«Sometimes I wonder if I should be medicated
If I would feel better just slightly sedated
A feeling comes so fast and I cannot control it
I’m on fire, but I’m trying not to show it»
Florence and the Machine («Free», fra albumet «Dance Fever» 2022)
Ungdomstiden er en periode i livet preget av store endringer. Fra å være et barn som er avhengig av voksne, skal ungdommen nå gradvis bli i stand til å klare seg mer på egen hånd. Det skjer store kroppslige, emosjonelle og mentale endringer, og hormonene «herjer». Jevnaldrende får en stadig større betydning, og for noen foreldre kan det fortone seg som om man mister litt kontakten med barna sine. Slamring med dører, stygge ord, utprøvende atferd, eller kanskje en mutt og tilbaketrukket ungdom som deler lite av sitt indre liv med foreldrene, kan vekke bekymringer om at utviklingen er på feil spor. Som regel er dette helt normale uttrykk for de endringene ungdommene skal gjennom, men noen ganger kan det også være uttrykk for mer alvorlige vansker. Utvikling av personlighetsforstyrrelser starter ofte i ungdomstiden, og kan gi mye lidelse for dem det gjelder og for menneskene som står dem nær.
Personlighetsforstyrrelser har vært og er fortsatt forbundet med mye stigma og fordommer. De senere årene har det derimot kommet mye forskning som tyder på at ulike personlighetsforstyrrelser lar seg behandle på lik linje med andre psykiske lidelser (Hutsebaut, Clarke & Chanen, 2023).
Men hvordan formes personligheten vår, og hva er personlighetsforstyrrelser? Hva er normale svingninger i atferd og humør i ungdomstiden, og når er utviklingen i ferd med å bli bekymringsfull? Hvordan kan man som forelder til en ungdom som strever med personlighetsproblematikk, hjelpe og støtte ungdommen sin? Denne artikkelen vil forsøke å gi noen svar på noen av disse spørsmålene.
Hva er personlighet?
Personlighet kan defineres som mønstre av måter å tenke, føle og handle på i relasjon med seg selv og omverdenen som er karakteristiske for en person, og som er noenlunde stabile på tvers av ulike situasjoner og over tid. Moderne teorier om utviklingen av personlighet, beskriver hvordan medfødte, genetisk bestemte trekk eller temperament samspiller med våre tidlige tilknytningserfaringer, og slik danner grunnlag for utviklingen av måten en person tenker og føler og forstår seg selv og andre på, det vi kaller for mentalisering (Karterud og Kongerslev, 2019). Til sammen utgjør disse medfødte trekkene, hvordan våre tilknytningsmønstre og erfaringer former oss, og vår mentaliseringsstil, det vi kan kalle for personlighet. Personligheten vår utvikler seg altså som et resultat av både medfødte egenskaper og de erfaringene vi møter gjennom livet, og hvordan vi forholder oss til disse erfaringene. Vi er både «født sånn», og «blitt sånn».
Ungdomstiden er en periode med særlig store endringer, der man skal bli bedre kjent med seg selv, finne sin identitet, sine verdier, og danne grunnlaget for senere, viktige relasjoner inn i voksenlivet.
Mentalisering som en grunnleggende ferdighet for en sunn personlighetsutvikling
Evnen til å mentalisere hjelper oss med å kunne forstå egne og andres handlinger som uttrykk for mentale tilstander, altså som uttrykk for ønsker, tanker, følelser og intensjoner (Fonagy & Target, 1996). Hva var det egentlig hun ønsket å oppnå? Hva var det som gjorde at han sa det han gjorde? Hvorfor ruser jeg meg? Mentalisering handler altså om å være åpen og nysgjerrig overfor egne og andres følelser på en slik måte at en kan se seg selv fra «utsiden», og den andre fra «innsiden», samtidig som vi beholder en ydmykhet om at vi aldri kan vite helt sikkert hvordan en annen opplever noe. God mentalisering kan hjelpe oss til å håndtere kompliserte og vanskelige situasjoner bedre, oppklare misforståelser og få et bedre forhold til oss selv og til andre.
