Psykisk helse hos barn og unge med innvandrerbakgrunn i Norge

Som gruppe er innvandrere overrepresentert i offisiell statistikk over fattigdom, sosial ekskludering og kriminalitet, men det er store forskjeller innad i denne kategorien. Derfor bør vi betrakte innvandrere som en heterogen gruppe. Til tross for en økt risiko for psykiske helseplager og helselidelser i gruppen, ser vi en lavere bruk av psykiske helsetjenester blant innvandrere enn ikke-innvandrere. Det kan føre til at mange unge mennesker lever med ubehandlede psykiske helseplager som påvirker hverdagen deres, noe som kan få en rekke negative konsekvenser på sikt. Den psykiske helsen til innvandrerbarn og innvandrerungdom må forstås og drøftes i lys av kulturforskjellene samt forskjellene i sosiale og økonomiske forhold mellom og innenfor innvandrergrupper. Unge mennesker med lav sosioøkonomisk status opplever generelt dårligere psykisk helse enn de med bedre økonomiske levekår, og i Norge er innvandrere og barna deres overrepresentert blant lavinntektsfamilier, med 39 prosent av innvandrerbarna under fattigdomsgrensen i 2018.

Innledning

Livsløpene til innvandrerbarn og innvandrerungdom i Norge varierer mye. Som gruppe er de overrepresentert i offisiell statistikk over fattigdom, sosial ekskludering og kriminalitet (Andersen et al., 2017; Dalgard, 2018; Epland & Normann, 2020). Dessuten dropper en høyere andel innvandrere ut av skolen (Kirkeberg et al., 2019), har flere kontakter med barnevernet (Bufdir, 2021) og rapporterer flere psykiske helseplager (Abebe et al., 2014). Likevel gjør barn og unge fra enkelte etniske grupper det bedre på disse sosioøkonomiske og helsemessige indikatorene enn andre, inkludert etniske nordmenn (Abebe et al., 2014; Dalgard, 2018; Kirkeberg et al., 2019). Vietnamesiske barn ser for eksempel ut til å ha bedre psykisk helse, høyere utdanningsnivå samt høyere deltakelse på arbeidsmarkedet (Dalgard, 2018; Kirkeberg et al., 2019; Vaage et al., 2009). Det er også betydelige forskjeller i psykisk helse mellom og innenfor etniske minoritetsgrupper (Abebe et al., 2014; Bhopal, 2014). Det er derfor viktig å betrakte innvandrere som en heterogen gruppe (Lindert et al., 2008) med ulike eksponeringer og opplevelser før, under og etter migrasjon som kan påvirke den psykiske helsen deres (Stevens & Vollebergh, 2008).

Flere norske og europeiske studier viser at innvandrerbarn og innvandrerungdom rapporterer flere psykiske helseplager, spesielt de med ikke-vestlig bakgrunn (e.g. Abebe et al., 2014; Belhadj Kouider et al., 2014; Mock-Muñoz de Luna et al., 2018). Funn fra andre studier viser imidlertid flere likheter – eller til og med bedre psykisk helse og helserelatert livskvalitet hos innvandrerbarn og innvandrerungdom – sammenlignet med jevnaldrende ikke-innvandrere (Dekeyser et al., 2011; Stevens & Vollebergh, 2008; Vaage et al., 2009). Denne variasjonen er også dokumentert på tvers av etniske grupper (Stevens & Vollebergh, 2008). Andelen tyrkiske etterkommere i Norge som rapporterer psykiske helseplager, er for eksempel høyere enn deres pakistanske jevnaldrende (Dalgard, 2018). En lignende forskjell er også fremtredende blant barn fra samme etniske gruppe, avhengig av foreldrenes migrasjonshistorie (f.eks. krigserfaring) og sosioøkonomiske status (Lien et al., 2006; Mock-Muñoz de Luna et al., 2018).

