Psykiske lidelser i oppveksten

Sammendrag

De fleste barn og unge i Norge later til å det rimelig bra i oppveksten, men ikke alle, og en økende andel rapporterer om en ikke ubetydelig andel av psykiske helseplager. I dette kapitlet diskuterer Ole Jacob Madsen mulige årsaker til denne økningen som skolestress, økende sosiale forskjeller, sosiale medier og endrede normer som mer åpenhet om mental helse. Deretter diskuterer han foretrukne forebyggende løsninger som folkehelse og livsmestring i skolen, og spør om det egentlig vil hjelpe dem som trenger hjelpen mest.

Avslutningsvis tar Madsen til orde for at både tesen om sykelig­gjøring og underbehandling av barn og unges psykiske lidelser kan være sann samtidig, selv om tendensen i en polarisert samtid gjerne er å betrakte disse som gjensidig utelukkende dikotomier.

Introduksjon

Hvordan er det å vokse opp i dag? Ser man til den etymologiske betydningen av begrepet «oppvekst» betyr det «tid når man vokser opp». Oppvekst rommer derfor både den tiden man rent livsbiografisk befinner seg i barne- og ungdomsårene, og den historiske epoken man tilfeldigvis er født inn i og lever i. Derfor vil det unike ved å vokse opp alltid befinne seg i skjæringspunktet mellom det livsbiografiske og samfunnsmessige.

Hvordan står det til med dagens unge?

Hva som gjør avgjør om barn og unge har en god oppvekst eller ikke, beror derfor på en rekke faktorer, som spenner fra livets minste bestanddeler som arv og genetikk til de største basiskomponentene som samfunnsforhold, økonomi og politikk. Jeg vil her imidlertid behandle det psykiske aspektet av oppvekst, selv om heller ikke den verken kan eller bør sees helt uavhengig av alt fra biologi til ideologi.

I dette kapitlet vil jeg med dette som utgangspunkt gi en oversikt over hovedutfordringene for barn og unge i dag, og deretter drøfte måten vi møter problemene på, der jeg konkluderer med at vi trenger større grad av spesifisitet og forståelse for at det både kan bli for mye og for lite samtidig.

Psykisk oppvekst

I den foreløpig siste Ungdata-rapporten fra 2020 slås det innledningsvis fast at: «85 % av ungdommen er tilfreds med livet sitt, og 80 % mener de har alt de ønsker seg» (Bakken, 2020, s. 2).

Videre rapporteres det om at de aller fleste unge i Norge også er fornøyde med foreldrene, skolen, lærerne, lokalmiljøet, og har minst én fortrolig venn å være sammen med. Flesteparten av de spurte beskriver også en velintegrert hverdag og aktiv fritid, med god fysisk og psykisk helse, og de fleste barn og unge er optimistiske med tanke på framtiden (Bakken, 2020).

Men Ungdata-rapporten fremhever også enkelte områder som gir grunn til en viss bekymring. Her nevnes både mobbing fra jevnaldrende (7 %) og familievold fra en voksen (4 %), mens 15 % av de spurte ungdomsskoleelevene og 21 % av videregående­elevene oppgir et betydelig nivå av psykiske helseplager den siste uken (Bakken, 2020).

Årsaker

Det er langt fra opplagt hva den relativt høye rapporteringen av psykiske helseplager skyldes. Men noen årsaker trekkes gjerne fram som mer relevante. Ungdata-undersøkelsene viser at så mange som 69 % og 75 % av jenter på 10. trinn og VG3 blir ofte stresset av skolearbeidet (Bakken, 2020). Mens forskning fra Storbritannia tidligere har vist at bekymringer rundt skoleprestasjoner kan forklare en del av økningen av psykiske helseplager de siste tiårene (Sweeting, West, Young, & Der, 2010). Økende sosial ulikhet er også pekt på som en forklaring, der det å komme fra en lavinntektsfamilie, som det har blitt flere av også i Norge de siste årene, er forbundet med flere psykiske helseplager (Statistisk sentralbyrå, 2017).

En vanlig antagelse er gjerne at framveksten av sosiale medier og smarttelefon utgjør en hovedårsak til unges psykiske vansker (Twenge, 2017), men forskningen er langt mindre entydig på dette feltet enn man skulle tro, selv om man kan finne en svak økning av depressive plager ved økt bruk (Brunborg & Burdzovic Andreas, 2019). Imidlertid tyder en kunnskapsoversikt på at både overdreven bruk og ingen bruk er forbundet med flere psykiske helseplager, mens moderat bruk hadde ingen til positiv effekt (Kardefelt-Winther, 2017). En fjerde mulig forklaring til økningen i psykiske helseplager dreier seg om endrede normer, som mer åpenhet i samfunnet om psykisk helse, der det er mulig både å spekulere i om det har vært en underrapportering tidligere, eller at unge er blitt mer troende enn før til å svare bekreftende på psykiske helseplager i spørreundersøkelser, fordi gjenkjennelses­effekten er større (Madsen, 2018).

