Det triste barnet og den deprimerte unge

Depresjon hos barn, ungdom og unge voksne arter seg forskjellig avhengig av hvilket alders- og utviklingstrinn den unge er på. Ved å lytte til det den unge forteller, kan foresatte forstå bedre om barnet er trist eller om det er grunn til å tro at det faktisk er deprimert og trenger profesjonell hjelp. Det er viktig å søke profesjonell hjelp for å avklare om det er behov for utredning og behandling. Det kan hindre at plagene øker og dermed hemmer den unge i utviklingen. Foresatte og familie er helt sentrale for å bistå i bedringsprosessen.

Depresjon eller tristhet?

Det kan se ut som om det er en økning av depressive plager blant barn og ungdom og spesielt blant jenter (Bakken, 2024). Tenåringer er mest utsatt. De som står nær barn og ungdom både lærere, helsepersonell, foreldre samt ungdommer selv, har blitt mer oppmerksomme på depressive symptomer. Det er bra. Da kan den unge få hjelp før plagene blir for store.

Mange vil oppleve å få symptomer på depresjon. Depresjon er imidlertid en psykisk lidelse og er vesensforskjellig fra det å være lei seg, deppa eller nedtrykt. Tristhet er ofte en forståelig reaksjon på noe som har hendt. Det kan være å ha mistet en venn, skilsmisse mellom foreldre, besteforeldre som er syke eller dør. For at det skal være en depresjon, må plagene ha vart en viss tid og påvirke den daglige funksjonen. Barn kan gå inn og ut av de depressive symptomene. Plagene kan vise seg på noen arenaer som barnehage, skole-/studiesituasjon eller hjemme, men ikke i andre sammenhenger. Dersom det oppstår vekttap, barnet leker mindre eller ungdommen trekker seg tilbake fra venner og sosial kontakt og den unge har mistet interessen for å gjøre ting som den unge vanligvis liker å gjøre, er det grunn til å tenke at det kanskje kan dreie seg om en depresjon

Det finnes flere risikofaktorer knyttet til at barn og ungdom kan bli deprimert. Dersom den unge står overfor spesielle utfordringer f.eks. knyttet til egen eller familiemedlemmers helse, vansker i mellommenneskelige relasjoner eller andre sosiale vansker, kan  risikoen for å få en depresjon, øke. Unge som har en kronisk somatisk sykdom selv eller i nærmeste familie, kan oppleve det som svært krevende og kan få en depressiv reaksjon. Det er også verd å være spesielt årvåken når det gjelder barn og ungdom med annen seksuell orientering enn det å være heterofil. Mobbing på skolen og nettmobbing bidrar hyppig til at unge blir deprimerte. Andre forhold som kan bidra til en depresjon er dersom den unge strever faglig på skolen eller det er konflikter med venner. Forhold hjemme kan også ha betydning for om den unge får en depressiv lidelse. Vanskelige forhold til søsken, vedvarende konflikter mellom foreldre eller vold eller rus i hjemmet kan være krevende. Barn utsatt for mishandling og seksuelle overgrep vil ofte ha depressive plager. Konkrete hendelser kan utløse en depresjon.

Når unge mennesker utvikler depresjon, er det ikke uvanlig å finne at andre i familien også har hatt en slik psykisk lidelse. Det sier noe om at arvelighet er av betydning. Det dreier seg bare om en liten økning i risiko for å få det dersom en nær slektning har hatt en depresjon. Informasjon om depresjon hos barn, finnes også på helsenorge.no (2)

Hvordan oppdage at barnet er deprimert?

Depresjoner oppstår ikke nødvendigvis plutselig, men kan komme gradvis. Det kan derfor ofte være vanskelig å finne ut hva som utløser en depresjon.