Unge mennesker med lav sosioøkonomisk status opplever dårligere psykisk helse enn de med bedre økonomiske levekår (Bakken, 2019). I Norge er innvandrere og barna deres overrepresentert blant lavinntektsfamilier (Epland & Kirkeberg, 2014). I 2018 levde rundt 39 prosent av innvandrerbarna i Norge under fattigdomsgrensen (dvs. vedvarende lavinntekt), og hele 80 prosent av barna med somalisk opprinnelse, sammenlignet med bare fem prosent av de etnisk norske barna (Epland & Normann, 2020). Dette øker innvandrerbarnas sårbarhet og gjør dem særlig utsatt for adferds- og emosjonsproblemer, samt andre psykiske helseplager. I tillegg er risikoen for å utvikle psykiske helseplager forbundet med flere psykososiale utfordringer, for eksempel diskriminering, rasisme, manglende sosial støtte i vertslandet, identitetskrise og akkulturasjonsstress (Abebe et al., 2014; Missinne & Bracke, 2012; Oppedal et al., 2008).

Andre europeiske studier har vist at barn og unge med innvandrerbakgrunn har en økt risiko for å utvikle visse psykiske helseplager og helselidelser. En nederlandsk studie fant for eksempel en høyere forekomst av atferdsproblemer samt problemer med sine jevnaldrende, men lavere risiko for hyperaktivitet eller uoppmerksomhet blant ungdommer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn sammenlignet med ikke-innvandrere, mens det ikke ble funnet noen forskjell for emosjonelle problemer (Duinhof et al., 2020). En amerikansk studie fant at det å være innvandrer eller fra en annen minoritet, ung kvinne og fra en lavere sosial klasse, var assosiert med høyere depresjonsskår (Evans & Erickson, 2019).

Likevel, til tross for en høyere forekomst av psykiske helseplager og helselidelser blant unge innvandrere generelt, bør også innvandrerbefolkningens heterogenitet tas i betraktning. Som tidligere nevnt rapporterte enkelte studier lignende eller bedre psykisk helse blant innvandrerbarn og innvandrerungdom, sammenlignet med jevnaldrende ikke-innvandrere (Dekeyser et al., 2011; Stevens & Vollebergh, 2008; Vaage et al., 2009). Oppedal og Røysamb (2007) fant for eksempel ingen forskjeller i selvrapporterte psykiske helseplager mellom etnisk norsk og muslimsk ungdom, mens det ble funnet forskjeller mellom muslimer fra ulike opprinnelsesland. Mood et al. (2016) fant at innvandrerungdom i England, Tyskland, Nederland og Sverige har en lavere forekomst av både internaliserende og eksternaliserende problemer, sammenlignet med majoritetsbefolkningen. En annen studie fra Mood et al. (2017) fant at familiære faktorer er viktige forklaringsfaktorer for bedre psykisk helse blant unge innvandrere. Forfatterne pekte på blant annet at familiens interesse for skolen og sterkere relasjoner til foreldrene, sammenliknet med unge ikke-innvandrere, kan forklare noen av forskjellene i funnene om psykisk helse (Mood et al., 2017).

Oppsummert bør den psykiske helsen til innvandrerbarn og innvandrerungdom forstås og drøftes i lys av kulturforskjellene samt forskjellene i sosiale og økonomiske forhold mellom og innenfor innvandrergrupper, for eksempel etnisitet, kulturelle verdier og familieverdier, opprinnelsesland og grunner til migrasjon, botid, grad av akkulturasjon og sosioøkonomisk status (Abebe et al., 2014; Belhadj Kouider et al., 2014; Stevens & Vollebergh, 2008).

Kjønnsperspektiv

Kjønn er en viktig moderator i forholdet mellom psykisk helse og innvandrerstatus. Innvandrergutter har en tendens til å vise flere atferdsproblemer, dårligere sosiokulturell tilpasning og høyere skolefrafall, mens innvandrerjenter viser flere emosjonelle problemer og dårligere psykologisk tilpasning, men har bedre akademiske resultater (Abebe et al., 2014; Dekeyser et al., 2011; Kirkeberg et al., 2019; Oppedal & Røysamb, 2004). Det er imidlertid bevis for at innvandrergutter også viser høye nivåer av emosjonelle problemer, snarere enn atferdsproblemer, sammenliknet med ikke-innvandrere (Abebe et al., 2014; Oppedal & Røysamb, 2004).

