Det sosiale spedbarnet

Sammendrag

Starten på livet — svangerskap, sped- og småbarnsalder — er en periode preget av særlig rask utvikling. Her legges grunnlaget for ulike utviklingsveier som kan påvirke barnets psykiske helse over lang tid. I denne artikkelen redegjøres det for aspekter ved hjernens tidlige utvikling og hvordan spedbarnet, som et grunnleggende sosialt individ, utvikler seg i samspill med sine omgivelser i de første leveårene. For mange barn og familier er dette en tid full av mye håp og positiv utvikling, mens det for andre kan være en utfordrende periode preget av strev og sårbarhet. I sped- og småbarnsalderen kan utviklingen raskt kan gå i en uheldig retning, samtidig som vi vet vi at det også ligger store muligheter for å rette opp en begynnende skjevutvikling nettopp i denne tiden. For de barna og familiene som strever er det derfor viktig med tidlig innsats, gjerne i form av støtte og hjelp til foreldrene allerede før barnet er født eller i de første sensitive levemåneder og år.

Svangerskap og sped- og småbarnsalder er en tid fylt med mye håp for foreldre og raske endringer hos barna. Det er også en tid preget av sårbarhet. Gjennom fosterlivet og i de første leveårene utvikles hjernen raskt, og i interaksjon med barnets omgivelser legges grunnlaget for barnets videre utvikling. Samtidig med den raske utviklingen av hjernen skjer det store psykologiske endringer når det gjelder hvordan spedbarnet forholder seg til andre. Den generelle kognitive utviklingen skjer også hurtig, og her står evnen til å regulere følelser og atferd samt språkutvikling sentralt. Det er også i spedbarnsalderen at tilknytningsmønsteret til primære omsorgspersoner blir etablert. På alle disse områdene av utviklingen vil barnets samspill med de nære omsorgspersonene være grunnleggende. Man kan si at psykisk helse i sped- og småbarnsalderen handler om barnets mulighet for å utvikle nære og trygge relasjoner, til å oppleve, regulere, og uttrykke et spekter av emosjoner, og til å utforske omgivelsene og lære – alt i en kontekst av familien, nærmiljøet og kulturen (Zero to Three, 2017).

Spedbarnsalderens evolusjon og hjernens utvikling

Når barnet blir født er om lag 100 milliarder nerveceller på plass. Ved fødselen er alle viktige hjernestrukturer ferdig dannet, og isoleringen av hjernens forbindelser (d.e. myeliniseringen) er begynt. Fra siste del av svangerskapet og i løpet av de to første leveårene foregår det en kontinuerlig oppkobling og dannelse av nye forbindelseslinjer (synapser) i hjernen. Samtidig finjusteres oppkoblingen av hjernenettverket gjennom tynning av overflødige synapseforbindelser. Denne beskjæringen av hjerneforbindelser og dannelsen av de nye synapsenettverkene er i stor grad påvirket av ytre stimulering og omsorgen som barnet får.

Det er i hovedsak tre prosesser som driver den tidlige utviklingen av sentralnervesystemet (Greenough og Black, 2013). For det første er det en genetisk drevet prosess som for en stor del (upåvirket av erfaring) bestemmer hvordan hovedstrukturene i hjernen blir dannet; dette finner sted tidlig i svangerskapet. Den andre prosessen består av såkalte erfaringsforventete påvirkninger, altså miljøpåvirkninger som nesten alle barn blir utsatt for og er avhengige av for at utviklingen skal forløpe best mulig, for eksempel anledning til å se menneskelige ansikter, høre menneskestemmer, samt å delta i nære sosiale samspill. Den tredje prosessen er den erfaringsbaserte etableringen av nye nevrale forbindelser. Denne prosessen starter i spedbarnsalder og pågår gjennom hele livet. Da snakker vi om de nerveforbindelsene som dannes på grunnlag av de unike erfaringene som hvert enkelt barn får i samhandling med sitt spesielle miljø, og som gjør at barnet kan lære forskjellige ting, det være seg ulike språk eller spesielle mestringsteknikker. Spedbarnet er biologisk forberedt for å utvikle seg i aktiv interaksjon med omgivelsene. Grupper av nerveceller som ofte eller intenst stimuleres gjennom miljøets innvirkning, blir selektivt forsterket slik at de inngår i hjernenettverket, mens de som ikke stimuleres etter hvert tilbakedannes eller tynnes.