Depresjon hos barn og ungdom ligner ganske mye på depresjon hos voksne, men barnet eller ungdommens arenaer er forskjellige. Mange foreldre forteller at det var vanskelig å oppdage at barnet eller ungdommen er deprimert. I hjemmesituasjonen merket de ikke noe spesielt og de hadde ikke fanget opp at den unge hadde det vanskelig. Depresjonen viser seg kanskje bare i barnehage- eller skolesituasjon. Dersom det er noe leit sosialt eller faglig på skolen som bidrar til barnets depresjon, er ikke det alltid enkelt å oppdage hjemme. Hvis foreldrene ikke har lagt merke til noe spesielt, kan det være overraskende at barnet trenger undersøkelse og behandling.

Når depresjon oppstår, beskriver ofte foreldre at barnet forandrer adferd. Det kan for eksempel være gutten på 4 år som pleier å hinke og hoppe hånd i hånd med foreldrene på vei til barnehagen, men som slutter å gjøre det og går stille ved siden av uten hopp og sprett. Slike adferdsendringer kan skje plutselig eller over noe tid. Ved depresjon kan foreldrene ofte se at barnet er mer trist og gråter, men ikke alltid. Barnet trekker seg tilbake og sier at det ikke lyst til å være sammen med venner og mister interessen for aktiviteter det vanligvis liker å holde på med. Barnet vil kanskje ikke gå på skolen eller spiser og sover dårligere. Ofte blir barnet mer stille, beveger seg langsommere, men deprimerte unge kan også bli tydelig irritable og kan være aggressiv og utagerende i barnehagen, på skolen eller hjemme. Hvis man merker at barn eller ungdom som ikke har hatt disse plagene tidligere og begynner å få slike symptomer, kan dette være tegn på en depresjon. Symptomene likner dem man ser hos deprimerte voksne.

Symptomene må ha vart i minst 2-3 uker og påvirket dagliglivet før det kan sies å være en depresjon. Plagene vil være aldersavhengig og preges av hvilket utviklingstrinn den unge er på. Depresjon hos barn kan vise seg som en flathet eller gledeløshet.

• Små barn kan se triste ut, vil leke mindre og blir lettere irriterte. Det kan vise seg som angst for å bli adskilt fra foreldrene.
• Litt større barn kan også vise økt grad av irritabilitet, kan bli apatiske og initiativløse. De kan for eksempel uttrykke at de har lav selvfølelse og skyldfølelse. Dette kan føre til sosiale vansker, vansker med skolearbeid og noen kan få kroppslige plager. Av og til kan de også uttrykker tanker om å ta sitt eget liv.
• Tenåringer framstår ofte med mindre evne til å glede seg, de blir apatiske, trekker seg tilbake, kjeder seg, orker ikke å gjøre det de tidligere har gjort, mange har mindre matlyst og strever med søvnen. De kan av og til beskrive skyldfølelse, redusert selvfølelse og kan ha tanker om å ta sitt eget liv.
• Hos unge voksne er de depressive symptomene slik de er hos andre voksne, men vil være preget av overgangsfasen den unge befinner seg i.

Hva kan foreldre gjøre dersom de mistenker at barnet er deprimert?

Dersom foreldre lurer på om barnet er trist eller har en depresjon, kan det i første omgang være lurt å tenke gjennom disse spørsmålene:

• Er barnet mer trist enn vanlig?
• Spiser barnet, har barnet gått ned i vekt? Hvis det er et lite barn kan det ha sluttet å legge på seg?
• Vil barnet leke? Vil det være sammen med venner eller trekker det seg bort fra sosial kontakt? Vil barnet gå på skolen eller i barnehage?
• Klager det over magesmerter, hodepine eller vondt i armer eller bein? Det kan være til hjelp å ta kontakt med skole eller andre som kjenner barnet og høre om de har observert noe av det samme som ses hjemme.

