Følelser og tanker er tett knyttet sammen hos alle mennesker. Det finnes ulike teorier om sammenhengen. Med utgangspunkt i forskning på følelser, vil jeg og mange andre fagpersoner hevde at følelsene kommer før tankene. Vi er født med flere affektive programmer, og kjenner følelsene i kroppen lenge før språket utvikler seg (Greenberg & Safran, 2019; Greenberg & Pavio, 1997; Stiegler, 2018). Vi kommer skrikende inn i verden og uttrykker følelser fra første stund. Hvis vi ikke gråter like etter at vi er født, blir alle rundt oss redde for at noe er galt med oss. Selv om følelsene kommer først, kan tankene i stor grad påvirke følelsene våre. Noen ganger kjennes det ut som at tankene tar over hele hjernen og kroppen og stjeler hele vår oppmerksomhet. Vi har alle kjent på hvordan det er å bli forført eller forfulgt av tankekjør.
Det finnes ulike former for tankekjør. En form for tankekjør handler om at barn og unge, så vel som voksne, gleder seg til noe eller er svært engasjert i en pågående aktivitet. Det kan handle om alt fra å glede seg til å åpne gavene på julaften, være hodestups forelsket, dagdrømme om sommerferien som er like rundt hjørnet eller å tenke på det nyeste Fortnite-spillet man endelig har fått i alle minuttene man ikke får lov å spille. Når barn og unge er superivrige, kan de tenke masse på det som skal skje eller det som har skjedd kort tid etter aktiviteten er over. De fleste opplever ikke denne typen tankevirksomhet som problematisk, fordi den er tidsavgrenset og gir mening ut ifra situasjonen. Barna trenger derfor ikke noe annet enn forståelse og bekreftelse for at de er ivrige og engasjerte (Pangsepp, 2004). Hvis vi ser og bekrefter barnas iver fremfor å irettesette dem, vil de vanligvis håndtere iveren bedre.
Vi har derimot flere vanlige problematiske former for tankekjør, som inngår som en elementær del av psykiske lidelser. For eksempel er ulike former for tankekjør sentralt i angst, depresjon, tvangslidelser og PTSD.
I denne teksten fremheves tre vanlige former for tankekjør, en skremmende form, en selvkritisk form (Greenberg & Goldman, 2019) og en traumerelatert form (Pavio & Greenberg, 2010). Det finnes mange gode måter å håndtere tankekjør på, som forskjellige avspenningsteknikker, skriveøvelser, gode søvnråd og ulike terapiformer. Her skal du få vite noe om hvordan du kan hjelpe barn og unge å finne veien ut av tankekverna, via følelsene.
Skremmestemmen
Barn og unge som opplever å være mye redd har som oftest en indre stemme som bidrar til å opprettholde og forsterke frykten. Vi kan kalle denne formen for tankekjør for skremmestemmen. Skremmestemmen kan for eksempel høres slik ut: «Ikke gå ut av sengen. Da blir du lurt til å gå på skolen. Ligg her helt stiv. Ikke snakk. Nå skjer det. Nå begynner hjertet å dunke. Nå blir det ille. Du kommer til å besvime hvis du reiser deg. Og hvis du går på skolen, kommer du til å få det helt forferdelig. Du kommer til å tisse deg ut. De voksne kommer til å bli sinte på deg. Alle kommer til å le av deg. Ikke gå ut av sengen!» Tankekjør i form av en skremmestemme innebærer som oftest katastrofetanker og skremmende scenarioer og utfall. Denne type tankekjør henger ofte sammen med smertefulle følelser som sorg, skam, ensomhet, dødsfrykt og frykt for avvisning (Watson, 2017). Tankekjøret blir problematisk når barnet ikke får hjelp til å håndtere eller ikke vet hvordan de skal takle de smertefulle følelsene. Barn og unge forsøker hele tiden å mestre livet sitt, men sterke og vonde følelser kan fungere som en konkurrerende motivasjon (Miller & Rollnick, 2012) som hindrer dem i komme seg ut av senga og på skolen eller jobb. Skremmestemmen kan drive og forsterke angsten og for omgivelsene kommer dette til uttrykk som vegring eller unngåelse. Fra barnets perspektiv er det derimot et katastrofalt scenario knyttet til å gjøre det som skremmestemmen forteller at vil skje.
