Samspill i familien og psykiske vansker hos barn

Sammendrag

Nær 50% av barn og unge opplever psykiske vansker i løpet av oppveksten. Familie­miljøet, i form av samspillet mellom foresatte og barn, er en viktig faktor i barns utvikling også når vi snakker om psykiske vansker. Foreldrepraksis i samspillet med barn ser ut til å påvirke både internaliserte og eksternaliserte vansker hos barn. Mangelfull foreldrepraksis er dermed en transdiagnostisk risikofaktor. Det vil si at foreldrepraksis har multifinalitet ved at det kan gi forskjellig symptomuttrykk hos barn og ­harmonerer med at de fleste barn som opplever psykiske vansker sliter med komorbiditet. De opplever ofte samtidige og/eller sekvensielle vansker på tvers av symptomkategorier. Dette bør få konsekvenser for tidlig intervensjon. Å identifisere én diagnose eller ett problemområde gir i mange tilfeller ikke det fulle bildet som trengs for å hjelpe barn. Årsakene er ofte sammensatte og delte mellom symptomkategorier og barn med psykiske vansker kan mangle ulike ferdigheter i det daglige. Intervensjoner må derfor åpne for bredere tilnærminger, transdiagnostisk forebygging, når man skal hjelpe barn. I dette kapittelet presenterer vi teorier som vektlegger ulike faktorer i familie­samspillet til å forklare generell utvikling og spesifikt utvikling av internaliserte og eksternaliserte vansker hos barn. Vi fremhever hvordan en kombinasjon av forskjellige teoretiske tilnærminger er nødvendig når man skal tilpasse intervensjon til individuelle behov, og dette omtaler vi som transteoretisk intervensjon.

«En god barndom varer livet ut» heter det i regjeringens tiltaksplan fra 2014 for å motvirke mangelfull omsorg av barn og ungdom. På samme måte kan også en vanskelig barndom vare livet ut. Et trygt og stimulerende familiemiljø og god psykisk helse er gjerne en forutsetning for å nå sitt potensiale som menneske. Ferdigheter avler ferdigheter, så i tidlige og formative år hvor mange grunnleggende individuelle egenskaper utvikles, er trygghet og positiv stimulering spesielt viktig (Heckman, 2006). Forskning har vist at familiemiljø i form av samspillet mellom barn og de nærmeste omsorgspersonene, som vi gjerne omtaler som familiesamspill, har stor betydning for barns sosiale, psykiske og kognitive utvikling (Morris, Criss, Silk, & Houltberg, 2017). Familiesamspill kan være både en faktor som fremmer positiv utvikling, en risikofaktor, og en beskyttende faktor for barns psykiske helse (Sameroff, Gutman, & Peck, 2003). Dette medvirker til at familiesamspillet er en nøkkelfaktor i intervensjoner (dvs. tiltak, metoder og programmer) rettet mot tidlig forebygging og behandling av barns ­psykiske vansker.

Med psykiske vansker mener vi tegn eller symptomer som oppleves som belastende og funksjonsnedsettende både over og under diagnostiske grenser. Psykiske vansker deles ofte inn i tre dimensjoner: eksternaliserende vansker (f.eks. atferdsvansker og uoppmerksomhet), internaliserende vansker (f.eks. angst og depresjon) og tankeforstyrrelser (f.eks. psykose og vrangforestillinger; Caspi et al., 2020). Det er symptomene til de to førstnevnte som er vanligst hos barn og unge og det er disse vi hovedsakelig kommer til å fokusere på i dette kapittelet. Videre handler teksten om familiesamspill og hvordan familiesamspillet er en felles underliggende transdiagnostisk risikofaktor som påvirker utvikling av flere symptomkategorier, som for eksempel internaliserende og eksternaliserende vansker. Vi vil presentere teorier som beskriver hvordan samspillsprosessen påvirker barns psykiske vansker og drøfte hvordan vi kan kombinere kunnskap fra ulike teoretiske tilnærminger når vi skal skreddersy det vi kaller for transteoretiske intervensjoner til sårbare barn og familier.