Det kan være vanskelig å få barnet eller ungdommen til å sette ord på hva som gnager. Barn vil ofte helst ikke bry foreldre eller gjøre dem bekymret. For ungdommer kan det føles kleint å snakke om hvordan de har det, og de kan tenke at det blir verre dersom de snakker med foreldrene. Barn og ungdom har ikke erfart at andre kanskje også kan ha det slik som de har det nå, men tror at de er de eneste som har det sånn. Dersom man virkelig hører etter hva den unge prøver å formidle, kan det hende at barnet likevel våger seg til å prøve å formidle og mulig for foreldrene å forstå mer om hvordan det har det.

Foreldre kjenner barna sine godt og har en unik mulighettil å snakke med barna sine. De vet hvordan barnet vanligvis snakker, og hva slags språk de har og hvordan de vanligvis uttrykker seg og hvordan dere i deres familie snakker sammen. Når foreldre mistenker at barnet eller ungdommen bærer på noe tungt, hvordan kan de legge forholdene til rette slik at den kan fortelle hva som er vanskelig?

• Bruke det språket barnet selv har: Små barn tegner, leker og foreldre kan, dersom de klarer å hjelpe barnet til å leke, kunne få innblikk i hva som plager det lille barnet.
• Vær til stede: Vis at du tar barnet på alvor, lytt ordentlig, ikke tenk at du forstår med en gang hva det dreier seg om, men la barnet få lov til å beskrive.
• Sørg for at dere ikke blir forstyrret: Legg bort digitale kommunikasjonsmidler. Begynn ikke på dette i det du skal til å lage middag, men når du vet at du har tid og kan være der sammen med barnet når det åpner opp om det som er vanskelig.

Hvis barnet klarer dette, er det et stort framskritt. I det de klarer å fortelle til en trygg voksen om hvordan de har det, vil ofte plagene lette noe og i hvert fall oppleves det ikke lenger så ensomt og så tungt. Ikke alltid, men ofte er det noe barnet kan fortelle om og som barnet mener har utløst tristheten. Det kan være en bekymring, en konkret hendelse eller et tap. Noen opplever å bli holdt utenfor blant jevnaldrende, ikke bli invitert i et fødselsdagsselskap eller streve med et fag på skolen. Situasjoner som har tårne seg opp for barnet, men voksne ikke tenker er store problemer kan løses. Selv om det ikke virker som om det er noe spesielt som har skjedd, kan det være en stor lettelse for barnet hvis de klarer å formidle hvor tungt det har det.

Hvis barnet ikke kan fortelle om en konkret hendelse eller situasjon som oppleves vanskelig, kan det være en ide å hjelpe barnet til å fortelle hvordan det har det. Det kan også være en stor lette for barnet å få hjelp til å forstå at de ikke er de eneste. For ungdommer kan det være slik at de ikke kan fortelle om noen utløsende årsak, det er ikke noe spesielt som har skjedd akkurat nå, men de kan fortelle om at de har vært deprimert i lange perioder over flere år.

Dersom barnet våger å fortelle noe som det kanskje både er fortvilet, lei seg, såret for eller til og med skamfull over, så er det en modig gjort og innholdet trenger ingen korreksjoner, dom eller kritisk vurdering. Pass på å ikke gi barnet skyldfølelse.Det er mye som kan gi skyldfølelse og det er viktig å være støttende i hvordan barnet eller ungdommen opplever situasjonen og prøve å unngå å være konfronterende. Av og til kan barnet rett og slett føle skyldfølelse for at det ikke vet hvorfor det er trist. heller ikke dersom det ikke vet hva som er galt. Når du har hørt på barnet, er det lurt å oppsummere. Hva har du hørt – hvordan forstår du det barnet har sagt eller lekt. Da får barnet høre en annen måte å se det på. Husk at du ikke trenger å komme med raske løsninger, men det er viktig å vise at du tror det vil bedre seg og gi barnet håp om at det smertefulle vil bli bedre. Når barnet klarer å fortelle eller artikulere, vil det ofte være en lette i seg selv (3).

