Sammendrag
Angstproblemer er hyppig forekommende hos barn og ungdom og kan utvikle seg til mer omfattende psykisk helseproblem om det ikke blir fanget opp og tatt tak i. Barn og familier er ulike, og det er ikke en måte å jobbe med angst på som er rett for alle. Prinsipper fra foreldreveiledning i kognitiv atferdsterapi (KAT) har imidlertid vist seg å være nyttige for mange foreldre som strever med engstelse hos barn. Viktige prinsipper er å endre barnets unngåelsesadferd gjennom at barnet med god støtte fra foreldrene gradvis utsetter seg for det de har angst for og derved trener på modig atferd. Underveis i endringsarbeidet belønnes og forsterkes barnets innsats og mestring. Lite hjelpsomme tankemønstre brytes ved å identifisere, utfordre og endre barnets bekymringstanker. Barnet og ungdommen vil trenge god støtte fra foreldre når de skal utfordre egen angst, og det vil ofte også være lurt med et nært samarbeid med barnehage og/eller skole.
Innledning
Denne artikkelen er rettet mot foreldre som opplever at angst er blitt et problem for barnet eller ungdommen deres. Uttrykket angst benyttes på ulike måter – det kan både være en vanlig følelse som øker i styrke og hyppighet i enkelte perioder i barnets utvikling (normal utviklingsangst) og det kan være tegn på en psykisk lidelse (for eksempel separasjonsangst eller sosial angst). Utviklingsangsten kan for eksempel handle om at små barn blir redd for fremmede, førskolebarn for fantasifigurer og monstre, og eldre barn for ulykker, sykdommer eller at de selv eller foreldrene skal bli skadet eller dø. I ungdomsårene kan angsten være knyttet til sosiale situasjoner, identitet og tilhørighet, samt bekymringer for fremtiden. Utviklingsangst går oftest over av seg selv uten at det påvirker barnet eller ungdommens fungering i stor grad. Barn og ungdom er imidlertid forskjellige, og noen kan trenge mer tid for å komme gjennom perioder med utviklingsangst.
Angst er en nyttig følelse ved at den beskytter barn mot å oppsøke farlige situasjoner eller ved at de raskt kommer seg unna fare. Slik sett øker angstfølelsen vår sjanse for overlevelse. Noen situasjoner er imidlertid farlig, og disse skal man unngå. Også i andre situasjoner kan angsten være nyttig. Den kan bidra til at barnet yter sitt beste i situasjoner som krever prestasjon, som for eksempel i en eksamen eller en konkurranse. Angst som normal reaksjon er derfor en følelse som verken er farlig eller noe vi skal fjerne. Dette kapittelet handler imidlertid om angst i situasjoner som objektivt sett ikke er farlige. Dette er typisk situasjoner med utfordringer som barn kan ha nytte og glede av å mestre, som for eksempel å være på overnattingsbesøk hos venner, være på bursdagsbesøk hos klassekamerater, snakke fremfor klassen eller ta ordet i en gruppe.
Angstlidelser er blant de hyppigste psykiske lidelsene blant barn og unge, og opptil 6.5% av barn i alder 6-18 år er funnet å tilfredsstille diagnosekriteriene for en eller flere angstlidelser (Polanczyk mfl. 2015). Angst som psykisk lidelse eller som problem kjennetegnes ved at den i tillegg til å være intens og hyppig også i stor grad påvirker barnets trivsel, fungering og deltakelse i hverdagslige aktiviteter. Angstlidelser som forblir ubehandlet har vist seg å kunne gi alvorlige konsekvenser, og kan ha sammenheng med økt skolefravær, dårligere skoleprestasjoner, dårligere forhold til jevnaldrende, lavere selvfølelse og livskvalitet, samt risiko for utvikling av andre psykiske lidelser som for eksempel depresjon (Finning mfl., 2019; Swan og Kendall., 2016).