Risikofaktorer og familiesamspill

Hvis man tenker på hvilke omgivelser og arenaer – ofte omtalt som systemer – barn og unge vokser opp i, så er det flere som er viktige. Her inngår både familien, barnehage, skole, venner og fritidsarenaer (Bronfenbrenner, 1977). Alle disse systemene virker inn på barns utvikling. I likhet med andre faktorer som er utenfor barnet, som for eksempel foreldres sosioøkonomiske status og psykiske helse, kan disse systemene karakteriseres som kontekstuelle risikofaktorer. Barns sårbarhet, eller individuell risiko, handler om medfødte eller tidlig utviklede egenskaper hos barnet, som for eksempel genetiske disposisjoner og temperament. Familiesamspillet og foreldrepraksis, som er foreldres bidrag inn i samspillsprosessen (Patterson, 1982), kan karakteriseres om en prosessuell risikofaktor. Når vi skriver foreldre i denne teksten inkluderer det også andre signifikante foresatte i barns liv, som for eksempel steforeldre o.l., men for enkelthets skyld omtaler vi alle typer foresatte som foreldre.

Effekten av risikofaktorer virker ofte sammen (Evans, Li, & Whipple, 2013) og mange av risikofaktorene påvirker flere psykiske vansker (Sameroff et al., 2003). For ulike personer kan altså en og samme risikofaktor føre til ulike psykiske vansker, og dette omtales ofte som multifinalitet. Dette innebærer for eksempel at internaliserte og eksternaliserte vansker kan knyttes til den samme risikofaktoren. Samspill i familien er nettopp en slik risikofaktor som er funnet å ha bred påvirkning på barns utvikling og psykiske vansker (Carver, Johnson, & Timpano, 2017; Morris et al., 2017). Foreldre­praksis, som for eksempel lite sensitivitet og overdreven streng grensesetting, er risiko­faktorer som har vist seg å påvirke både internaliserte og eksternaliserte psykiske vansker hos barn (Fraire & Ollendick, 2013). Med andre ord er familiesamspill en delt og underliggende risikofaktor for både internaliserte og eksternaliserte vansker, og er dermed det vi omtaler som en transdiagnostisk faktor eller risiko. Dette underbygges av den høye forekomsten av komorbiditet i psykiske vansker. Komorbiditet betyr at ett og samme individ sliter med flere vansker eller diagnoser samtidig eller etter hverandre (sekvensielt). Komorbide problemer har vist seg å være normen heller enn unntaket (Caspi et al., 2020; Reneflot et al., 2018), noe forskningen i økende grad har tatt inn over seg i de senere årene (Aldao, Gee, De Los Reyes, & Seager, 2016). Transdiagnostisk risiko kan være en av forklaringene bak den høye forekomsten av komorbiditet. Kort oppsummert kan familiesamspill som transdiagnostisk risiko ses i sammenheng med multifinalitet og komorbiditet i barns psykiske vansker. Hvordan dette foregår og hvilke prosesser som er involvert i familiesamspill og utviklingen av psykiske vansker hos barn er viktige spørsmål. Teorier som fremhever mekanismer og prosesser i familiesamspill kan således være nyttige verktøy for å utvikle virksomme intervensjoner for å forebygge og redusere psykiske vansker hos barn.

Transaksjonsmodellen

Transaksjonsmodellen, som er utviklet av Sameroff og kollegaer (Sameroff, 2009), er en sentral modell i utviklingspsykologien. Modellen fremhever hvordan individuelle, kontekstuelle og prosessuelle risikofaktorer spiller inn, og hvor familiesamspill inngår som et viktig element. For å forstå transaksjonsmodellen er det viktig å skjønne hva transaksjoner er og hva som skiller transaksjoner fra interaksjoner (eller samspill). Kort sagt er transaksjoner interaksjoner som skaper endringer hos de som inngår i interaksjonen(e). Eksempelvis kan et barn som får raserianfall når hun blir bedt om å rydde rommet endre seg selv ved at hun lærer at hun kan unngå å måtte rydde rommet når hun blir rasende. Dette kan gjøre at hun senere vil få raserianfall når hun får krav om noe, og det kan også endre foreldrene som slutter å be barnet om å gjøre rydde rommet for å unngå at hun skal få raserianfall. Med andre ord: Transaksjoner har funnet sted, både hos barnet og foreldrene.

