Å være som de andre – om fattigdom og ulikhet i oppveksten

Sammendrag

Stadig flere barn vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt, og det er nødvendig å investere i alle sider av barns oppvekst for å motvirke at sosial ulikhet i oppveksten overføres til voksenlivet. Men hvordan ser den norske barnefattigdommen ut? Hva kjenne­tegner de materielle og sosiale levekårene til barn i lavinntektsfamilier? Hvorfor legges det så sterk vekt på muligheten for sosial deltakelse? Og hva gjøres egentlig for å sikre at alle barn kan delta i jevnalderaktiviteter? Disse spørsmålene er tema for denne artikkelen, som bygger på kunnskap fra foreliggende statistikk og forskning.

På 1980- og 1990-tallet var barnefattigdom knapt et tema i den norske offentligheten. Den manglende oppmerksomheten skyldtes dels at fattigdom ikke lenger ble ansett som et problem her til lands, og det var derfor generelt lite prat om fattigdom. Dels at det var innført mange tjenester og ordninger som skulle sikre gode levekår i alle barnefamilier. Dermed skulle ikke barn fra økonomisk vanskeligstilte familier ha store levekårsproblemer. På slutten av 1990-tallet ble det imidlertid klart at det også i den norske velferdsstaten var barn som levde i familier som hang etter i velstandsutviklingen (Djuve & Hagen 1995, Kirkeberg 1997, Fløtten 1999), og siden årtusenskiftet har det vært en sterk økning i oppmerksomheten om den norske barnefattigdommen.

Med Bondevikregjeringens tiltaksplan mot fattigdom (St.meld. nr. 6 (2002-2003)) ble vanskeligstilte barnefamilier en prioritert målgruppe i den samlede innsatsen for å bekjempe fattigdom. I planen ble det framhevet som særlig viktig å sikre sosial inkludering av barn og unge som, på grunn av foreldrenes økonomiske og sosiale situasjon, sto i fare for å bli utestengt fra skole- og fritidsaktiviteter. Etter Bondevikregjeringens tiltaksplan har alle regjeringer lagt fram handlingsplaner og tiltakspakker for å bekjempe fattigdom generelt og barnefattigdom spesielt. Sist ute er Solbergregjeringens samarbeidsstrategi for barn og unge i lavinntektsfamilier fra 2020 – «Like muligheter i oppveksten» – som presenterer 62 ulike tiltak, og der også sosial inklusjon vektlegges.

Men hvordan ser den norske barnefattigdommen ut? Hva kjennetegner de materielle og sosiale levekårene til barn i lavinntektsfamilier? Hvorfor legges det så sterk vekt på muligheten for sosial deltakelse? Og hva gjøres egentlig for å sikre at alle barn kan delta i jevnalderaktiviteter? Disse spørsmålene er tema for denne artikkelen, som bygger på kunnskap fra foreliggende statistikk og forskning.

Hva menes med fattigdom i denne artikkelen?

I fattigdomsforskningen er det vanlig å skille mellom absolutte og relative fattigdoms­definisjoner. En absolutt fattigdomsdefinisjon avgrenser fattigdom som et fenomen der folk mangler de nødvendigste levekårsgodene, som tilstrekkelig med mat, klær eller tak over hodet. En relativ fattigdomsdefinisjon har som utgangspunkt at de fattige har betydelig mindre ressurser enn det som er vanlig i samfunnet man bor i. Hva som defineres som fattigdom vil alltid være et verdispørsmål. Verken i Norge eller de fleste andre europeiske land er noen offisiell fattigdomsdefinisjon, eller noen offisielle fattigdomsmål. Som regel betraktes imidlertid fattigdom som et relativt fenomen og for å beregne fattigdom brukes gjerne et inntektsmål. De som regnes som fattige er dermed de som har betydelig lavere inntekt enn det som er vanlig i samfunnet.

I beregningen av fattigdom tar man utgangspunkt i disponibel husholdsinntekt, det vil si summen av inntekter til alle medlemmene i et hushold, fratrukket utlignet skatt og negative overføringer. For å kunne sammenlikne den økonomiske velferden til ulike hushold justeres inntekten med en såkalt ekvivalensskala. Det finnes flere slike ekvivalensskalaer, men skalaen som er brukt i de fattigdomsberegningene som gjengis i denne artikkelen kalles EU-skalaen. I denne skalaen tilordnes den første voksne i husholdet forbruksvekten¹. Neste voksne (over 14 år) tilordnes vekten 0,5, mens alle personer under 14 år tilordnes vekten 0,3. Et par vil for eksempel ha forbruksvekten 1,5 mens en familie med to voksne og to barn vil ha forbruksvekten 2,1. Inntekt per forbruksenhet i husholdet beregnes ved å dele husholdets samlede inntekt etter skatt på den aktuelle forbruksvekten.

