Barna som sviktes dobbelt

Sammendrag

Artikkelen handler om det forpliktende dobbeltsporet for omsorg for nasjonens barn: Barn skal ha det bra fordi de er barn og vårt ufravikelige ansvar, og fordi det tjener hele samfunnet. Forebyggende arbeid ikke er nok, for hjelperne vil ikke alltid makte å gripe inn med hjelp og beskyttelse overfor dem det gjelder mens de enda er barn. Når barn som sviktes trenger hjelp, så må det stå klart et tilgjengelig hjelpeapparat med tilstrekkelig kompetanse og ressurser til å hjelpe. Et barns totale traumehistorie er assosiert med funksjonsnivå og helsekonsekvenser på lang sikt, der hvert traume øker alvorlighetsgraden inn i voksen alder. Fosterliv, tidlige barneår og pubertet er sårbare utviklingsperioder, og stor eller langvarig livsbelastning i disse periodene kan gi varige, negative følger for kroppens stressresponssystem og slik utgjøre en biologisk risikofaktor for framtidige vansker og lidelser. Uavhengig av alder og utviklingsperiode er den mest grunnleggende forutsetningen for barns utvikling, læring og vekst at deres behov trygghet og beskyttelse blir møtt. Traumatiske erfaringer kan videreføres i generasjoner.

Vold, overgrep og alvorlig omsorgssvikt i barndommen medfører betydelig menneskelig lidelse, psykisk og fysisk skade, belastninger for pårørende, samfunnsmessige kostnader og risiko for overføring av senskader fra én generasjon til den neste. Arbeidet for å forebygge og avdekke alvorlig omsorgssvikt og sikre riktig hjelp til dem som trenger det, er følgelig helt avgjørende. Likevel står ikke innsatsen eller hjelpetilbudet i forhold til de konsekvenser og den skade vedvarende traumatisering i barndommen kan føre til. På den måten sviktes barna — ikke bare av sine nærmeste i relasjoner hvor de skulle ha vært trygge — men av apparatet rundt som skulle ha oppdaget dem, beskyttet dem og senere hjulpet dem.

Denne teksten handler om dem. Om barna som sviktes dobbelt.

Innledning

Det viktigste vi gjør som samfunn, er å beskytte våre barn. Det er de som en dag skal utgjøre framtiden, og det er de som skal berede grunnen for kommende generasjoner. Å skape gode oppvekstsvilkår for barn er derfor vårt største menneskelige og moralske ansvar, og den klokeste samfunnsøkonomiske satsingen vi kan gjøre. Vi kan si at det handler om det forpliktende dobbeltsporet for omsorg for nasjonens barn: Barn skal ha det bra fordi de er barn og vårt ufravikelige ansvar, og fordi det tjener hele samfunnet.

Barn i Norge har gode forutsetninger for å vokse opp i trygge og ivaretakende omgivelser. De fleste barn mottar kompetent og kjærlig omsorg i sine hjem, og har tilgang på barnehage, skole, fritidstilbud og helsetjenester. Hver dag legges det ned en enorm innsats blant foreldre, besteforeldre, lærere, trenere, helsesykepleiere, barnehageansatte, assistenter, psykologer, leger, pedagoger og sosionomer – alt for å gi barn den trygghet, hjelp og utviklingsstøtte de trenger.

Vi har i dag svært mye kunnskap om barns utvikling og behov, og om hva som bidrar til å fremme eller svekke barns psykiske helse. Denne kunnskapen gjenspeiles ikke bare i samfunnsstrukturer og tjenestene som ytes overfor barn, men også i lovverket og statens menneskerettslige forpliktelser. Barns rettigheter står sterkt i Norge, noe som er sant både i historisk og internasjonal sammenheng. Vi fikk den første barnevernloven i verden i 1896 (vergerådsloven), verdens første barneombud i 1981 og verdens første barneminister 10 år senere. FNs konvensjon om barns rettigheter (barnekonvensjonen) er inkorporert i norsk lov gjennom menneskerettsloven, og vi er dermed forpliktet til å sikre barns rett til liv og helse, deres rett til skolegang og utvikling, retten til deltakelse og innflytelse, samt retten til omsorg og beskyttelse.