Et sentralt poeng i transaksjonsmodellen er hvordan barns utvikling kan forstås ut fra en kontinuerlig dynamisk prosess hvor barnets individuelle egenskaper og dets miljø påvirker hverandre gjensidig over tid. Modellen vektlegger særlig at barnet har en aktiv rolle i det gjensidige samspillet med sine omgivelser. Til grunn for modellen ligger antakelsen om at barns temperament, selvregulering og atferd fungerer som et filter som påvirker hvordan de oppfatter, tolker og erfarer omverdenen og sosiale hendelser (reaktive person-miljø-mekanismer), hvordan de aktivt velger sine omgivelser (proaktive person-miljø-mekanismer), og hva slags responser de vekker hos andre rundt seg (evokative person-miljø mekanismer). I sin tur vil responsene fra personene i barns omgivelser (f.eks. foreldre), samt erfaringene fra miljøet som barnet velger ut fra sine egenskaper, bidra til å opprettholde eller forsterke disse egenskapene og atferdene ytterligere – en transaksjon har funnet sted.

Transaksjonsmodellen antar at prosessene som ligger til grunn for normal­utvikling og utvikling av psykopatologi kan være de samme, men at retningen på ­utviklingen styres av graden av sårbarhet hos barnet og av hvilke og hvor mange risiko- og beskyttelsesfaktorer barnet eksponeres for i sitt miljø. Eksempelvis vil barn som har ­tendenser til å være sint og utålmodig generelt utløse flere negative responser fra omsorgspersoner enn barn med mindre utfordrende atferd (Saarni, 2006). De negative responsene fra omverdenen vil i sin tur bidra til en negativ spiral som opprettholder eller forsterker den negative atferden hos barnet (Eisenberg et al., 1999). Det negative samspillet mellom barnet og omverden kan over tid øke risikoen for at barnet utvikler eksternaliserte vansker, og hvis det skjer da har det skjedd en eller flere transaksjoner. Tilsvarende har engstelige barn en større tilbøyelighet til å være varsomme og tilbakeholdne i sosiale situasjoner enn mindre engstelige barn (Coplan et al., 2013). Disse reaksjonene øker både sannsynligheten for å oppleve negative responser fra jevnaldrende og bekrefter barnets sosiale frykt som dermed forsterker barnets tendens til å være forsiktige sammen med andre (Coplan et al., 2013). Dette kan videre øke barnets risiko for utvikling av internaliserende vansker. Oppsummert kan man si at transaksjonsmodellen danner et rammeverk for teoriene eller modellene vi nå skal presentere nedenfor, som retter seg mer spesifikt mot utvikling av ulike psykiske vansker hos barn. Felles for modellene er at de har vært sentrale i utviklingen av intervensjoner for barn og unge.

Tilknytning og samspill i familien

En sentral teori som tar utgangspunkt i samspillet mellom voksne og barn er tilknytningsteori. Teorien setter søkelys på prosesser som involverer individuelle behov, voksen-barn-relasjonen og hvordan transaksjoner dem imellom er med på å forme livskvalitet og individuell utvikling (Bowlby, 2008; Bowlby, 1973). Teorien hviler på en biologisk antakelse om barns tilbøyelighet til å søke trygghet og støtte hos voksenpersoner i utrygge situasjoner. Transaksjonene mellom foresatte og barn i slike situasjoner er med på å forme barns interne arbeidsmodeller (dvs. mentale representasjoner av om de kan stole på sine foreldre), selvoppfatning og samspill med andre. Barn som opplever en utfordrende omsorgssituasjon preget av negativt samspill står i fare for å erfare problematisk og utrygg tilknytningen til foresatte, preget av ambivalens, unngåelse, desorganisert frykt for omsorgspersonen i tilfeller hvor barnets frykt- og tilknytningssystem er aktivert samtidig (Ainsworth, Blehar, Waters, & Wall, 1978; Bernard et al., 2012; Main & Solomon, 1990).

