De symptomer og atferdstrekk som vi i dag kjenner som ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder) kan spores helt tilbake til 1800-tallet. Tilstanden har siden den gang hatt ulike navn, og på 1980-tallet fikk diagnosen navnet ADHD (Barkley, 2006; Spilde, 2005).
Denne artikkelen tar utgangspunkt i boka «Lær mer om ADHD – En håndbok for foreldre, foresatte og andre nærpersoner».
ADHD innebærer vansker knyttet til hyperaktivitet, impulsivitet og oppmerksomhet, og forekommer hos 3–5 % av barne- og ungdomsbefolkningen i verden (Polanczyk et al., 2007). Tilstanden er den hyppigste henvisningsårsaken til barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) (Knutsen & Nøvik, 2023). Det finnes begrensede behandlingsalternativer ved ADHD, og avhjelpende tiltak i skole, hjem og fritid vil for mange være helt nødvendig (Helsedirektoratet, 2016).
Diagnosebeskrivelse
ADHD betegnes som en nevroutviklingsforstyrrelse, og kjennetegnes ved at man har vansker knyttet til regulering av oppmerksomhet, aktivitet og impulsivitet. For å kunne stille diagnosen ADHD må barnet eller ungdommen oppfylle kriteriene for minst seks av ni symptombeskrivelser i hver av kategoriene i tabellen nedenfor. Vanskene må ha vært til stede på minst to ulike arenaer, for eksempel både hjemme og på skolen, de må ha vart i minst seks måneder og vært til stede før fylte 12 år. Vanskene skal også ligge utenfor det som er vanlig med tanke på alder og utviklingsnivå, og ha negativ innflytelse på sosiale, skolemessige eller yrkesmessige aktiviteter (American Psychiatric Association, 2013).
Tabell 1: Symptombeskrivelser ved ADHD (American Psychiatric Association, 2013).
Ulik grad av vanskene
Selv om ADHD kjennetegnes ved at man er hyperaktiv, impulsiv og uoppmerksom, er det ikke alle med disse atferdstrekkene som innfrir en ADHD-diagnose. Det er omfanget, alvorlighetsgraden og hvor store utfordringer det gir som avgjør om en diagnose skal stilles eller ikke (Knutsen, 2023). Dette er visualisert i figuren nedenfor. Her kan man se at den blå og gule sirkelen viser normalvariasjonen, det vil si normale variasjoner av følelser og atferd hos mennesker. Den røde sirkelen helt ytterst viser at vanskene er så omfattende at man oppfyller kriteriene for en diagnose, og har behov for videre behandling og oppfølging.
Figur 1: Visuell fremstilling av når normale følelser og atferd går over til å bli en diagnose (Knutsen, 2023)
Som man kan lese av figuren kan vi alle av og til være redde og engstelige, uten at vi har angst, og vi kan føle oss nedfor og triste, uten at vi har depresjon. Det samme gjelder ved ADHD-symptomer. Vi kan ha noe grad av oppmerksomhetsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet, uten at vi har ADHD. Men når symptomene opptrer i en alvorligere grad, vedvarer over en lengre periode, skaper store utfordringer i hverdagen og man ikke finner andre årsaker til vanskene, kan kriteriene for en ADHD-diagnose være oppfylt (Knutsen, 2023).
Vansker i hverdagen
Har man vansker knyttet til oppmerksomhet, hyperaktivitet og impulsivitet, kan dette skape store utfordringer for den det gjelder, både faglig og sosialt. Har man oppmerksomhetsvansker blir man lett avledet av bevegelser i rommet, lyder i omgivelsene eller av egne tanker. Da mister man fokus, blir uoppmerksom og går glipp av beskjeder og viktig informasjon. Dette kan igjen bidra til at man gjør feil, ikke vet hva man skal gjøre og ikke får gjort det man skal. Man oppfattes da gjerne som lat og uengasjert av andre. Mange kompenserer for vanskene ved å bli overkontrollerende, for slik å skaffe seg bedre oversikt. Mange bruker også mye energi på å prøve å konsentrere seg, som igjen bidrar til at man blir trett og sliten (Knutsen, 2022).