Tidlig utvikling – en transaksjonsprosess

Er omstendighetene godt tilrettelagt før fødsel, vil de fleste barn komme til verden med et stort potensial for positiv sosial utvikling og læring. For å utnytte dette potensialet er barnet avhengig av et psykologisk tilgjengelig og sensitivt omsorgsmiljø som responderer adekvat på barnets signaler og behov — et miljø som er i stand til å tone seg inn i og være i resonans med barnets ulike følelsesmessige tilstander.

For å forstå tidlig utvikling er en transaksjonsforståelse til hjelp. Det innebærer å se den psykologiske utviklingen som en prosess der barnet endres i samhandling med sine omgivelser over tid, samtidig som barnet med sine individuelle karakteristika også påvirker og endrer sine omgivelser. Barnet har en effekt på den voksne gjennom sine medfødte egenskaper, og den voksne forholder seg til barnet med omsorgsatferd betinget av individuelle, sosiale og kulturelle faktorer. Endringer i barnets atferd kan få den voksne til å dreie omsorgen i en annen retning, og omvendt, og forandringer i den voksnes væremåte kan endre barnets atferdstendenser. Ikke alle slike endringer er umiddelbart observerbare. Det er fordi det parallelt finner sted endringer over tid i hvordan omsorgspersonen forstår barnet, og i barnets oppfatning av hvem den voksne er og hvordan hun eller han er forventet å handle. I tillegg til det observerbare samspillet mellom foreldre og barn vil både foreldrenes tidligere relasjonelle erfaringer og de erfaringer barnet gjør i samspillet med foreldrene over tid spille inn og være medvirkende faktorer i de mønstrene som dannes (Sameroff, 2009).

Overgangsperioder i samhandlingen med omsorgsmiljøet

De ulike biososiale atferdsskiftene i de første leveårene faller sammen med faser i utviklingen av relasjon og samspill. I løpet av de første årene deltar et barn i utallige samspills­episoder med sine nærmeste. På godt eller vondt vil samspillsmønsteret med de nære omsorgspersonene spille en viktig rolle for det videre utviklingsforløpet. I den grad foreldrene klarer å få til gode samspillsepisoder og reparere omsorgsatferd som uroer eller skremmer barnet, vil de komme inn i gode sirkler. I motsatt fall vil stadig mangel på reparasjoner lett føre til stress hos barnet og lite synkronisitet i samhandlingen (Tronick og Gianino 1986).

Den viktigste overgangsperioden finner sted i tiden omkring fødselen når barnet må tilpasse seg et liv utenfor livmoren. Denne tilpasningen krever aktivering av mange indre fysiologiske reguleringsmekanismer, men også prosesseringen av ytre stimulering relatert til emosjonsregulering og oppfatningen av sosiale objekter. Fra barnet er nyfødt og gjennom de første levemånedene, er vekslingen mellom forskjellige atferdstilstander et sentralt element i dets liv. Utviklingen av evnen til regulering av atferd og emosjoner starter allerede tidlig i spedbarnsalderen. En av de viktigste oppgavene en omsorgsgiver har i denne tiden er å være sensitiv i å hjelpe barnet til regulering.

Fordi barnet helt fra begynnelsen av er et sosialt individ, vil det reagere positivt eller negativt på foreldrenes stimulering og forsøk på å regulere dets aktiveringsnivå. Allerede fra starten av kan vi se korte stunder med gjensidig sosialt engasjement i form av ansikt-til-ansikt-kontakt og vokale dialoger, men mye av samspillet mellom barnet og omsorgspersonene i denne tiden foregår også gjennom kroppslig kontakt. Vi berører og holder den lille når han eller hun trenger trøst, mat og stell. Mange av foreldrenes initiativ overfor barnet skjer på grunnlag av den atferdstilstanden som barnet befinner seg i på et gitt tidspunkt (søvn, rolig våkenhet, aktiv våkenhet eller gråt), og man kan derfor si at det i like stor grad er barnet som former den voksne som at den voksne former barnet.