Tilknytningsrelaterte utfordringer i barndom kan knyttes til flere negative langsiktige konsekvenser, som emosjonell dysregulering, internaliserte og eksternaliserte vansker. For eksempel fant Fearon og kolleger (2010) at barn som viste desorganisert tilknytning hadde større sjanse for eksternaliserte vansker. Andre har fremhevet sammenhenger mellom mangelfull tilknytning og emosjonsreguleringsferdigheter som igjen øker sjansen for psykiske vansker (Cicchetti & Toth, 2016; Sheeber, Hops, & Davis, 2001). Mangelfull tilknytning og regulering har også blitt knyttet til biologiske prosesser i form av atypiske kortisolverdier hos barn. Barn som viser desorganisert tilknytning har større sjanse for å ha for lave (avstumpet) eller for høye (reaktiv) verdier av kortisol i stressende situasjoner (Gunnar & Herrera, 2013; Luijk et al., 2011).

Sammenhengene mellom familiemiljø, tilknytningsvansker og psykiske vansker hos barn har ført til at det har blitt satt et søkelys på tilknytning i intervensjoner for barn og unge (Cyr & Alink, 2017). Et vanlig fokus i familiefokuserte tilknytningsintervensjoner er ofte å styrke foresattes praksis og evne til å gi sensitivt og oppmerksomt nærvær for å fremme trygg tilknytning og barns reguleringsevne i stressede situasjoner. Intervensjonene kan også rette seg mot foreldres egne representasjoner i stressede situasjoner og deres foreldrepraksis (Bakermans-Kranenburg, Van IJzendoorn, & Juffer, 2005). Evidensen for intervensjonene har vært variable og det er en tendens til at foreldretreningsprogrammer som retter seg mot konkret foreldrepraksis, som for eksempel å øke sensitiv foreldrepraksis, er mer effektive enn tiltak som i større grad er støttende og fokuserer på foreldres representasjoner (Bernard et al., 2012; Euser, Alink, Stoltenborgh, Bakermans-Kranenburg, & van IJzendoorn, 2015). Et eksempel på et tiltak som har vist positive effekter er Attachement and biobehavioral catch-up (ABC), hvor målet er å trene foreldre i å gi sensitive responser i stressede situasjoner, å følge barns initiativ og ikke å opptre på skremmende måter i samspill med barnet (Bernard et al., 2012). Et annet eksempel på et program for å fremme sensitive relasjoner gjennom å endre foreldrepraksis er Filming interactions to nurture development (FIND) hvor målet er å endre foreldres sensitive kommunikasjonsferdigheter gjennom turtaking og utviklingsfremmende responser, samtidig som man adresserer foreldres egen emosjonsregulering og mentaliseringsevne (dvs. evnen til å vurdere mentale tilstander hos seg selv og andre) i samspill med barnet (Fisher, Frenkel, Noll, Berry, & Yockelson, 2016).

