Dette kapittelet handler om en gruppe ungdommer i en spesielt sårbar situasjon, som øker risikoen for psykiske plager. De betegnes som «enslige mindreårige asylsøkere», EMA, fordi de har kommet til Norge som asylsøkere før de fylte 18 år, uten følge av voksne omsorgspersoner. Vi retter søkelyset mot ungdommer som har fått asylsøknadene sin innvilget, og oppnådd flyktningstatus og opphold i Norge, og derfor omtales som enslige mindreårige flyktninger, EMF. Nå står de overfor en ny krevende fase i flukt-prosessen, nemlig overgangen fra opphold i asylmottak til bosetting i kommunene. Målsettingen er å bidra med kunnskap som kan gjøre denne overgangen mer forutsigbar for, og fremme mestring blant EMF.
Enslige Mindreårige Asylsøkere og Flyktninger
Enslige mindreårige asylsøkere (EMF) skal håndtere etableringen i kommunen de er tildelt, uten støtte fra nære omsorgspersoner. Dette skjer i en fase av livet da de også må løse en rekke vanlige sosiale, kognitive og emosjonelle utviklingsoppgaver, for å bli selvstendige individer som kan vare på seg selv. Tenårene innebærer en økt risiko for å oppleve psykiske plager og lidelser, som angst og depresjon og ulike typer atferdsforstyrrelser. Vennenettverkene får større betydning, og relasjoner til jevnaldrende blir dypere og mer komplekse, samtidig som forholdet til foreldre, andre foresatte og voksne også endrer karakter. Skolearbeidet stiller større krav til abstrakt tenking. I tenårene gjennomgår de fleste ungdommer en intens utforskning av hvem de er og vil være, som skal hjelpe dem å utvikle en sammenhengende og enhetlig opplevelse av identiteten sin, der opplevelsen av hvem man er, forblir stabil i over tid og i ulike situasjoner, uavhengig av hvem man er sammen med.
Disse vanlige utviklingsoppgavene og mentale endringene må EMF-ungdommene løse når de står overfor enda en stor overgang i livene sine: bosetting i en ny flerkulturell kontekst, hvor de skal forholde seg på nye måter til sin egen etnisk-kulturelle bakgrunn og samtidig lære å forstå en ny kultur (akkulturasjon). I dette kapittelet fokuserer vi på to forhold som er avgjørende i denne perioden for at EMF kan nå sine ambisjoner om et godt liv i Norge: Helse og helsetjenester og mulighetene til å etablere nære relasjoner til voksne og jevnaldrende.
Forskning viser at EMA og EMF er en heterogen gruppe med betydelig variasjon i bakgrunn, sosiale nettverk, kompetanse, alder og traumatiske erfaringer. Men de har til felles en sterk motivasjon for å lykkes i landet de har kommet til, og fokus i omsorgen for dem bør rettes mot deres ressurser, styrker og utviklingspotensial. Målsettingen med kapittelet er:
- å beskrive utfordringer og muligheter ungdommene møter når det gjelder å håndtere helseplagene sine, og etablere nye støttende relasjoner til voksne og jevnaldrende ved overgangen til bosetting i kommunene og starten på sitt nye liv i Norge
- å foreslå tiltak som kan redusere belastningene og øke livskvaliteten i denne viktige fasen, med bakgrunn i erfaringene til Mehak og Sinthu, tidligere EMF-ungdommer som er rådgivere til forskningsprosjektet vårt «Mestring i mottak og kommuner», og medforfattere til dette kapittelet.
Psykiske Helseplager
For EMA, som for flyktninger flest, innebærer tiden før avreise og på flukt fra hjemlandet, ofte med midlertidige opphold i flyktningeleirer eller andre steder underveis, traumatiske og stressende hendelser, som kan gi næring til psykiske plager og lidelser. Nesten alle barna har vært utsatt for minst én traumatisk hendelse, men det store flertallet av dem rapporterer at de har opplevd akkumulerte krigs- og katastroferelaterte traumer. I en norsk studie oppgir ungdommene å ha opplevd i gjennomsnitt 12 av 21 mulige krigs- og katastroferelaterte traumatiske hendelser (Solhaug m.fl. submitted).
Andel ungdommer som har vært utsatt for traumatiske opplevelser som er vanlige blant EMA:
- 74 %: væpnet kamp (skyting, flyangrep, bombe-eksplosjoner eller liknende) på nært hold
- 85 %: blitt slått, sparket, skutt på, eller på andre måter fysisk skadet
- 65 %: skilt fra familien mot sin vilje (av ukjente personer, politiet, soldater, pga. flukt fra hjemlandet e.l.)