Selvkritikeren
Tankekjøret i form av selvkritikk arter seg på innsiden som en indre selvkritikker som mobber og rakker ned på barnet. Selvkritikeren formidler budskap som; Du er stygg, feit, dum, ekkel, slem, kjedelig, verdiløs eller svak. Den usunne selvkritikeren kan også få barn og unge til å gruble på sosiale situasjoner de har tatt del i, for så å kritisk evaluere egen innsats og hvordan de fremstår i andres øyne. Den usunne selvkritikeren har som regel hatt en nyttig funksjon i å evaluere dårlige handlinger og prestasjoner før den gikk over til å kritisere hele personligheten (Greenberg & Goldman, 2019). Den har som regel gått fra å være en som passet på at barnet oppførte seg i tråd med normer og regler og klarte å prestere sånn noenlunde bra til å sparke selvet uansett hvor bra det presterer og når det allerede ligger nede i det svarte skam-hullet og «vet» at det er noe fundamentalt galt med dem selv.
Ofte har dette tankekjøret, i form av en selvkritiker, sitt opphav i episoder hvor mobbere eller voksne som har latterliggjort barnet eller vært kritiske, invaderende eller krenkende. Den indre kritikeren opprettholder at personen føler på sterk skam over hvem det er. Det overraskende for mange er at den indre kritikeren alltid har en beskyttende funksjon, men at den har tatt fullstendig av i sin misjon om å hindre at personen blir utsatt for det de frykter mest. Kritikeren forsøker å få til noe på vegne av barnet, men som ikke virker. Ofte handler det om å gjøre barnet forberedt på nederlag eller å hjelpe det å unngå smertefulle relasjonelle erfaringer og vonde følelser.
Noen indre kritikere vil sørge for at den unge er forberedt på vanskelige erfaringer, så de ikke blir så skuffet eller for at de skal tåle det når nederlaget eller kritikken fra omverden kommer. Og den er overbevist om at det kommer til å skje. Andre indre kritikere prøver febrilsk å beskytte mot verre krenkelser, som nye overgrep og vold ved å for eksempel holde selvet i en underdanig og ikke provoserende posisjon. Å finne ut av hva beskyttelsen handler om kan ofte gi bevegelse i et fastlåst mønster for hvordan barnet eller den unge voksne behandler seg selv og gjøre selvkritikeren mildere.
Noen ganger kan skremmestemmen og selvkritikeren blande seg sammen. Vi terapeuter ser dette spesielt tydelig hos barn og unge med sosial angst (Elliot & Shahar, 2017). Vi starter gjerne med å utforske skremmestemmen og angsten for sosiale situasjoner, fordi det gjerne er det presenterte problemet. Etter kort tid vil den indre dialogen gå over til å handle om en indre kritiker som rakker ned på selvet og påfører personen skam over hvem han eller hun er. Når vi får jobbet dypere og får tak i personens følelsesliv dukker det ofte opp uoppgjorte forhold til omsorgspersoner som har avvist, kritisert eller ikke beskyttet barnet eller uoppgjorte forhold til mobbere eller andre som har krenket ham eller henne. Først når vi kommer til disse vonde erfaringene og tilhørende følelser får vi til å jobbe med dyptgripende endringsarbeid, og ikke utelukkende symptomlette.