Mentaliseringssvikt
Vi opplever alle situasjoner der evnen vår til å mentalisere bryter sammen. Ofte skjer dette i situasjoner der følelsene blir veldig sterke, vi kan gå over på «autopilot» og reagere på måter vi ikke ville gjort dersom vi hadde kunnet tenkt oss litt bedre om. Fordi ungdommer er i en utviklingsfase der følelsene er ekstra sterke, og evnen til å hemme impulser ikke er ferdig utviklet, er de ekstra sårbare for episoder med mentaliseringssvikt (Luyten, Malcorps & Fonagy, 2021). Som foreldre møter vi dette i ulike former, som at ungdommen kan ta risikofylte valg, de kan bli sinte og kalle foreldrene stygge ting, de kan havne i konflikt med venner, de kan ruse seg og skade seg selv.
Tegn på at mentaliseringsevnen vår er utfordret, kan også være at vi blir veldig skråsikre, eller at tankegangen vår blir «svart-hvitt», og at vi mister nyansene av syne. Når vi opplever mentaliseringssvikt, kan det noen ganger være vanskelig å skille mellom det som foregår i vårt eget indre, og det som er den ytre virkeligheten. Hvis jeg føler meg redd for å bli forlatt, så betyr det at du vil gå fra meg, eller hvis jeg føler at noen er ute etter meg, så er de sikkert det. Samsvaret mellom vår indre opplevelse og den ytre virkeligheten forsvinner, og fantasier og forestillinger kan overta vårt syn på verden. I korte øyeblikk, er dette helt normale og forbigående fenomener. Dersom det vedvarer over tid, kan det by på større problemer. Et fellestrekk hos mennesker som lider av personlighetsforstyrrelser, er at de er mer sårbare for mentaliseringssvikt (Bateman & Fonagy, 2016).
Tilknytning og utviklingen av mentaliseringsevnen
Mentaliseringsevnen vår utvikles i stadier fra vi er spedbarn, og videre opp gjennom barndommen og ungdomstiden. Selv om vi gjennom denne utviklingen blir stadig mer avanserte i måten vi forstår verden på, vil vi kunne gjenkjenne fungeringen fra de tidligere fasene i situasjoner der vi opplever mentaliseringssvikt, selv etter at vi har blitt voksne.
Utviklingen av evnen til å mentalisere, skjer i relasjon med andre. Først er det omsorgspersonene som ved måten de «speiler» spedbarnets følelser og behov på, gjør at barnet etter hvert erfarer at indre tilstander er til å holde ut og til å forstå (Fonagy et al., 2002). Slik dannes også tilknytningsbånd mellom barnet og omsorgspersonene.
Etter hvert som barnet blir eldre, vil også andre relasjoner enn til tilknytningspersonene og andre, nye erfaringer påvirke utviklingen av mentaliseringsmønstre og utviklingen av personligheten. Et barn som opplever at andre mennesker er til å stole på, vil kunne bruke informasjon som formidles gjennom relasjoner som gyldig kunnskap om hvordan verden fungerer: «Når du viser meg at dette er trygt, så kan jeg vite at det antakelig kommer til å gå bra». På fagspråk kaller vi dette for «epistemisk tillit». Barn som opplever uforutsigbarhet, eller at andre mennesker er skremmende, truende eller farlige, har gode grunner til å utvikle en «epistemisk mistro», altså at de må passe seg og være på vakt mot fare, og at andre mennesker generelt ikke bør stoles på (Bateman & Fonagy, 2016). De fleste mennesker som utvikler personlighetsforstyrrelser, har en utrygg tilknytningsstil med seg fra barndommen.
Utvikling av personlighetsforstyrrelser
«I’m always running from something
I push it back, but it keeps on coming
And being clever never got me very far
Because it’s all in my head
And «You’re too sensitive», they said
I said, «Okay, but let’s discuss this at the hospital»»
(Florence and the Machine, 2022)
I likhet med andre typer psykiske og også somatiske lidelser, utvikler personlighetsforstyrrelser seg på måter som kan forstås innen en «stress-sårbarhets-modell» (Ingram & Luxton, 2005, Belsky et al., 2012). Det vil si at kombinasjonen av en medfødt sårbarhet, og belastninger fra miljøet, sammen kan medføre at utviklingen av personligheten kommer på feil spor.
