Sammendrag
Sammenhengen mellom tilknytning og emosjonell utvikling er godt dokumentert. Hvordan barnets tilknytningspersoner påvirker barnets emosjonelle utvikling er imidlertid et stort og sammensatt tema. I denne artikkelen ser vi nærmere på perspektivene i Social Baseline Theory (SBT) (Beckes & Coan, 2011; Coan & Sbarra, 2015) og Theory of Constructed Emotion (TCE) (Barrett, 2017). Begge perspektivene tilfører nyanser i forståelsen av hvordan tilknytningspersoner kan fremme god emosjonell fungering og helse gjennom kroppens organisering av ressursbruk. SBT fremhever hvordan trygge tilknytningspersoner har en avlastende funksjon når barnet er i noe som kjennes stressende eller vanskelig. TCE perspektivet vektlegger differensiering av emosjoner. Jo mer en person kan differensiere sine emosjoner, jo mer presist og effektivt kan hen utføre prediksjoner om fremtiden som innvirker på kroppens bruk av ressurser. Perspektivene fra SBT og TCE anvendes for å forstå resultater fra forskning på emosjoner og tilknytning. Flere studier viser at trygg tilknytning er forbundet med mer positive forventninger om emosjonell støtte, bedre forståelse av egne og andres emosjoner, og større evne til å kunne gi og ta imot emosjonell støtte sammenlignet med barn med en mer utrygg tilknytning. Det gir grunn til å tenke at trygg tilknytning er et godt utgangspunkt for hensiktsmessig ressursbruk og god helse.
Innledning
Sammenhengen mellom tilknytning og emosjonell utvikling er godt dokumentert (Raikes & Thompson, 2006; Repacholi & Trapolini, 2004, Sroufe ofl., 2005; Brumariu, 2015; Girme ofl, 2021). Hvordan barnets tilknytningspersoner påvirker barnets emosjonelle utvikling er imidlertid et stort og sammensatt spørsmål. I denne artikkelen diskuterer vi hvordan to nye perspektiver kan berike forståelsen av dette. Fellesnevneren er at begge er opptatt av sammenhenger mellom tilknytning, emosjoner og kroppens energiforbruk.
Tilknytningsteori har alltid hatt et emosjonelt fokus og søker nettopp å forklare hvorfor mennesker er ulike med hensyn til forventninger til andre når det gjelder emosjonell støtte, hvilke egenskaper vi har til å forstå egne og andres emosjoner og hva slags kapasitet vi har til å gi og motta emosjonell hjelp.
Forskning på tilknytning har tradisjonelt studert hvilken betydning tilknytningskvalitet har for følt trygghet og «regulering» (demping) av frykt og stress (Cassidy, 1994; Lyons-Ruth, 2007; Brenning & Braet, 2013; Pascuzzo, Moss, & Cyr (2015).
Det ene nye perspektivet vi skal belyse i denne artikkelen er Theory of Constructed Emotion (TCE) (Barrett, 2013). Barrett og kollegaer har en bakgrunn fra forskning på tilknytning (Pietromonaco & Barrett, 2000) og vektlegger differensiering av emosjoner som en sentral faktor når ressurser individet har til rådighet skal fordeles. Jo mer en person kan differensiere sine emosjoner, jo mer presist og effektivt kan hen utføre prediksjoner om fremtiden som innvirker på kroppens bruk av ressurser. Det andre perspektivet er Social Baseline Theory (SBT) (Beckes & Coan, 2011; Coan & Sbarra, 2015) som fokuserer på hvordan tilknytningspersoner tilbyr relasjonell avlastning.
Før vi ser nærmere på TCE og SBT skal vi redegjøre for grunnleggende prinsipper og temaer i tilknytningsteori.
Hva er tilknytning?
Tilknytningsteori (Ainsworth & Bowlby, 1991; Bowlby, 1982) er en teori som omhandler hvordan nære relasjoner påvirker følt trygghet. Trygghet i nære relasjoner anses som viktig for god sosial og emosjonell utvikling, samt gode, meningsfylte liv. Trygg tilknytning blir ansett som en beskyttelsesfaktor, mens utrygg tilknytning regnes som en risikofaktor for psykisk uhelse. Tilknytning kan derfor sies å være vårt psykiske immunsystem (Lyons – Ruth, 2003).