Kjønnseffekten ser ut til å variere på tvers av etniske minoritetsgrupper. Tamilske gutter i Norge rapporterte for eksempel om flere emosjonelle problemer enn gutter fra andre etniske minoriteter (Oppedal & Guribye, 2011). Opplevelse av flere problemer på skolen og akkulturativt stress har blitt foreslått som forklaringer på en høyere forekomst av emosjonelle problemer hos innvandrergutter (Oppedal & Guribye, 2011; Oppedal & Røysamb, 2004). En annen norsk studie støttet imidlertid ikke den høyere risikoen for akkulturativt stress blant innvandrergutter eller innvandrerjenter (Fandrem et al., 2009). Kjønnsforskjeller i sosialisering, inkludert forhold til familie og jevnaldrende, stresseksponering og stressrespons, samt sosiale utfordringer (f.eks. diskriminering), kan være forankret i kjønnsspesifikke prosesser (Rose & Rudolph, 2006; Stevens & Vollebergh, 2008). For eksempel krever kastesystemet og tradisjonelle verdier blant pakistanske familier streng oppdragelse og begrenset frihet for unge innvandrerjenter, noe som også påvirker deres utdanningsresultater (Leirvik, 2012).

Risiko- og beskyttelsesfaktorer

For å forstå hvilke risiko- og beskyttelsesfaktorer som påvirker den psykiske helsen til barn og unge, er det avgjørende å se dem i sammenheng med de mange samspillende prosessene av sosiale, kulturelle og økologiske kontekster de er født, vokser opp og utvikler seg i (Bronfenbrenner, 2005; Spencer, 2018). Slike koblinger mellom psykisk helse og multisystemiske prosesser er godt beskrevet i den sosiale helsedeterminantmodellen (Dahlgren & Whitehead, 1991; Spencer, 2018) og den utviklingsøkologiske modellen (Bronfenbrenner, 2005). Disse modellene anses som avgjørende for å forstå risiko- og beskyttelsesfaktorene som påvirker psykisk helse gjennom hele livsløpet. Det er imidlertid få longitudinelle studier som har undersøkt risiko- og beskyttelsesfaktorer for psykisk helse hos innvandrerbarn og innvandrerungdom ved bruk av de multisystemiske perspektivene. Det meste av forskning som foreligger baserer seg på tversnittstudier, som har rapportert korrelater eller antatte risiko- og beskyttelsesfaktorer. Dessuten er de fleste av studiene utført i USA og Storbritannia, som i liten grad kan generaliseres til mer egalitære velferdsstater som Norge. I figur 1 presenterer vi forskningsfunn i henhold til de multisystemiske prosessene – sosiokulturelle, sosioøkonomiske og bostedsrelaterte faktorer samt individuelle og demografiske egenskaper som kan påvirke den psykiske helsen til innvandrerbarn og -ungdom.

En oppsummering av antatte risiko- og beskyttelsesfaktorer knyttet til psykisk helse hos innvandrerbarn og -ungdom.

Asylsøkere og flyktninger

En gruppe barn og unge som skiller seg ut med tanke på en økt risiko for psykiske helseplager og helselidelser, er unge asylsøkere og flyktninger. Mange av dem, men ikke alle, har opplevd krig, blitt eksponert for negative og ofte traumatiske hendelser som død av familiemedlemmer eller tortur, og flere av dem ankom mottakerlandet som enslige mindreårige (Jakobsen et al., 2014; Jensen et al., 2015). Slike opplevelser øker risikoen for å utvikle en rekke psykiske helseplager og helselidelser. Flyktninger og asylsøkere har en høyere forekomst av både selvrapporterte psykiske helseplager og diagnostiserte psykiske lidelser, sammenlignet med den globale befolkningen av ikke-flyktninger og mennesker som blir boende i krigs- og konfliktområder (Henkelmann et al., 2019). Nyere studier med fokus på barn og unge fant at en betydelig andel av disse oppfyller kravene til angstlidelser, depresjon og posttraumatisk stresslidelse (PTSD) (Ben Farhat et al., 2018; Blackmore et al., 2020), som ser ut til å vedvare etter ankomst til mottakerlandet (Jakobsen et al., 2014; Jensen et al., 2015; Vervliet et al., 2014). En omfattende systematisk litteraturgjennomgang fant også at rundt én av tre mindreårige asylsøkere og flyktninger vil oppleve atferds- og emosjonelle problemer som angst eller depresjon, mens opptil halvparten vil lide av PTSD (Kien et al., 2019).