Å ha en slik alvorlig samtale med et barn eller en ungdom – ditt barn eller din ungdom, kan gjøre at det som om du kjenner inne i deg selv hvor vanskelig barnet ditt har det. Gjør du det, er det sannsynligvis fordi du faktisk har god kontakt med barnet ditt og kjenner ordentlig på hvordan barnet har det. Dersom du har oppdaget at barnet eller ungdommen din er deprimert, har du allerede gjort en viktig jobb og kan hjelpe barnet ditt videre. Av og til kan det kjennes såpass tungt for deg som står aller nærmestat det kanskje er lurt å vurdere om noen andre nære voksne (tante, onkel eller besteforeldre) kan snakke med barnet i stedet. Man kan føle seg veldig alene og hjelpeløs som forelder til et tungt deprimert barn, uten at det er åpenbart hva slags hjelp som vil hjelpe og som det er vanskelig å snakke om i når man samtidig opplever at andre tenker at foreldrene må få barnet sitt til å «ta seg sammen» (4). Mange foreldre opplever det som nyttig og hjelpsomt å søke støtte hos andre foresatte i grupper for eksempel gjennom organisasjonen LPP – Pårørende innen psykisk helse

Hvor kan foreldre henvende seg når de mener at barnet, ungdommen eller den unge voksne har endepresjon?

70 % av dem som får en depresjon i barne- ungdomsårene, får en depresjon igjen, men med god utredning og behandling, kan den unge få sortert følelser og bakenforliggende årsaker bli funnet. Det kan bidra til at den unge unngår depresjoner senere i livet, gjenkjenner symptomer og kan søke hjelp p et tidlig tidspunkt dersom depresjonen skulle komme tilbake og blir bedre rustet til å møte utfordringer og dermed unngå nye depressive perioder. Det kan derfor være lurt å være litt framoverlent og ikke tenke at det går over, men søke hjelp. Dersom barnet ikke vil eller kan snakke om hva som er vanskelig, er det lurt om foreldrene likevel tar sin mistanke på alvor. Uavhengig av om barnet kan si noe om hva som er strevsomt eller ikke, kan plagene foreldrene ser at barnet har, være ledd i en depresjon.Problemene kan hemme den unge i sin livsutfoldelse, de kan øke og få ringvirkninger. Hvis barnet trekker seg bort fra sosiale sammenhenger, vil venner også trekke seg bort og det kan være vanskelig å få reetablert vennskapsforhold når barnet er ute av depresjonen. Derfor er det viktig å søke hjelp raskt slik at det ikke hindrer barnets sosiale utvikling og skolesituasjon. Hvis foreldre mener at det foreligger tegn på depresjon og det har vart i mer enn 2-3 uker, tilstanden påvirker dagliglivet, det er betydelige søvnvansker, barnet ikke spiser eller har vektnedgang eller den unge har selvmordstanker eller eventuelt har gjort forsøk på å ta sitt eget liv, er det tid for å søke hjelp.

For de små barna, kan helsestasjonen være et sted å begynne å søke råd. Mange ungdommer har kontakt med helsesykepleiere som har bred kompetanse, men tror man at barnet eller ungdommen har en depresjon, er det lurt å ta kontakt med fastlegen. Mange fastleger har høy kompetanse på utredning av depresjon hos unge og tilbyr fokuserte støttepregede samtaler. Kroppslige plager skal tas på alvor og undersøkes. Utredningen vil fokusere på å utelukke somatiske sykdommer. Magesmertene eller hodepinen kan være symptomer på depresjon. Smertene er uansett helt reelle og ikke noe barnet skylder på eller finner på.

Fastlegen kan henvise til Barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikk (BUP). Dersom det er en dyp depresjon hvor ungdommen ikke spiser eller det er fare for at den unge skal ta sitt eget liv kan fastlegen henvise til innleggelse ved en barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling. Dersom den unge er over 18 år, vil fastlegen kunne henvise til psykiatrisk poliklinikk for voksne.