- 40 %: huset de bodde i hadde blitt angrepet av militære eller bombet
- 34 %: skolen de gikk på ble bombet
- 89 %: at de under flukten til Norge hadde vært livredde mange ganger
Tiden barna og ungdommene tilbringer i omsorgssentre og asylmottak medfører nye stressorer, særlig knyttet til usikkerhet omkring resultatet av asylsøknaden.
Forskning fra Norge viser at 21 % av asylsøkende barn hadde klinisk relevant depresjon, 33 % klinisk relevant angstplager, og hele 63 % rapporterte klinisk relevante symptomer på post-traumatisk stress (PTSD). Lengden på opphold i mottak og avslag på asylsøknaden er forbundet med betydelig økning i psykiske plager.
På gruppenivå er forekomsten av plagene stabil over tid, men det er betydelige individuelle variasjoner, noe som indikerer at den enkelte ungdom opplever store svingninger i nivået av psykiske plager. I en studie av EMF-ungdommer som hadde fått opphold og var bosatt i Norge, rapporterte 42 % at de enten hadde stabilt høyt eller økende nivå av depresjon over en tre-års periode. Til tross for at ungdommene sliter med mye psykiske plager, opplever mange god livskvalitet, på nivå med andre ungdommer både med og uten innvandrerbakgrunn.
Tiltakskjede
Basert på forekomst og stabilitet i symptomer på PTSD blant EMA og EMF, anbefaler vi en tiltakskjede for psykisk helsehjelp til barn og unge med fluktbakgrunn, med utgangspunkt i traumefokusert omsorg som universalt tiltak til alle barna og ungdommene. Dette er imidlertid ikke nok til å redusere PTSD-symptomer blant de som sliter, og som ikke kommer til i barne- og ungdomspsykiatrien (BUP). Det kan være at de ikke er kvalifisert for slik behandling, at ungdommene selv ikke ønsker det, eller fordi henvisninger fra EMA og EMF blir avslått i BUP som opplever at ungdommenes situasjon er for ustabil til at de kan nyttiggjøre seg behandling.
Forskning har vist at traumefokuserte gruppeintervensjoner, som Teaching Recovery Techniques, TRT, kan redusere nivå av PTSD-symptomer blant EMA og EMF, og øke livskvaliteten deres. Det er også mer akseptabelt for ungdommene å delta i slike mestringskurs, enn å henvises til BUP. Slike selekterte gruppeintervensjoner bør derfor tilbys barn og unge som lider av mye traumerelaterte psykiske plager. Mehak, som deltok i et TRT-kurs etter å ha vært bosatt i flere år, anbefaler at TRT tilbys EMF-ungdommer så tidlig som mulig etter bosettingen. Som et siste ledd i kjeden kan individualterapi i spesialisthelsetjenesten tilbys til barn og unge med mer komplisert symptombilde.
Nye Relasjoner
En av de grunnleggende utviklingsoppgavene ungdommer står overfor, er å etablere nye, stabile voksenrelasjoner utenom familien. Forskning viser at ungdommene er forsiktige med å etablere slike relasjoner under asylsøknads-behandlingen, fordi de er engstelige for at noe de sier eller gjør kan spolere mulighetene til å få opphold.
Når ungdommene har fått innvilget asyl, kommer den store lettelsen, og gleden over endelig å kunne se framover og begynne å planlegge livet sitt. Mange er helt uforberedt på at overgangen til hverdagen i kommunene der de har fått opphold, er forbundet med store forandringer og nye utfordringer. De blir tildelt ny kontaktperson i kommunen, de skal etablere nye vennskap i og utenfor bokollektivet, og det skal gjøres valg om utdanningsforløp. Nå som hele tilværelsen ikke lengre dreier seg om hvorvidt man får opphold, senkes gjerne skuldrene, og mange opplever at plager med angst, depresjon og PTSD blir sterkere og vanskeligere å undertrykke. Det er ikke rart at ungdommene i denne perioden er svært slitne. De føler seg ensomme fordi de må klare alt alene, og savnet etter nære, støttende og omsorgsfulle voksenpersoner er stort.