Bruk av helsetjenester

Til tross for økt risiko for psykiske helseplager og helselidelser benytter innvandrere helsetjenester i mindre grad enn den norske befolkningen som helhet, men det ser ut til å være store forskjeller innad i innvandrerbefolkningen. Barn og unge i alderen 0 til 19 år ser ut til å bruke psykiske helsetjenester i mindre eller like stor grad som sine etnisk norske jevnaldrende – med unntak av innvandrere fra Iran, som benytter psykiske helsetjenester betydelig mer (Abebe et al., 2017). Finnvold (2019) fant lignende mønstre i sin studie av barn i Oslo, der ikke-vestlige innvandrere bruker psykiske helsetjenester i mindre grad enn nordmenn, bortsett fra de som bor i bydeler med store inntektsforskjeller. Lav bruk av helsetjenester for psykiske helseplager og helselidelser er imidlertid ikke nødvendigvis et tegn på bedre psykisk helse. Det kan også skyldes at innvandrere kan møte på en rekke barrierer for å oppsøke helsetjenester, slik som strukturelle, kulturelle eller språklige faktorer. Slike barrierer kan være manglende informasjon om helsevesenet, lav forståelse av egen psykisk helse, kulturelt forankret stigma knyttet til å oppsøke psykolog/psykiater, begrensede kommunikasjonsferdigheter og en uoverensstemmelse mellom innvandreres behov og helsepersonellets forventninger (Lindert et al., 2008). En australsk studie av unge mennesker fra Afrika sør fra Sahara fant for eksempel at stigma knyttet til psykisk helse er et stort hinder for å søke psykisk helsehjelp (McCann et al., 2018). Lav helsekompetanse hos både foreldre og barn samt manglende kulturkompetanse hos helsepersonell ble også identifisert som mulige barrierer (McCann et al., 2016). Psykiske helsetjenester som er kulturelt og språklig tilpasset innvandrernes behov, kan derfor bidra til økt bruk av helsetjenester i denne gruppen (Villanueva O’Driscoll et al., 2017).

Konsekvenser av psykiske helseplager og lidelser

Psykiske helseplager i kritiske livsfaser – som barndom, ungdomsår og tidlig voksenalder – kan ha en negativ påvirkning på akkumulering av menneskelig og sosial kapital, men også på den sosiale funksjonsevnen (Fazel & Betancourt, 2018). For mindreårige innvandrere og flyktninger kan psykiske helseplager for eksempel påvirke evnen og motivasjonen til å lære et nytt språk (Iversen et al., 2014). Psykiske helseplager har også vist seg å redusere sannsynligheten for å fullføre videregående skole (Hynek et al., 2020), føre til marginalisering på arbeidsmarkedet (Helgesson et al., 2017), tap av inntekt (Hynek et al., 2022), samt økt bruk av velferdstjenester (Corbière et al., 2013).

Statistikken presentert ovenfor – over skolefullføring, vedvarende fattigdom og overrepresentasjon i kriminalstatistikken – kan tyde på at innvandrere er enda mer sårbare for de langsiktige konsekvensene av psykiske helseplager. Dette kan være tilfellet for enkelte innvandrergrupper, men ikke for samtlige innvandrere. En nylig registerstudie av unge kvinner fant at psykiske helseplager i ungdomsårene hadde en negativ innvirkning på fullføringen av videregående skole for alle kvinner, men effekten av psykiske helseplager så ut til å være svakere for innvandrere, enn for nordmenn og etterkommere av innvandrere (Hynek et al., 2020). De negative konsekvensene av psykiske helseplager utviklet i denne kritiske alderen, kan påvirke både individet, men også samfunnet som helhet. Dette er fordi individer som sliter med psykiske helseplager, ofte har en svakere tilknytning til arbeidslivet, lavere lønn og i større grad er avhengige av sosiale tjenester (Trautmann et al., 2016).

