Det er gøy å være barn, men kjedelig når foreldrene krangler

Sammendrag

Et betydelig antall norske barn lever i hjem preget av konflikter mellom foreldrene. Barn kan oppleve foreldrekonflikter som skremmende og ubehagelig på kort sikt, og dersom konfliktene er vedvarende, kan det sette barn i fare for skjevutvikling på en rekke områder. For dem som skal hjelpe barn og familier er det derfor viktig å være klar over hvordan foreldrekonflikter kan være skadelig for barn. I dette kapittelet belyser vi temaet med norsk og internasjonal forskning, og vi løfter frem familiesystem­teori og Emotional Security Theory som aktuelle forklaringsmodeller. Vi ser også på hva som kjennetegner konflikter når foreldre går fra hverandre og danner nye familiekonstellasjoner, med steforeldre og særkullsbarn. Det er viktig at foreldre i konflikt får hjelp med å utvikle mer konstruktive måter å samhandle på, slik at de kan bli bedre støttespillere for barna sine.

Anna (15) steller seg før hun skal på skolen. Fra etasjen under hører hun moren kjefte høylytt på faren. Faren svarer irritert, før han smeller igjen døra til arbeidsrommet sitt. Anna kjenner kroppen spenne seg. Når moren etterpå kjører henne til skolen forteller hun om hvor vanskelig og taus faren kan være, spør om ikke Anna er enig. Anna kjenner seg trist og tom i hodet. Hun vet at hun ikke vil klare å konsentrere seg i dag.

Det emosjonelle klimaet i hjemmet er avgjørende for hvordan barn har det med seg selv. I det tenkte eksempelet om Anna er stemningen hjemme preget av en konfliktfylt relasjon mellom foreldrene. Anna er vitne til en konfliktutveksling der mor kjefter på far, og far trekker seg unna. Konflikten påvirker også forholdet Anna har til moren sin, der hun blir gitt en venninnerolle barn vanligvis ikke har. Foreldrenes konflikt får Anna til å føle seg dårlig, og hun får det vanskeligere med å mestre dagen sin. Dersom Anna ofte har slike morgener, kan det utgjøre en stor risiko for hennes emosjonelle og skolefaglige utvikling (Harold & Sellers, 2018). Dette gjelder for et betydelig antall norske barn. Tall fra Ungdata-undersøkelsen viser at 16,2 % av ungdom i Norge kjenner seg «ganske» eller «svært godt» igjen i at det ofte er krangling mellom de voksne i familien (Ungdata, personlig kommunikasjon, 14. mai 2021). I kapittelet presenteres kunnskap fra norsk og internasjonal forskning om foreldrekonflikter. Det er viktig at de som jobber med barn og familier kjenner til når og hvordan foreldrekonflikter kan være skadelig for barn.

Når foreldrekonflikt er skadelig for barn

Konflikter og uenigheter er en normal del av det å være i et parforhold og i en familie (Gottman & Notarius, 2002). Flere trekker frem de positive sidene konflikter kan ha i en familie, som noe som gir livet farge, og som en kilde til innsikt og vekst (se for eksempel Smyth & Moloney, 2019). Man antar heller ikke at følgene av alle typer foreldrekonflikter er negative for barn. Når foreldre diskuterer rolig og med respekt for hverandre, demonstrerer barn trygghet og glede (Cummings et al., 2003). Dette kan betegnes som konstruktive foreldrekonflikter, og det er funnet å kunne fremme barns empati og evne til samarbeid (McCoy et al., 2009). Særlig det at konflikter kommer frem til en løsning er løftet frem som konstruktivt, og som noe barn raskt plukker opp (Cummings et al., 1993). Den positive virkningen konstruktive foreldrekonflikter har på barn, har fått flere til å argumentere for at foreldreintervensjoner vil tjene på å ha et parfokus (Zemp et al., 2016; Harold & Sellers, 2018).