Barn kan lære å oppleve mestring og kontroll i forhold til angst. Dette innebærer både å hjelpe barnet å tåle angstfølelsen og å støtte barnet i å gjøre ting det har lyst til eller trenger å gjøre, som for eksempel å gå på skolen. Målet er derfor ikke å ta bort angsten, men heller at barnet skal få hjelp til å håndtere den slik at den ikke styrer hverdagen. Forskning både internasjonalt og i Norge har vist at kognitiv atferdsterapi (KAT) er en virksom metode for å hjelpe barn og unge og deres foresatte til bedre mestring av angstproblemer og angstlidelser Wergeland mfl., 2020). Dette er blitt vist både fra forskning med norske barn og unge som søker hjelp i barne- og ungdoms psykiatriske poliklinikker (BUP’er) og fra unge som får hjelp i kommunehelsetjenester i Norge (Haugland mfl., 2020; Wergeland mfl., 2014).
Barn er ulike, og familier er ulike. Det er derfor Ikke en måte som er rett for alle. Prinsipper fra foreldreveiledning innen KAT har imidlertid vist seg å være nyttige for mange foreldre som strever med engstelse hos barn. Foreldrestrategiene som blir beskrevet i denne artikkelen er hentet fra programmet Cool Kids. Dette er et program som fagpersoner kan få opplæring i fra Regionalt Kunnskapssenter for Barn og Unges psykiske helse, vest (RKBU, vest). Programmet har vist seg å være virksomt overfor barn og unge med angstplager eller angstlidelser og tilbys familier i en rekke BUP’er og kommuner i Norge (https://uit.no/ungsinn). For de som ønsker å lese mer om hjelpsomme foreldrestrategier anbefaler vi boken «Hjelp ditt engstelig barn – en foreldreveileder» av Rapee med flere (2016).
Hvordan uttrykkes angst hos barn og unge
Angst hos barn kan vise seg på ulike måter, og kan variere blant annet ut fra barnets alder og utviklingsnivå. Mens et førskolebarn som er engstelig kan være klengete på foreldrene og kanskje fremstå yngre enn alder skulle tilsi, kan andre uttrykk være taushet, at barnet «stivner til», blir mer medgjørlig eller får raseriutbrudd. Eldre barn prøver gjerne å unngå situasjoner som er angstfremkallende med å gjemme seg eller på andre måter forsøke å unngå situasjoner (som for eksempel be om fritak fra gymtimer, vegre seg for å delta i bursdagsbesøk eller fritidsaktiviteter). Kjemp -frykt- eller frys-responsen beskriver de ulike delene av en angstreaksjon som måter å mestre en fare: at man forsøker å flykte eller unngå faren (flykt), at man forsøker å bekjempe faren (kjemp), eller at man er helt stille og ikke beveger seg (frys).
Både hos barn og ungdommer kan angsten også vise seg ved at de grubler og bekymrer seg over ulike ting i hverdagen, har oppmerksomheten rettet mot ulike typer farer, og/eller søker gjentatte bekreftelser fra foreldrene. Angsten kan i tillegg gi ulike fysiske plager som søvnvansker og vansker med å spise, eller komme til uttrykk gjennom en rekke ulike fysiske plager som mageknip, vondt i hodet eller ulike muskel plager.
Når angsten begynner å bli et problem – hva kan foreldre gjøre?
Bekreftelse av barnets opplevelser
Det er viktig å lytte til og vise forståelse for barnets opplevelser. Foreldre må anerkjenne at barnet opplever angst – og at dette er vanskelig for barnet eller ungdommen å håndtere. Dette kan en gjøre ved å snakke med barnet om angsten («hva er du redd for skal skje?», «i hvilke situasjoner skjer dette?», «hvor i kroppen kjenner du det?», og «hva pleier du å gjøre når du kjenner dette?»). Gjennom å anerkjenne og vise interesse for barnets opplevelser kjenner barnet seg forstått og støttet. Dette åpner for at barnet kan oppmuntres til å utforske nye og mer hensiktsmessige måter å mestre de angstfremmende situasjonene. Målet er å støtte barnet i å prøve ut nye mestringsstrategier. Det er viktig at barnets bekymringer ikke avvises gjennom å berolige, overtale eller overse barnets uro («det er ikke noe å være redd for», «dette går bra», «du må ikke være så sensitiv», «du må tenke positivt» osv.). Når vi kjenner oss forstått og lyttet til, vil vi være mer mottakelige for nye løsning og alternative måter å møte situasjonene på.