I tomånedersalderen skjer det en viktig overgang, og vi ser en blomstring av det sosiale samspillet som nå er dominert av ansikt–til–ansikt-kontakt. I denne perioden er barnet typisk intenst opptatt av ansiktsmimikk, stemmemelodier og berøringsmønstre. Barnet er forberedt på å respondere sosialt, men er også i større grad en selvstendig initiativtaker i samspillet gjennom sosial atferd som øyekontakt, smil og vokaliseringer. Stillface-eksperimentet viser hvor sosialt responsive spedbarn er i denne fasen, og at de reagerer sterkt på brudd i samspillet. Dobbelvideo-eksperimentet er et annet eksperiment som viser hvor sensitive to måneder gamle barn er når samspillet ikke er synkronisert.

I fire- til femmånedersalderen inntrer det et nytt atferdsskifte som henger sammen med barnets økte ferdigheter i forbindelse med øye–hånd-koordinering og finmotorikk. Barnet er ikke lenger så ensidig fascinert av ansikter og stemmer, og samhandlingen er i større grad sentrert om gjenstander og de nære fysiske omgivelsene. Barnets interesse skifter fra å være konsentrert om ansikt–til–ansikt-samspill over til lek med objekter og rytmiske leker med kroppen, slik som det kommer en liten mus, kileleker m.v.

Neste overgang finner sted i seksmånedersalderen når barnet begynner å vise spesifikk tilknytning til foreldrene ved aktivt å utføre atferd som øker sannsynlighet for nærhet, og samtidig begynner å bygge opp forventninger (indre arbeidsmodeller) til hvordan omsorgspersonene vil reagere i tilknytningsrelevante situasjoner når barnet har behov for å få trøst eller trenger støtte i utforskningen av omverdenen. Likevel er samspillsmønsteret mellom barnet og de primære omsorgspersonene også i de første levemånedene annerledes enn det som finner sted når barnet er sammen med mindre nærstående voksne; i den forstand kan vi si at det tidlige mønsteret er en forløper for tilknytning.

Likevel er det først når barnet i andre levehalvår aktivt begynner å søke trøst hos en trygg havn og utforske omgivelsene ut fra en sikker base at vi bruker begrepet tilknytning om barnets relasjon til de primære omsorgspersonene (se artikler om tilknytning).

I ni- til tolvmånedersalderen kommer det som har vært kalt en utviklingspsykologisk «revolusjon»; barnet viser nå kapasitet til å danne felles oppmerksomhet og gjøre sosial referering. Det innebærer evne til felles fokusering om et ytre fokus (f.eks. å følge blikk og en pekende finger) og å kunne ta konsekvensen av andres følelsesuttrykk. Barnet kan nå bruke andres ekspressive, følelsesmessige uttrykk og atferd som handlingsrettende informasjon. Eksperimentet «Den visuelle kløften» illustrerer dette godt (Sorce, 1985). Barna nøler med å krabbe over noe som ser ut som en dyp kløft, men gjør det likevel hvis omsorgspersonen viser et oppmuntrende ansiktsuttrykk. Felles oppmerksomhet dreier seg videre om barnets evne til å etablere felles blikkontakt og gjennom gester, slik som peking, be den voksne om hjelp til å få tak i noe, eller dets ønske om å gjøre henne eller ham oppmerksom på noe. Barnet kan respondere på at den voksne forsøker å etablere felles oppmerksomhet, eller det kan selv initiere felles oppmerksomhet (Mundy og Newell, 2007). At evne til felles oppmerksomhet har prediksjonsverdi er vist av Smith, Fagan og Ulvund (2002) i en studie der denne evnen vurdert ved 13 måneder var relatert til kognitive ferdigheter i åtteårsalderen.