Staten skal – slik vi alle skal – ta vare på de yngste blant oss. En satsing på barns utviklingsbetingelser kommer både barna selv og samfunnet til gode, fordi vi vet at en god oppvekst varer livet ut.

Men det gjør også en dårlig oppvekst. En skadelig barndom kan føre til livslang skade, som i ytterste konsekvens tar liv. Av denne grunn er det helt avgjørende at vi som samfunn gjør alt vi kan for å forebygge, forhindre og avdekke omsorgsbetingelser som vi vet kan påføre barn varige skader. Samtidig må vi erkjenne at forebyggende arbeid ikke er nok, og at vi ikke alltid makter å gripe inn med hjelp og beskyttelse overfor dem det gjelder mens de enda er barn. Vi må derfor sørge for, at skulle dagen komme der barnet som ble sviktet trenger hjelp, så står det klart et tilgjengelig hjelpeapparat med tilstrekkelig kompetanse og ressurser til å hjelpe. Klarer vi ikke dette, risikerer vi at de traumatiserte barna sviktes dobbelt.

Det traumatiserte barnet

En potensielt traumatiserende hendelse kjennetegnes ved at vår egen eller våre nærståendes liv og helse trues. En slik hendelse kan, men behøver ikke, resultere i akutte og langsiktige konsekvenser for den eller dem det gjelder (Helsedirektoratet, 2016). Det er med andre ord ikke gitt at et barn vil bli varig skadelidende dersom det rammes av alvorlige livsbelastninger. Mange forhold spiller inn for hvordan barnet påvirkes, herunder iboende ressurser eller sårbarheter ved barnet, aspekter ved selve hendelsen(e) og hvilken omsorgssituasjon barnet lever under totalt sett. Det som imidlertid er klart, er at et barns totale traumehistorie er assosiert med funksjonsnivå og helsekonsekvenser på lang sikt, der hvert traume øker alvorlighetsgraden inn i voksen alder (Copeland et al., 2018).

De mest skadelige stressbelastningene er de som pågår over tid, som skjer i tidlige leveår, og som påføres barnet i dets omsorgsbase (Braarud & Nordanger, 2011). Slike komplekse traumeerfaringer innbefatter blant annet alvorlig neglekt og gjentatt og vedvarende eksponering for vold og overgrep i hjemmet. Videre forekommer ofte flere ulike former for omsorgssvikt samtidig, med desto større konsekvenser for den psykiske og fysiske helsen (Felitti et al., 1998).

Barns utvikling avhenger av en rekke ulike faktorer, herunder genetisk predisposisjon, påvirkning under svangerskap og fødsel, samt tidlige erfaringer i barnets miljø. Hjernen er bruksavhengig, noe som betyr at den utvikles i takt med hvilken stimulering — eller fravær av stimulering — den utsettes for. Vi omtaler hjernen som «plastisk», noe som betyr at den har en evne til å endre seg som følge av erfaringer og påvirkning fra omgivelsene, men også til å restituere seg etter skade og sykdom (Bjørnæs, 2008). I sped- og småbarnsalder er hjernen særlig plastisk, noe som gjør denne tiden til en spesielt viktig periode for barns liv og utvikling. Dette betyr at alvorlig omsorgssvikt i denne perioden kan få store følger for et barns tidlige utvikling, men det betyr også at barnet kan få sin skjevutvikling korrigert dersom omsorgsbetingelsene bedres og det settes inn riktige hjelpetiltak tidlig. Det er med andre ord håp om bedring når barn fanges opp og får hjelpen de trenger til riktig tid.