Traumekverna
Tankekjør og frykt i etterkant av traumatiske hendelser kommer ofte i form av påtrengende bilder, repetisjon av traumet, mareritt eller en konstant vaktsomhet. Vi kan kalle dette for traumekverna. I tilknytning til denne formen for tankekjør kjenner barnet eller ungdommen ofte på intens frykt og noen ganger også skam. Langt på vei er dette adekvate og normale reaksjoner på voldsomme hendelser. Fra et overlevelsesperspektiv trenger hjernen å få prentet inn den farlige situasjonen slik at den huskes godt og hjernen er forberedt på å varsle om lignende farer senere. Sterke reaksjoner er også nyttige for å påkalle hjelp og få formidlet alvoret i situasjonen. Repetisjon av traumatiske hendelser inngår også i bearbeidelsesprosessen. Barn og ungdom har behov for å repetere og snakke om skremmende hendelser om og om igjen. For hver gang utvider de sin evne til å symbolisere egne følelser, bygge en helhetlig historie om hva som egentlig skjedde og gradvis lindre og regulere de vonde følelsene. Det store problemet med tanke på senvirkninger er dersom den som er utsatt for traumer ikke får nok hjelp til å prosessere følelsene knyttet til hendelsen etter at faren er over. Da vil tankekjør og frykt kunne vedvare over lang tid og kanskje også gå over til vedvarende skremmestemme og selvkritikk. I tillegg kan frykten fra traumehendelsen bli generalisert og trigges i alle mulige situasjoner senere (Pavio & Greenberg, 2010). Slik generalisert frykt er ofte så smertefull å kjenne på at barnet eller ungdommen kan reagere med det som for omgivelsene fremstår som urimelig sinne og angst.
Følelsene som løsningen på tankekjøret
Følelser aktiveres og utspiller seg ofte innenfor våre sosiale relasjoner. Venner, familie, lærere og helsepersonell vil derfor påvirke følelser og tanker hos barn og unge på godt og vondt. Løsningen på fastlåste tanker og vonde følelser vil derfor langt på vei ligge i det relasjonelle samspillet med andre. En av nøklene til å endre på tankekjør er å hjelpe barn og unge til å komme i kontakt med og å bearbeide egne følelser. Sterke følelser leder til høy grad av tankevirksomhet og ved å få hjelp til å håndtere de vanskelige følelsene kan tankekjøret slippe taket. God følelseshåndtering kan både forebygge psykiske vansker og være en sentral del av behandlingen.
Validering
Det viktigste vi voksne kan gjøre er å se og validere barnas følelser, også de følelsene vi er uenige i eller ikke synes barna burde ha. Ikke rart du føler deg… (følelsen), når/fordi… Det er også bra å validere opplevelsen av å ha følelsen: Jeg vil tro det er ganske tungt å være så … (følelsen), fordi…
Når vi validerer barn og unges følelser formidler vi at følelsen er gyldig. Da slipper barna å «overbevise» oss om at det de føler er reelt for dem, noe som bare vil holde dem fastlåst i følelsene alene. Når de føler seg forstått, er det lettere for dem å ta imot omsorg fra oss voksne. Et viktig poeng er at vi kan validere følelsen og likevel sette grenser for atferd. Vi kan si at følelsen er gyldig uten å akseptere eller oppmuntre til skadelig atferd. Når vi har klart for oss skille mellom følelser og atferd er det lettere for oss voksne å validere barnas opplevelser. Å validere at barnet eller ungdommen er sint, redd, trist, skamfull, ensom eller føler seg misforstått er noe annet enn å vise aksept for at de kutter seg, sulter seg, utagerer, truer eller kritiserer andre (Hagen, Austbø, Hjelmseth & Dolhanty, 2019; Foroughe, Stillar, Goldstein, Dolhanty, Goodcase & Lafrance, 2018; Foroughe, 2018; Bøyum & Stige, 2017).
Et siste tips om validering er å starte med og validere de mest synlige følelsene. Dersom det ligger mer sårbare følelser, som frykt, skam eller tristhet, gjemt under de synlige følelsene, vil disse vanligvis bryte gjennom når vi validerer det vi ser. Det går også an å gjette på følelser man aner ligger og vaker under overflaten.