Først og fremst er tilknytning en relasjons-konstruksjon (Sroufe, 2021). Med det menes at det er en emosjonell forbindelse som skapes mellom to individer. Individene i relasjonen utvikler en karakteristisk måte å være sammen på, en relasjonell stil. Begge bidrar i konstrueringen og det er en pågående prosess, selv om det i en relasjon mellom voksen og barn alltid vil være den voksne som har ansvaret. Endringer i barnet eller i den voksne kan medføre endringer i konstruksjonen mellom de to individene. Kvaliteten på en tilknytningsrelasjon kan således endres og er ikke en fastlåst konstruksjon. Med andre ord, begrepet tilknytning referer hele tiden til det som er mellom individene, ikke karakteristika ved individene.
Tilknytning refererer til en spesiell type relasjon. Ikke alle, ikke engang alle viktige relasjoner, er tilknytningsrelasjoner. Tilknytning viser til en spesielt sterk, varig og emosjonell forbindelse som innehar helt spesifikke funksjoner når det gjelder å gi og motta emosjonell støtte. På tvers av alle kulturer foretrekker mennesker å søke følelsesmessig støtte fra tilknytningspersoner, over andre (Marlowe, 2017; Morelli & Tronick, 1991). Vi mennesker er således selektive når det gjelder hvem som er våre tilknytningspersoner.
Et tredje moment omhandler «kvaliteten» ved tilknytningen. «Trygg tilknytning» er en forkortelse av setningen «trygg i denne relasjonen». Når et barn kjenner seg trygg i relasjonen til en forelder, dreier det seg om at barnet har tillit til at forelderen vil være tilgjengelig og responsiv med tanke på trøst, omsorg og beskyttelse. Følt trygghet er således en forventning, eller en «mental representasjon», som følge av gjentatte erfaringer med ivaretakelse.
De nære relasjonene fasiliteter utviklingen og opprettholdelsen av en såkalt «indre arbeidsmodell». Arbeidsmodellen hjelper individet til både å forstå og predikere reaksjoner fra tilknytningspersoner (Pietromonaco & Barrett, 2000). Et kjernetema i en arbeidsmodell er opplevelsen av aksept fra tilknytningspersonen (Bowlby, 1973, s, 203). Barnets indre arbeidsmodeller aktiveres særlig under stress og påvirker barnets atferd og reaksjoner (Bowlby, 1980). De ulike indre arbeidsmodellene representerer strategier barnet utvikler sammen med sin spesielle omsorgsperson.
Vi skiller mellom trygg strategi (B) eller utrygge strategier (A,C,D) (Ainsworth, 1974; Waters, 2021). Barn i en trygg tilknytningsrelasjon vil ha en indre arbeidsmodell som innebærer en forventning om å bli ivaretatt og få hjelp med stress eller ubehag. Den indre arbeidsmodellen vil bidra til at barnet viser tilknytningsatferd som nærhetssøking og/eller gråt. Utrygge unngående barn (A) vil heller engasjere seg i deaktiverende aktiviteter med høy grad av selvregulering under stress, mens de utrygge engstelige (C) vil engasjere seg i hyperaktiverende atferd med repeterende signaler om ønske om kontakt og forbindelse med sin omsorgsperson.
Hvorvidt personen har en trygg eller utrygg tilknytning påvirker kapasiteten for mentalisering (Fonagy, 2006). Mentalisering er et nyere begrep i tilknytningspsykologien og har en bredere definisjon sammenlignet med «indre arbeidsmodeller». Mentalisering er en mer generell menneskelig kapasitet til å forstå sammenheng mellom atferd og indre tilstander. Kapasiteten er en organiserende faktor i vår sosiale og emosjonelle utvikling. Avhengig av blant annet erfaringer i tilknytningsrelasjonen blir mentaliseringskapasiteten ulikt utviklet, men for oss alle blir kapasiteten begrenset når vi er aktiverte eller under stress. Flere studier viser også en sammenheng mellom foreldres kapasitet til å mentalisere og barnets tilknytningsstrategi. Høy kapasitet til «å se barnet innenfra» gjennom å kroppslig tone seg inn på barnets følelser eller å sette ord på barnets følelser ser ut til å fremme trygg tilknytning (Meins, 2013., Shai & Meins, 2018).