Den siste store overgangen i spedbarnsalderen finner sted i forbindelse med utvikling av et første språk og bruk av symboler i 18–24-månedersalderen. Det skjer i takt med den raske hjerneutviklingen i det andre leveåret. Mening skapes i et fellesskap, ikke av barnet alene, og de gryende evnene til å bruke symboler og språk som hjernemodningen muliggjør er av gjennomgripende betydning (Bruner, 1990). Denne omveltningen markerer på en måte slutten på spedbarnsalderen; den innebærer et kvantesprang i utviklingen og fører til store endringer i barnets opplevelse av omverdenen. Det sosiale samspillet kan nå være preget av genuint samarbeid rundt lek og felles oppgaver, og barnet har nå fått en økt forståelse av at andres ønsker eller erfaringer kan være annerledes enn deres egne (Lizkowski mfl., 2006; Buttelmann mfl., 2009; Senju mfl., 2011).

Foreldrenes intuitive omsorgsatferd

Når barnet kommer til verden, er det genetisk og biologisk sett klart for sosial kontakt; samtidig har de fleste foreldre et omsorgssystem, og med det en beredskap til å være spesielt sensitive overfor babyer og deres omsorgsbehov. De delene av hjernen som automatisk aktiveres hos voksne og foreldre, spesielt når de ser spedbarnets ansikt eller hører barnets lyder, er områder i hjernen som er assosiert med hormonet oxytocin, eller «kjærlighetshormonet». Oxytocin er involvert i omsorgsatferd hos alle pattedyr, og hos mennesket er det spesielt knyttet til følelsen av å danne emosjonelle bånd, empati og tillit. Det produseres i løpet av sekunder når du berører eller holder en baby, eller når mødre ammer barna (Bartels og Zeki, 2004). Oxytocin-nivået forhøyes både hos mødre og fedre etter at de har vært i nær kontakt med babyen.

For de fleste mennesker er omsorgsatferden intuitiv og noe som kommer naturlig når de blir foreldre (Smith, 2014). Intuitiv omsorg er biologisk forberedte atferdsmønstre som går forut for den omsorgsatferden foreldre er seg bevisst at de utfører (Papoušek og Papoušek 2002). I tidlig spedbarnsalder viser intuitiv omsorg seg ofte ved at foreldre er spesielt sensitive overfor barnets uttrykk for ubehag, frykt og interesse. De fleste vil da raskt endre ansiktsmimikk, toneleie eller måte å holde barnet på for å få den lille tilbake til en godt regulert tilstand. For et spedbarn er det viktig å bli sett, trøstet og roet ned når det er oppbrakt, og at de voksne også deler barnets glede over å utforske omverdenen;

slike omsorgshandlinger skjer ofte spontant uten at de voksne rekker å tenke seg om. Foreldres oxytocin-respons letter trolig denne prosessen. Det er sannsynlig at foreldres reflektive fungering, det vil si evne til å tenke omkring og forstå egne og andres atferd som uttrykk for underliggende mentale tilstander, er en viktig faktor i den tidlige relasjonen mellom foreldre og barn, og denne mekanismen kan lett bli forstyrret hvis man bryter inn i omsorgspersonens intuitive forståelse (Fonagy mfl. 2007). Samtidig kan det for noen foreldre være slik at eget strev, som egne vanskelige relasjonelle erfaringer, eller psykiske vansker, kan forstyrre eller komme i veien for en intuitiv sensitiv omsorgsatferd overfor barnet, og i slike tilfeller er det viktig at familien tidlig tilbys omsorgsfull støtte og hjelp.

Hvem har behov for tidlig hjelp?

I våre nordiske velferdsland blir sped- og småbarn og deres familier generelt sett godt ivaretatt. Det er lang foreldrepermisjon og barnehage for de minste. For de fleste familier er det ikke behov for spesielle intervensjoner eller behandling, og de får tilstrekkelig støtte på helsestasjonen eller gjennom andre universelle forebyggende tiltak. Men, når foreldre strever eller barns utvikling faller utenfor det som er normalt forventet, er det svært viktig med tidlig hjelp før skjevutviklingen har kommet for langt. Det kan gjelde barn der det er bekymring for utviklingen på grunn av medfødt eller tidlig ervervet nevrobiologisk sårbarhet (ruseksponering i fosterlivet, prematur fødsel, gjennomgripende utviklingsforstyrrelser, store reguleringsvansker) eller barn som har hatt vanskelige relasjonelle erfaringer og tidlige brudd (foster-, adoptivbarn), med medfølgende tilknytningsvansker (desorganisert tilknytning, tilknytningsforstyrrelse).