Modell for sosial interaksjon og læring

Modell for sosial interaksjon og læring (SIL-modellen) beskriver hvordan sosiale interaksjoner og sosial læring bidrar til utvikling av eksternaliserte vansker hos unge (Patterson, 1982, 2016). I følge Sameroff (2009) er SIL-modellen en transaksjonsmodell med særlig søkelys på atferdsvansker. SIL-modellen beskriver hvordan mikrososiale prosesser i familiesamspillet opprettholder og forsterker eksternaliserte vansker og vektlegger hvordan man skal endre negative utviklingsspiraler. Det gjensidige negative samspillet består typisk av fiendtlige og aggressive ytringer fra barna, og negativ, inkonsekvent og overdreven streng foreldrepraksis fra foreldrene. Til sammen fører dette til tvangspreget samspill (engelsk: coercion) og en spiralliknende eskalering av konfliktnivå (Patterson, 2016). Dette betyr at en part i foreldre-barn-dyaden initierer en fiendtlig væremåte som blir møtt med et negativt og fiendtlig motsvar fra den andre part. Hvis foreldre og barn fortsetter dette gjensidige tvangspregede samspillet vil konflikten fortsette å eskalere inntil en av dem enten gir seg eller det ender med raseriutbrudd, hyling og skriking, og i verste fall med voldelige utfall. Tvingende samspill handler altså om at to parter forsøker å presse eller tvinge sin vilje gjennom som svar på den andres initiativ ved bruk at fiendtlige og aggressive handlinger. Over tid vil foreldre ofte unngå situasjoner eller gi etter for barnets fiendtlige handlinger. Dette fører til en negativ forsterkning av barnets eksternaliserte atferd og vil typisk påvirke relasjonen mellom foresatte og barn negativt. Når et slikt samhandlingsmønster får utvikle seg over tid og sette seg, vil det etter hvert bli innlært og automatisert – en transaksjon har funnet sted (Sameroff, 2009).

I likhet med transaksjonsmodellen og Bronfenbrenners teori (Bronfenbrenner, 1977; Sameroff, 2009) har SIL-modellen (Patterson, 1982) et økologisk perspektiv ved at den vektlegger betydningen av ulike systemer rundt barnet. Barn som kommer fra familier hvor aggressivt og negativt samspill er dominerende vil i mange tilfeller vise mangelfulle sosiale ferdigheter og utfordrende oppførsel. Dette kan føre til konflikt og utstøting når de begynner på skolen, både blant voksne og barn (Forgatch & Patterson, 2010). Dette gjør at flere blir skolefaglige underytere, som medfører at de lett trekkes mot likesinnede jevnaldrende og gjerne blir isolert fra et normalt oppvekstmiljø.

Det er god evidens for at SIL-baserte foreldretreningsprogrammer forebygger og reduserer atferdsvansker hos barn (Forgatch & Kjøbli, 2016). SIL-modellen danner det teoretiske grunnlaget både for Parent Management Training Oregon (PMTO), som er utviklet av Gerald Patterson og hans kollegaer, og De Utrolig Årene (DUÅ) som er utviklet av Webster-Stratton og hennes kollegaer (Forgatch & Patterson, 2010; Webster-Stratton, Reid, & Hammond, 2004). Følgelig inneholder også begge intervensjonene mange av de samme elementene (dvs. innhold og komponenter). Dette inkluderer elementer for å øke positivt samspill (f.eks. en-til-en tid og positiv involvering) og atferdsregulerende elementer (f.eks. ros, oppmuntring og forutsigbare grenser) som bidrar til å dempe emosjonseskalerende og tvangspreget samspill. Målet i de SIL-­basert intervensjonene er å redusere foreldres negative praksis og erstatte denne med positiv og utviklingsfremmende praksis for å bedre relasjon og samhandling mellom foreldre. Dette reduserer konfliktnivået i familiene og barns eksternaliserte vansker (Patterson, 2016).