Det siste momentet er hvordan trygghet i nære relasjoner henger sammen med hjernens ressursdisponering. I moderne tilknytningspsykologi hevdes det at mennesket har særlig tilpasset seg livet i små grupper, og at det å ha en plass i et nettverk av mennesker som kan både «støtte» og «lene» seg på hverandre er grunnleggende for helse og trivsel (Coan & Sbarra, 2021; Sroufe, 2005; 2021; Brandtzæg, Torsteinson & Smith, 2019). Både Theory of Constructed Emotion (TCE) (Barrett, 2013) og Social Baseline Theory (SBT) (Coan & Sbarra, 2015) er teorier som fokuserer på hvordan hjernen jobber med å administrere vårt kroppslige energiforbruk. Ressursdisponeringen skjer hovedsakelig i de limbiske regionene i hjernen. Disse omfatter områder som hippocampus, hypothalamus og amygdala. De limbiske regionene er tett forbundet med andre deler av hjernebarken, og anses for å være særlig effektive på å predikere forventet ressursbruk og -behov, og dermed aktivering av ulike kroppslige tilpasninger, slik som økt kortisol eller raskere hjerterytme (Barrett, 2017).
Sosial nærhet og interaksjon er vesentlige faktorer for å økonomisere (Coan, 2016) og budsjettere ressursbruken (Barret, 2017). Hjernen overvåker hvor mye ressurser som trengs, og dersom det er nødvendig å mobilisere krefter i en gitt situasjon kan hjernen også påvirke persepsjonen vår. For eksempel viser det seg at vi oppfatter en bakke som brattere og lengre om vi får høre at vi skal gå opp bakken alene. Om vi får høre at vi skal gå den opp med en nær venn oppfatter vi bakken som både kortere og mindre bratt (Gross & Profitt, 2013). Det er som om hjernen forventer å måtte bruke mindre energi dersom man har en trygg og nær person å lene seg til.
Hvem kan bli tilknytningspersoner?
Hvem er det som får denne spesielle posisjonen i en relasjon, og dermed en vesentlig innvirkning på et individs sosiale og emosjonelle utvikling og helse?
Barn vil utvikle en tilknytningsrelasjon til dem de tilbringer tid med. Det er derfor som regel slik at et lite barn knytter seg til begge foreldrene. Når barnet begynner i barnehage kan ansatte i barnehagen bli tilknytningspersoner (Brandtzæg, Torsteinson, Øiestad, 2013). Det samme kan lærere bli for en elev, særlig i de første årene på skolen (Bergin & Bergin, 2009; Brandtzæg, Torsteinson, Øiestad, 2016). Senere, når barnet stadig i større grad håndterer stress og emosjoner på egen hånd vil bare et fåtall av elevgruppen være i behov av å utvikle en tilknytningsrelasjon til læreren. En tilknytningsrelasjon vil utvikles om læreren har mye kontakt med eleven og eleven ofte har behov for trøst og beskyttelse.
I ungdomstiden får venner en stadig større betydning. Forskning viser vel og merke at når ungdommen er utsatt for mer alvorlige former for emosjonelle belastninger bruker ungdom med trygg tilknytning som regel foreldrene for trøst, omsorg og beskyttelse (Rosenthal & Kobak, 2010). Kjærester og ektefeller har som regel organisert livene rundt hverandre, og blir som oftest tilknytningspersoner for hverandre (Mikulincer & Shaver, 2016).
Det er viktig å merke seg at vi mennesker har mange ulike motiver for sosial kontakt med andre, ut over tilknytningsmotivet. Vi kan ha sterke emosjonelle bånd til både søsken og venner, til og med til arbeidskollegaer. At de ikke møter kravene til å være en tilknytningsperson, betyr ikke at de ikke er uviktige, selv om de ikke har den samme innvirkningen på utvikling og håndtering av emosjoner som tilknytningspersoner.
Hva fremmer forskjeller i emosjonell fungering?
Forskning har vist at ulikheter i kvaliteten på tilknytningsrelasjonen er viktig for å forstå ulikheter når det gjelder forventninger til et annet individ om emosjonell støtte, forståelsen av egne og andres emosjoner og evne til å gi og å motta emosjonell støtte (Groh ofl., 2021; Sroufe, 2005; Girme mfl., 2021; Pietromonaco, Barrett & Powers, 2006).