Medfødte forskjeller
Noen mennesker er født med et mer følsomt og reaktivt nervesystem enn andre, på den måten at de lettere reagerer på hendelser, de reagerer kraftigere, og det tar lengre tid å roe ned nervesystemet etter at de har vært utsatt for opplevd belastning (Kuo & Linehan, 2009). Å være så reaktiv, krever også mye energi, og barn og unge med en slik sårbarhet i sitt medfødte temperament, vil kunne bli lettere slitne og overstimulerte. Hos barn som er svært følsomme/reaktive, kan dette medføre at omsorgspersonene kan streve med å speile deres følelsesuttrykk på en god måte, enten ved at det kan være vanskelig å forstå kraften i deres reaksjoner, slik at følelsene blir bagatellisert eller ugyldiggjort, eller ved at barnet blir møtt med like kraftige motreaksjoner som igjen bidrar til å eskalere den følelsesmessige dysreguleringen. I begge tilfeller vil barnet erfare at deres følelser ikke er gyldige uttrykk for indre tilstander eller legitime reaksjoner på ting de opplever. De erfarer det vi kan kalle for invalidering (Linehan, 1993).
Dette betyr ikke nødvendigvis at foreldrene er «dårlige foreldre», det kan like gjerne være en mismatch mellom barnets og foreldrenes temperament som kan gjøre det vanskelig for foreldrene å forstå barnets reaksjoner. Som svar på dette, vil barnet kunne utvikle ulike strategier for likevel å føle at de blir sett og hørt, for eksempel å «dra på litt ekstra» i følelsesuttrykket for at følelsene skal bli tatt på alvor dersom de blir møtt med bagatellisering, eller tilbaketrekning og ulike mer eller mindre gode måter å forsøke å regulere seg selv på dersom de blir møtt med sterke følelser som sinne eller redsel hos den voksne (ibid.).
Traumer og omsorgssvikt
Barn som utsettes for vold og omsorgssvikt, kan sies å få en dobbel sårbarhet, gjennom at kroppens stressreguleringssystem kan bli hypersensitivt når det stadig aktiveres (Kertes, Gunnar, Madsen, & Long, 2008). I tillegg til de fysiske og psykologiske belastningene i seg selv, vil dette kunne føre til at det da skal mindre til før man reagerer på hendelser, man reagerer kraftigere, og det tar lengre tid å roe ned igjen etterpå. «Fight-flight»-responsen, som i utgangspunktet er normale reaksjonsmønstre for å beskytte oss mot fare, kan aktiveres raskere hos mennesker som er utsatt for traumer, også i situasjoner som ikke egentlig utgjør noen trussel. Evnen til å mentalisere vil da også lettere bryte sammen (Bateman & Fonagy, 2016). Forskning gjennom flere tiår har vist at barn som utsettes for traumer, har mangedoblet risiko for å utvikle både psykiske og fysiske sykdommer og plager senere i livet (Felitti m.fl., 1998). En høy andel av mennesker som utvikler personlighetsforstyrrelser, har opplevd ulike former for omsorgssvikt og traumer i barndommen, men også senere alvorlige livshendelser kan bidra til å endre et menneskes personlighet.
Hos ungdom som utvikler personlighetsproblematikk, vil man ofte kunne se en slik dobbel sårbarhet. Mange vil kunne utvikle et forstyrret selvbilde preget av dyp skam, der de kan påta seg ansvaret for de voksnes atferd og ha bevisste eller ubevisste antakelser om at de er mindreverdige eller dårlige mennesker (Normann-Eide, 2024)
Hva er normale tenåringsproblemer, og når bør vi bekymre oss?
Så hva kan hjelpe oss til å skille begynnende personlighetsproblemer fra «vanlige tenåringsproblemer»? Ungdomstiden er en fase der følelsene er ekstra intense, og ungdom er derved mer sårbare for mentaliseringssvikt. Det er også store individuelle forskjeller mellom ungdommer i hvordan ungdomsårene forløper. Noen opplever at de endringene som skjer, går ganske greit og ukomplisert for seg, uten de store krisene og svingningene, mens andre kan erfare at humøret går mye mer opp og ned, og at livet oppleves mer turbulent.
Det er likevel en tydelig forskjell på normale «ungdomssvingninger», og det som kan være tegn på begynnende personlighetsproblematikk. De svingningene som er forbundet med for eksempel emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, eller borderline (BPD) som det også kalles, er langt mer intense, de varer over tid og går utover fungering og livskvalitet.