Forskning har forsøkt å kartlegge hvorvidt det finnes spesifikke, sensitive perioder i løpet av et barns utvikling der barnet er særlig sårbart i møte med skadelig eksponering, og der risikoen for langvarige konsekvenser er spesielt stor. Slike studier gir imidlertid ikke entydige svar, og det er følgelig vanskelig å konkludere hvordan sammenhengen mellom ulike perioder i barns utvikling og senere psykopatologi er (Dunn et al., 2017). Det er funnet at ungdomstiden representerer en periode med forhøyet risiko for traumatisering, men hvorvidt dette skyldes fysiologiske og nevrale endringsprosesser, eller at risikoen for å utsettes for aversive hendelser er spesielt stor i denne alderen, er vanskelig å fastslå (Cisler & Herringa, 2020). Det finnes likevel holde­punkter for at fosterliv, tidlige barneår og pubertet er sårbare utviklingsperioder, og at stor eller langvarig livsbelastning i disse periodene kan gi varige, negative følger for kroppens stressresponssystem og slik utgjøre en biologisk risikofaktor for framtidige vansker og lidelser (Helgeland & Gjems, 2020). Ytterligere forskning vil sannsynligvis bidra til å bringe mer klarhet i disse sammenhengene, noe som kan gi viktig kunnskap om hvordan forebyggende tiltak bør innrettes og hvordan intervensjoner overfor utsatte barn og unge kan bli mer målrettede.

Uavhengig av alder og utviklingsperiode, vil likevel den aller mest grunnleggende forutsetningen for barns utvikling, læring og vekst, handle om deres behov for trygghet. Barn har en medfødt evne til å søke beskyttelse, trøst og nærhet hos sine nærmeste omsorgsgivere, og er helt avhengige av at omsorgsbasen de fødes inn i evner å svare på disse behovene og tilby tilfredsstillende omsorg. Dessverre er det slik at barna det her er snakk om både mangler den grunnleggende trygghet og beskyttelse de har behov for, samtidig som de påføres skade av mennesker som skulle ha beskyttet dem, i relasjoner hvor de skulle ha vært trygge. For dem er risikoen for svært alvorlige og langvarige helseplager betydelig.

For å hjelpe dem, er det viktig at vi tar innover oss problemets omfang og konsekvenser.

Forekomst av vold, overgrep og omsorgssvikt – og den langvarige tausheten

Det finnes en rekke rapporter og kunnskapsoppsummeringer som dokumenterer utbredelsen av vold og overgrep i barndommen. Ifølge Folkehelseinstituttet vokser om lag 1 av 20 barn opp under forhold preget av vold og barnemishandling, og rundt 1 av 5 har opplevd mindre alvorlig vold fra foreldrene (Aakvaag, Thoresen, Strøm, Myhre & Hjemdal, 2018). Henholdsvis 4 % og 2 % har opplevd å være vitne til grov vold mot mor eller far, begått av den andre forelderen.

Når det gjelder seksuelle overgrep i barndommen, er det i en undersøkelse funnet at i alt 23 % forteller om å ha blitt utsatt for minst én seksuell krenkelse i løpet av oppveksten (Mossige & Stefansen, 2016). Av disse oppgav fem prosent at gjerningspersonen var noen i nær familie og fem prosent at gjerningspersonen var stefar, stemor eller annen slektning.

I et annet utvalg bestående av voksne utsatt for overgrep i barndommen, oppgav 66 % at overgriper bodde i samme husstand (Steine et al., 2016). Den samme studien fant at gjennomsnittsalderen da overgrepene startet, var drøye seks år. Overgrepene pågikk i snitt i hele 10 år. Nesten alle ble utsatt for overgrep fra noen de kjente, i relasjoner der de skulle ha vært trygge. 40 % oppgav at det var foreldrene som utførte overgrepene. De utsatte trengte i snitt 17 år før de klarte å fortelle om overgrepene. Det tok lengre tid jo yngre de var da overgrepene startet, og dersom krenkelsene skjedde i nære relasjoner. Lang latenstid var forbundet med høyere forekomst av posttraumatisk stress, depresjon og angst.