Lavinntektsgrensen fastsettes med utgangspunkt i medianinntekten, det vil si den midterste inntekten i inntektsfordelingen. Grensen settes ved 60 % av medianinntekten.

I artikkelen, som i den norske samfunnsdebatten, brukes begrepene «fattigdom» og «lavinntekt» om hverandre. I EU-sammenheng benyttes begrepet «risiko for fattigdom» som betegnelse for de som har inntekt under 60 prosent av medianinntekten i et land^.[1]

Barndom i en velferdsstat

Norge er kjent som et av verdens aller beste land å leve i. År etter år har Norge tronet på toppen av FNs Human Development Index, og de nordiske landene skårer også høyt i internasjonale sammenlikninger av barns levekår (OECD 2009). I 2019 bodde i gjennomsnitt hvert femte barn i EU i en familie som var i risikosonen for fattigdom. I Norge gjaldt dette om lag hvert syvende barn (Eurostat (ILC_LI02)). Også den materielle levestandarden er bedre i norske barnefamilier enn i snittet av europeiske familier.

Hvis en tar utgangspunkt i en liste over ni essensielle goder (som mulighet til å betale faste utgifter, holde boligen varm, dra på en ukes ferie utenfor hjemmet og ha TV), bor 13 prosent av alle barn i EU i et hushold som mangler minst tre av disse godene. Tallet for Norge er sju prosent (Eurostat (ILC_SIP8)). OECD (2009) har konkludert med at norske barn ligger godt an i sammenlikninger av boforhold (få som er trangbodd og få som har lav bokvalitet). Når det gjelder psykososial helse og tilfredshet kommer barn fra Norge og de andre nordiske landene også godt ut (Unicef 2013, Unicef 2014).

Det er flere forklaringer på at norske barn har bedre levekår enn barn i mange andre land. Den fordelaktige situasjonen må forstås i lys av at likhetstankegangen står sentralt i norsk politikk. I Norge er det lang tradisjon for å innrette politikken slik at alle skal sikres en god levestandard (NOU 2009:11, s. 284). I den norske samfunnsmodellen ses ulike politikkområder i sammenheng, slik at ulikhetsskapende prosesser og mekanismer på ett politikkområder motvirkes av ordninger og tiltak på andre områder. Gjennom sosial investeringspolitikk, helt fra fødselen til langt inn i voksenlivet, skal det sikres at barn har mest mulig like betingelser for læring, uavhengig av familiebakgrunn. De sosiale investeringene gjennom oppvekst- og utdanningspolitikken skal legge grunnlag for overgangen til arbeidslivet, og siden unge mennesker entrer arbeidslivet med ulike forutsetninger fortsetter de sosiale investeringene gjennom for eksempel arbeidsmarkedstiltak og livslang læring (Fløtten 2017).

Barnefattigdom i en velferdsstat

Gitt den, komparativt sett, gode levekårssituasjonen til norske barn, kunne en kanskje konkludere med bekymringen for barnefattigdom i Norge er overdreven. Så enkelt er det imidlertid ikke. Selv om norske barn, i gjennomsnitt, har bedre levekår enn barn i andre land, er det store variasjonene i levekår internt i Norge. På enkelte områder er det dessuten en negativ utviklingstrend og på andre områder er det ikke den ønskede positive utviklingstrenden. Det er for eksempel en økende andel unge som har dårlig psykisk helse. Videre er det fremdeles et uønsket stort frafall fra videregående utdanning, selv om det her har vært en positiv trend. Og det er en utfordring at 11 % av unge mellom 15 og 29 år er såkalte NEET-ere, dvs at de utenfor arbeid, utdanning og opplæring. Disse problemene er viktige, men i denne artikkelen er det lavinntektsproblemet som er tema.