Ungdom skal finne sin identitet, og det er normalt å prøve ut ulike uttrykk, men ved BPD, dreier det seg om en særlig ustabil og skiftende identitetsfølelse. Ungdommer med begynnende personlighetsproblematikk kan gi uttrykk for at de kjenner sterk, indre tomhet, en følelse av at de ikke i det hele tatt vet hvem de er, og oppleve seg fremmed både for seg selv og andre. I forsøkene på å kompensere for denne usikkerheten, kan man også oppleve at ungdommen blir helt oppslukt i en type identitet og væremåte som virker å være sterkt påvirket av det miljøet de er i til en hver tid, og ungdommen kan ha intense og skiftende relasjoner der både identitetsuttrykk og vennekrets brått kan byttes ut.
Selv om ungdommer kan ha sterkere følelsesuttrykk enn voksne, vil ungdom med begynnende personlighetsproblematikk ofte ha svært store vansker med å regulere følelser og atferd, for eksempel i form av intense sinneutbrudd som ikke står i forhold til situasjonen, eller kanskje avvisning, tilbaketrekning og isolasjon. Selvskading og selvmordsatferd kan også forekomme, og kan være uttrykk for at følelser ikke blir «mentalisert» og kan tenkes om og forstås, men må få et konkret, fysisk utløp.
Tenkningen kan fort bli «svart-hvitt», og ungdommen kan veksle mellom å idealisere og å svartmale, andre mennesker kan i ungdommens øyne raskt gå fra å være fantastiske til forferdelige, noe som kan skape mange brudd i relasjoner. Ungdommens tenkning kan også bli veldig konkret, der de må ha fysiske bevis for å bli likt og elsket og kan stille urimelige krav som at venner må snakke med dem på telefonen hele natten når de føler seg urolige, venner får ikke lov til å ha andre venner, eller at de insisterer på at en venn som glemmer fødselsdagen, ikke bryr seg, og derved må skyves ut i kulden.
Ved emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, er det særlig problemer knyttet til sinne og til separasjonsangst som kan gjøre seg gjeldende – en ekstrem redsel for å bli forlatt kan føre til ganske desperate handlinger for å forhindre dette, som å true med selvmord dersom kjæresten gjør det slutt.
Mennesker med personlighetsforstyrrelser er også mer utsatt for skadelig bruk av rusmidler, både alkohol og narkotika, og har større risiko for å falle ut av skole eller jobb.
Det er viktig å huske på at det er helt normalt at ungdommer i blant kan ha sterke følelsesuttrykk og utprøvende atferd, som for eksempel å kunne skrike til sine foreldre i sinne at de hater dem, eller teste ut rusmidler i begrenset omfang. Men der det i en normalutvikling som regel vil være et kortvarig uttrykk, med rom for reparasjon når situasjonen har roet seg, vil det være snakk om mer gjennomgående, vedvarende trekk som går utover relasjonene med både voksne og med jevnaldrende i tilfeller der det kan være snakk om en personlighetsforstyrrelse. Ikke minst fører personlighetsproblemer ofte til stor lidelse hos den det gjelder, med sterke og ofte overveldende, negative følelser og et selvbilde som kan være preget av skam og selvhat.
Personlighetsforstyrrelser
Alle har en personlighet som påvirker hvordan vi lever livene våre og hvordan vi har det. De fleste opplever at trekk ved egen personlighet noen ganger kan medføre problemer. For noen mennesker, vil derimot måten personligheten kommer til uttrykk på, kunne føre til så store problemer for hvordan de har det i livene sine at det kan være snakk om en personlighetsforstyrrelse.
Helt grunnleggende, så kan personlighetsforstyrrelser beskrives som vansker med relasjoner og med regulering av følelser og atferd. Relasjonen til både seg selv og til andre mennesker kan by på store utfordringer, og livskvaliteten vil påvirkes negativt av vanskene. Ofte kan mennesker med personlighetsforstyrrelser ha en selvopplevelse som kan påvirke dem negativt, enten det dreier seg om sterk usikkerhet på egen identitet, eller et selvbilde som kan veksle mellom å være svært lavt og noen ganger tilsynelatende veldig høyt. Knyttet til et ustabilt selv, følger også ofte ustabile eller kanskje avvikende verdier, noe som til sammen kan gjøre det vanskelig å sette personlige mål eller å oppnå dem. Evnen til selvrefleksjon (mentalisering) kan være begrenset (se: https://www.oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/nasjonal-kompetansetjeneste-for-personlighetspsykiatri-napp/om-personlighetsforstyrrelser).