I denne teksten fokuserer vi i hovedsak på det vi vet om når og hvordan foreldrekonflikter er destruktive og skadelige for barn. Der man tidligere antok at foreldrekonflikter først og fremst har skadepotensial om de inneholder verbale eller fysiske voldshandlinger, ser man nå på konflikters alvorlighetsgrad som noe som varierer langs dimensjoner av intensitet, innhold og varighet (Harold & Sellers, 2018). Destruktive konfliktstrategier inkluderer trusler, fornærmelser, verbal og fysisk aggresjon, eller at partene kobler seg av emosjonelt eller går i forsvar (Goeke-Morey et al., 2003). Når barn er vitne til destruktive foreldrekonflikter, kan de blant annet reagere med negative følelser som frykt, tristhet, skyld eller sinne, i tillegg til å skille ut stresshormoner (Rhoades, 2008; Koss et al., 2017). Barn som ofte opplever destruktive foreldre­konflikter, står i fare for skjevutvikling på en rekke områder (Harold & Sellers, 2018). Det er funnet sammenhenger mellom foreldrekonflikt og internaliserende (som angst og depresjon) og eksternaliserende vansker (som atferdsvansker; Cummings & Davies, 2010), kognitive vansker (Grych, et al., 2003), skolefungering (McCoy et al., 2013), søvnvansker (Kelly & El-Sheikh, 2011), svekket sosial kompetanse (Lindsey et al., 2006), og redusert fysisk helse (El-Sheikh et al., 2001). Barn blir heller ikke vant til å oppleve mye konflikt. Forskning viser tvert imot at barns negative reaksjoner gradvis forsterkes av gjentatt eksponering for konflikter mellom foreldrene (Davies et al., 1999; Goeke-Morey et al., 2013). Selv om det er mest forskning på eldre barn og ungdom, ser det ut til at konflikt mellom foreldre påvirker barn gjennom hele utviklingen (Zemp et al., 2016). Sammenhengene beskrevet over finner vi også i studier som følger samme familier over tid, og forskning på adoptivfamilier indikerer at konflikter har konsekvenser utover det som kan forklares av at foreldre og barn deler gener (Harold et al., 2004; Rhoades et al., 2011).

Hvordan foreldrekonflikt er skadelig for barn

Når det nå er veldokumentert at det er en sammenheng mellom foreldrekonflikt og skjevutvikling hos barn, blir spørsmålet hvorfor denne sammenhengen finnes. Man har derfor begynt å undersøke forhold som kan forklare sammenhengen. Det går an å dele denne utforskningen inn i to hovedlinjer: én som vektlegger hvordan barn påvirkes indirekte av at konflikt forstyrrer forhold i familien, og en som vektlegger hvordan barnet selv reagerer på konflikten. Mye av arbeidet innen disse forståelseslinjene er inspirert av henholdsvis familiesystemteori og Emotional Security Theory (EST), som vi i det videre kort vil beskrive nærmere.

Familiesystemteori er en måte å tenke om familien på som vektlegger hvordan familiemedlemmers følelser og behov påvirker hverandre på godt og vondt (Brown, 1999; Cox & Paley, 2003). Man ser på familien som en emosjonell enhet, bygget opp av flere undersystem av dyadiske relasjoner, som foreldre, søsken-søsken og forelder-barn. Sentralt i familiesystemteori er at spenninger i ett undersystem vil forplante seg i resten av familien. Konflikter mellom foreldrene vil slik kunne skade relasjonen mellom forelder og barn, og gjøre foreldre mindre sensitive og støttende overfor barna sine (Krishnakumar & Buehler, 2000). Fenomenet der foreldrekonflikt svekker foreldreatferd kalles «spillover»-hypotesen, hvilket viser til at konsekvensene av konflikten flyter inn i andre undersystemer (Bradford & Barber, 2005). Det finnes etter hvert god empirisk støtte for at spillover-effekter forekommer, og at slike effekter kan forklare deler av sammenhengen mellom foreldrekonflikt og vansker hos barn (Krish­nakumar & Buehler, 2000; Schoppe-Sullivan et al., 2007).

Kanskje den mest dramatiske formen for spillover er når foreldre involverer barnet som tredjepart i konflikten. I familiesystemteori kalles dette ofte for triangulering, og det kan ta ulike former. For eksempel har det blitt funnet at dersom en forelder har en unnvikende stil, og trekker seg tilbake fra konflikter med partneren, er det høyere sannsynlighet for at partneren involverer barnet i et allianseforhold, eller går til barnet for emosjonell støtte (Cox & Paley, 2003; van Dijk et al., 2020). Innledningsvis så vi moren til Anna triangulere henne inn i foreldrekonflikten i bilturen til skolen. Andre har også observert at barnet kan gjøres til syndebukk. For eksempel kan foreldrene investere masse tid og ressurser på å behandle det de ser som en angstlidelse hos barnet, uten å forstå at barnets engstelse egentlig er en reaksjon på konfliktene dem imellom. I verste fall kan barnet bli tilskrevet symptomer som det senere utvikler gjennom en selvoppfyllende profeti (Brown, 1999). I samtlige former for triangulering har foreldrene satt barnet i en uheldig posisjon som kan være skadelig for barnets utvikling på sikt (Buehler & Welsh, 2009). Triangulering og rolleforstyrring har særlig blitt sett på som en risiko dersom foreldre står i vedvarende konflikt etter samlivsbrudd (van Dijk et al., 2020).

