Familie, vennskap, skole og barnehage kan bidra til resiliens og positiv utvikling hos barn og unge

Sammendrag

Familie, vennskap, skole og barnehage er de næreste institusjonene av samfunnet som alle kan bidra både med risiko, og med beskyttende egenskaper som gjør oss bedre rustet for å komme oss godt gjennom utfordringer og kriser. Denne ­fagartikkelen tar et overordnet systemperspektiv og setter fokus på forhold som bidrar til positiv utvikling og resiliens blant barn og unge ved å gi eksempler fra forskning. Blant annet drøftes begrepet resiliens, samt hvordan vi kan styrke ­tilstedeværelse av beskyttende faktorer for barn og unge i risiko.

Resiliens og positiv utvikling

I psykologisk forskning har man vært opptatt av å forstå prosesser som bidrar til individuelle forskjeller, og mye av forskningen har vært sentrert rundt å forstå hva som bidrar til psykisk uhelse. Resiliens handler derimot om å forstå hva som bidrar til positiv utvikling på tross av erfaringer med risiko. Borge (2018) definerer resiliens som «god fungering tross risiko». Risiko er videre definert som belastninger som blant annet omhandler omsorgssvikt, mishandling, krig eller terror, nød og katastrofer. I resiliensteorien søker man å forklare individuelle forskjeller i møte med belastninger, og resiliens må forståes som et dynamisk interaksjon mellom egenskaper i individet og i miljøet. I forskningen tenker man gjerne at resiliens er tilstede der noen viser bedre fungering enn andre, selv om de har opplevd den samme belastningen (Rutter, 2013). I dag viser forskningen til stor individuell variasjon i hvordan vi har det under koronapandemien. I lys av de belastningene mange unge har opplevd i møte med koronapandemien, kan man tenke seg at forskning på hva som bidrar til resiliens blir særlig viktig i denne sammenhengen. Kunnskap om hva som bidrar til god psykisk helse før en krise rammer, vil kunne bidra til god forebygging av uhelse, fordi beskyttelsesfaktorer allerede er til stede når en krise rammer.

Resiliensforskningen tredde frem på slutten av 70-tallet, da forskerne begynte å studere barn i risiko over tid og fant store individuelle forskjeller i hvordan det gikk med dem (Rutter, 2013; Masten, 2015). En mulig forklaring på hvorfor vi håndterer kriser og vansker forskjellig, er samspillet mellom gener og miljø. For eksempel har forskningen vist at noen individer er mer sårbare for negativ utvikling, under gitte dårlige omstendigheter (Belsky et al.. 2007). Denne forskningen viste til et gjensidig samspill mellom gener og miljø. For eksempel kan barn arve foreldrenes intelligens, både direkte via gener og indirekte via miljø. Det vil si at foreldrenes gener også bidrar til å forme miljøet man vokser opp i (Kong et al., 2018). I dag har nyere forskning gitt bane­brytende funn i forståelsen av arv og miljø, og tvilling og adopsjonsstudier har vist at resiliens kan være delvis arvelig (Amstadter et al., 2014). I en studie av amerikanske soldater fant forskerne spesifikke genetiske faktorer som kan ha betydning for resiliens (Stein et al., 2019; Maul et al., 2020). Fang et al., (2020), fant også at individer med lav genetisk risiko for depresjon kunne predikere resiliens under stress. Til sammen viser denne forskningen at resiliens både kan arves, men også styrkes via miljøet. Denne forskningen er sentral i vår forståelse av resiliens, fordi det bidrar til en bedre forståelse av hvilke miljømessige faktorer som kan bidra til positiv utvikling. Kunnskap om hvilke og hvordan forhold i miljøet bidrar til resiliens kan være særlig nyttig i forebygging av uhelse, fordi barn og unge utsatt for risiko kan komme seg godt gjennom utfordringer når beskyttelsesfaktorer er tilstede.