Ved BUP vil utredning ofte begynne med systematiske samtaler hvor situasjonen kartlegges. Ofte benyttes skjemaer som foreldre, barnet/ungdommen selv og kanskje lærer fyller ut. Informasjonen foreldrene kan gi om hva de vet om hva som bekymrer barnet og hva som kan ha utløst depresjonen, er av stor verdi. Den unges fungering på skole, hjemme og på andre arenaer utredes og det avklares om det kan foreligge konflikter som påvirker barnet. Det kan være aktuelt at barnet eller ungdommen møter en behandler noen ganger alene.

Når utredningen er over, vil det avtales hva slags behandlingsopplegg som er aktuelt. Mange foreldre vil oppleve et behov for rådgivning eller andre former for terapeutisk støtte når barnet eller ungdommen er deprimert. De vil bli tilbudt samtaler på BUP. Hvis den unge er over 16 år, er det den unge som bestemmer om foreldrene også skal delta i behandlingen. Siden det kan være tungt når barnet er deprimert, er det viktig at foreldre og andre foresatte hvis de har behov for det, søker psykisk helsehjelp selv slik at de kan være til mest mulig hjelp og være i stand til å støtte barnets behandling og bedringsprosess.

Hvordan kan foreldre hjelpe deprimerte unge?

Foreldre eller andre de voksne som er nærmest den deprimerte unge, er svært viktige og verdifulle for at depresjonen skal lette. Samtidig kan det være vanskelig å være sikker på hva man skal gjøre for å hjelpe. Å ha et deprimert barn, er en krevende situasjon. Mange foreldre beskriver det som smertefullt for dem selv og de føler seg hjelpeløse når barnet eller ungdommen blir deprimert. De beskriver at de selv har kjent på en følelsesmessig uro i tiden før det ble klart at barnet var deprimert. Det var som om de kjente på noe av de samme som barnet, men det var vanskelig å forstå at dette var den vonde følelsen barnet også hadde og som ga gjenklang hos foreldrene.

Unge voksne er i en overgangsfase hvor de utvikler seg fra å være helt avhengig av oppvekstfamilien til å etablerer seg i et eget voksent liv. Dette er en krevende livsfase hvor utfordringene er store, og depresjon ofte kan oppstå.

Foreldre kan synes det er vanskelig å vite hvordan de skal støtte den unge. Enkelte foreldre beskriver en opplevelse av å overreagere og får tilbakemelding fra ungdommene sine om at de involverer seg for mye. Deprimerte unge blir ofte mer avhengig av sine nærmeste enn de har vært. Foreldre og andre i familien vil kunne være til stor hjelp og spille en viktig rolle for den deprimerte unge. Å finne en balanse mellom å støtte og å holde nødvendig avstand slik at den unge får litt spillerom, kan være utfordrende.

Noen konkrete tiltak som foreldre kan gjøre er å sette av litt tid hver dag til å gjøre noe med som barnet som barnet vanligvis liker å gjøre. Det kan være brettspill, sparke ball, gå tur eller leke en spesiell lek barnet liker. Å legge til rette for sosial kontakt når den unge selv ikke orker, samt å bistå med å komme seg til skolen. Dette kan være avgjørende og hjelpsomme tiltak. Fysisk aktivitet, sunn mat og hjelp til god søvnrytme hjelper også slik at den unge kjenner at kreftene kommer tilbake.

Alle mennesker er sårbare og har situasjoner eller gjøremål det ikke er lurt å engasjere seg i fordi det koster for mye. Den unge selv, foreldrene og fastlegen kan gjennom utredningen og behandlingen bli oppmerksomme på hva barnet/ungdommen er sårbar for slik at slike situasjoner kan unngås i framtiden. Nye depresjonsepisoder kan bli forebygget.