Før vi går videre, la oss presisere hva vi mener med en emosjon. Som nevnt lener vi oss på Theory of Constructed Emotion (TCE) (Barrett, 2017) som hevder at emosjoner er begreper som er konstruert av hjernen. Hjernen avlytter informasjon fra innsiden av kroppen som endringer i hjerterytme, at lungene fylles og tømmes for luft, utvidelse og sammentrekning av arterier osv. Hjernen jobber kontinuerlig med å gi den kroppslige informasjonen mening. Likevel har informasjon fra innsiden av kroppen begrenset mening i seg selv. Meningsdannelsen skjer lettere når man legger til ytre informasjon fra sanseorganer som øyne, ører, nese, hud og munn. Emosjoner kan være en av flere måter å forstå sansesignaler fra kroppen og verden utenfra på.
Det er i forbindelse med meningsdannelsen at barnets tilknytningspersoner kommer inn i bildet. Meningsdannelsen foregår på minst tre ulike måter: 1) gjennom omsorgspersoners verbale og nonverbale reaksjoner på barnets følelser 2) gjennom samtaler om og reaksjoner på følelser i miljøet generelt 3) gjennom måten omsorgspersonene selv setter ord på, tillegger mening og håndterer egne følelser. Tilknytningspersonene kan således forstås som barnets emosjonelle arkitekter.
Forventningen om emosjonell støtte
Hva barnet føler og hvordan det handler når tilknytningssystemet er aktivert er ikke bare en respons på hva som skjer i situasjonen, men handler også om ulike forventninger til tilknytningspersonens emosjonelle tilgjengelighet.
Det å lage forventninger basert på tidligere erfaringer er en grunnleggende aktivitet for hjernen, ifølge TCE. Man kan si at det tilhører hjernens daglige drift. I følge Barrett og hennes kollegaer (2017) leter hjernen etter en referanse. Det som om hjernen spør seg «hva ligner denne situasjonen på?» eller «har jeg erfart noe tilsvarende?».
Det lille spedbarnet har naturlig nok få referanser siden det har begrenset med erfaringer. Det er litt som om en person skulle bygge et hus uten å ha sett et hus eller fått noen instrukser. Forestill deg hvordan verden ser ut når du nesten ikke har noen erfaringer, hvor så og si alt er ukjent. Det lille spedbarnet har derfor begrenset med muligheter for meningsdannelse og til å forberede seg på hva som kommer.
Fram mot ett års alder har barnet samlet seg nok erfaringer til at man tydelig kan observere hvilke forventninger det har til emosjonell støtte fra sine omsorgspersoner, eller indre arbeidsmodeller om man vil bruke Bowlbys begrep. Dette omtales som en konsolidering av en «tilknytningsstrategi».
Den helt tidlige tilknytningsforskningen viser nettopp at foreldre som er sensitive i større grad får barn med en trygg tilknytning ved ett års alder (Ainsworth m.fl., 1978). Sensitivitet defineres som det å være oppmerksom på og korrekt tolke barnets signaler, og deretter respondere passende og raskt. Videre ble det fremhevet at omsorgspersonen må «være med gjennom» en tilstand, slik at barnet blir tilstrekkelig beroliget (Ainsworth m.fl., 1974).
Som vi har sett innebærer en trygg tilknytningsstrategi en forventning om at den andre vil gi emosjonell støtte når man trenger det og at man ser på seg selv som en som er verdt den emosjonelle støtten.
Flere studier har bekreftet sammenhengen mellom sensitivitet og tilknytningstrygghet gjennom å se på mer spesifikke måter den voksne forholder seg til spedbarnets emosjonelle uttrykk. Blant annet har flere studier vist at foreldrenes måte å snakke om mentale tilstander, deriblant spedbarnets emosjoner (Mind-mindedness )(Meins, 2013) eller hvordan de kroppslig toner seg inn på barnets emosjonelle uttrykk (Embodied Mentalizing) (Shai & Fonagy, 2014; Shai & Belsky, 2017; Beebe & Steele, 2017) henger sammen med tilknytningskvalitet.
Studier viser at utrygg tilknytning oppover i alder er assosiert med negative og forstyrrede oppfatninger og forventninger til andre (Mikulincer & Shaver, 2008). Man vil da lettere oppfatte både situasjoner og andre på en negativ måte, som igjen kan skape følelser som skuffelse, sjalusi, hjelpeløshet, sinne og tristhet og gjennom dette muligens forsterke en opplevelse av stress. På den måten kan individets arbeidsmodell være med på å forsterke eget stress og negative forventninger til andre. Man blir således en medvirkende arkitekt til sin egen emosjonskonstruksjon.