En annen implikasjon av familiesystemteori er at foreldresystemet er påvirkelig for stress utenfra. Dette betyr at store livsendringer, økonomisk strev, og vansker hos barnet vil kunne legge press på foreldresystemet. For eksempel er det funnet at et pars konfliktnivå kan øke betydelig i overgangsfaser, som når de blir foreldre, og når barnet blir ungdom (Gottmann & Notarius, 2002; Helland et al., 2017). Studier som følger familier over tid har også funnet støtte for at psykologiske vansker hos barnet fører til økt misnøye og konflikt mellom foreldre, som igjen henger sammen med økte vansker hos barnet (Davies et al., 2016b; Kelly & El-Sheikh, 2011). Slike toveis-prosesser peker på at vansker kan balle på seg i en familie. Samtidig kan virksom hjelp til én del av et familiesystem skape positive ringvirkninger til resten av familien.

Den andre linjen av forståelsesmåter omhandler de direkte følgene av at barnet eksponeres for konflikt. Et hovedpremiss for disse teoriene er at konsekvensene konflikten får for barnet avhenger av meningen barnet tilskriver den (Cummings & Davies, 2002; Grych & Fincham, 1990). For eksempel er The Cognitive-Contextual Framework en modell som vektlegger barnets tolkninger av konflikten som avgjørende for konsekvensene den får (Grych & Fincham, 1990). På denne måten vil barn som opplever seg selv som skyldige i foreldrekonflikten kjenne på mer ubehag enn barn som tilegner årsaken til ytre, forbigående forhold. Her er også barnets opplevelse av trussel og trygghet viktig (Cummings et al., 2012). En sentral teori som har inspirert svært mye forskning på dette området er Emotional Security Theory (EST; Davies & Cummings, 1994).

EST har utgangspunkt i evolusjonsteori, som på samme måte som tilknytningsteori legger vekt på den adaptive nødvendigheten i å få beskyttelse fra farer (Davies & Martin, 2013). Når barn opplever omgivelsene sine som truende, beskriver tilknytnings­teori at et medfødt atferdssystem motiver dem til å søke nærhet til en omsorgsgiver. Barnet utvikler etter hvert en trygghet i tilknytningsrelasjonen basert på forventninger om omsorgsgiverens tilgjengelighet. EST utvider dette trygghetsbegrepet til også å omhandle trygghet i foreldresystemet. Teorien argumenterer for at omsorgsgivere som krangler eller er sinte på hverandre representerer en stor, indirekte trussel for barnet. Det vil være kritisk for barnet om enheten som skal beskytte det blir svakere eller oppløst. Ifølge EST er barn derfor svært sensitive på signaler på konflikt mellom omsorgsgiverne, og vil gjøre det de kan for å avverge den sosiale trusselen foreldrekonflikt utgjør (Davies & Martin, 2013).

Strategiene barn bruker for å gjenvinne en følelse av trygghet i foreldresystemet, kan bli synlige som ganske distinkte reaksjonsmønstre (Maughan & Cicchetti, 2002; Davies et al., 2016a; Koss et al., 2017). For eksempel ble mødre i en studie instruert til å simulere en opphetet diskusjon over telefonen med mannen sin mens barna deres, som var i barnehagealder, hørte på. De fleste barna fremsto trygge, og dersom de viste lettere ubehag vendte de raskt tilbake til leken sin da samtalen var over. Tre andre grupper barn ble identifisert som utrygge: Noen reagerte med intenst ubehag, gråt og kontaktsøking, mens andre inntok en dominant rolle og krevde at moren la på. En siste gruppe prøvde å gjemme seg for konflikten ved for eksempel å flytte seg unna eller fryse i ro (Davies et al., 2016a). Lignende mønstre har også blitt funnet hos ungdom (Koss et al., 2017). De «utrygge» strategiene til barna ville på forskjellige måter kunne avlede forelderen eller skjerme barna fra ubehag, og slik være adaptive på kort sikt. Etter hvert kan imidlertid strategiene gi barnet vansker dersom de blir til vedvarende reaksjonsmønstre. I studien ble det senere funnet at de dominante barna sto i høyere fare for å utvikle eksternaliserende vansker, mens barna som gjemte seg mer sannsynlig utviklet internaliserende vansker. Barna som viste sterkt ubehag og involvering var mer utsatt for begge typer vansker (Davies et al., 2016a). Studien er forenlig med et perspektiv på symptomer som dynamiske strategier for å mestre utviklingsmessige utfordringer, heller enn noe barn «er» eller «har» (Sroufe, 2009; Cummings & Davies, 2002).