Hvordan synes vi at det står til med dagens unge?

Gitt at tilstandsbildet fra Ungdata gir et noenlunde riktig bilde av oppvekstsvilkårene for barn og unge i Norge anno 2021, er det verdt å spørre videre: bør vi som foreldre, lærere, psykologer, politikere eller samfunn som helhet være fornøyde eller misfornøyde med disse tilstandsberetningene? Gir disse tallene mest grunn til beroligelse eller bekymring? Svaret kommer naturligvis helt an på hvem man spør. Og om perspektivet som anlegges tar utgangspunkt i enkeltmenneskets skjebne eller de store linjene.

Politikken

Blant våre folkevalgte politikere har det på samfunnsområder som trafikksikkerhet og selvmord de siste årene blitt vanlig å snakke om en nullvisjon, og således er det ikke urimelig å forvente lignende ambisjoner på vegne av barn og unges oppvekstvilkår. Man bør ikke si seg fornøyd før 100 % av ungdommene ikke opplever mobbing, familievold eller betydelige psykiske helseplager. Det er hvert fall idealet man bør styre mot, selv om det neppe er realistisk at man noen gang kommer dit. Men, med økt satsning på forebygging av psykiske lidelser er det blitt anslått at man kan spare enkeltmennesket for betydelige lidelser og det norske samfunnet for utgifter på anslagsvis 70 milliarder hvert eneste år (Holte, 2017).

Livet

Samtidig er det grenser for hvor mye lidelse man kan forebygge. I et eksistensielt perspektiv er livet dypest sett tragisk. I Ubehaget i kulturen presenterer Sigmund Freud (1992) tre lidelseskilder som fortsatt er like sørgelig aktuelle ett århundre senere: våre kropper som før eller siden svikter oss. Naturen som kan rase over oss, og som har fått sin renessanse i nyere tid med den globale miljø- og klimakatastrofen. Og forholdet til andre mennesker, i betydning at andre ofte vil noe annet enn vi vil, og dermed vil ­familie, venner, kjærester og kolleger alltid kunne både skuffe og såre oss. Heller ikke unge mennesker er spart for dette.

Media

En annen måte å nærme seg spørsmålet om hvordan vi synes det står til er om medieoppmerksomheten de siste årene, ikke minst om barn og unges psykiske helse, sammenfaller med at 85 % av norske barn og unge er tilfreds med livene sine. Til det er nok svaret «nei». Noen av vår tids fremste opplysere som Steven Pinker (2019) og avdøde Hans Rosling (2018) har begge understreket hvordan medier verden over skaper stadig et feilaktig bilde av at verden utvikler seg i en mye verre retning enn den virkelig gjør. Noe av årsaken er at det som kjennetegner en nyhet er langt mer forenlig med negative enkelthendelser enn lange positive utviklingslinjer. Ett eksempel kan være enkeltstudier som viser en negativ, og helst dramatisk utvikling i psykisk lidelser, som gjerne gestaltes av en enkeltpersons sykdomshistorie. Omtalen av psykisk helse i Norge er ikke noe unntak her, og de gangene det ikke er noen økning eksempelvis i unges selvrapportering av psykiske helseplager, blir dette knapt nok nevnt (Madsen, 2020b). Som med politikken kan man selvsagt innvende at også media har som en av sine fremste oppgaver å tjene rollen som «den fjerde statsmakt». Dermed bør den heller ikke være for fornøyd med tingenes tilstand, og heller stille politikere og samfunnsplanleggere til veggs.

Samtidig bør også medias dekning ha en viss grad av representativitet for ikke å skape et falskt tilstandsbilde. Dette kan nemlig ha flere negative følger: Gruppene av barn og unge som sliter tyngst risikerer å få mindre oppmerksomhet enn de kunne og burde ha fått. Mediarepresentasjonen av hvordan barn og unge har det kan virke selvoppfyllende, man kan bli forledet til å tro at ting som egentlig fungerer noenlunde godt må endres eller forkastes. Og en skjev framstilling kan forlede til å treffe feil beslutninger og sette i gang tiltak hva gjelder barn og unge som ikke særlig treffsikre. Dessuten er det et spørsmål om presisjon her: hvis psykisk helse omtales i for generelle vendinger, er det nok en fare for at man tenker på psykisk helse som noe som rammer blindt, helt uten sammenheng med oppvekstvilkår, ressurser og samfunnsutviklingen for øvrig.