Forståelsen av egne og andres emosjoner
I motsetning til tanken om at vi har distinkte emosjoner bygd inn i oss fra fødselen av, hevder TEC at den nyfødte kommer til verden med to grove grunnaffekter, nemlig ubehag og velbehag. Begge affektene kan variere i intensitet fra lav til høy. Ettersom barnet får hjelp av sine tilknytningspersoner til meningsdannelse vil de grove kategoriene av ubehag og velbehag differensieres til ulike emosjonskonsepter, slik som trist, sint, sjalu, glad eller spent. Høy grad av differensiering henger sammen med større forståelse av egne og andres emosjoner (Barrett, 2017). Tilknytningspersonene blir arkitekter for barnets følelsesutvikling. La oss se på et eksempel:
Mormor: «Ha det, vennen» (bøyer seg ned for å gi barnebarnet en klem)
Barnet: «Dumming» (klyper mormor i kinnet og snur seg mot mammaen)
Mor: «Åh, vennen. Var det så leit at mormor skulle dra?» (holder rundt barnet)
Barnet: «Ja» (kikker skrått bort på mormor)
Mor: «Ja, du har kost deg skikkelig med mormor» (stryker barnet på ryggen)
Mormor: «Ja, vi har kost oss skikkelig. Jeg synes også at det er leit at jeg må dra»
(stryker barnet på kinnet)
Barnet: «Ha det, mormor» (snur seg mot mormor og klemmer henne).
Mormor: «Ha det, vennen. Gleder meg til neste gang vi skal sees» (klemmer
barnet)
Mor «Ha det, da, mamma» (mor klemmer sin mamma mens barnet ser på)
Mor: «Skal vi vinke til mormor?» (mor vinker og barnet studerer moren)
Barnet: «Ha det, mormor» (barnet snur seg mot mormor og vinker)
La oss anvende tanker fra TEC og analysere eksempelet. Barnet opplevde en negativ affekt og ga uttrykk for denne ved å klype mormor. Mor og mormor var arkitekter og konstruerte ubehagsfølelsen til følelsen «lei seg». Følelsen «lei seg» er ikke bare en merkelapp på det barnet passivt oppfatter. «Lei seg» -konseptet er også med på å styre barnets persepsjon. Man kan si at konseptet «lei seg» fungerer som et perseptuelt filter for barnet. Plutselig oppdager det at mor og mormor også var lei seg. Barnet så de klemme hverandre, og hørte de snakket om å være lei seg. Det registrerte tonefallet når moren og mormoren sa «lei seg», sammen med de langsomme bevegelsene fra mors hånd på ryggen. Barnet får hjelp til å se på situasjonen med «nye øyne», om du vil.
Dette kan sammenlignes med det som skjer når vi ser på en optisk illusjon. Det er nærliggende å bruke den kjente optiske illusjonen «Hode mot Hode». Det kan først se ut som en vase. Men om noen sier at det kan være to personer også, vil man straks se profilen til de to personene som står vendt mot hverandre. På samme måte vil et barn trenge hjelp til å «oppdage følelsene» gjennom sine omsorgspersoner.
Det lille eksempelet over illustrerer også de utallige utfordringene barnet møter når det skal lære seg å navigere i en mangfoldig emosjonell verden; inkludert å skjelne følelser fra andre og gjøre prediksjoner basert på emosjonelle signaler. Etterhvert samler barnet seg millioner av erfaringer, så forenklinger vil være nødvendig. I en slik forenklingsprosess har ordene en helt spesiell betydning. Neste gang barnet skal ta avskjed med mormor vil barnet lettere oppfatte seg som lei seg og uttrykke dette på mer spesifikke måter.