De siste tjue årene har det vært en jevn økning i andelen barn og unge som bor i familier med vedvarende lavinntekt (figur 1). I 1999 bodde fire prosent av alle barn som i en slik familie. I 2019 hadde andelen tredoblet seg til 12 prosent. Dette året var det også flere barn enn voksne i familier med vedvarende lavinntekt. Den eneste aldersgruppa som har høyere lavinntektsandeler enn barn under 18 år, er unge mellom 19 og 34 år. I denne aldersgruppa bodde nesten 15 prosent i et lavinntektshushold i 2019 (Statistikkbanken til SSB, tabell 10498, lest 29/9 2021).

Risikoen for lavinntekt er ujevnt fordelt. De viktigste risikofaktorene er å ha foreldre/foresatte som ikke er sysselsatt, som har lav utdanning, som er eneforsørgere og/eller som har innvandrerbakgrunn. I 2017 bodde 13 prosent av alle barn i et hushold som hadde inntekt under lavinntekts- eller fattigdomsgrensen dette året. Blant barn i hushold der ingen var yrkestilknyttede var det 52 prosent som i fattigdomsgruppen. Det samme gjaldt 38 prosent av barna som bodde i et hushold der hovedinntektstaker hadde lav utdanning og 30 prosent av barna som bodde i et eneforsørgerhushold. Barn med innvandrerbakgrunn utgjør en stadig større andel av barna i lavinntektsgruppen og i 2017 hadde 56 prosent av barna i fattigdomsgruppen innvandrerbakgrunn. Til sammenlikning var det om lag 22 prosent av alle barn som hadde innvandrerbakgrunn dette året (Omholt 2019).

Risikoen for å bo i et hushold med vedvarende lavinntekt er særlig stor for barn i familier med bakgrunn fra land i Øst-Europa (utenom EU/EØS)^[5], Asia, Afrika og Latin-Amerika. I 2019 hadde barn med slik bakgrunn over ti ganger så stor sannsynlighet for å være i risikogruppen som barn uten innvandrerbakgrunn (64,9 prosent vs 5,8 prosent). Blant norskfødte med innvandrerforeldre (de som gjerne kalles etterkommere eller 2. generasjon) var sannsynligheten nesten syv ganger så stor (39,6 prosent vs 5,8 prosent) (Statistikkbanken til SSB, tabell 12903). Andelen barn i hushold med vedvarende lavinntekt var i 2019 størst for barn med bakgrunn fra Syria (89 prosent), Somalia (78 prosent), Eritrea (57 prosent) og Irak (55 prosent) (Statistikkbanken til Statistisk sentralbyrå, tabell 09572).

For øvrig er risikoen for å bo i et hushold med vedvarende lavinntekt særlig stor hvis det er mange barn i husholdet og hvis det er et eneforsørgerhushold.

De geografiske variasjonene i barnefattigdom er også store. De fleste fattige barna bor i Oslo og det sentrale østlandsområdet. Dette skyldes i all hovedsak at det også er her det bor flest barn totalt (Østby og Nielsen 2019).

Barnefattigdom og levekår

Lavinntekt eller barnefattigdom er en utfordring av flere årsaker. For det første har ikke barn noen «skyld» i situasjonen de er i, og de har svært begrensede muligheter til å endre livssituasjonen sin. For det andre er det ikke ønskelig at noen barn og unge skal vokse opp med betydelige levekårsutfordringer; dette strider mot det norske likhetsidealet. For det tredje medfører fattigdom under oppveksten en økt risiko for selv å bli fattig som voksen (Lorentzen & Nielsen 2009, Epland & Kirkeberg 2010, Norberg-Schultz og Østhus 2018) og en del tar dermed med seg levekårsulempene fra oppvekstfamilien videre inn i voksenlivet. For det fjerde er barnefattigdom samfunnsøkonomisk ulønnsomt. Siden det er en tendens til at fattigdom og stønadsmottak går i arv, er det å sikre barn best mulig utgangspunkt en investering i framtidig arbeidskraft.

Når det gjelder barns levekår kommenterte jeg innledningsvis at barn i Norge gjennomgående har bedre levekår enn barn i andre land. Likevel er det tydelige levekårsforskjeller mellom barn i Norge, og barn i familier med dårlig økonomi gjør det systematisk dårligere enn andre barn langs en del levekårsdimensjoner.

Barn i lavinntektsfamilier har dårligere boforhold enn andre (Hyggen et al. 2018), og de bor oftere trangt.

Barn og unge i familier med (egenrapportert) dårlig økonomi har økt risiko for å oppleve mobbing (Sletten, Fløtten & Bakken 2008).

Ungdom som vokser opp i familier med høy sosioøkonomisk status er oftere enn andre trygge på at de har nære venner som de kan stole på (Bakken, Frøyland & Sletten 2016).