Å støtte selvstendighet og mestring
Det viktigste foreldre kan gjøre i møte med barns angstproblemer er å redusere
barnets unngåelse av situasjonene eller det som fremkaller angst. Innenfor KAT gjøres dette gjennom å gradvis møte det som fremkaller angst. Dette kalles gjerne gradvis eksponering. Denne strategien har vist seg å være det som i størst grad bidrar til å løse angstproblemer /lidelser (Teunisse mfl., 2022; Whiteside mfl., 2020). Gradvis eksponering kan være krevende både for foreldre og barn – nettopp fordi barnet skal møte angsten i stedet for å unngå den. Både planlegging og gjennomføring må gjøres i samarbeid med barnet. Barnet må vite hva som skal skje, kjenne forutsigbarhet og kontroll underveis og være med å velge hvilke utfordringer som skal tas til enhver tid.
Barnet/ungdommen må først gis en god forklaring på hvorfor det å unngå situasjoner som fremkaller angst er uheldig. De må få forklart at unngåelse fører til at en ikke erfarer at situasjoner er mindre farlige enn en tror, og at unngåelse gjør at en ikke oppdager at en mestrer situasjonene og «tåler» angstfølelsen. Unngåelsen skaper også ofte store vansker i barnets og familiens liv – og har en tendens til å øke i omfang heller enn å reduseres over tid. Ved å møte det som fremkaller angst, heller enn å unngå det, økes barnets selvstendighet og mestringsfølelse. Ved å fortsette å unngå det som fremkaller angst, skjer det motsatte.
Når en skal utfordre angsten, starter en med å lage konkrete, realistiske og oppnåelige mål som både barnet/ungdommen og foreldrene finner meningsfulle og attraktive. Målene må samsvare med barnets alder, utviklingsnivå og evner. Målet kan for eksempel være å rekke opp hånden og svare på spørsmål i klassen, å være alene hjemme i to timer etter skoletid, eller å ta bussen til skolen. Foreldre og barn lager en trinnvis plan for at barnet gradvis møter det han/hun er redd for. Det er lurt å begynne med utfordringer som er lette, for deretter å øke vanskelighetsgraden etter hvert som barnet har mestret de lettere trinnene. Slik deles det barnet er redd for opp i små trinn, hvor hvert trinn er litt mer krevende enn det forrige. Det er ofte lurt å trene på dagligdagse aktiviteter som gir gode muligheter å øve på å møte angsten. For et barn som skal trene på å være alene hjemme, kan en for eksempel starte med en kort tidsperiode, som så gradvis økes og eventuelt endres i forhold til tidspunktet på dagen eller kvelden. For ungdom som trener på å presentere høyt foran klassen, kan han eller hun gjerne først presentere foran foreldrene, dernest for lærer og en liten gruppe medelever før han eller hun presenterer for hele klassen. En kan også variere mellom hvilke fag det skal presenteres i. De ulike trinnene lages sammen med barnet og planen revideres underveis dersom det viser seg at noen trinn er for vanskelige eller for lette. Det kan være lurt å lage mange nok trinn slik at barnet får mange muligheter til å øve. Hvert trinn bør være tydelig, med en klar beskrivelse av hva barnet skal gjøre, varighet, hvor, og med hvem (for eksempel «være hjemme sammen med mormor mens mamma er på besøk hos en venninne i 2 timer på tirsdag ettermiddag»).