Hyperaktivitet kan vise seg som både indre, ytre og verbal uro. Den indre uroen kan oppleves som rastløshet, stress, kjedsomhet og tankekjør, og den ytre uroen som motoriske bevegelser man gjør med kroppen. Man kan også være hyperverbal. Dette kan vise seg ved at man snakker mye, nynner, synger, lage lyder eller lignende. Er man impulsiv kan dette bidra til at man sier eller gjør ting uten å tenke seg godt nok om og uten å tenke på konsekvensene av det man sier eller gjør. Da kan man komme i situasjoner hvor man sårer andre, ødelegger ting, utsetter seg selv eller andre for fare, eller gjør noe man angrer på (Knutsen, 2022). Høy grad av hyperaktiv og impulsiv atferd kan oppleves forstyrrende for andre, og føre til konflikter og irettesettelser. Det kan også være vanskelig å få gjort skolearbeid på grunn av uro, og man har gjerne vansker med å bli ferdig med oppgaver fordi man stadig får nye ideer, blir utålmodig eller rastløs (Knutsen, 2022).
Eksekutive funksjoner
Personer med ADHD har ofte vansker knyttet til de eksekutive funksjonene, det vil si evnen til å kontrollere og regulere egne tanker, følelser og atferd. Dette kan videre gi vansker med å planlegge og gjennomføre oppgaver, være fleksibel og tilpasse seg, holde styr på flere perspektiver samtidig, stenge ut forstyrrende inntrykk, løse problemer som oppstår, lagre informasjon man trenger for å løse oppgaver, lese og forstå andres signaler og atferd, opprettholde interessen for aktiviteter og oppgaver over tid, beregne tid, ferdigstille oppgaver innen tidsfristen og jobbe grundig og nøyaktig (Urnes, 2018; Knutsen, 2023).
Positive sider
Til tross for de vanskene ADHD kan gi, er det likevel mange som opplever å få til mye positivt som følge av diagnosen sin (Knutsen, 2022). Mange synes for eksempel det kan være utfordrende å holde oppmerksomheten mot noe som er uinteressant, men kan likevel ha hyperfokus mot det de opplever som spennende og interessant. Dette kan være en positiv egenskap i studier og arbeidsliv, hvis man velger studie- og yrkesvei ut ifra interessefelt. Da kan man jobbe lenge, godt og effektivt, og oppnå gode resultater. Personer med ADHD har også ofte mye energi, er morsomme å være sammen med, de er kreative, nysgjerrige og finner på mye spennende. De kan også være uredde og tør å hive seg uti ting (Knutsen, 2022).
Behandlingsalternativer
Hovedformålet med å gi behandling ved ADHD er å redusere symptomer og vansker, og gi økt trivsel, mestring og fungering i hverdagen. Helsedirektoratet (2016) har sett på hvilken effekt ulike behandlingalternativer har ved ADHD, med bakgrunn i forskning. Av de ti behandlingsmetodene som omtales i Helsedirektoratets retningslinje for personer med ADHD, er det tre som gis en tydelig anbefaling som behandling. Dette gjelder psykoeduaksjon, spesialpedagogiske tiltak og medikamentell behandling (Knutsen & Kvello, 2022).
Psykoedukasjon vil si å få opplæring i diagnosen sin. Dette viser seg også å ha god effekt ved ADHD, og anbefales å være første steg i oppfølgingen etter at diagnose er stilt (Helsedirektoratet, 2016; Montaya et al., 2011; Bai et al., 2015; Ferrin et al., 2016). Det er gjennomført lite forskning på spesialpedagogiske tiltak i barnehage og skole, men Helsedirektoratet (2016) fremmer likevel dette tiltaket som et av de viktigste for barn og unge med ADHD. Når det gjelder medikamentell behandling er det gjennomført mye forskning på området, som samlet sett viser gode resultater på ADHD-symptomer (Slama et al., 2015; Prasad et al., 2013).
Tilleggsvansker
Over halvparten av personer med ADHD har én eller flere andre vansker eller diagnoser i tillegg til ADHD (Knutsen, 2022). Det er viktig at eventuelle tilleggsvansker blir avdekket, slik at nødvendige tiltak og behandling kan settes inn også ved disse vanskene. Ved tilleggsvansker er det som ved ADHD, at man kan ha ulik grad av vanskene. Noen har mildere trekk av symptomene, mens andre har alvorligere symptomtrykk. Omfanget av tilleggsvansker vil også variere fra person til person, noen har mange, andre ingen. Her er det store individuelle variasjoner. Desto flere tilleggsvansker man har, jo mer komplekse blir vanskene (Knutsen, 2023).
De vanligste tilleggsvanskene ved ADHD er:
Figur 2: Vanlige tilleggsvansker ved ADHD (Knutsen, 2023; ADHD Norge, 2021; Helsedirektoratet, 2023).