Livsmestring

Fra høsten 2020 ble folkehelse og livsmestring innført i skolen som ett av tre tverrgående emner. De to andre var bærekraftig utvikling og medborgerskap og demokrati, som en del av fornyelsen av Kunnskapsløftet. Av disse er livsmestring blitt mye debattert. At folkehelsedelen ofte utelates i diskusjonen er i seg selv symptomatisk for at hele innfallsvinkelen til helse helst skal være elev- og individrettet (Madsen, 2020a). Livsmestring skal riktig nok ikke være et eget fag, men et tverrgående emne som skal trekkes inn i de etablerte fagene som norsk, matematikk, samfunnsfag og kroppsøving. Utdanningsdirektoratet har gitt noen eksempler på hva undervisning i livsmestring kan være:

Aktuelle områder innenfor temaet er fysisk og psykisk helse, levevaner, seksualitet og kjønn, rusmidler, mediebruk, og forbruk og personlig økonomi. Verdivalg og betydningen av mening i livet, mellommenneskelige relasjoner, å kunne sette grenser og respekteres andres, og å kunne håndtere tanker, følelser og relasjoner hører også hjemme under dette temaet (Utdanningsdirektoratet, 2020, avs. 3).

Selv har jeg stilt meg relativt kritisk til denne delen av fagfornyelsen (Madsen, 2020c). Noe av grunnen er at våre folkevalgte politikere syntes å innføre livsmestring som et svar på den mediale bekymringen. Der manglende mestring forstås som en forklaring i seg selv, og svaret naturligvis er opplæring i mestring. Senterpartiets Anne Tingelstad Wøiens innlegg under stortingsdebatten om livsmestring i skolen illustrer både hvordan media er en viktig kilde til informasjon også for politikere, og hvordan de egentlige årsakene til barn og unges psykiske helseplager blir liggende brakk:

Spørsmålet er hvordan vi kan bidra til å hjelpe til med å bedre elevenes selvbilde og på andre måter mestre livet sitt bedre enn de gjør i dag. NRK har forbilledlig gitt oss et lite innblikk i hva mange av dagens unge strever med. Dette er en stor og vanskelig problemstilling, som jeg ikke skal gå nærmere inn på nå. (Madsen, 2020c, ss. 58-59)

Dermed risikerer løsningen – livsmestring i skolen – i verste fall å bare forsterke de problemene den er ment å løse. Undersøkelser tyder som nevnt på at økt skolestress er en av hovedforklaringene til økte psykiske helseplager, især for jentene. Stress defineres gjerne som den fysiske og psykiske belastningen som kan oppstå dersom det er en uoverensstemmelse mellom kravene i en situasjon og enkeltmenneskets mulighet for å møte kravene (Lazarus & Folkman, 1984). For å minske stress som kan oppstå når det er stor avstand kan man velge to hovedstrategier: en problembasert eller en emosjonsbasert tilnærming. Det vil si å redusere kravene i situasjonen eller utstyre individet med bedre ressurser for å møte kravene. Livsmestring er åpenbart et eksempel på sistnevnte, mens myndighetene har vist liten eller ingen interesse for å redusere kravene i situasjonen, som her vil innebære å gjøre endringer i skolehverdagen eller skolesystemet som ser ut til å stresse mange elever i dag. Ironisk nok kan dermed livsmestring ende opp med å bli enda en ting de unge må mestre. Selv om man ikke skal få karakter eller risikere å stryke i livsmestring.

En av ambisjonene med livsmestring er at det tverrgående temaet skal bidra til sosial utjevning (NOU, 2015). De elevene som kommer fra mindre ressurssterke hjem skal i skolen også få ressursene som setter dem i bedre stand til «å kunne forstå og å kunne påvirke faktorer som har betydning for mestring av eget liv.» Dette høres i utgangspunktet lovende ut. Problemet er bare at utfallet er høyst uvisst, og sannsynligheten antagelig større for at det isteden bare vil forsterke forskjellene ytterligere. Et paradoks med forebyggende folkehelsetiltak er at de ideelt sett skal komme hele befolkningen til gode, men likevel så ser man at ulikheten øker også i helse (Frohlich & Potvin, 2008). En forklaring som er framsatt handler om at tiltak som krever relativt mye av deltagerne bare forsterker eksisterende forskjeller mellom ressurssterke og ressurs­-svake grupper. Undervisning er unektelig en situasjon som krever mye innsats av mottakeren, og det er ikke vanskelig å se for seg at det er de allerede ganske så mestrende, ressurssterke elevene som i størst grad vil nyttiggjøre seg av det. I motsetning til de ressurssvake elevene, som i verste fall ikke engang er til stede.