Forebyggende tiltak blant innvandrerbarn og -ungdom

Forebyggende og helsefremmende tiltak har gunstige effekter ved å styrke beskyttelsesfaktorene og redusere risikofaktorene for psykiske helseplager i kritiske livsfaser. Slike tiltak kan redusere sosiale og etniske ulikheter innen psykisk helse på en effektiv og bærekraftig måte. En nylig publisert rapport identifiserte 15 systematiske litteraturgjennomganger av forebyggende og helsefremmende tiltak rettet mot barn og unges psykiske helse (Skogen et al., 2018). Rapporten indikerte at psykiske helseplager, særlig depresjon og angst, kan forebygges gjennom tiltak i skolen, for eksempel ved å forbedre skolemiljøet, forebygge mobbing og fremme helse gjennom kognitiv adferdsterapi eller resiliensfokuserte intervensjoner. Få studier har undersøkt slike tiltak blant mindreårige asylsøkere og flyktninger, og rapporten avdekket en generell mangel på systematisk dokumentasjon for innvandrerbarn og innvandrerungdom. Tiltak utført ved skoler ser ut til å være effektive og å ha lovende effekter, men det foreligger foreløpig få bevis på virkningen av disse (Skogen et al., 2018; Tyrer & Fazel, 2014). Videre kan tiltak som tar for seg faktorer som språkvansker, fattigdom og dårlige boligforhold samt foreldres psykiske helse, potensielt bidra til bedre psykisk helse hos innvandrerbarn (Fazel & Betancourt, 2018).

Forebyggende tiltak bør forankres i en bredere sammenheng for å redusere byrden og utviklingen av psykiske helseplager blant barn og unge med innvandrerbakgrunn. Tiltakene bør ta for seg samspillet mellom flere risiko- og beskyttelsesfaktorer (som vist i figur 1), samt sårbarheter og utfordringer knyttet til ulike livsfaser. I særdeleshet kan tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid som involverer skoler, lokalsamfunn, familier og andre relevante interessenter, spille en avgjørende rolle i både utvikling og innføring av tiltak for å styrke psykisk helse eller forebygge utvikling av psykiske helseplager hos innvandrerbarn og -ungdom (Herati & Meyer, 2020). Fremtidige tiltak bør også fokusere på unge innvandrere uten flyktning- eller asylsøkerstatus.

Oppsummering

En rekke studier har rapportert om en økt risiko for psykiske helseplager og helselidelser blant barn og unge med innvandrerbakgrunn, mens andre har rapportert lignende eller til og med bedre psykisk helse blant dem, sammenlignet med jevnaldrende ikke-innvandrere. Det ble funnet forskjeller etter blant annet kjønn, opprinnelsesland og innvandringsgrunn. Til tross for en økt risiko for psykiske helseplager og helselidelser, ser vi en lavere bruk av psykiske helsetjenester blant innvandrere enn ikke-innvandrere. Det kan føre til at mange unge mennesker lever med ubehandlede psykiske helseplager som påvirker hverdagen deres, samt kan ha en rekke negative konsekvenser på sikt. Det er derfor spesielt viktig å legge vekt på forebygging av psykiske helseplager blant unge mennesker, særlig unge med innvandrerbakgrunn. Som gruppe er innvandrere overrepresentert blant lavinntektsfamilier med flere sosioøkonomiske utfordringer, sammenlignet med etniske nordmenn. Psykiske helseplager tidlig i livet kan ha betydelige konsekvenser for den enkeltes sosiale funksjonsevne og evne til å opparbeide seg sosial kapital, og kan resultere i større kostnader for samfunnet som helhet. Dette kan føre til en ytterligere økning av de sosiale ulikhetene i Norge. I tillegg er det viktig å se på innvandrere som en heterogen gruppe med ulik migrasjonshistorie og ulik kulturell og religiøs bakgrunn, som alle er viktige prediktorer for dårlig psykisk helse. Vi oppfordrer til økt fokus på evidensbaserte forebyggende tiltak for å bedre den psykiske helsen til innvandrerbarn og -ungdom, samt flyktninger og asylsøkere, ettersom det fortsatt mangler evidensbaserte tiltak på dette området.