En oppfølgingsstudie fra det samme utvalget, fant at de utsatte i snitt hadde 12,7 grunner for å ikke fortelle om overgrepene til noen (Steine et al., 2017). De hyppigste årsakene, oppgitt av over halvparten av respondentene, var frykt for ikke å bli trodd, skyldfølelse, at man lenge ikke husket eller hadde fortrengt overgrepene, og at man manglet ord og begreper for å fortelle. Hele 45 % oppgav redsel for å få kjeft som en årsak til at de ikke fortalte noen om overgrepene.

At mange ikke forteller om erfaringer med vold og overgrep, er også funnet i UEVO-studien fra 2019 (Hafstad & Augusti, 2019). Den fant videre at kun én av fem av de utsatte hadde vært i kontakt med hjelpeapparatet på grunn av det de hadde erfart. Konklusjonen i rapporten var, som den ofte er, at barn og unge er for dårlig beskyttet mot vold og overgrep.

Konsekvenser av traumatisering i barndommen

For mange år siden, i en av de første sakene jeg påtok meg som sakkyndig i forbindelse med en kvinnes søknad om voldsoffererstatning, leste jeg gjennom all dokumentasjon som dekket livet hennes fra barnehagealder til nåtid. Hun ble beskrevet som en leken, trygg og nysgjerrig unge – med de beste forutsetninger for å utforske verden og finne sin plass i livet. I løpet av barneskolen endret hun brått atferd. Hun ble tilbaketrukken, urolig, redd og sint. Ingen forstod hvorfor, ingen spurte, og ingen satte dette i sammenheng med den ubehagelige sannhet om at bestemor hadde fått ny samboer. Jenten fikk ikke lenger sove alene — trygg i bestemors hjem.

Årene gikk, hun bar på den vonde hemmeligheten alene, og hun ble aldri den samme igjen. Det gjorde inntrykk å vurdere den psykiske skaden hun var blitt påført som «varig og invalidiserende». Hvilket liv ble hun fratatt som følge av denne mannens gjentakende handlinger?

Det svaret vil vi aldri få.

Siden den gang har jeg møtt mange mennesker som har tatt stor skade av det barndommens voksne påførte dem. De er ofte redde, skamfulle, fulle av skyldfølelse, med svekket selvbilde og lav egenverdi. De opplever betydelige fysiske smerter og plager, indre uro, nummenhet og søvnvansker. Mange strever med mareritt og gjenopplevelser – det er som om traumene aldri tar slutt, men vedvarer inni personen og skjer igjen og igjen. De strever i sine relasjoner, klarer ikke stole på andre eller våge seg nært et annet menneske. Andre klarer ikke sette grenser for seg selv fordi de ikke har noen erfaringer med å få sine grenser forstått, respektert eller anerkjent. De har aldri lært – og aldri klart – å beskytte seg selv, og flere har derfor blitt utsatt for nye krenkelser og destruktive relasjoner også senere i livet. Noen har lært at det er det de fortjener – og det tror de på.

Fortsatt bærer de på barnet inni seg. Barnet ingen hjalp.

Sammenhengen mellom traumatiserende hendelser i barndommen og senere psykisk uhelse er godt dokumentert gjennom forskning.

Blant annet er det funnet økt risiko for rusmisbruk, depresjon, selvmordsforsøk, fysisk sykdom for tidlig død, selvskading, angst, isolasjon, svakt selvbilde, en tendens til å oppleve vold og overgrep på nytt i nye relasjoner, flere innleggelser i psykisk helsevern, somatiske plager og svakere fungering som foreldre (se Blindheim, 2012). Det er også funnet sammenheng mellom seksuelt misbruk i barndommen og økt risiko for å oppleve vold og seksuelt misbruk som voksne. Av andre konsekvenser er det funnet negativ innvirkning på skoleprestasjoner og negativ atferd i skolen, langt større risiko for overvekt i voksen alder, utvikling av tidligere pubertet, større risiko for gynekologiske vansker, svakere immunsystem og generelt dårligere fysisk helse, samt risiko for å utsette egne barn for vold, seksuelt misbruk og neglisjering (se Putnam 2004 i Blindheim 2012).