Oppsummert gir familiesystemteori og EST komplimenterende perspektiver på hvordan prosesser i barnet og familien blir forstyrret av vedvarende konflikt mellom foreldrene. Teoriene utfyller hverandre, og studier lener seg ofte på begge. Noen ganger gir imidlertid familiesystemteori og EST motstridende prediksjoner. Ifølge EST er for eksempel barn mer sensitive for intenst sinne og fiendtlighet, tegn som gjennom evolusjonen har vært tydelige signaler på trussel, enn en mer generell lav kvalitet på foreldrerelasjonen (Davies & Martin, 2013). En nylig metaanalyse fant imidlertid at lav kvalitet på foreldreforholdet var en like stor risikofaktor som mengden fiendtlig konflikt for utviklingen av vansker hos barn (van Eldik et al., 2020). Forfatterne lente seg på familiesystemteori for å forklare dette, med at en svakere relasjon mellom foreldrene kan gjøre at trianguleringsfenomener lettere oppstår. Dette peker på at feltet fortsatt er forholdsvis ungt, og vi kan forvente oss utvikling i både teori og empiri fremover.

Hva vi vet om konflikt i forskjellige familiestrukturer

I dag bor en fjerdedel av norske barn i en annen familiekonstellasjon enn med to foreldre som bor sammen (Statistisk sentralbyrå, 2020). Kommunikasjonen mellom foreldre som ikke bor sammen, er naturlig nok annerledes enn mellom foreldre som bor sammen. Når foreldre går fra hverandre, vil relasjonene mellom familiemedlemmer (undersystemene) endres, og nye systemer dannes hvis foreldre får nye partnere. I det nye familiesystemet inngår kanskje også særkullsbarn og halvsøsken. Vi kan tenke oss at flere undersystemer innad i familiene fører til mer komplekst samspill og familiedynamikk. Det er også rimelig å tenke at forskjellige familiesystemer medfører ulike kilder til, og mønstre for konflikter, og at barn opplever konflikter på ulike måter avhengig av hvordan familien deres er satt sammen.

I forbindelse med samlivsbrudd er det vanlig med konflikt mellom foreldre. Ofte dreier konfliktene seg på en eller annen måte om barna, men det kan også være konflikter i parforholdet som ligger bak (Rød et al., 2008). I data fra Nord-Amerika og Europa finner vi at mellom 15-67 % av foreldre rapporterer pågående konflikt ett år etter skilsmisse, og at over 10 % også oppgir å stå i konflikt 10 år etter (O’Hara et al., 2019). Tall fra Norge, basert på SSBs undersøkelse om bosted og samvær fra 2012, viser at 32 % av fedre og 33 % av mødre opplevde forholdet til den andre forelderen som konfliktfylt (Wiik et al., 2014). Disse tallene indikerer at mange barn og ungdom blir utsatt for konflikter mellom foreldre i forbindelse med samlivsbrudd og endring i familiestruktur.

Det er rimelig å anta at barna lettere trekkes inn som budbringer eller støttespiller i konflikten når foreldre ikke lenger bor sammen. Dette støttes i en ny studie, som sammenlignet konfliktmønstre på tvers av familieform blant norske familier som nylig har vært i kontakt med et familievernkontor (Helland et al., 2020). Forfatterne skiller mellom ulike familieformer avhengig av om foreldrene bor sammen eller ikke, og i grad av kompleksitet i form av nye partnere og særkullsbarn. Studien viser noen interessante mønstre. Kjernefamiliene hadde hyppigere konflikter enn foreldre som bodde fra hverandre, men de klarte til gjengjeld også oftere å løse konfliktene. Det varierte også hvilke temaer som inngikk i konfliktene og hvorvidt barna ble involvert. Foreldre som bodde fra hverandre, hadde oftere konflikter som omhandlet barna, og de involverte også oftere barna i konfliktene sine.