I møte med angstfremkallende situasjoner vil både barn og ungdom trenge støtte fra foreldre for å tørre å utfordre seg selv. Foreldre kan gi støtte for eksempel ved å fortelle barnet at “det er ubehagelig men ikke farlig, og dette får vi til sammen».
Enkelte ganger går ikke øvelsene som planlagt. Det kan være at oppgaven var for krevende og må brytes ned i mindre deler eller at barnet rett og slett hadde en dårlig dag. Foreldre må da oppmuntre barnet til å prøve igjen, kanskje neste dag. Det må settes av nok tid til å øve på modig atferd og foreldre må ofte tilrettelegge for anledninger til å øve. Foreldre må balansere mellom å støtte og å utfordre barnet. Oppgavene må tilpasses slik at barnet eller ungdommen må strekke seg litt, men også ha mulighet til å mestre utfordringen. Engstelige barn kan lett falle inn i negativt selvsnakk der små tilbakeslag kan bli svært forstørret. Foreldre er modeller for å holde motet oppe når det går tregt.
Samtidig som barna trener på økt selvstendighet og mestring gjennom å møte det de er redde for, trenger endel foreldre å trene på å la være å gripe inn for tidlig for å «redde» barnet ut av situasjonen eller ved å gjøre for mye på vegne av barnet (for eksempel tilrettelegge ved å snakke på vegne av barnet, be at barnet fritas fra oppgaver eller lignende). Barnet lærer best gjennom å prøve og feile og ved å få egne mestringserfaringer. Dersom foreldre eller skolen tar over og hjelper barnet med å unngå det som er vanskelig og angstfremkallende, får barnet færre muligheter til å utvikle egne ferdigheter, får bekreftet at situasjonen er farlig og at de selv ikke kan mestre situasjonen eller håndtere angstfølelsen. Dette undergraver barnets selvtillit og selvstendighet – og bidrar til å opprettholde angsten.
I arbeidet med å utfordre angsten er det viktig at foreldre minner seg selv på at all endring tar tid. På samme måte som når barnet skal lære å spille et instrument, lære å svømme eller å lese og skrive, vil det være perioder med stillstand og sågar tilbakeskritt. Foreldrenes rolle er å være tålmodige og støttende og vise at de har tro på at barnet over tid vil mestre situasjonene som fremkaller angst. Om en presser for hardt eller forventer for rask endring i vanskelige situasjoner vil barnets angst kunne øke. Foreldres ønske om rask endring er forståelig dersom barnets angst preger hele familien, men raskest endring skjer erfaringsmessig gjennom jevnt tempo, hvor barnet gradvis over tid og får nye vaner og lærer å mestre egen engstelse.
Å snakke med barnet på måter som demper angsten
Forskningsresultater har vist at engstelige barn, sammenlignet med de som ikke er plaget med angst, oftere har fokus på fare og negative sider ved en situasjon, oftere tolker tvetydige ting som skjer som tegn på fare, og har mindre tro på egen evne til å mestre situasjoner som utløser angst (Cannon og Weems, 2010; Vasey og MacLeod, 2001). I stedet for å støtte barnet i å unngå situasjoner, berolig barnet eller avvise av noe er farlig, anbefales det at foreldre hjelper barnet å stille åpne og undrende spørsmål ved sine egne tanker om fare. Foreldre bør forsøke å være så konkret som mulig i forhold til hva barnet er redd for skal skje (identifisere bekymringstanken) og forklare at det er mulig å ha ulike tanker om hva som kan skje i ulike situasjoner («har det skjedd tidligere at mamma har kommet for sent hjem?»). Dersom barnets bekymringstanke kretser rundt at mamma kan ha bli skadet eller dø i en ulykke, kan en undersøke «hvor ofte har mamma kommet for sent fordi hun har vært utsatt for en ulykke?». Det kan være nyttig å lete etter andre mulige forklaringer på en situasjon, og vurdere hvor sannsynlig de ulike alternativene er («hva er det som vanligvis har skjedd når mamma har vært for sent hjem?»). Ofte vil man se at bekymringstanken ikke er så sannsynlig og mange ganger kan denne endres til en mer hjelpsom tanke («mamma er vanligvis forsinket fordi det har vært travelt på jobb eller fordi det er stor trafikk på veien»). Foreldre kan gjennom slike samtaler støtte barna i å få mer kontroll over bekymrings tankene og hjelpe barnet til mer positivt «selvsnakk» i form av hjelpsomme «mestringstanker» (for eksempel «dette klarer jeg», «dette har gått bra tidligere», «jeg er modig som utfordrer meg selv og møter det jeg er redd for»). Dette vil for mange barn redusere den mest intense angstfølelsen.