Også forsker Iris Steine (2019) viser til en omfattende mengde studier som dokumenterer at seksuelle overgrep i barndommen ofte gir mangedoblet risiko for posttraumatisk stresslidelse, depresjon, angstlidelser, søvnvansker, lav selvfølelse, problemer med nære relasjoner, rusproblemer, spiseforstyrrelser, psykose, personlighetsforstyrrelser, kroniske smertetilstander, funksjonelle mage- og tarmlidelser, selvmordsforsøk og selvmord. Befolkningsundersøkelser viser også at barn som blir utsatt for seksuelle overgrep, ofte blir utsatt for andre typer mishandling i tillegg (og vice versa), som for eksempel fysisk vold, psykisk vold og omsorgssvikt. Senskadene blir mer alvorlige og komplekse jo flere former for mishandling og traumatiske hendelser man ble utsatt for. Dette er blant annet funnet når det gjelder risikoen for psykiske lidelser, somatiske lidelser, og for flere ledende dødsårsaker blant voksne, som hjerteinfarkt, angina pectoris og kreft.

Konsekvensene ved disse skadelige barndomserfaringene er med andre ord godt kjent.

Likevel møter vi voksne som har forsøkt å få hjelp for sine plager og lidelser, men som har møtt et behandlingsapparat uten tilstrekkelig tid, erkjennelse eller kompetanse til å hjelpe dem.

Heller ikke som voksen, får barnet i dem hjelp.

Traumet fortsetter inni personen

Konsekvensene ved tidlige barndomstraumer kan også overføres til neste generasjon. En nylig publisert studie fant at senskader etter traumatiske erfaringer i barndommen kan overføres fra én generasjon til den neste gjennom økte stresshormon i svangerskapet (Steine et al., 2020). Dette ble kun funnet blant gravide som hadde opplevd seksuelle overgrep, fysisk vold eller familievold i egen barndom, ikke blant gravide som hadde opplevd andre former for kriser og katastrofer. Slike økte nivå av stresshormon kan påvirke mors helse og barnets utvikling, og funnene tydeliggjør således hvilke vidtrekkende konsekvenser traumatiske erfaringer kan få – også for neste generasjon.

Også som klinisk psykolog og barnefaglig sakkyndig, har jeg sett hvordan vonde barndomserfaringer fortsetter å prege et menneske langt inn i voksenlivet. Dette gjør at mange strever med å være en trygg og kompetent voksenperson når de selv har blitt foreldre. Noen bærer på dissosierte deler av seg selv fra egen barndom, som trigges i her-og-nå-situasjonen og står i veien for evnen til å innta voksenperspektivet i samhandlingen med eget barn. Andre har tatt så stor skade av det barndommen påførte dem da de selv vokste opp, at de ikke makter å ta vare på andre enn seg selv, og knapt nok det. Enkelte opplever at det først er når de fikk egne barn at de klarte å forstå og ta innover seg hva de ble utsatt for – og hva de ikke fikk – da de selv var barn. Dette kan føre til en stor sorg og smertefulle erkjennelser, som i sin tur kan svekke deres foreldrefungering og evne til å gi god nok omsorg til egne barn. Det er tragisk for både barna og foreldrene, og et nådeløst vitnesbyrd om den altomfattende lidelsen skadelige barndomserfaringer kan føre til.

De fleste foreldre vil gjøre alt de kan for å gi sine barn gode liv, og de aller fleste lykkes også med dette. Å være traumatisert eller bære på vonde barndomserfaringer som voksen, er selvsagt ikke ensbetydende med at de senere vil utøve en omsorg med vesentlige mangler eller svekkelser.