Studien til Helland et al. (2020) undersøker ikke barnas reaksjoner, men vi vet at det er uheldig når barn trekkes inn i foreldres konflikter (van Dijk et al., 2020). Helland et al. (2020) sin studie viser til hyppigere konflikter mellom samboende foreldre enn foreldre som har flyttet fra hverandre. Nyere funn indikerer at også hyppigheten på konflikter har en negativ påvirkning på barn (van Eldik et al., 2020). Samtidig må vi ta i betraktning at foreldres konfliktløsning også har betydning for i hvilken grad barn påvirkes negativt av foreldrekonflikter (f.eks. El-Sheikh et al., 1996; Harold & Sellers, 2018). Selv om konfliktene er mange, har det betydning i hvilken grad de blir løst.

Helland et al. (2020) undersøkte videre konfliktatferd og konfliktløsning blant foreldre som ikke bor sammen. Enslige foreldre oppga mindre destruktiv konfliktatferd og bedre konfliktløsning, enn foreldre som hadde etablert seg med nye partnere. Der en eller begge foreldrene var reetablerte, var barnet oftere tema for konflikter. Funnene viser at mer komplekse familieformer kan føre med seg større kompleksitet rundt samspill og konflikt. I denne sammenheng er det interessant å se på internasjonal forskning som viser at konflikter som involverer en steforelder, ikke har like negativ påvirkning på barn, som konflikt mellom biologiske foreldre (van Eldik et al. 2020). Kunnskap om hva som kjennetegner konflikter mellom foreldre på tvers av familieform, er viktig for å forstå hvordan familiemønstre preger foreldreskap og barns oppvekst i dag. Dette berører en aktuell debatt om konsekvensene av foreldrekonflikt ved ulike bostedsløsninger (f.eks. Nielsen, 2018; Smyth et al., 2016). Studier har vist at foreldre som praktiserer delt fast bosted samarbeider bedre og har et lavere konfliktnivå enn foreldre som har andre bostedsordninger (f.eks. Ottosen & Stage, 2012; Wiik et al., 2014). Likevel vet vi ikke om det er bostedsordningen i seg selv som fører til bedre foreldresamarbeid og reduserer konflikter (Blaasvær et al., 2017). Kunnskapen er derfor fremdeles mangelfull, og per i dag finnes det ikke et godt nok forskningsgrunnlag til å kunne si hvordan ulike bostedsordninger henger sammen med hvordan foreldrekonflikter utvikler seg over tid.

Avslutningsvis ønsker vi å løfte frem et perspektiv som lett forsvinner i litteraturen om foreldrekonflikter. Barn beskrives ofte som passive «ofre» for foreldrenes konflikt. Dette fanger imidlertid ikke opp hvordan barna også er aktører i egne liv, og gjør valg for å påvirke sin egen og familiens situasjon. Vi henter frem 15 år gamle Anna fra innledningen igjen for å illustrere, basert på Stokkebekk et al. (2019). Anna kjenner trolig på en sterk lojalitet overfor hver av foreldrene. Hun kjemper aktivt for å avstå fra å ta parti. Anna føler det som et personlig ansvar å være nøytral, og når hun opplever å ha tatt parti med enten mor eller far, føler hun seg skyldig. Dersom Anna er heldig, har hun ressurser å lene seg på utenfor familien, og kan søke seg ut til venner og fritidsinteresser for å få støtte og glede. Slik prøver Anna, i likhet med andre barn og unge som lever med vedvarende foreldrekonflikt, å navigere en komplisert situasjon og gjør aktive grep for å ta vare på seg selv og familien. Kunnskapen om barn som Anna og familiene deres, har viktige implikasjoner for den som jobber med barn og familier. Det vil alltid være viktig å spørre barn om omfanget av konflikter i familien, og hvordan de opplever og forholder seg til foreldrekonflikter. Gjennom god og riktig hjelp, kan foreldre utvikle mer konstruktive måter å samhandle på og bli bedre støttespillere for barna sine.