Symptomene på at noe er galt vil komme til uttrykk på forskjellige måter på ulike alderstrinn. Hos de yngste barna kan det ofte uttrykkes gjennom vansker med grunnleggende funksjoner som søvn og matinntak, og regulering av atferd og følelser. Det kan også være manglende respons og kontakt med barnet, det viser for eksempel lite glede og vitalitet og mye uro, noe som igjen kan føre til samspillsproblemer og påvirke foreldre-barn relasjonen negativt. Andre ganger er det foreldre som har egne vansker, slik som depresjon og angst, rusproblemer eller traumatiske relasjonelle erfaringer som påvirker deres evne til å gi barnet god nok omsorg.

Vi vet for eksempel at mellom 10 og 15 % av alle mødre har depressive symptomer i forbindelse med svangerskap og fødsel (Eberhard-Gran mfl., 2014). Depressive symptomer i perinatalperioden kan også forekomme hos fedre (Howard mfl., 2014; Underwood mfl. 2017; Skjothaug mfl 2015). Depresjon hos foreldre kan påvirke barns utvikling på mange områder i hele aldersspekteret fra spedbarnstid til ungdomstid (Stein mfl. 2014). Barna kan være i risiko både på grunn av et lite gunstig fostermiljø (Field, 2011; Field mfl. 2006), for tidlig fødsel (Grigoriadis mfl. 2013), eller et lite funksjonelt samspill etter fødsel (Goodman mfl. 2011; Murray og Cooper, 1996). Depresjon hos mødre har også blitt funnet å henge sammen med emosjonelle og atferdsmessige vansker i barne- og ungdomsalder, så som depresjon eller utagerende atferd (Goodman mfl. 2011; Pearson mfl. 2013).

Det er også vist at depressive vansker hos fedre kan henge sammen med vansker i barns utvikling på flere ulike områder (Kvalevaag mfl. 2013; Paulson mfl. 2009; Ramchandani og Psychogiou, 2009). For eksempel viste Liten i Norge-studien at det var en differensiell effekt av depressive symptomer hos foreldre i perinatalperioden da barna var blitt 18 måneder gamle (Fredriksen mfl. 2019). Depressive symptomer hos mødrene hadde en sammenheng med sosioemosjonelle vansker, mens depressive symptomer hos fedre hang sammen med dårligere språkutvikling. Man skal likevel være klar over at det er gjort studier der man har funnet ingen, eller bare små langtidseffekter av foreldres depresjon i perinatalperioden på barnas psykiske helse. Det tyder på at det er viktig å kontrollere for mulige genetiske og andre konfunderede faktorer (Gjerde mfl. 2021).

Uansett vet vi at svangerskap, og sped- og småbarnstid for en del foreldre er en særlig utfordrende og sårbar periode, og det er viktig at både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten er oppmerksomme på dette slik at adekvat hjelp og støtte kan tilbys vordende og nybakte foreldre før problemene vokser seg for store. I noen tilfeller er både barn og foreldre sårbare. Uavhengig av hvordan problemene defineres i sped- og småbarnsfasen, vil de ofte ha en konsekvens for relasjonen mellom foreldre og barn, noe som må avspeiles i tiltakene som settes inn.

