voldelig atferd og hva slags hjelp barn vil trenge i møte med dem:

1. Manglende ferdigheter til konflikthåndtering og impulskontroll

Vi mennesker er på det mest voldelige når vi er 2-3år gamle. Når barn i denne aldersgruppen overlates til frilek uten voksne til stede, ser vi at de kan være voldelige mot hverandre i 25 % av tiden (Tremblay, 2000). De kan klore, klype, dytte, lugge, bite eller slå hverandre, ikke fordi de er iboende voldelige, men nettopp fordi de ikke har medfødte ferdigheter til konflikthåndtering og følelsesregulering. Det barna trenger her er tilstedeværende og oppmerksomme voksne som kan gi dem hjelp og støtte til å utvikle evner til samarbeid.

Når barn ikke får den støtten, vil manglende evne til konflikthåndtering følge dem som en følgefeil videre i barnehage, grunnskole og videre i livet. Mange av de eldre barna og ungdommene kan fortsatt ha de samme vanskene med konflikthåndtering. Det å bli biologisk eldre er ikke ensbetydende med å bli psykologisk mer moden. Da er det ikke nok å bare skulle møte deres adferd med konsekvenser, «mer synlig politi» eller «strengere straffer». De trenger i tillegg konkret utviklingsstøtte – noen som viser dem vei og som kan introdusere dem for nye ferdigheter for konflikthåndtering (Popovac, 2024a).

2. Svak toleranse for følelser som vekkes i motgang

En av de viktigste kompetansene som barn trenger å utvikle, er kompetansen til å håndtere følelser som vekkes i motgang. Når vi erfarer noe vi ikke får til, vekkes det en opplevelse av avmakt. Som allerede nevnt, sinne er en følelse som kan vitalisere oss. Derfor blir mange av oss irritert og sint når vi står i noe vi ikke får til, for eksempel å skru sammen et IKEA-skap. Man får lyst, eller impuls, til å hive hele skapet i veggen. Dette er naturlig og en av de første (mest primitive) mestringsstrategiene vi har i møte med avmakt (Freud, 1936). Sinne, aggresjon og i ytterste konsekvens vold, løfter oss fra avmakt til makt. Her er det altså ikke sinne eller aggresjon som er det primære problemet, men manglende evne til å holde ut sin egen avmakt. Barn kan kaste ting, ødelegge ting eller slå etter andre når de føler på avmakt. Å sette grenser for disse barna og ha konsekvenser for å stoppe voldelig atferd er en ting, men hvordan lære dem å be om hjelp? Eller ta seg en pause? Eller tenke godt om seg selv også når man kjenner seg utilstrekkelig? Barn trenger hjelp til å erfare at utilstrekkelighet ikke betyr at man er dum, at alle kjenner på det samme, og at det er trygt å be om hjelp. Utover dette er det også svært viktig å tilrettelegge for oppgaver som barn vil mestre. Mestring styrker selvfølelsen (Øiestad, 2021).

3. Krenkelser

Barn som utsettes for mobbing, devaluering og krenkelser, eller er vitner til at deres foreldre og andre tilknytningspersoner utsettes for krenkelser, løper en høyere risiko for å utvikle problematisk og voldelig atferd (Jennings et al., 2012). Det «voldelige» barnet kan altså være det krenkede barnet. Ureparerte krenkelser kan være kilde til mye av smerten som spres ved hjelp av vold. Vold kan nemlig fungerer som transport av egen smerte – ved å utøve vold mot andre, plasserer man sin egen uutholdelige smerte i offeret. Offeret blir bærer av skammen, maktesløsheten, utilstrekkeligheten og smerten som voldsutøver ikke klarer å holde ut og bearbeide selv. Det som ikke holdes ut, ageres ut. Barnet vil da ikke bare trenge «rammer, grenser og konsekvenser» for å slutte å bruke vold, men i tillegg måtte oppleve at andre tar barnets smerte på alvor, hjelper til med å reparere krenkelser og anerkjenner barnets og familiens verdi. De trenger også hjelp til å transformere sin mentale smerte til ord, tegning, lek, sang, dans eller andre uttrykksformer som gjør smerten mer håndterbar og som vekker medfølelse og forståelse i andre, og ikke avvisning (Bion, 1965; Haugsgjerd, 1991).

4. Misforståelser og evne til mentalisering

En annen viktig kompetanse som barn trenger å utvikle er evne til å forstå andre mennesker innenfra, altså evne til mentalisering. Det vil si å forstå andres atferd i lys av deres følelser, tanker, ønsker og behov. Denne evnen utvikles gradvis gjennom modning (rundt 3-4årsalderen) og ved hjelp av lek (særlig late-som-lek) og stimulering av nysgjerrighet og utforskning (Baron-Cohen, 2001; Fonagy et al., 2004).

Feiltolkninger av andres adferd kan føre til konfliktsituasjoner og medvirke til en eskalering der også volden kan bli et utfall. Å møte denne volden kun med «rammer, grenser og konsekvenser» er ikke med på å styrke de unges evne til mentalisering. Samtaler, lek og refleksjon der de unge lærer å bli kjent med hverandre innenfra, der de blir utfordret og oppmuntret til å reflektere og sette seg i andres «sko», er med på å styrke deres evner til mentalisering og minke risiko for bruk av vold (Fonagy et al., 2005; Kappelmayer et al., 2022; Oppedal et al., 2022).