Barn og ungdom som søker hyppige og gjentatte forsikringer fra foreldre om at det ikke vil skje noe farlige, kan gjerne trenge en ekstra bekreftelse på at situasjonen er trygg. Utover dette kan stadige forsikringer fra foreldrene bidra til å bekrefte barnets utrygghet. Foreldre kan snu en slik repeterende samtale ved for eksempel å minne barnet på hva som ble sagt tidligere og hvilke erfaringer barnet har fra lignede situasjoner. Derved unngås langtrukne diskusjoner som er strevsomme og som vanligvis kun bidrar til å opprettholde barnets angsttanker.
Å styrke barnets motivasjon
Engstelige barn og ungdom har ofte liten tro på at de kan mestre angstfremkallende situasjoner. De har også erfart at unngåelse er en effektiv strategi som gjør at angsten avtar. De kan derfor vegre seg for å prøve nye strategier for å håndtere angsten, spesielt strategier som er krevende å gjennomføre. For å forsterke barnets innsats og oppmuntre til både å starte og å holde fast ved endringsarbeidet i perioder hvor motivasjonen er dalende, er det lurt å bruke ros og belønning. Det anbefales at foreldre belønner og roser når barnet øver seg på modig, ikke-engstelig atferd. Hva som er modige handlinger må sees ut fra barnets målestokk, det vil si ut fra hva barnet faktisk klarer. Ros kan både være verbal («du er jammen modig som øver på å sove alene på rommet ditt»), et klapp på skulderen eller en tommel-opp. Det bør gis insentiver når barnet trener på modig atferd – uavhengig av resultatet av øvingen. Konkrete belønninger avtales å gis når barnet har mestret hvert enkelt trinn i den gradvise eksponeringplanen. Insentiver og belønninger kan gjerne være sosiale (for eksempel å sykle en tur med mor, å bestemme hva en skal ha til middag, å få invitere en venn på kveldsmat, en ekstra «god-natt» historie, en lang øvelses kjøring). Barn og ungdom ønsker gjerne tid sammen med foreldre like gjerne som store eller kostbare materielle belønninger. Det siste anbefales som oftest ikke. Oppgaver barnets skal øve på å mestre er krevende, og det er viktig at foreldre er konsistente og holder de avtalene de har gjort med barnet om påskjønnelser både for å øve og for belønning ved oppnådd resultat. Det er derfor viktig at oppmuntringer og belønninger er realistiske slik at de faktisk blir gjennomført.
I tillegg til påskjønnelser, ros og belønning kan det for noen barn være motiverende om øvelser i modig atferd gjøres med kreativitet, for eksempel i form av et spill eller lek (Peterman mfl., 2015). Barn med sosial angst kan for eksempel få i oppgave å intervjue en gruppe menneskers om hva som er deres favoritt dessert. På forhånd kan en gjette hvor mange prosent som vil svare is, gele eller sjokoladepudding.