Uhensiktsmessig familietilpasning

Uhensiktsmessig familietilpasning (UFT; family accomodation) er en relativt ny, ­teoretisk modell som beskriver samspillsprosesser i familien som opprettholder og forsterker internaliserte utfordringer (Shimshoni, Shrinivasa, Cherian, & Lebowitz, 2019). UFT henviser til endringer familiemedlemmer gjør i sin egen atferd for å unngå eller å dempe symptomer hos andre familiemedlemmer (Lebowitz, Panza, & Bloch, 2016). Slike atferdsendringer handler gjerne om overdreven kontroll og tilpasninger som foresatte gjør i for å (over)beskytte barnet sitt. Det kan dreie seg om å endre familiens rutiner, aktiv deltakelse i barns symptomer eller å legge til rette for unngåelsesatferd hos barnet. Opprinnelig ble UFT satt i sammenheng med tvangslidelser (Calvocoressi et al., 1995), men har i den senere blitt fremhevet i sammenheng med flere symptomer på angstlidelser og spesielt separasjonsangst (Lebowitz et al., 2016; Lebowitz et al., 2013; Shimshoni et al., 2019).

På samme måte som tilknytningsbasert teori og SIL-modellen, fremhever UFT hvordan sykluser av negativt samspill i familien kan føre til uønskede transaksjoner mellom foresatte og barn, som igjen kan føre til en negativ forsterkning av angstsymptomer hos barnet. Med andre ord: UFT retter søkelyset på transaksjonene i familiesamspillet som fører til negativ forsterkning av angstsymptomer hos barnet. Akkomodering av barns følelsesmessige uttrykk er naturlig. UFT fokuserer på den overdrevne kontrollen og beskyttelsen av barnet hvor transaksjonene får negative utviklingsmessige konsekvenser. Eksternaliserte problemer hos barnet er ofte til stede i disse transaksjonene og kan være med på å forsterke uhensiktsmessig samspill (Lebowitz, Storch, MacLeod, & Leckman, 2015). Over tid vil uhensiktsmessig samspill redusere barns mestring av ferdigheter de trenger i sin hverdag og bidra til å redusere utfall av for eksempel kognitiv atferdsterapi (Strauss, Hale, & Stobie, 2015).

Forskningen på sammenhenger mellom familiesamspill og engstelse hos barn har ført til at UFT har blitt løftet frem som en viktig teoretisk modell for familiebaserte intervensjoner for å redusere angst hos barn (Shimshoni et al., 2019). I likhet med SIL-modellen, handler det om å redusere tvangspreget samhandling og å redusere negative transaksjoner som forsterker problematisk utvikling hos barnet. I likhet med SIL- og tilknytningsbasert intervensjon, handler det i UFT om å erstatte negative transaksjoner med positive og utviklingsfremmende transaksjoner. Både i UFT og SIL-modellen er det sentralt at foreldre gjør det man kaller for unngåelsesatferd, for eksempel ved at de unngår bestemte situasjoner eller å følge opp forventninger til barnet for å dempe symptomer. Et eksempel på et tiltak som bygger på UFT er The supportive parenting for childhood emotions (SPACE) program (Lebowitz, Omer, Hermes, & Scahill, 2014). I SPACE blir foresatte instruert i å redusere kontrollerende og unngåelsesatferd og lært opp i sensitive og positive kommunikasjonsstrategier som fremmer barns mestring av ferdigheter i stressede situasjoner. Effekten av SPACE er blitt sammenliknet med kognitiv atferdsterapi og funnet like effektiv til å redusere angstsymptomer hos barn (Zilcha-Mano, Shimshoni, Silverman, & Lebowitz, 2020). UFT blir også brukt sammen med individuell kognitiv terapi mot angstsymptomer hos barn (Shimshoni et al., 2019) og kan også brukes i tilfeller hvor barnet motsetter seg eller det ikke er formålstjenlig at barnet selv deltar i intervensjon.