Relasjonene til andre mennesker blir også påvirket negativt, ved at det kan være vanskeligere for mennesker med personlighetsforstyrrelser å forstå andres perspektiv, og å forstå den effekten man kan ha på andre, sagt på en annen måte kan det være vanskelig å «se andre innenfra, og seg selv utenfra». Mange strever også med å inngå og opprettholde nære, langvarige relasjoner med andre.
Følelser kan oppleves for sterke, eller for svake, kaotiske, skremmende, konfliktfylte og uforståelige, i stedet for at følelser blir forstått som meningsfulle reaksjoner som hjelper oss å manøvrere i verden. Følelsene blir altså ikke tenkt om eller «mentalisert», i stedet kan de sterke følelsene bli omsatt i handlinger som å kutte seg, drikke, kaste opp, bryte relasjoner, i vold eller materiell ødeleggelse (Nordmann-Eide, 2020).
De vanligste personlighetsforstyrrelsene er emosjonelt ustabil/borderline (BPD) og engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse. Mange har ofte også en blanding av trekk fra ulike personlighetsforstyrrelser.
Vi vet fra forskning på personlighetsforstyrrelser hos voksne, at disse tilstandene er forbundet med enda større grad av subjektiv lidelse for pasienten enn alvorlige kroppslige sykdommer (Soeteman et al, 2008). Mange av vanskene kan også vedvare gjennom hele livet dersom man ikke får rett hjelp (Kongerslev, Chanen & Simonsen, 2015). Det er derfor svært gode grunner til at vi fanger opp ungdommer med begynnende personlighetsforstyrrelser, slik at de kan få hjelp til å komme ut av en slik utvikling og få bedre liv (Hutsebaut, Clarke & Chanen, 2023). I dag vet vi at trekk som er forbundet med personlighetsforstyrrelser lar seg diagnostisere like sikkert hos ungdommer som hos voksne. Det er også vist at tidlig intervensjon kan forbedre langtidsprognosen. Studier har vist at målrettede forebyggende og tidlig intervensjonstiltak er effektive for ungdom med BPD (Kaess et al, 2014; Kongerslev, Chanen & Simonsen, 2015). I dag finnes det også flere ulike behandlingsmetoder som har vist lovende effekter på behandling av ulike former for personlighetsproblematikk hos ungdom, særlig trekk på BPD (Rossouw & Fonagy, 2012, Klein & Miller, 2011).
Hvordan forholde seg som forelder?
En viktig endring i ungdomstiden, er at jevnaldrende nå begynner å bety mer enn foreldrene. Dette betyr likevel ikke at ikke foreldre fortsatt er veldig viktige. De fleste ungdommer bor fortsatt hjemme, og vil trenge å bli møtt med trygghet og forståelse. Sosiale relasjoner i ungdomstiden danner nå viktige mønstre for den senere psykososiale fungeringen. Dette inkluderer relasjonen med foreldrene, og ungdomstiden gir også nye muligheter for å bryte med familiemønstre som kan ha bidratt til at utviklingen har kommet på feil spor.
Så hva trenger ungdommene at vi som foreldre gjør når følelsene stormer og relasjoner blir satt på prøve? Og hva trenger vi som foreldre og pårørende for å holde ut og ikke gi opp i svært krevende situasjoner?
Hjelp til å forstå og tåle sterke følelser
Sterke uttrykk som selvskading, sulting, rus og risikoatferd er ofte strategier for å forsøke å regulere vonde følelser. Det er viktig at foreldre er klar over dette, og forsøker å møte ungdommene sine på en rolig måte, selv om dette ikke alltid er så lett. Ungdommen trenger at de voksne forsøker å forstå hva som ligger bak atferden, hva det er som har skjedd, og hvilke følelser det er ungdommen opplever. Hvis man møter sterke følelser hos ungdommen med tilsvarende sterke følelser, kan man bidra til å skape enda sterkere dysregulering, det er bedre å være mer nøytral og støttende i uttrykket. Selv om vi ikke «godkjenner» handlingene til ungdommen, kan vi likevel anerkjenne at vi forstår (eller i hvert fall forsøker å forstå), følelsene som ligger under.