Emosjonelle behov
Først når vi har bekreftet barn og unges følelser og etablert god kontakt med dem, kan vi møte deres emosjonelle behov og hjelpe dem å løse problemene de står i. Unntaket er når de har akutt behov for å beskyttes mot fare. Da er det viktigste målet å sikre de unge og vi har ikke nødvendigvis tid til å validere deres følelser først (Hagen, Austbø, Hjelmseth & Dolhanty, 2019). Enhver grunnfølelse har et tilhørende emosjonelt behov. Triste barn trenger nærhet og trøst. Sinte barn trenger å selvhevde og beskytte grensene sine. Skamfulle barn trenger anerkjennelse og bekreftelse på at de er verdifulle medlemmer av flokken. Redde barn trenger beskyttelse, sikkerhet og trygghet. Barn som kjenner på avsky, trenger å bli kvitt stimuli for avskyen i psykologisk eller fysisk forstand. Ivrige barn trenger å få utforske. Mens glede er følelsen vi kjenner på når viktige behov er møtt. I noen situasjoner trenger barn og unge også hjelp til praktiske problemer som er for store til å håndtere selv.
Nedenfor skal du få ytterligere syv tips til hvordan du kan hjelpe barn og unge å bearbeide egne følelser. Listen tar utgangspunkt i Imke Herrmann, Lars Austra og Leslie Greenbergs forskning på produktiv emosjonell prosessering i terapirommet (Auzra & Herrmann, 2019; Auzra, Greenberg & Herrmann, 2013; Greenberg, Auzra & Herrmann, 2007; Herrmann & Greenberg, 2007). God emosjonell prosessering gir bedre behandlingsutfall ved emosjonsfokusert terapi og det antas at det samme gjelder utenfor terapirommet.
Følelser i kroppen
Et godt sted å starte når vi skal hjelpe barn og unge til å bli bedre på å føle og prosessere følelsene sine er å hjelpe dem slik at de blir oppmerksomme på at følelsene sitter i kroppen. Oftest sitter følelsene i brystet og magen selv om vi også kan kjenne dem påvirke oss i halsen, ansiktet, nevene og beina. Pustens tempo og hjerterytme kan også hjelpe oss å «lese» barn og unges følelser og hjelpe dem å lese egne følelser.
Skille følelser fra hverandre
Vi kan hjelpe barn og unge med å differensiere mellom ulike sammenblandede følelser ved å hjelpe dem til å kjenne på en følelse om gangen. Det er spesielt vanlig at sinne og tristhet kommer i en blandet tilstand. Ved å jobbe med å skille dem fra hverandre både når det gjelder kroppslig opplevelse og hvilke ord som passer til følelsene, så hjelper vi de unge å få tydeligere tak i behovene som er knyttet til de ulike følelsene.
Symbolisering
Når følelsene får ord sendes det beroligende hormoner ut i hjernen og kroppen (Torre & Lieberman, 2018; Siegel, 2015). Vi bør derfor hjelpe barn og unge å symbolisere følelsene, gjennom ord, bilder, sansning, musikk eller kunst. Det kan være lurt å bruke enkle og opplevelsesnære ord. Skal vi hjelpe barn og unge å sette ord på skam, kan vi for eksempel bruke ord som «flau», «føle seg liten», «føle seg verdiløs», «føle seg dum» eller «kjenne den ekle følelsen i magen som bare sier at jeg ikke er god nok». Symbolisering av følelser gir også økt meningsdannelse og dermed forståelse for følelsene og de emosjonelle behovene.