Forhold i familien som bidrar til resiliens

Resiliensforskningen har vist at familien har stor betydning for hvordan barn har det, og familien bidrar både til positiv utvikling og skjevutvikling, via gener og i oppvekstmiljøet. Familierelasjoner og særlig foreldre-barn relasjoner har betydning for både fysisk, psykisk, emosjonell og sosial utvikling (Sanders, 1999). For eksempel har flere studier vist at barn som vokser opp i lavinntektsfamilier, oftere rapporterer om emosjonelle vansker og atferdsvansker (e.g. Reiss 2013). Forskningen viser også at det er betydelig risiko for alvorlige psykiske vansker knyttet til mishandling og omsorgssvikt (Cicchetti, 2013). Denne forskningen viser til hvordan familien kan bidra til uhelse. Positive relasjoner mellom barn og foreldre har derimot vist seg å beskytte mot skjev­utvikling. I en nyere studie av ungdommer som hadde opplevd betydelig og alvorlig mobbing, fant Bowes og kollegaer (2010) at det var flere forhold i hjemmet som var sentralt for de barna som ikke hadde psykologiske vansker. I dette studiet fulgte forskerne en gruppe tvillinger født i 1994-95 i England og Wales fra barna var fem til de var ungdommer. Både ungdommen og mødrene svarte på spørsmål om mobbing og forhold ved hjemmet. Forskerne fant at ungdommer som opplevde mobbing, men som samtidig hadde foreldre som var støttende og hadde en varm omsorgsstil var resiliente. Altså en støttende og varm omsorg hjemme, var en viktig beskyttende faktor hos de ungdommene som hadde opplevd alvorlig grad av mobbing, men som ikke utviklet psykiske vansker. De fant også at ett nært og varmt søskenforhold, samt at forhold i hjemmet (for eksempel at det var ryddig, rent og en generell positiv atmosfære) hadde en viktig beskyttende effekt mot psykisk uhelse.

Genetisk risiko og sårbarhet er en av faktorene i familien som bidrar til betydelig risiko for skjevutvikling, men familien har også flere roller som bidrar til resiliens. På den ene siden har forskning vist at resiliens kan være arvelig, og noen studier peker på underliggende gener som kan bidra til resiliens (e.g. Stein et al., 2019). Familien bidrar også med forhold i miljøet som kan styrke positiv utvikling (Masten, 2014). Forhold i familien kan bidra til positiv utvikling, fordi beskyttelsesfaktorer, som for eksempel emosjonell og sosial støtte, er tilstede i familien (Clarke-Stewart & Dunn, 2006).

Vennskap og sosiale relasjoner

Betydningen av sosiale relasjoner er en grunnleggende drivkraft i alle mennesker. Ifølge Baumeister og Leary (1995) sin teori «need to belong», er opplevelse av tilhørighet og opprettholdelse av stabile gjensidige relasjoner viktig for god psykisk helse. Betydningen av nære relasjoner står også sentralt i resiliensforskningen, og kan beskytte mot uhelse. Vennskap, kjennetegnes av et sterkt emosjonelt bånd, og det er særlig vennskap med jevnaldrende som kan bidra til positiv utvikling og resiliens (Borge 2019), fordi relasjonen med jevnaldrende kjennetegnes av sosial støtte og det å kunne dele tanker og følelser med en annen (Furman & Buhrmester, 1992, Vitaro et al., 2019).

I dag vet vi at barn og unge som har minst én god venn, rapporterer mindre psykisk uhelse (Bukowski, Parker & Asher, 1993; Schmidt & Bagwell, 2007; Bowker, Thomas, Norman & Spencer, 2011; Brengden et al., 2013). I en studie av Brendgen og kolleger (2013) fant de at vennskap beskyttet mot symptomer på depresjon. I denne studien fant de at vennskap særlig beskytter mot depresjon hos jenter som hadde genetisk risiko for å utvikle depresjon. Det kan skyldes at jenter oftere prioriterer mer intime vennerelasjoner enn gutter, og at for jenter som er sårbare for depresjon vil støttende og emosjonelle relasjoner virke beskyttende. Det ser derfor ut som sosiale relasjoner, som vennskap kan være viktig å styrke spesielt hos barn og unge som er sårbare for å utvikle psykiske vansker.