Samarbeid
Om mulig bør begge foreldre være aktivt deltakende i å støtte barn som trener på modig atferd. Dette fordi treningen bør skje i hverdagen og det er lettere å oppnå endring når begge foreldrene er involvert. Det er ofte hensiktsmessig å også informere og involvere barnehage og skole i arbeidet med å utfordre barnets engstelse, slik at alle rundt barnet eller ungdommen er «med på laget». I samarbeidet med barnehage eller skole er det viktig å formidle at dersom en kun legger til rette for at barnet eller ungdommen unngår situasjoner eller aktiviteter vil baret ikke overvinne angsten. Uhensiktsmessige tilpasninger reduserer barnets mulighet til mestring, økt selvtillit og selvstendighet. Da er det mer hensiktsmessig tilrettelegge for deltagelse. I en periode der det jobbes med at barnet skal mestring angstfremkallende situasjoner kan det imidlertid være nødvendig midlertidig å redusere presset på andre området (for eksempel noe mindre lekser eller plikter hjemme).
Foreldres reaksjoner på at barnet er engstelig
Barn fanger opp signaler på om foreldrene opplever at noe er farlig. Det er derfor lurt at foreldre tenker gjennom egne holdninger til at barnet skal møte det som fremkaller angst. Om foreldre blir stresset og engstelig eller prøver å hjelpe barnet ut av situasjonen, får barnet indirekte beskjed om at dette er for vanskelig eller for skummelt. Det er viktig at foreldre beholder roen i situasjonen, er støttende og oppmuntrende og viser at de tror barnet vil lykkes. Det er også viktig at foreldres forventninger til barnets prestasjon er rimelige, og at ikke alt må være perfekt eller må skje på helt bestemte måter.
Når barnet øver på å utfordre angsten i ufarlige situasjoner, kan sterke følelser og ubehag hos barnet vekke angst eller skyldfølelse hos foreldre. Da er det viktig at foreldre tåler barnets følelser, jobber med å beholde roen selv og står imot trangen til å ta barnet ut av situasjonen. Foreldre kan minne seg selv på at det å oppleve moderat nivå av angst verken er farlig eller skadelig. På sikt vil dette gjøre barnet tryggere og motstandsdyktig i møte med ulike typer utfordringer. Som hjelp kan det være lurt for foreldre å tenke gjennom hva som er rimelig å forvente at barn på samme alder skal klare.
Gjennom måten foreldre håndtere egne bekymringer, utfordrer seg selv og tåler egen angst, viser de modig atferd og blir forbilde for barnet på at angst kan være en vanskelig følelse, men en følelse som kan mestres. Dersom foreldres egen angst eller skyldfølelse blir en hindring i å støtte barnet, er det viktig at de søker hjelp for dette.
Ved behov for profesjonell psykisk helsehjelp
Foreldrestrategiene som er beskrevet i denne artikkelen egner seg for foreldre som opplever at barna begynner å trekke seg ut fra situasjoner som barn på samme alder forventes å kunne mestre (for eksempel å delta i fritidsaktivitet). I noen familier har barnets angst vedvart over tid og er begynt å få betydelig negativ innvirkning på barnets og familiens hverdagsliv. Da kan det være nødvendig å søke hjelp i kommunens lavterskeltiltak. For de som ønsker å vite mer om ulike KAT program som finnes i kommune-helsetjenesten i Norge, anbefaler vi boken «Når angsten tar overhånd – Fagpersoner i nærmiljøet kan hjelpe barn og unge som strever med angst» av Haugland, Bjåstad og Ogden (2025). Ved alvorlige angstplager hos barn og unge kan det være nødvendig med henvisning til spesialist-helsetjenesten. Fastlegen vil hjelpe med å sende en slik henvisning.
Konklusjon
Angst er en normal og vanlig følelse. I tilfeller hvor barns angst øker og er begynt å hemme barnet eller ungdommens trivsel og utvikling kan foreldre benytte strategier for å støtte og hjelpe barna til å utfordre angsten sin. Gjennom støtte til modig atferd vil barnets mestring og selvstendighet styrkes.