Likevel må vi ta innover oss at en skadelig barndom kan gå i arv. Å beskytte barn handler derfor også om å gi deres foreldre riktig hjelp til riktig tid. Eller som en liten gutt på seks år sa til meg da han protesterte på mitt utsagn om at voksnes viktigste oppgave er å ta vare på barn:

«Noen må passe på foreldrene. Hvis ikke er det ingen igjen til å passe på barna.»

Å fange opp foreldre i risiko og tilby tilstrekkelig oppfølging og støtte til foreldre i løpet av svangerskapet og etter fødsel, er med andre ord en viktig investering i kommende generasjoners oppvekstbetingelser. Tilgjengelige lavterskeltjenester og hjelpetiltak inn i hjemmet får en svært viktig rolle her. Ikke minst må vi sørge for at både barn og voksne som trenger behandling som følge av kronisk traumatisering og alvorlige følger av egen barndom, faktisk får hjelpen de trenger. Det er dessverre ikke gitt i dagens behandlingsapparat.

Hjelp som ikke hjelper

Som det ovennevnte viser, risikerer volds- og overgrepsutsatte barn å måtte bære konsekvensene av dette gjennom hele livet. De mister år med glede, trygghet og livsutfoldelse, og lever med omfattende fysisk og psykisk smerte. Noen har kanskje prøvd å fortelle – men ikke blitt forstått, tatt på alvor eller trodd. I stedet blir de møtt med utredninger, medisinering, bagatellisering eller hjelp som ikke hjelper. Andre klarte ikke si noe fordi de ikke forstår at det de ble utsatt for var galt og ulovlig, eller fordi de ble truet til taushet. Noen prøver å skjule seg selv og sin indre smerte på grunn av skam og skyld, og isolerer seg fra andre for å ikke bli «avslørt». De makter ikke å ta innover seg det som har skjedd, og i kampen for å overleve den indre smerten, henfaller mange til selvskading, rus, overspising, sulting eller følelsesmessig avstenging (Blindheim, Djup & Straume, 2020).

Noen klarer å holde det vonde på avstand i mange år, og lever tilsynelatende vanlige liv ved å fokusere på dagliglivets oppgaver, holde seg i konstant aktivitet og ikke erkjenne eller virkeliggjøre sine traumatiske opplevelser. Til slutt, når angsten, de vonde minnene og kaoset presser seg på og det vonde ikke lenger kan skyves bort, blir skadene synlige for dem selv og omgivelsene.

Andre mister håpet om at livet en dag vil bli godt å leve, og at fremtiden en gang vil tilhøre dem. Den emosjonelle smerten blir umulig å bære. De avslutter livet og etterlater pårørende i bunnløs sorg.

Dette er virkeligheten. Og den er rundt oss.

Noen av disse menneskene søker til slutt profesjonell hjelp, men risikerer å bli møtt med manglende forståelse for sine omfattende vansker og hva de har erfart. De risikerer å bli møtt av et behandlingsapparat som verken har ressurser, kompetanse eller tid til å hjelpe dem. Deler av psykisk helsevern ser ut til å ikke erkjenne hvor mye hjelp som faktisk kreves. Omfattende skader trenger omfattende og ofte langvarig hjelp, og korttidsterapi kan i verste fall føre til forverring fordi pasienten eksponeres for intens smerte i for sterk grad og for fort, eller fordi behandlingen avsluttes for tidlig (Blindheim, Djup & Straume, 2020).

Det er derfor viktig at myndigheter, helsevesen og utdanningsinstitusjoner tar innover seg at de sviktede barna en dag blir voksne og trenger kompetent og tilgjengelig hjelp. Utdanningsinstitusjonene må sikre nødvendig opplæring slik at kommende behandlere er forberedt på den virkeligheten som vil møte dem når de trer inn i klinisk praksis. Videre må det tilrettelegges for at behandlere får den erfaring, veiledning og faglig oppdatering som trengs for å over tid erverve tilstrekkelig kompetanse til å behandle pasientene det er snakk om. Ikke minst må det satses på en helsetjeneste med tilstrekkelig kapasitet, ressurser og kompetanse til å hjelpe. Dersom vi feiler i vårt ansvar for å beskytte barn, må vi ikke også feile i vårt ansvar for å sikre behandling og rehabilitering til dem som senere trenger hjelp.