I en studie gjennomført under koronapandemien, fant Bekkhus og Kolleger (2020) at ungdom som rapporterte å ha vært sammen med minst én venn fysisk, var mindre ensomme og hadde færre symptomer på depresjon og angst. Det betyr at også nærhet og fysisk samvær ser ut til å ha en viktig funksjon for god mental helse, og bidrar til resiliens og positiv utvikling. For eksempel, fant Narr og Kolleger (2019) at ungdommer som prioriterte eller foretrakk større jevnaldergrupper, fremfor å etablere nære vennskap i ungdomstiden, rapporterte høyere grad av sosial angst som unge voksne. Det viser at det ikke bare er viktig å ha venner, men også til betydningen av kvaliteten på relasjonen. Noen studier har også vist at relasjoner mellom jevnaldrende kan henge sammen med somatisk sykdom. For eksempel i en nylig studie av Ulset og kolleger (2019), fulgte vi 579 barn over tre år for å finne ut om det var gjensidige sammenhenger mellom barnas popularitet og hvor ofte de ble syke av infeksjoner. Foreldre svarte på spørreskjemaer om barnas infeksjoner (forkjølelse, omgangssyke, influensa, øyebetennelse, halsbetennelse og lungebetennelse), mens barna ble intervjuet om hvem av sine jevnaldrende de oppfattet som populære. Vi fant at barn som ble ansett som populære av jevnaldrende i tidlig barndom, ble rapportert å ha færre infeksjoner året etter. Dette funnet kan indikere at jevnalderrelasjoner spiller en rolle når det gjelder resiliens også mot somatiske tilstander.

Det betyr at støttende sosiale relasjoner, i familien og blant jevnaldrende, kan være særlig viktige beskyttende faktorer som fremmer resiliens hos sårbare barn og unge. Man kan derfor tenke seg at ved å styrke arenaer hvor barn og unge kan etablere gode vennskap kan bidra til god forebygging hos barn og unge i risiko.

Resiliens i skole og barnehage

Forskning har også vist at det er flere forhold ved skole og barnehage som kan fremme resiliens hos barn og unge, også for de som er utsatt for betydelig risiko. Skole og barnehage er sammen med familie og venner en av de sentrale arenaer for barn og unges utviklingsprosesser (Bronfenbrenner & Morris, 2006). Dette er fordi tiden i barnehage og skole strekker seg over mange år og faller sammen med en tid av livet hvor mennesker er spesielt mottagelige for påvirkning av miljøet. I lys av dette må man ta hensyn til at «dosen» av både positive og negative sider ved miljøet blir svært store når de får virke over flere år. Skoler og barnehager er dermed viktige arenaer når det gjelder risiko, resiliens og positiv psykososial utvikling.

Skoler og barnehager kan fremme resiliens på flere måter. Den første måten innebærer at gode skoler og barnehager byr på positive erfaringer som kan veie opp eller kompensere for andre negative erfaringer slik at den samlede risikoen blir mindre for at de negative erfaringene fører til problemer (Masten, 2015). For eksempel der hvor barn og unge lever under negative forhold hjemme, kan en god relasjon med en trygg voksen i skolen eller barnehagen til en viss grad veie opp. Slik som vær og vind tærer på et hus, er lavinntekt og andre typer sosial risiko en av de mest konsistente funnene når det gjelder økning av risiko for både psykiske og somatiske helseplager (Marmot, 2005). En nylig studie som fulgte tyske barn over tid fant at barn fra familier med lav sosioøkonomisk status hadde høyere nivåer av stresshormoner både når de var hjemme og i barnehagen, men at en trygg tilknytning til personalet i barnehagen beskyttet mot denne sammenhengen (Eckstein-Madry, Piskernik, & Ahnert, 2020). En studie som brukte data fra Den Norske Mor, Far og Barn undersøkelsen fulgte over 75 000 barn og deres familier med spørreskjemaer igjennom barnehagetiden, og fant at det å gå i barnehage kan beskytte mot de negative effektene av det å bo i en lavinntektsfamilie på barns utvikling når familienes økonomi endret seg til det verre (Zachrisson & Dearing, 2015). Gode barnehager med trygge voksne så altså ut til å kunne fremme resiliens ved at de veier opp for andre risikofaktorer, og har dermed viktige implikasjoner for hvordan vi tenker om forebygging og helsefremming.