Samsvar mellom følelser og uttrykk
Barn og unge trenger hjelp til å skape samsvar mellom det de føler og det de uttrykker at de føler, både verbalt og nonverbalt. Vi voksne kan for eksempel gjette på hva barna føler og hjelpe dem å være i kontakt med følelsene. Når folk har kongruens mellom sitt indre følelsesliv og ytre følelsesuttrykk, er det mer sannsynlig at de blir møtt på egne emosjonelle behov av både seg selv og omgivelsene. Motsatt kan det skape utfordringer for barn og unge som for eksempel ler og smiler hver gang tårene presser på eller som viser med hele kroppen at de er sinte mens de sier at de har det fint.
Aksept
Ved å akseptere våre egne så vel som andres følelser, på godt og vondt, kan vi lære barn og unge å utvikle en aksept for alle følelser. Da slipper de å bruke krefter på å stoppe eller å unngå enkelte følelser. Å jobbe mot egne følelser og avbryte følelser som er på vei opp til overflaten, er energikrevende og utmattende. I tillegg innebærer manglende aksept for enkelte følelser nesten utelukkende også manglende aksept for enkelte emosjonelle behov. Å blokkere egne følelser kan medfører et indre budskap til personen selv om at han eller hun ikke har lov å føle, at det er farlig å føle, at det er barnslig å trenge eller at personen er uverdig omsorg.
Økt agens
Uten å holde barn og unge ansvarlige for sin egen situasjon og det de har erfart, kan vi lære dem at de likevel har innflytelse over egne følelser gjennom hvordan de behandler seg selv. Å oppleve at man har innflytelse på egne følelser og tankeprosesser kalles agens. Økt agens kan gi håp om endring, motivasjon til å utfordre seg selv og økt selvomsorg. Når ungdommen for eksempel skjønner at jeg skremmer meg selv fordi jeg prøver å beskytte meg mot lignende hendelser som jeg har erfart før, så er det lettere for dem å stå opp imot skremmestemmen, ikke bli så påvirket av den eller til og med at skremmestemmen blir mildere. På samme måte gir det økt agens å oppdage at nå er det jeg som fortsetter å kritisere meg selv og forsterke skammen over hvem jeg er. Mobberne finnes ikke lenger på denne skolen.
Følelsesregulering
Barn og unge som undertrykker egne følelser tenger hjelp til å la følelsene komme til overflaten, slik at de kan få prosessert følelsene. Barn og unge som opplever at følelsene er så intense at de dissosierer, besvimer eller får panikkanfall, trenger hjelp til å regulere følelsene. For eksempel ved at voksne hjelper dem ved å skape kontakt via blikk, berøring eller en klar og trygg stemme og med sin rolige og aksepterende tilstedeværelse. Andre barn vil undertrykke følelsene når de opplever dem som intense og smertefulle og bli avflatet og likegyldige eller avstengte. Disse barna trenger også hjelp fra voksne til følelsesregulering ved at det inviteres til kontakt med de vonde følelsene. Når de får hjelp til å kjenne på egne følelser i passelige doser, lærer vi dem også hvordan de i større grad kan regulere egne følelser. Faktisk er det sånn at våre adaptive og hjelpsomme følelser ikke trenger regulering, fordi de adaptive følelsene er regulerende i seg selv. Men barn og unge som har gamle fastlåste følelser eller mye beskyttende følelser som blokkerer for underliggende såre følelser vil ha behov for voksenhjelp og støtte til å regulere disse følelsene.
Barn og unge trenger ikke hjelp til å føle seg bedre, men å bli bedre på å føle, både de vonde og gode følelsene. Følelsene og tankene henger sammen og tankekjør er som oftest en måte å forsøke å håndtere vanskelige følelser på, men som ikke alltid fungerer så godt. Da trenger vi hjelpere å flytte fokuset fra tankene til kroppen og følelsene og prøve å hjelpe barn og unge å få tak i hva de føler og trenger og hjelpe dem å skape mening. Vi trenger å støtte dem med en ikke-dømmende holdning og bidra til at de tør å åpne seg opp for oss og ha følelser fremfor at følelsene har dem.