Både norske og nordiske studier viser en sammenheng mellom oppvekst i lavinntektsfamilier og psykiske helseproblemer (Bøe et al. 2019, Bøe 2021, Björkenstam et al. 2017, Cheng et al. 2020, Hakulinen et al. 2020, Poulsen et al. 2020).

En nyere dansk studier viser en sammenheng mellom økonomisk situasjon i oppvekstfamilien og skadelig atferd, som selvskading og kriminalitet, i ungdomstiden (Mok et al. 2018).

Selv om sammenhengen mellom inntekt i oppvekstfamilien og utdanning er svakere i Norge enn i mange andre land, viser en norsk studie at både menn og kvinner født inn i nedre del av inntektsfordelingen har sakket akterut når det gjelder oppnådd utdanningsnivå (Markussen & Røed 2017).

At det er systematiske forskjeller i barns levekår som er avhengig av økonomien i oppvekstfamilien er ikke overraskende, men det er viktig å synliggjøre disse forskjellene. De er et klart uttrykk for at selv om likhetsambisjonene i Norge er sterke, og selv om det er betydelig vektlegging av omfordeling i norsk politikk, er ikke politikken kraftfull nok til å hindre sosiale forskjeller og sosial reproduksjon.

Barnefattigdom og sosial deltakelse

I den politiske diskusjonen om barnefattigdom trekkes fattigdommens negative påvirkning på sosial deltakelse fram som en særskilt utfordring. Det å kunne delta i fritidsaktiviteter regnes ifølge FNs barnekonvensjon som en grunnleggende rettighet for barn. I tillegg antas sosial deltakelse å ha positiv betydning for barn og unges livssituasjon her og nå, samt for deres framtidige livssituasjon.

I Norge er det et godt tilbud av fritidsaktiviteter, noen i offentlig regi, noen i privat. En studie viser at flere enn ni av ti er innom en eller flere fritidsaktiviteter i løpet av oppveksten (Andersen & Bakken 2015). I en annen studie oppgir 80 prosent av alle foreldre at deres barn (i alderen 1 til 15 år) deltar regelmessig i fritidsaktiviteter (With & Thorsen 2018).

Selv om de fleste barn og unge deltar i fritidsaktiviteter, er det forskjeller mellom barn fra lavinntektshushold og andre barn. Blant barnefamilier med vedvarende lavinntekt, er det bare 66 prosent som oppgir at barna deltar regelmessig i fritidsaktiviteter, og blant barn hvis foreldre kun har grunnskoleutdanning er andelen som deltar 60 prosent. Én av fem barnefamilier med lavinntekt reiser ikke på ferie minst én uke i året og fem prosent har ikke råd til å feire spesielle anledninger. Andelen som oppgir at barna ikke kan invitere venner hjem for å leke eller spise er kun 1,5 prosent. Én av ti barnefamilier med årlig lavinntekt sier at barna deres ikke kan dra på skole­turer eller andre arrangementer som koster penger (With & Thorsen 2018).

Også statistikk fra Ungdata viser at ungdom fra familier som skårer lavt på Family Affluence Scale (FAS)^[7], sjeldnere enn andre er med i organisasjoner eller klubber og sjeldnere har kontakt med venner (Fløtten & Nielsen 2020).

Nå må det sies at det er få foreldre (kun 2 prosent) som sier at de ikke har råd til at barna deres deltar i fritidsaktiviteter, men blant hushold med årlig lavinntekt er det 11 prosent som sier det samme. Ti prosent av lavinntektsfamiliene sier også at de ikke har råd til å sende barna på skolearrangementer som koster penger (With & Thorsen 2018: 57).

Betydningen av deltakelse

Manglende mulighet til å delta i jevnalderaktiviteter antas altså å ha en negativ betydning for barns nåtidige og framtidige levekår. Men hva sier forskningen om dette?

Det finnes lite norsk eller nordisk forskning som undersøker hva deltakelse i jevnalder­aktiviteter faktisk betyr for barn og unges levekår (eller livskvalitet). Det er vanlig å anta at det å delta i jevnalderaktiviteter gir barn og unge sosial kompetanse, mestringsfølelse og tilhørighet (Strand & Kindt 2019). Dette antas igjen å ha positiv effekt på deres fysiske og psykiske helse og på deres forutsetninger for å lykkes i utdannings­systemet.