Et positiv miljø i skole og barnehage kan også styrke utvikling av beskyttende egenskaper hos barn og unge som gjør at de blir bedre rustet til å møte motstand og håndtere problemer. Individuelle egenskaper slik som sosial kompetanse, intelligens, problemløsning, selvregulering og mestringstro har ofte blitt funnet å henge sammen med resiliens hos barn og unge (Masten, 2015). Disse psykososiale egenskapene er i sterk utvikling og øker i kompleksitet i barne- og ungdomsårene (von Tetzchner, 2018), og henger sammen med kvaliteter i skole og barnehage (Masten, Herbers, Cutuli, & Lafavor, 2008; Peisner-Feinberg et al., 2001). For eksempel kjennetegnes norske barne­hager med høy kvalitet av strukturelle faktorer slik som at barna tilbringer tid i små grupper snarere enn større grupper, at det er god nok plass, at det ikke er for mange barn per voksen, at det er lite gjennomtrekk i personalet, og at de voksne har høy kompetanse og utdanning (Brandlistuen et al., 2015). Antageligvis legger slike strukturelle faktorer til rette for at de voksne kan involverer seg mer og vise nærhet med hvert enkelt barn på gode måter og legge til rette for planlagt og kreativ lek. Dynamikken i barnegruppa blir også tryggere. Barn som tilbringer tid i slike høykvalitets barnehager utvikler bedre kognitive og sosiale ferdigheter sammenlignet med barn som går i barnehager med lavere kvalitet (NICHD Early Child Care Research Network, 2000). Høy kvalitet i barnehager har dessuten vist seg å være spesielt positivt for sårbare barn (Brandlistuen et al., 2015). Med andre ord kan kvalitet i barnehagen fremme utvikling av beskyttende egenskaper hos de som kanskje trenger det mest.

En annen positiv egenskap ved barnehager og skoler er tiden som barna får tilbringe utendørs og i naturen. I en longitudinellstudie hvor vi fulgte 555 barn i overgangen fra barnehage til skole fant vi at de barna som fikk tilbringe mye tid utendørs i barnehagen gjorde det bedre på kognitive tester og at lærerne opplevde barna som roligere og med bedre konsentrasjon, sammenlignet med de som gikk i barnehager med mindre utetid (Ulset, Vitaro, Brendgen, Bekkhus, & Borge, 2017). I skolesammenheng er det funnet lignende resultater. En studie som brukte satellittbilder for å undersøke sammenhenger mellom grønne områder og kognitiv utvikling fant at barn som gikk på skoler som var omringet av vegetasjon og grønne områder gjorde det bedre på tester av arbeidsminne og kognitiv kontroll (Dadvand et al., 2015).

Men de mer nærliggende faktorer er minst like viktige: Kvalitet i skolen kjennetegnes av god klasseledelse, og at lærerne viser varme og har høye forventninger ovenfor elevene sine (Ann S. Masten et al., 2008). Barn og unge som går på skoler med slike lærere utvikler høyere grad av kognitive og sosiale egenskaper sammenlignet med elever som går på skoler som mangler slike kvaliteter (Doll, LeClair, & Kurien, 2009). I sin tur er gode kognitive ferdigheter en beskyttende faktorer sterkt medvirkende til resiliens. Kvalitet i barnehage og skole kan dermed bidra til å gi barn og unge egenskaper som gjør de mer motstandsdyktige i møte utfordringer, eller veie opp for andre former for risiko.

Skoler og barnehager er et sted som gir trygghet, stabilitet og rutiner når det skjer kriser, enten i familie og nærmiljø eller ved større kriser slik som krig og naturkatastrofer. Skolenes og barnehagenes rolle i å ivareta barn og unge ble spesielt tydelig da de måtte holde stengt da covid-19-pandemien rammet vinteren 2020. Skoler og barnehager er et sterkt symbol på normalitet og hverdag, og når dette falt bort skapte det stress og bekymringer, spesielt hos de som av ulike grunner befant seg i risiko fra før av (Nøkleby, Berg, Muller, & Ames, 2021). Til likhet med en bygning som beskytter mot vær og vind kan skoler og barnehager beskytte mot risiko ved å fremme beskyttende egenskaper hos barnet i utvikling. Kunnskap om hva som fremmer god psykisk og somatisk helse vil derfor være særlig viktig i forebyggende arbeid, fordi det bidrar med tilstedeværelse av beskyttende forhold når krisen rammer. Til likhet med sprinkelsystemet i huset som slår ut når det oppstår brann, har skoler og barnehager en viktig funksjon i å fange opp barn og unge som av ulike grunner trenger hjelp, enten fordi de ikke utvikler seg som forventet eller kanskje lever under skadelige hjemmeforhold.