Som forelder kan det være svært utfordrende å møte ungdommens sterke følelsesuttrykk på en balansert måte, og særlig der det er snakk om gryende personlighetsproblematikk. Hvis man merker at det kan være veldig vanskelig å regulere egne følelser, og at man ofte kan reagere på måter man merker er uhensiktsmessig, for eksempel ved å reagere med sterkt sinne eller avvisning av ungdommen, så kan det også hende det kan være nyttig å oppsøke hjelp for sin egen del, for eksempel hos fastlegen, en terapeut, ved familievernkontoret eller andre steder. Kanskje har man erfaringer og sår fra egen oppvekst som kan vekkes til live igjen i møtet med ungdommens sterke følelsesuttrykk, og som kan gjøre at man kan ha behov for å snakke med noen utenfor familien om dette for å få hjelp til å forstå egne mønstre og hvordan dette påvirker samspillet med ungdommen.
Hjelp til å oppklare misforståelser
Fordi ungdommer med begynnende personlighetsproblematikk er særlig sårbare for mentaliseringssvikt, vil det kunne bli hyppige misforståelser i kommunikasjonen deres med andre. Som foreldre kan vi bidra med hjelp til å oppklare misforståelser med ungdommene våre gjennom å ha en mentaliserende holdning:
Ved å forholde oss undrende, nysgjerrige og ikke-dømmende, kan vi signalisere til ungdommen at «Jeg vet at jeg ikke kan vite helt hvordan du tenker og føler, men jeg vil veldig gjerne gjøre mitt beste for å forstå det!» For å hjelpe ungdommene til å utvikle sin evne til å mentalisere bedre, er det også viktig å snakke sammen for å korrigere misforståelser, og også for å bli bedre kjent med hva ungdommen har behov for. Ofte kan ungdommene tenke at foreldre «burde forstå» hvordan de har det og hva de trenger, ut fra atferd som for eksempel selvskading eller tilbaketrekning. Det kan være viktig å snakke om at ingen er tankelesere, og at vi ønsker å forstå, men at vi trenger hjelp fra ungdommen for å forstå riktig. Som foreldre kan vi forsøke å hjelpe ungdommene til å sette ord på sine tanker, følelser og behov.
Hjelp til å se det positive
Ungdom med en begynnende personlighetsproblematikk strever ofte med et svingende selvbilde. De husker ofte bedre negative enn positive hendelser, noe som kan ha med hvordan følelser prosesseres å gjøre. «Overtenking» og grubling på negative hendelser, kan øke følelsen av selvhat og mislykkethet hos ungdommen (Rossouw, 2021).
Som foreldre kan vi hjelpe ungdommene til å øve på å kunne se det positive, gjennom eksplisitt mentalisering, det vil si at man aktivt og bevisst går inn for å stoppe opp og tenke, med vilje forsøke å se flere perspektiver og de positive sidene ved en situasjon, i stedet for bare automatisk mentalisering, der vi kjapt og uten å tenke oss om følger gamle mønstre som er preget av fokus på det negative. For ungdommer som har vokst opp med mye ustabilitet, kan det være at høyere vaktsomhet eller «epistemisk mistillit» (Bateman & Fonagy, 2016), gjør at hjernen er mer på vakt overfor potensielle farer. Dette som egentlig er ment å sikre vår trygghet og overlevelse kan, dersom man fortsetter å forholde seg slik i alle situasjoner, også situasjoner som egentlig kan være gode, føre til hyppige misforståelser og at man får et skjevt bilde av virkeligheten.
Ungdommene kan trenge bekreftelse når de gjør ting riktig, slik at de kan lære av dette. Som foreldre kan det være viktig for ungdommene at vi «tar dem på fersken» når de gjør noe bra, og roser dem for det.
Vis forståelse, men oppretthold normale krav så langt det er mulig
Som pårørende gjør man ofte mer eller mindre ubevisste tilrettelegginger, for eksempel for å unngå sinneutbrudd. Slike tilrettelegginger kan være effektive i øyeblikket, men på lengre sikt kan de være med på å opprettholde og forverre ungdommens vansker, fordi de får en erfaring med at ulike strategier som å vise sterkt sinne, virker, for eksempel ved at de slipper unna normale krav og forventninger som å rydde etter seg, ta hensyn til andres behov og liknende. Det kan være lett å tenke på dette som en form for manipulering, men dette er stort sett helt ubevisste strategier ungdommene utvikler som en form for læring – det virker, derfor gjør jeg mer av det.