5. Utsatthet for vold

Barn som utsettes for vold eller er vitne til vold mellom sine foreldre løper en forhøyet risiko for å utøve vold mot andre og for selv å bli utsatt for vold i nye relasjoner (Herrenkohl et al., 2008; Isdal, 2002; Mohaupt, 2024).

Barn lærer om seg selv gjennom å betrakte seg selv med de voksnes øyne – gjennom å speile seg i de voksnes blikk (Winnicott, 1971). Når et barn opplever at «mamma og pappa er glad i meg», «bestemor og bestefar gleder seg for å se meg», eller at en lærer refererer til noe som barnet skal ha sagt i klassen i forrige uke, alt dette er eksempler på situasjoner hvor barnet finner seg selv i den andres sinn. Det at andre tenker godt om barnet virker konsoliderende for barnets selvopplevelse: «jeg er en som blir verdsatt, elsket og satt pris på». Vi kan dermed spørre oss hva barnet vil finne i blikket til en far eller mor som slår. Hvilket bilde av seg selv blir barnet speilet i? Et uønsket barn? Foraktet, eller hatet? Barnet kan ta dette bildet og feilaktig ta det for å være et bilde av seg selv. Å identifisere seg med uelskede blir til en slags «indre sabotør» i barnet, en negativ selvoppfatning som bærer bud om at «jeg er en som det ikke går an å elske» (Fairbairn, 1952). Når disse barna blir møtt med omsorg og kjærlighet fra andre, kan det hende at de avviser eller til og med forsøker å ødelegge det gode (Bion, 1959).

Utover det å identifisere seg med å være uelsket eller hatet, kan barnet også identifisere seg med sin voldelige forelder (Freud, 1936). Barnet kan gjennom imitering og internalisering ende opp med å oppføre seg som den voksne som slår. Bak barnets voldelige atferd vil det da ligge en psykologisk tilknytning og et forsøk på å mestre en skrekk som barnet ble utsatt for i tilknytningsrelasjonen. Dette kan være vanskelig, men er ikke umulig å bryte opp. Det vil ikke være tilstrekkelig å møte disse barna kun med «rammer, grenser og konsekvenser», de trenger også å bli møtt på en måte som over tid vil avgifte deres negative selvoppfatninger. Dette kan være krevende fordi barn som utøver vold og som strever med å ta imot omsorg kan vekke sterke følelser i oss, som f.eks. sinne, frustrasjonen, bekymring, fortvilelse, redsel og avmakt. De kan til og med få oss til å mislike dem. Det er viktig å være oppmerksom på akkurat dette: å mislike et barn er noe annet enn å være sint på det (Popovac, 2024b). Når vi jobber med barn, eller har omsorg for barn som utfordrer oss med sin atferd, må vi i minst like stor grad jobbe med oss selv og våre egne følelser. Vi må passe på å bevare en empatisk interesse for barnet, fordi det bildet som vi har av barnet i vårt sinn, vil være bildet som barnet vil speile seg i. I arbeidet med barn som utøver vold er det derfor avgjørende å opprettholde omtanke og empati for å kunne hjelpe dem med å bearbeide skadelige selvbilder.

6. Utenforskap

Barn og unge trenger å kjenne at de er betydningsfulle – at de betyr noe for vennene sine og andre jevnaldrende. Vi søker alle en plass i fellesskapet. Å høre til, er å være til. Når barn og ungdom opplever utenforskap, utstøtelse eller mangel på tilhørighet, kan dette oppleves som en eksistensiell trussel (Baumeister & Leary, 1995). De kan da ta i bruk sterke virkemidler for å etablere kontakt eller gjenopprette sine relasjoner med andre. Vold fungerer som et effektivt middel for å indusere redsel hos andre og på den måten tvinge omverdenen til å forholde seg til en. Fra å være «nobody», blir man plutselig til «somebody» – én som alle er redd for. Disse barna trenger ikke bare «rammer, grenser og konsekvenser» – de trenger arenaer hvor de kan kjenne seg igjen i andre, være betydningsfulle for andre og hvor de kan oppleve mestring (som f.eks. gjennom kunst, kultur, idrett, musikk, osv.) (Flett, 2018; Rheingold, 1982).

Avslutning

Vold er ikke en egenskap ved barnet – det er en handling. Når vi sier «barn som utøver vold» i stedet for «voldelige barn», unngår vi å tilskrive barnet selve årsaken til volden. Det vi må spørre oss er: Hva er det dette barnet opplever eller ikke mestrer som gjør at volden blir en løsning? Det er kun da vi kan finne gode løsninger for å regulere den voldelige atferden og det som ligger bak.

For deg som vil lese mer, anbefales boken Barn som utøver vold (Popovac, 2024a). Du kan også følge med på nettsidene til RBUP Oslo som med jevne mellomrom setter opp kurs om denne tematikken for foreldre, omsorgspersoner og andre som jobber med barn og ungdom.