Emosjonskonsepter er et eksempel på at noe forenkles, det vil si at inntrykk som ligner legges under samme konsept. Å lære begrepet «ball», selv om en ball kan vise seg i alle mulige størrelser og farger er et eksempel på dette. Ord inviterer barnet til å utforske likheter og forskjeller, strukturer og mønstre. På samme vis kan konseptet «lei seg» romme ulike former å være trist på. Eksempelet over med barnet, mor og mormor viser hvordan en slik læringsprosess kan finne sted, ikke bare når det gjelder ytre fysiske konsepter som en ball, men også når det gjelder dannelsen av indre mentale konsepter. Det å få hjelp til en fingradering og differensiert forståelse gjør det lettere for barnet å være mer fleksibel i møte med andres reaksjoner og situasjoner. På den andre siden er mangel på fingradering forbundet med rigiditet og større grad av svart-hvitt-tenkning. Du oppfatter for eksempel den andre enten som glad eller sint og greier i liten grad å se på nyanser i spekteret mellom emosjonene.
Forskning på tilknytning viser at erfaringer fra en trygg tilknytningsrelasjon bidrar til mer presise og differensierte følelser. Barn med trygg tilknytning har en bedre forståelse av emosjoner, og særlig da både negative emosjoner (Laible & Thompson, 1998) og sammensatte emosjoner (Steele, Steele, Croft & Fonagy, 1999). I en anerkjent og pågående longitudinellstudie fra Minnesota, USA, ble førskolebarn som i ettårsalder hadde blitt klassifisert som trygge i Fremmedsituasjonen (Ainsworth m.fl.,1978) vurdert av sine lærere til i større grad å fleksibelt tilpasse følelsene og impulsene sine til situasjonen (Sroufe m.fl., 2005). Eller sagt på en TCE-måte, barnet har fått anledning til å utvikle et mer differensierte emosjonskonsepter som gjør det lettere for barnet å være mer fleksibel i møte med andre (Barrett, 2017). Uavhengige skårere så også at barn med trygg tilknytning viste mer positiv affekt, mindre frustrasjon og aggresjon sammen med jevnaldrende i barnehagen (Carlson, Egeland & Sroufe, 1984).
Å kunne gi og ta imot emosjonell støtte
I moderne tilknytningspsykologi hevdes det at mennesket har tilpasset seg livet i små grupper, og at det å ha en plass i et nettverk av mennesker som både «gir støtte» og som «lener» seg på hverandre er grunnleggende for helse og trivsel. Sosialiseringsprosessen beveger seg fra asymmetri mot større grad av gjensidighet. Små barn trenger at den voksne fokuserer på barnets behov og tilbyr hjelp og støtte. I den andre enden av prosessen, vil par- og vennerelasjoner ha evne til å både å kunne gi og å ta imot. I sykdom eller alderdom kan relasjonene reverseres, men denne gangen ved at det er det voksne «barnet» som i hovedsak gir til foreldre.
I en nyere publisering fra den tidligere omtalte longitudinelle studien fra Minnesota har man sett på sammenhengen mellom barns tilknytningsstrategi ved 12 og 18 måneder og kapasiteten til å nettopp gi og ta imot i voksen alder (Girme ofl, 2020). I studien så de på hvordan de voksne (20-35 år) snakket med partner om konfliktfylte temaer. Resultatene viste at voksne som var trygge i sin tilknytning både ved 12 og 18 måneder hadde en mer åpen og balansert emosjonsreguleringsstrategi i voksen alder enn de som var utrygge ved en eller begge aldre. Det vil si at de var mer åpne overfor den andres perspektiver og følelser, og kunne forholde seg og engasjere seg i problemløsing.
Som nevnt tidligere i denne artikkelen, er TCE er en teori om hvordan hjernen forsøker å disponere den energien den har til rådighet på best mulig måte. I «Social Baseline Theory» har man sett nærmere på hvordan tilgangen til sosiale relasjoner er en sentral faktor når hjernen skal predikere energitilgang og -behov i nær fremtid.
I en studie fra dette forskermiljøet ønsket man å se nærmere på dette (Coan, Schaefer & Davidson, 2006). De lagde et oppsett hvor alle forsøkspersonene ble utsatt for samme type stress, men med ulik tilgang til sosial kontakt. Stresset de ble utsatt for var et mildt, dog ubehagelig elektrisk støt. En tredjedel av forsøkspersonene gikk i gjennom forsøket alene, en tredjedel fikk holde en fremmed hånd, mens den siste gruppen fikk holde ektefellens hånd. I tillegg ble det vurdert hvorvidt relasjonskvaliteten til ektefellen påvirket aktiviteten i hjernen.