Tiltak og tilrettelegging
Som tidligere nevnt anses tilrettelegging i barnehage og skole som et av de viktigste tiltakene for barn og unge med ADHD. Tiltak kan settes inn for å kompensere, legge til rette for eller avhjelpe eventuelle vansker. Tiltakene må tilpasses den enkelte, og ta utgangspunkt i de områdene barnet opplever som utfordrende. Det er viktig at man i tillegg til ADHD-spesifikke tiltak også setter inn tiltak for aktuelle tilleggsvansker.
Tabell 2: Aktuelle tiltak ved ADHD (ADHD Norge, u.å; ADHD Norge, 2016; Knutsen, 2022)
Grunnprinsipper
Barn og unge med ADHD vil ofte trenge individtilpassede tiltak på de områdene de strever med. Man ser likevel at det er noen tiltak som er positive for de fleste, og i dette avsnittet vil elleve grunnprinsipper omtales.
Figur 3: Viktige grunnprinsipper (Knutsen, 2023)
1.Grunnleggende behovsdekking: Nok søvn, gode måltidsrutiner, trygghet, tilhørighet og kjærlighet er viktig for alle barn. Om slike grunnleggende behov ikke er på plass kan det bidra til svakere fungering, og for mange med ADHD kan dette forsterke allerede krevende symptomer, slik som rastløshet, oppmerksomhetsvansker og vansker med eksekutive funksjoner (Knutsen, 2023).
2.Positiv grensesetting: Grenser må settes med respekt, og begrunnes. Krav skal settes ut ifra modenhetsnivå. Konsekvenser må være så forutsigbare som mulig og avtalt med barnet på forhånd. Man bør gi både påminnelser og varsler i forkant av eventuelle konsekvenser, slik at barnet får mulighet til å hente seg inn og endre egen atferd (Knutsen, 2023).
3.Positive relasjoner: Ha fokus på det som er positivt og bra, og prøv å overse det som er krevende når dette er mulig. Unngå kritikk, kritiske spørsmål og mas så langt det går. Gjør jevnlig positive aktiviteter sammen med barnet (Knutsen, 2023).
4.Hjelp til regulering: Alle mennesker har en gradvis utvikling av selvregulering, fra fødsel til voksen alder (figur 3). Selvregulering vil si å ha kontroll over og tilpasse egne tanker, følelser og handlinger til de situasjoner man er i. Barn og unge som enda ikke har utviklet tilstrekkelig grad av selvregulering vil ha behov for ytre regulering fra de voksne. Barn med ADHD strever i større grad enn sine jevnaldrende med regulering, og har en ytterligere forsinket utvikling på dette området. De vil derfor ha større behov for ytre reguleringsstøtte, i form av hjelp og veiledning. De trenger voksne som forholder seg rolig i situasjonen, som hjelper med å forebygge overstimulering, og er i forkant der det er mulig (Knutsen, 2023).
5.Mindre snakk og mer konkrete beskjeder: Lange og kompliserte beskjeder kan være vanskelig for barn med ADHD å ta inn, huske på og ikke minst etterleve. For å gi barnet bedre sjanse til å lykkes må vi derfor gi korte og konkrete beskjeder, og se til at vi har oppnådd kontakt før beskjeder og instruksjoner gis. Si helt konkret hva barnet skal gjøre, og unngå å si hva det ikke skal gjøre. Hjelp barnet å komme i gang med og fullføre instrukser og beskjeder om nødvendig (Barkley, 2020; Knutsen, 2023).
6.Konflikthåndtering: I en konfliktsituasjon med mye følelser og atferd er det viktig at man selv beholder roen og er et godt forbilde når det gjelder selvkontroll og problemløsning. I hverdagen bør man fokusere på å forsterke positiv atferd ved å fortelle barnet hva det gjør bra, og hva man liker ved det barnet gjør. Da vil barnet sannsynligvis gjøre mer av dette i fremtiden. Det anbefales at man heller bidrar med veiledning, støtte og motivasjon fremfor irettesettelser og negative tilbakemeldinger. Om man opplever alvorligere atferdsuttrykk, i form av for eksempel utagering, ødeleggelser, trusler og vold, er det viktig med konsekvent grensesetting og tydelige rammer. Om atferdsvanskene blir vanskelige å håndtere på egen hånd kan det være fornuftig å be om hjelp fra aktuelle hjelpeinstanser, slik som BUP, barnevernstjenesten eller kommunalt hjelpeapparat (Knutsen, 2023).