Sykeliggjøring og underbehandling

Dermed sitter man igjen med den paradoksale virkningen at for de nokså mestrende, ressurssterke elevene risikerer man både å introdusere enda en ny ting skolen, som allerede er ganske presset. Og i verste fall risikere å sykeliggjøre deres livssituasjon, eksempelvis det faktum at ungdomstiden kan være vanskelig nok, ved å gi dem ikke bare verktøy for å mestre livet, men et begrepsapparat som øker sannsynligheten for at de fortolker vansker og vondter som psykiske helseplager. Intensjonen bak folkehelse og livsmestring er selvsagt det omvendte: å lære elevene at å ha det vanskelig innimellom er helt normalt og hører livet til. Men eksempelvis et prøveprosjekt som «Utdanning i psykisk helse» (UPS) ved to Trondheim-skoler ga det resultat at flere elever etter et halvt år med undervisning i livsmestring samlet sett ga uttrykk for flere psykiske helse­plager enn før (Madsen, 2020c). Grunnen kan jo være at det var en pågående økning i utgangspunktet, men mistanken om at det også her kan være snakk om paradoksaleffekter kan ikke utelukkes. Det vil si at litt flere elever enn før ble flinkere til å kjenne ekstra godt etter. Det er i grunnen ikke så mystisk, ettersom mennesket i bunn og grunn er fremmed for seg selv, og hele tiden må gi meningen til både kropp og sjel gjennom samtidens forestillingsbilder og diskurser. Poeten Theodore Roethke (som sitert i Illouz, 2008, s. 244) oppsummerer godt denne tilsynelatende glemte innsikten: «Self-contemplation is a curse / That makes an old confusion worse».

Men for noen er ikke dette noe de kan velge bort. Folkehelseinstituttet (2018) har tidligere anslått at om lag 8 % av barn og unge i Norge har behov for behandling i barne- og ungdomspsykiatrien. Tidligere har jeg påpekt hvordan tendensen i den offentlige samtalen om barn og unges psykiske helse i Norge har vært å underslå denne gruppens problemer (Madsen, 2018). Populariteten til beskrivelser som «generasjon prestasjon» og «flink pike-syndrom» som allmenngyldige problembeskrivelser av barn og unges utfordringer i Norge på midten av 2010-tallet målbar i liten grad denne gruppen. For her er ofte tilstandsbildet en ikke så skoleflink eller ambisiøs kohort som sliter med vanskelige oppvekstvilkår, dysfunksjonelle familieforhold, dårlig råd, rus, skolevegring, mobbing, alkohol, misbruk, vanskjøtsel, traumer og genetiske sykdommer. For selv i et relativt egalitært land som Norge viser det seg at de som opplever at familien har dårlig råd hele tiden oppgir langt flere psykiske helseplager i snitt enn de som opplever at familien har god råd hele tiden (Sletten, 2017). Men med tiltak som livsmestring er det en fare for at deres unike utfordringer i liten grad blir møtt, men snarere ytterligere tilslørt da livsmestring blir knyttet til den enkelte elevs læring, og der vedkommens problemer gis en kognitiv innramming som handler mest om tankeprosesser og mindre om samfunnsprosesser.

Avslutning

Noe av problemet med å skulle diskutere barn og unges psykiske helse, og graden av bekymring, er at diskursen, som på så mange andre områder, gjerne er delt imellom to leire: de som mener at problemet er manglende behandling, ressurser og oppmerksomhet, og de som mener at problemet er for mye oppmerksomhet og alarmisme. Debatten om «pandemien etter pandemien» i Norge under covid-19 illustrerer dette godt, der man har en leir som roper ut et varsko, mens den andre leiren sier det ikke er videre grunn til bekymring (Madsen, 2021). Problemet med debatten er imidlertid at man indirekte tvinges til å velge mellom en av disse to uttømmende diagnosene, og at diskusjonen svært sjelden beveger seg utover det allmenne nivået, og omhandler mer spesifikt ulike grupper og individ. Hadde den gjort det, kunne man isteden oppdaget at det kanskje er noen grupper der underbehandling er problemet, og andre grupper der sykeliggjøring er problemet. Og der begge disse oppfatningene kan være sanne samtidig.

De fleste barn og unge har det heldigvis tilsynelatende godt her til lands. Men ikke alle. Og dersom det er en politisk enighet om å gjøre mer for disse, så trengs først og fremst enn større treffsikkerhet og tydeligere prioriteringer. Framfor generiske tiltak der ressursene, engasjement og bekymringen for barn og unges psykiske oppvekst smøres tynt utover.