Coan og medarbeidere fant at det var minst aktivitet i hjernen til forsøkspersonene som holdt hånden til en ektefelle både før og under det elektriske sjokket. Det var mest aktivitet i hjernen til de som var alene. Coan og medarbeidere fant i tillegg at den hånden som var aller mest til hjelp, med tanke på aktiveringsnivået i hjernen, var hånden til en som ble vurdert som en trygg partner.
Hjerneaktiviteten til ektefellene og de fremmede håndholderne ble også målt. De fant at aktiviteten i hjernene var tilnærmet var lik mellom de som var i en trygg og nær relasjon. Det var som om partner kunne føle med sin partner og at dette vises på nevralt nivå. Det å «dele en følelse» så ut til å forsterke den avlastende funksjonen som partner hadde i denne studien.
Coan og medarbeideres sin studie viser altså at de trygge relasjonene har en større kapasitet til både å gi og å ta imot emosjonell støtte, og at dette viser seg gjennom at forsøkspersonene ble avlastet gjennom den forventingen de hadde til sin trygge partners emosjonelle tilstedeværelse. De virket som et «sparetiltak» til hjelp for å holde «energibalansen» i pluss, kan man kanskje si. De som stod uten denne avlastningshjelpen måtte derimot sette av mer ressurser for å håndtere situasjonen.
Oppsummerende konklusjon
Å skille tilknytningsrelasjoner fra andre relasjoner er viktig fordi tilknytningspersoner har en unik posisjon med hensyn til å hjelpe barn med følelser og tilstander.
Barn med trygg tilknytning får mange fordeler når det gjelder sosial og emosjonell utvikling. I trygge tilknytningsrelasjoner blir barnet mer avlastet og får lettere tilgang til følt trygghet og velvære. I trygge relasjoner får også barnet god hjelp til å differensiere sine emosjoner og å utvikle emosjoner som passer til situasjonen. Det å bli utrustet med differensierte konsepter hjelper barnet til å forstå egne og andres emosjoner. På den måten får barnets hjerne økt mulighet til å gjøre presise prediksjoner om hva som vil skje. Barnets prediktive hjerne forventer dessuten med få unntak at andre vil en vel og vil være til hjelp. Dette er stressreduserende og gir barnet et bedre utgangspunkt for å fungere i sosiale relasjoner. Trygg tilknytning gir dermed hjernen et godt utgangspunkt for effektiv og hensiktsmessig disponering av tilgjengelig energi. I tillegg får barnet god mulighet til ressurspåfyll slik at han/hun lettere kan anvende ressursene på lek og læring.
Barn med utrygge tilknytningserfaringer vil ha mer eller mindre negative forventninger i møte med andre og vil med det utvikle indre arbeidsmodeller og strategier som er tilpasset de negative forventningene. Barnet får dermed mindre erfaring med å bli beroliget på effektive og gode måter. I tillegg vil ikke barnet ha fått hjelp til å utvikle fininndelte emosjoner, noe som gjør at barnet blir mer begrenset i sin forståelse av seg selv og andre. Dette kan gjøre det vanskeligere å forutse hva som vil skje i sosiale relasjoner og kan gjøre det vanskeligere for andre å forstå barnet. Barnets sosioemosjonelle utvikling kan derfor bli negativt påvirket. Individet kan ikke heller hente så mye avlastning fra andre, og i verste fall kan man gå på en «budsjettsprekk»; barnet må selv håndtere større stress- og følelsesmessige belastninger og det blir dermed mindre energi tilgjengelig på «budsjettet» for læring, lek og utvikling.
I denne artikkelen har vi sett hvordan perspektivene fra TCE og SBT tilfører nyanser i forståelsen av hvordan tilknytningspersoner kan fremme god emosjonell fungering. SBT fremhever hvordan en tilknytningsperson effektivt avlaster den andres selvregulering, og sånn sett frigjør krefter som barnet kan bruke til andre oppgaver. TCE-perspektivet viser hvordan tilknytningspersonen kan hjelpe barnet til å differensiere emosjoner slik at det blir lettere for hjernen å gjøre gode prediksjoner om hva som vil skje. På denne måten vil ikke kroppen trenge å bruke så mye energi på å justere feilprediksjoner og å forvente mer krevende situasjoner enn nødvendig. Begge perspektivene er derfor opptatt av hvordan nære relasjoner påvirker oss med hensyn til kroppens ressursbruk og understreker at kropp og psyke henger sammen.