Så vidt vi kjenner til finnes det ikke oppdaterte norske tall når det gjelder omfanget av sped- og småbarn som strever med psykiske helseplager. En dansk epidemiologisk studie, The Copenhagen Child Cohort 2000, undersøkte psykiske helseproblemer blant 18 måneder gamle barn i København (Skovgaard mfl., 2007). I undersøkelsen ble psykisk helse vurdert ut fra kriteriene i diagnosesystemet DC: 0-3. Resultatene viste at ca. 16 prosent av barna oppfylte kriteriene for et psykisk helseproblem. Det dreide seg særlig om relasjons- eller samspillsproblemer og vansker med regulering av atferd, følelser, søvn og matinntak (reguleringsvansker). I den norske studien Tidlig Trygg i Trondheim (Wichstrøm mfl. 2012) ble fireåringer undersøkt; omkring 7 prosent av førskolebarna hadde symptomer som var forenlige med en psykisk vanske på undersøkelsestidspunktet. Det vanligste var ADHD, opposisjonell atferdsforstyrrelse og depressive symptomer. Dette er noe lavere tall enn i amerikanske studier, der prevalensen av alvorlige emosjonelle og atferdsmessige vansker blant barn mellom 0 og 5 år har blitt estimert til å ligge mellom 9,5 og 14 prosent (Brauner og Stephens, 2006).

Den norske longitudinelle TOPP-studien (Trivsel og oppvekst i barndom og ungdomstid) viser at man kunne identifisere forstadier til senere psykiske plager allerede fra barna var halvannet år gamle. En fjerdedel av barna med betydelige plager ved 18 måneder hadde fremdeles vansker seks år senere. Problematferd hos 18 måneder gamle barn var primært knyttet til mødrenes symptomnivå, mens virkningen av de fleste andre belastninger var indirekte (dvs. via den virkningen de hadde på mødrenes symptomnivå). I denne studien ble det også funnet en sammenheng mellom problematferd ved 18 måneder og depressive symptomer helt opp i ungdomsalder (Nilsen mfl. 2013).

En studie fra Dunedin i New Zealand er også av interesse. Et utvalg på cirka 1000 individer ble fulgt opp fra tre år og langt opp i voksen alder. Blant annet undersøkte man sammenhengen mellom tidlig reguleringsevne og ulike tilpasninger i voksen alder. Det viste seg at tidlig evne til selvkontroll (evnen til å kunne utsette behovstilfredstillelse, kontrollere impulser og modulere emosjonelle uttrykk) vurdert i småbarnsalder hang sammen med en rekke forhold, slik som fysisk helse, rusavhengighet, personlig økonomi og kriminalitet ved 32-års alder. Det ble framhevet at tidlige intervensjoner som retter seg mot å hjelpe barn med å utvikle god selvkontroll, sannsynligvis er samfunnsøkonomisk lønnsomt (Moffitt mfl., 2011).

Hva virker for hvem?

Det finnes flere programmer og behandlingsmetoder på ulike intervensjonsnivåer for de yngste barna og foreldrene. Slike programmer er lovende når det gjelder å styrke det tidlige samspillet og fremme en god tilknytning mellom barn og foreldre (Barlow mfl., 2016). Likevel finner man ofte små effektstørrelser når intervensjonsprogrammer for sped- og småbarn og foreldre har vært vurdert. Samtidig har det i en del tilfeller vist seg at når man har undersøkt effekten for undergrupper i stedet for å se på hele grupper under ett, så trer det fram et litt annet bilde; derfor kan behandlingstiltak virke godt for noen, men ikke for andre. Det er for eksempel vist at samspillsveiledning gir bedre effekt for irritable barn enn for barn som er mindre sensitive (Klein Velderman mfl. 2006). Det er også vist at mer sårbare barn med mødre som selv har en utrygg tilknytningsstil til partneren, har større effekt av videobasert intervensjon enn barn av mødre som er i mindre risiko (Bakermans-Kranenburg mfl., 2008). I samme retning går en norsk studie som undersøkte effektene av den videobaserte metoden Marte Meo (Høivik mfl. 2015). Det ble påvist en positiv effekt av behandlingen på foreldre–barn-samspillet, men dette gjaldt i særlig grad for foreldre–barn-dyader der mødrene var deprimerte.