For å ruste EMF til denne overgangen, er to ting av stor betydning, ifølge Mehak og Sinthu: For det første må de få anledning til å bli kjent med personen som skal være kontaktpersonen deres på det nye bostedet. De må treffes og ha kontakt med hverandre ikke bare én gang, men mange ganger før flyttingen. Kontaktpersonen er ungdommenes viktigste voksenperson. Som profesjonell omsorgsperson har vedkommende mange oppgaver i å støtte ungdommenes utvikling og tilpasning, som det normalt er foreldrene som tar seg av, som f.eks. å veilede dem i forhold til skole, økonomi og helse. For ungdommene kan et positivt forhold til kontaktpersonen før de flytter, gjøre at de føler seg tryggere og mindre alene i overgangsfasen. For det andre må ungdommene forberedes godt på hva som venter dem i kommunen. Sammen med kontaktpersonene i asylmottaket og kommunen, bør de diskutere hvordan den enkelte kan håndtere vanlige utfordringer f.eks. knyttet til rutiner og samvær i bokollektivet, helse, skole-situasjonen og hvordan de kan etablere nye venne- og voksenkontakter. Hensikten med denne realitetsorienteringen er at ungdommene utvikler mestringsstrategier som gjør dem bedre rustet til å møte den nye hverdagen.
Bofellesskapet og voksenrelasjoner
Tidligere forskning har vist at EMF kan, og vil, være selvstendige. Men samtidig gir mange også uttrykk for at de savner voksne som kan ta vare på dem, hjelpe dem med råd, økonomi og andre praktiske ting, slik at de kan slappe litt av på alt ansvaret de bærer alene. Selv om mange opplever god støtte fra familien i hjemlandet, savner de stabile, nære relasjoner til voksne i lokalmiljøet. En nyere undersøkelse blant EMF viser at mange ungdommer har positive, støttende forhold til minst én voksenperson, men at det er store variasjoner i hvordan de opplever relasjonene til sine kontaktpersoner og andre voksne de omgås. Det er ikke alltid ungdommenes behov for å bli ivaretatt og forstått, og for praktisk hjelp og emosjonell støtte blir ivaretatt.
I bofelleskapene har de ansatte vaktordninger, og ungdommene har mange voksne å forholde seg til. Til tider kan de voksne oppleves som at de «bare sitter på kontoret», og er mer opptatt av å passe på at alle reglene som gjelder i kollektivet overholdes, enn av ungdommenes behov for omsorg. Det er viktig at EMF får opplever bokollektivet som hjemmet sitt, og ikke som en institusjon:
Voksenkontakter i nærmiljøet
Noen ungdommer kan oppleve mye utskiftning av personalet i bokollektivene og av kontaktpersoner, som kan være en barriere for at ungdommene vil knytte seg til dem. Dessuten har disse relasjonene en avslutningsdato: Når ungdommene når myndighetsalder, 18 år, fases kommunenes tiltak, som f.eks. opphold i bokollektiv, ut. Akkurat som de fleste andre ungdommer i Norge ser frem til attenårsdagen med glede og forventning, er det også en del EMF som gleder seg til denne dagen, og til å føle seg fri og selvstendig. Men mange gruer seg til at tiltakene skal opphøre, og er redde for at de ikke vil klare å håndtere økonomi, ensomhet, behov for hjelp og støtte, alene. De savner kontinuiteten i omsorgsituasjonen som andre ungdommer har, selv om de flytter hjemmefra. Vi har derfor tidligere påpekt at det er en viktig oppgave for offentlig ansatte omsorgspersoner å starte prosessen med å overflødig-gjøre seg selv som ungdommenes tilknytningspersoner på et tidlig tidspunkt. De bør benytte den fortroligheten de har fra ungdommene til å bistå dem med å etablere kontakter med voksenpersoner i lokalmiljøet som kan bli deres trygge base, der stabilitet og kontinuitet i relasjonen kan opprettholdes også etter at kontakten med det offentlige fases ut. Sinthu og Mehak understreker at dette er et svært viktig tiltak, som vil gjøre det lettere å lære om den norske kulturen, og gjøre seg kjent med og integreres i lokalmiljøet.