Familiesamspill og transteoretisk intervensjon

Det har blitt hevdet at intervensjonsfeltet i større grad bør integrere kunnskap fra utviklingspsykologien (Cicchetti & Toth, 2016). Forskningen og teoriene vi har beskrevet viser hvor sentralt familiesamspill er i barns utvikling og psykiske helse, og kan således være en måte å integrere kunnskap fra utviklingspsykologi og intervensjonfeltet. Som nevnt kan familiesamspill kan ses på som en underliggende transdiagnostisk faktor i barns utvikling. Tilknytningsteori, SIL-modellen og UFT vektlegger alle ulike nyanser og prosesser i transaksjonene i familiesamspillet. På tross av de unike prosessene har teoriene også flere likhetstrekk. Både i tilknytningsbasert intervensjon, i SIL-modellen og i UFT handler det om å redusere negativt samspill og å fremme utviklingsfremmende samspill gjennom å modifisere foresattes forståelse og foreldre­praksis i stressede situasjoner: å skape utviklingsfremmende transaksjoner. Et mer konkret eksempel på en prosess som går igjen i både SIL-modellen og i UFT er det tvingende samspillet. Dette reiser spørsmålet: Er det slik at tvingende samspill ligger til grunn både for eksternaliserende og internaliserende problemer?

Familiesamspillets funksjon i form av multifinalitet og komorbiditet tyder på at foreldrepraksis kan være en nøkkelfaktor for å fremme positiv utvikling hos barn og for å forebygge psykiske vansker hos barn på tvers av tradisjonelle skillelinjer i intervensjonsfeltet, mellom tiltak som retter seg mot enten internaliserte eller eksternaliserte vansker (Chu, Temkin, & Toffey, 2016; Marchette & Weisz, 2017). I en oversiktsartikkel fremhevet Shonkoff og Fisher (2013) hvordan hybride intervensjoner, hvor en kombinerer tilknytningsbasert kunnskap og SIL-basert kunnskap, representerte en mulighet for innovasjon i intervensjonsfeltet. Vi vil legge til UFT i denne likningen: utviklingsstøttende foreldrepraksis basert på UFT bør kunne integreres og kombineres i en bred transteoretisk intervensjonsmodell sammen med sensitiv og utviklingsfremmende elementer basert på SIL og tilknytningskunnskap.

Like fullt som familiesamspill representerer en underliggende transdiagnostisk faktor, som kan hjelpe barn på tvers av symptomkategorier, trenger vi en bred teo­retisk tilnærming til samspill for å forstå og hjelpe familier med sammensatte, komorbide og heterogene vansker. En transteoretisk intervensjonsmodell, som baserer seg på flere teoretiske innfallsvinkler, muliggjør et fokus på den felles underliggende transdiagnostiske faktoren samtidig som en kan kombinere flere årsaker og prosesser til å adressere samspillet innenfor én intervensjonsmodell. En transteoretisk familiebasert tilnærming vil muliggjøre en fleksibel tilpasning i henhold til familiens og barnets behov. Samtidig ligger det et stort potensial i å intervenere på den bakenforliggende sårbarheten for psykiske vansker, fremfor kun å adressere forskjellige symptomuttrykk for denne sårbarheten i ulike intervensjonsmodeller (Meier & Meier, 2018), både for klienter og for hjelpeapparatet. Derfor bør også det å styrke familiesamspill være en nøkkel i arbeidet med å hjelpe flere barn og unge mer effektivt i fremtiden.

Konklusjon

Familiesamspill representerer en av flere underliggende faktorer i barns utvikling av psykiske vansker. På mange måter forener prosessuell risiko, i form av familiesamspill, sårbarheten knyttet til individuelle og kontekstuelle risikofaktorer. Prosesser i familien representerer også en risikofaktor som kan endres på. Intervensjoner som er basert på endring av foreldrepraksis er også en tilnærming hvor man kan unngå problemfokus og stigma på barnet. Sammen med det utviklingspsykologiske faktum at barn i tidlige år er spesielt avhengige av sine foresatte, bør familiebasert forebygging av psykiske vansker være spesielt aktuelt. Men, det er fortsatt mange store hull å tette i utviklings- og intervensjonsforskningen. Hva er prosessene som forener familiesamspillet med psykiske vansker hos barn? Mer kunnskap om de utviklingspsykologiske mekanismene som forener familiesamspill og ulike psykiske vansker hos barn vil kunne bidra til innovasjon og mer treffsikker intervensjon som er i større samsvar med barn og unges individuelle behov.