Mange ungdommer har også et vanskelig forhold til skolen. Som foreldre er det også lett å ville tilpasse her, for eksempel ved å la ungdommen være hjemme fra skolen for å unngå konflikt om morgenen. Men skolen er også en veldig viktig arena for å øve seg på relasjoner og de vanlige forventningene samfunnet stiller. Å anerkjenne ungdommens følelser samtidig som man opprettholder forventninger, kan også være bra for selvbildet til ungdommene. Her er det selvfølgelig viktig å finne ut av om det er ting som skjer på skolen som for eksempel mobbing, vold eller trusler, eller opplevelser av ikke å mestre, som krever at man som voksne tar grep for å bedre skolesituasjonen for ungdommen sin.
Det kan være svært vanskelig å bryte slike samspillsmønstre med ungdommen når de først har oppstått, og som forelder kan man ha erfart at det å sette grenser og stille krav kan medføre et høyt konfliktnivå og kanskje til og med farlig atferd fra ungdommen. Som forelder kan man trenge støtte og veiledning for å klare å bryte slike fastlåste mønstre.
Hjelp ungdommen til å ta ansvar og få hjelp til å håndtere alvorlig risiko
Hvis vi opplever at ungdommen vår for eksempel skader seg selv eller gjør andre farlige, selvdestruktive ting, er det naturlig at vi vil forsøke å hindre at det skjer igjen gjennom ulike former for det vi kan kalle sikringsatferd. Ofte vil man da kunne gjøre ting som å fjerne kniver eller skarpe gjenstander fra hjemmet, ikke la ungdommen gå ut om kvelden, eller andre ting som er forsøk på å kontrollere usikkerheten og utryggheten som oppstår i slike situasjoner. Samtidig er det slik at ved å forsøke å ta kontroll, vil vi også kunne frarøve ungdommen ansvar for seg selv og for andre. På kort sikt kan dette noen ganger være viktig og nødvendig, særlig der det kan være snakk om alvorlig risiko. På lengre sikt, er det imidlertid viktig at vi kan jobbe med måter å gi ungdommen tilbake ansvaret. Dette innebærer å akseptere at vi ikke kan ha kontroll over alt som skjer, noe som kan være vanskelig og smertefullt. Samtidig er det helt nødvendig for at vi ikke skal havne i et stadig trangere system av ulike forsøk på å kontrollere ungdommen, noe som på lengre sikt kan bidra til å gjøre situasjonen verre og verre.
For å komme ut av slike mønstre, kan det være helt nødvendig med hjelp fra behandlingsapparatet, og særlig der ungdommen utsetter seg selv for fare.
Oppsøk kunnskap og søk hjelp
For foreldre og andre pårørende, kan det være til stor hjelp at ungdommen får kontakt med behandlingsapparatet og får en riktig diagnose. Det gir bedre forståelse for hva vanskene er, at dette er reelle problemer, og at det ikke bare er å «ta seg sammen». Det kan gi mer realistiske forventninger til sykdomsforløpet, og hjelpe til så man kan klare å støtte ungdommen over tid slik det trengs. Samtidig kan det gi håp om bedring og at det er hjelp å få. Ved å komme i gang med rett behandling så tidlig som mulig, kan man også forebygge utvikling av andre tilleggsproblemer som rus, angst og depresjon. Kanskje vil ungdommen i perioder ikke ha rett motivasjon for å ta imot hjelp, noe som kan være vanskelig å forholde seg til når den behandlingen som tilbys er basert på frivillighet. Det er viktig å vite at hjelp også vil kunne gis til foreldre, slik at man skal klare å opprettholde foreldrestøtten til ungdommen sin.
Samtidig er det viktig å være tålmodig, det tar tid med endring. Støtt opp under eventuell behandling ungdommen går i, legg merke til små framskritt og berøm disse. Søk støtte selv for å klare å holde ut over tid. Snakk med andre, og unngå isolasjon. Vær oppmerksom på mønstre i familien som kan bidra til å opprettholde vanskene, og søk hjelp til å endre disse om nødvendig. Tenk også på hvordan eventuelle søsken blir påvirket, og be om hjelp for disse også.
Det finnes håp, og man står sterkere sammen.