Her kan det være interessant å trekke rekke inn hypotesen om differensiell mottage­lighet, det vil si at ulike individer kan være mer eller mindre mottakelige for miljø­påvirkninger (Pluess mfl. 2013; Boyce 2019). I en studie fant man for eksempel at en genetisk markør økte risikoen for å utvikle desorganisert tilknytning, men bare hvis den var kombinert med miljømessig risiko (van Ijzendoorn og Bakermans-­Kranenburg 2006). I en annen undersøkelse ble det funnet en sammenheng mellom et serotonintransporter­gen og desorganisert tilknytning hos barna når sensitiviteten hos mødrene var lav, men ikke når den var høy (Spangler mfl. 2009). Her må vi ta ­forbehold om at det har vært vanskelig å replikere disse resultatene basert på at bestemte kandidat­gener pekes ut, og at det kan være mer sannsynlig at det er flere gener og miljø­forhold som virker inn samtidig. Mer generelt kan man kanskje si at visse arve­anlegg eller temperamentsmessige disposisjoner kan bidra til at noen barn har større risiko for vansker når de er eksponert for uheldige omsorgsbetingelser, men at de samme barna har god prognose når de vokser opp i omsorgsmiljøer som er gode nok (Belsky og Pluess 2009).

Hvorfor er tidlig innsats så viktig?

Det er lett å forstå at det lønner seg menneskelig sett å legge til rette for en god sped- og småbarnstid for å sikre best mulig utviklingsforløp for det enkelte barn og familie. I tillegg vil det lønne seg rent samfunnsøkonomisk, mener nobelprisvinner i økonomi James Heckman (Heckman 2012). Det å legge til rette for en god og trygg tidlig barndom er blant de viktigste investeringene et samfunn kan gjøre. Heckmans forskning viser at det å investere i tiden fra svangerskapet, før barnet blir født, og i de første leveårene (opp til 5 år) gir den største økonomiske avkastningen. Heckman og hans forskergruppe har blant annet studert hjemmebesøksprogrammer som retter seg mot unge førstegangsmødre. Studiene viser til gode resultater på flere områder, særlig ser det ut til å ha gode effekter for gutter, blant annet i form av bedre skoleresultater helt opp til 12-års alder (Heckman mfl. 2017).

Her kan det være av interesse igjen å trekke inn resultater fra Dunedin-studien. I forbindelse med oppfølgingsundersøkelsen ved 38-årsalder ble nasjonale registre koblet sammen med data fra studien for å undersøke mulige sammenhenger mellom barnas tidlige utvikling og forbruk av helse- og sosialtjenester som voksne. Man fant at en undergruppe på 20 % av deltagerne stod for ca. 80 % av de sosiale og helserelaterte problemene samt forekomsten av kriminalitet i utvalget. Da man studerte denne undergruppen nærmere, ble det funnet sterke sammenhenger mellom tidlig risiko og forekomsten av lite gunstige forhold i voksen alder. Blant annet var det å skåre lavt på utviklingsundersøkelsen i treårsalderen en god prediktor for senere i livet å tilhøre denne «høy-kostnadsgruppen». Blant andre risikofaktorer tidlig i livet var lav selvkontroll eller det som kalles dårlig emosjonsregulering, at familien hadde lav sosioøkonomisk status og forekomst av mishandling. Forskerne konkluderer med at det sannsynligvis vil være både menneskelige og store samfunnsøkonomiske besparelser ved å sette inn tiltak overfor denne gruppen og deres foreldre allerede i småbarnsalder (Caspi mfl. 2016).

Avsluttende betraktninger

Perioden fra svangerskapet og gjennom de første leveårene er en tid som byr på mye glede for de fleste foreldre, som bare må undre seg over barnets nysgjerrige utforskning og raske tilpasning til omgivelsene som det er født inn i. Men denne tiden kan også gi grunn til bekymring, ettersom det er en sårbar periode der utviklingen raskt kan ta en uheldig retning. Her legges grunnlaget for ulike utviklingsveier, som igjen kan påvirke barnets psykiske helse over tid. Samtidig representerer denne perioden i livet også en tid med store muligheter for å rette opp en begynnende skjevutvikling. Skal det settes inn tiltak for å hjelpe foreldre og barn, må man starte langt tidligere enn i førskolealder — i mange tilfeller i form av støtte og hjelp til foreldrene allerede før barnet er født eller i de første kritiske levemåneder og år.