Resiliens og håp om bedring

Omsorgssvikt og vedvarende traumatisering i barndommen kan få svært store konsekvenser for de utsattes liv og helse. Det er likevel viktig å understreke at den omfattende skade som her er presentert, ikke vil gjelde for alle som utsettes for dette. Alvorlige vansker i barndommen mørklegger ikke nødvendigvis framtiden. Det finnes mange eksempler på hvordan mennesker klarer seg bra og lever gode liv, til tross for den risiko og belastning livet har påført dem.

Fra midten av 1950-årene har det vært et økende fokus på resiliens, noe som gjør at vi i dag ikke bare har kunnskap om hva som fører til negative konsekvenser, men også om hva som gjør at noen klarer seg bra selv om de har blitt utsatt for aversive erfaringer (Bekkhus, 2012). Denne kunnskapen er viktig fordi den øker vår forståelse for hva som kan være med på å forebygge senskade og hvilke tiltak som bør prioriteres for å gi riktig hjelp til riktig tid. Forskning har identifisert en rekke ulike resiliens-­faktorer som spiller inn for hvordan en person påvirkes av potensielle traumer (Agaibi & Wilson, 2005). Disse faktorene omhandler både egenskaper ved individet selv og ulike forhold i omgivelsene og barnets miljø. Viktigere enn de iboende egenskapene ved barnet, er relasjonene til andre mennesker (Bekkhus, 2012) og hvilken støtte omgivelsene klarer å tilby (Ungar, 2013).

Dette gir håp til både utsatte og det profesjonelle og personlige støtteapparatet som rammer inn barns oppvekst. Gjennom relasjonene og miljøet vi tilbyr barn, kan vi styrke utviklingen av resiliens og motvirke potensielle senskader.

Videre er det viktig å huske på at det også i etterkant av traumatiserende hendelser er mulig å oppleve økt personlig styrke, bedre relasjoner til andre mennesker, nye prioriteringer i livet, en ny og dypere mening i livet eller en økt åndelig bevissthet (Hafstad & Siqveland, 2008). Selv om det er en dyrekjøpt erfaring, er det mulig for mange å hente ut pågangsmot og nye perspektiv som setter dem i stand til å ha det godt i livet og kjempe for det som er viktig for dem.

Vi må derfor aldri miste troen på eller håpet om at barn som utsettes for krenkelser og omsorgssvikt kan få gode liv. Det er mulig å finne fotfeste igjen. Noen forteller om «den ene» som stilte opp, og som representerte trygghet og kjærlighet. De forteller om arenaer i livet hvor de kunne oppleve mestring, tilhørighet og verdi, selv om det også fantes en annen virkelighet som andre ikke så. De forteller om intens emosjonell smerte, og om hvordan de sakte, men sikkert fant en vei tilbake til seg selv.

Vissheten om at det finnes store muligheter for både forebygging og psykososial rehabilitering på de arenaer hvor barn lever sine liv, må vi bære med oss i vårt arbeid og i måten samfunnet innrettes på. Barnehager, skoler og fritidstilbud har en svært viktig rolle i så henseende. Videre er det mye kunnskap i våre helsetjenester, både når det gjelder traumebehandling og familierettede intervensjoner. Det er mulig å få det bedre.

Men ansvaret for å sikre nødvendig hjelp til barn som er utsatt for krenkelser og svik der de skulle ha opplevd kjærlighet og omsorg, må ikke skyves over på de utsatte selv.

Ansvaret for å forebygge, avdekke og forhindre vold og overgrep ligger hos oss alle, i alle tjenester, på alle nivå, og på alle de arenaer hvor barn lever livene sine. Dette innebærer et stort ansvar, men gir også store muligheter for å gi hjelp og sikre bedre vekstbetingelser. De mulighetene må vi gripe.