Skolen: Lærer- og vennerelasjoner
En annen betydningsfullt utviklingsoppgave i ungdomsårene, er å etablere mer omfattende og dypere relasjoner til jevnaldrende. For ungdommer med kort botid i Norge, er skolen en spesielt viktig arena for sosial omgang med jevnaldrende, og kanskje første anledning de har til stabil omgang med norske ungdommer, med og uten innvandrerbakgrunn. Men det er både strukturelle og individuelle utfordringer som kan gjøre det vanskelig å lykkes med denne sosiale integreringen. De fleste EMF har store hull i grunnskoleopplæringen pga. uroligheter og krig i hjemlandet og tiden de har vært på flukt. Bosettingskommunene og fylkeskommunene samarbeider om å tilby den opplæringen elevene trenger for å lære norsk og tette kunnskapshullene, slik at de kan gå over i et ordinært opplæringstilbud. Disse forberedende tiltakene innebærer at EMF gjerne er 2 – 3 år eldre enn medelevene når de begynner å følge ordinær undervisning, noe som vanskeliggjør sosial omgang mellom dem. EMF føler seg ofte voksnere og mer erfarne enn de andre elevene.
En annen faktor som kan påvirke forholdet mellom EMF og de nye klassekameratene, er at sistnevnte ikke har god informasjon om EMF, hvem de er, hvorfor de er her, og hva de kommer fra.
På samme måte som EMF må forberedes godt på hva som venter dem når de begynner på skolen i bostedskommunen før de flytter, må elevene i klassen og på skolen være bedre forberedt på hva det vil si å legge ut på flukt alene når man er mindreårig.
Mehak peker på at selv om hun gledet seg stort til å begynne i vanlig skole i kommunen sin, «alt blir så bra, jeg skal gå på skolen, livet har startet», så ble realiteten helt annerledes. Erfaringene hennes er ikke unike. Ungdommene er i en sårbar fase, og deres norskspråklige kompetanse er enda ikke så bra. Det kan lett føre til misforståelser og konflikter. At medelevene ikke har kunnskap om bakgrunnen til EMF, kan gi negative utslag på oppførselen deres og samhandlingen med den nye eleven som f.eks. mobbing og ekskludering.
Mehak forteller at det kan være vanskelig å be lærerne om hjelp til det som skjer sosialt, fordi man ikke vet hvordan de ville reagere. De vonde og dramatiske opplevelsene EMF bærer med seg fra fortiden, gjør at det kan være vanskelig å vurdere hvilke problemer som er store nok til at man kan be om hjelp til dem. Problemene de har på skolen, kan virke veldig små i forhold til minnene om store traumatiske erfaringene de bærer med seg. I tillegg kan mange streve med å finne en balanse mellom behovet for hjelp, støtte og omsorg, og kravene de har til seg selv om å klare alt på egen hånd.
Med utgangspunkt i disse erfaringene, er et av poengene som går igjen i Mehak og Sinthu sine råd, at de voksne må komme til ungdommene. De voksne må ta kontakt med ungdommene først, og bruke tid på å bygge opp et tillitsforhold. På sikt kan dette bidra til at ungdommene føler seg trygge nok til å oppsøke dem hvis de har behov for hjelp og støtte, eller bare ønsker en prat. Dette rådet gjelder alle voksne ungdommene er avhengige av: de profesjonelle omsorgspersonene, skolens helsesykepleier («det holder ikke å komme på besøk i klassen og presentere seg, og så si til oss at det er bare å komme til kontoret deres dersom vi ønsker en prat»), og lærerne. De voksne må kontakte ungdommene og vise at de er interessert i dem. Mehak og Sinthu sine erfaringer gjenspeiler resultater fra forskningen vår som viser at mange ungdommer er svært skeptiske til å prate om personlige ting med voksenpersonene de har kontakt med.
Konklusjon
Overgangen fra asylmottak til kommunal bosetting sammenfaller i alder for de fleste EMF med en periode der de må finne gode løsninger på mange nye sosiale, kognitive og emosjonelle utviklingsoppgaver. Det er derfor viktig at tiltakene som de lokale tjenestene tilbyr ungdommene for å fremme positive utviklingsforløp mot god livskvalitet og integrering inn i storsamfunnet, er godt forankret i kunnskap fra utviklingspsykologi, akkulturasjonspsykologi og psykisk helse. Kunnskap fra utviklingspsykologi og –psykiatri viser at ungdom som er midt oppi en så kompleks utviklingsfase trenger et godt støtteapparat som samarbeider på tvers av sektorer for å mestre overgangen til nye faser. I dette kapittelet har vi diskutert hvordan forholdene kan legges til rette for å skape en forutsigbar og trygg kontekst for EMF i denne viktige fasen. Vi håper at informasjonen og rådene om helse og nære relasjoner, basert på Mehaks og Sinthus egne erfaringer og kunnskap fra forskning, kan bidra til at EMF får effektive støttetiltak i overgangen fra mottak til bosetting.