7.Struktur, oversikt og forutsigbarhet: Barn med ADHD har ofte vansker knyttet til planlegging og organisering, igangsetting og oppmerksomhet. De vil derfor ha et større behov enn andre for forutsigbarhet, oversikt, struktur og påminnelser. De trenger voksne som er forutsigbare, konsekvente og tydelige i sine forventninger. Mange vil også dra nytte av konkrete planer, for eksempel dagsplan og handlingsrekker (Knutsen, 2023).
8.Endring av egen atferd: Barn og unge med ADHD kan oppleves krevende å håndtere for de voksne. Da er det viktig at man er seg bevisst at barnet har noen grunnleggende, iboende utfordringer som ikke uten videre lar seg endre på, i alle fall ikke på kort sikt. Her er det utvikling og modning over tid som gjelder. For å oppnå en slik positiv utvikling hos barnet er det nødvendig at de voksne tilpasser og eventuelt endrer måten de møter barnet på, for slik å gi barnet god utviklingsstøtte over tid (Knutsen, 2023). Se mer om dette i avsnittet «Regulering og relasjon».
9.Ivaretakelse av søsken: Det kan være utfordrende å være søsken til et barn med ADHD. Det bør derfor vurderes om søsken skal få opplæring i hva ADHD er og hvordan det kan oppleves å ha denne diagnosen. Dette for å øke forståelsen, og opparbeide mer tålmodighet og aksept rundt vanskene. Søsken kan også ha behov for støttesamtaler, hvor de får snakke om egne erfaringer og bearbeide det de eventuelt har opplevd av uro og konflikter (Knutsen, 2023).
10.Informasjon til familie og venner: Det er mange som tror de kan mye om ADHD, uten at de verken har nok eller riktig informasjon. Erfaringsvis er det mange som undervurderer kompleksiteten og alvorlighetsgraden av vanskene. Det er derfor viktig at man selv bidrar til å øke forståelsen rundt barnets vansker, ved å gi familie og venner oppdatert informasjon om diagnosen og hvordan symptomene påvirker barnet i hverdagen. Slik kan de bli bedre i stand til å møte barnet på en god måte (Knutsen, 2023).
11.Selvivaretakelse: Å ha et eller flere barn med ADHD kan innebære krevende dager, og da er det viktig å ivareta seg selv. Man må huske å «ta på egen oksygenmaske før man hjelper andre». Som foreldre er det viktig å både be om og ta imot hjelp når man har behov for det (Knutsen, 2023). Det kan være små ting som gjør en stor forskjell i en krevende hverdag. Dette kan være at besteforeldre (eller andre) er sammen med barnet en ettermiddag i uka, at de kjører / henter på fritidsaktiviteter, gjør en ukentlig aktivitet sammen med barnet, ber inn til overnatting o.l. Er man to foreldre / foresatte som kan avlaste hverandre kan også dette utnyttes, slik at begge får litt etterlengtet egentid eller får tid til å være litt alene sammen med hvert enkelt av barna.
Regulering og relasjon
Figur 4: Utvikling av selvregulering (Sameroff, 2004)
Når vi skal gi reguleringsstøtte, hjelp og veiledning til et barn med ADHD, er det lurt å reflektere rundt egen rolle i relasjonen. Vi har begrenset mulighet til å endre barnets reaksjonsmønster i ulike situasjoner, men vi kan endre oss selv og hvordan vi møter barnet, og med dette også bidra til å påvirke hvordan situasjoner utvikler seg. Transaksjonsmodellen (Sameroff, 2009) er en fin visuell fremstilling av dette, hvor vi kan reflektere rundt egen rolle, og hva vi selv kan gjøre for å påvirke situasjoner vi er i. Modellen er visualisert som et ping-pong-spill, hvor barnet er prikkene på toppen, og omsorgspersonen er prikkene på bunn. Modellen viser hvordan vi stadig påvirker hverandre gjennom våre møter, i positiv eller negativ retning. Figurene under viser hvordan en og samme situasjon kan utvikle seg i ulik retning, kun ved at den ene i samspillet endrer sine reaksjonsmønstre (Knutsen, 2023).
Figur 5: Eksempel på negativ utvikling (Knutsen, 2023)
Figur 6: Eksempel på positiv utvikling (Knutsen, 2023)
Som vi ser av de to figurene kan den sammen situasjonen utvikle seg helt ulikt, alt etter hvordan omsorgspersonen agerer og responderer i situasjonen.