En systematisk gjennomgang av studier som ser på de psykologiske og sosiale effektene av å delta i sportsaktiviteter under oppveksten konkluderer med at studiene rapporterer om mange fordeler ved slik deltakelse, som økt selvtillit, større grad av sosial samhandling og færre depressive symptomer. Særlig det å delta i lagsport ser ut til å være positivt. Samtidig påpeker forfatterne at det er vanskelig å slå fast at det er en årsakssammenheng mellom deltakelse og helse siden det er få longitudinelle studier (Eime et al. 2013). Ahn og Fedewa (2011) kommer til samme konklusjon i sin systematiske gjennomgang; fysisk aktivitet ser ut til gi en liten, men signifikant, effekt på barns mentale helse, mens Ekeland et al. (2005), finner at trening har en positiv effekt på barns selvfølelse.

Almquist og kollegaer (2018) har undersøkt hvilke faktorer som kan motvirke de negative helsekonsekvensene av det å vokse opp i en fattig familie. For det første konkluderte de med at de som vokste opp i en lavinntektsfamilie oftere enn andre vurderer sin egen helse som dårlig. For det andre fant de at flere faktorer kan bidra til å svekke denne sammenhengen. Eksempler på slike faktorer er trivsel på skolen, gode venne­relasjoner og en aktiv fritid. Slike faktorer kan beskytte mot de negative konsekvensene av å vokse opp i en lavinntektsfamilie.

Ytterligere en reviewartikkel (Busch et al. 2014) konkluderer med at sunt kosthold og det å delta i lagsport har en positiv effekt på skoleprestasjoner, men studiene som inngår i analysen er ikke norske eller nordiske, og sammenhengene er ikke sterke. Vi kan dermed ikke vite om vi finner de samme tendensene i Norge eller om trekk ved den norske samfunnsmodellen og norske oppvekstmiljøer tilsier andre (eller ingen) sammenhenger. Vi vet heller ikke om sammenhengene vil være de samme for barn og unge fra lavinntektsfamilier som for andre. Mogstad og Rege (2009) har oppsummert forskning som har undersøkt om førskoletiltak bedrer utviklingsmulighetene til barn fra vanskeligstilte familier. De konkluderer slik:

«(…) selv om det er få klare slutninger å trekke fra litteraturen om familieinntekt, så er det tydelige politikkimplikasjoner fra litteraturen som undersøker betydningen av førskoletiltak. Den internasjonale forskningen viser spesielt at førskoletiltak rettet mot vanskeligstilte barn i tre- til femårsalderen kan være av stor betydning for barnas utvikling. (…) Det finnes også noe dokumentasjon på at førskoletiltak kan være positivt for ett- og toåringer fra vanskeligstilte familier.»

Tilsvarende viser en norsk studie av langtidseffekter av tilgang til barnehage klare langtidseffekter på utdanningsnivå, og effekten var klart størst for barn av mødre med lav utdanning (Havnes & Mogstad 2009). Dette kan tolkes som at barn/unge med et svakere utgangspunkt enn andre kan ha særlig god nytte av tiltak. Men selv om det virker logisk at barn fra lavinntektsfamilier kan ha særskilte fordeler av å delta i jevnalderaktiviteter, foreligger det altså ikke forskning som eksplisitt ser på dette.

Tiltak for å sikre deltakelse

Selv om det ikke foreligger forskning som viser klare positive effekter av sosial deltakelse på barn og unges fysiske og psykiske helse eller deres kognitive utvikling, er det ukontroversielt å mene at deltakelse i fritidsaktiviteter kan danne grunnlag for sosiale nettverk. Det er også ukontroversielt å anta at det å delta i sosiale nettverk kan gi nyttig samhandlingskompetanse, og det er ukontroversielt å anta at den samhandlingskompetansen barn og unge opparbeider seg gjennom deltakelse er positiv for deres mulighet til å lykkes i utdanningssystemet og deretter i arbeidslivet, alt annet likt. Selv om det vil være vanskelig å empirisk vise den isolerte effekten av sosial deltakelse på nåtidige og framtidige sosiale utfall, er det rimelig å anta at sosial deltakelse i barne- og ungdomsårene både bidrar til god fysisk og psykisk helse her og nå, og det kan bidra til sosial mobilitet. Når vi legger til at det å delta i fritidsaktiviteter anses som en rettighet for barn, er det ikke overraskende at den offentlige politikken mot barnefattigdom har sosial deltakelse som et uttalt mål.

I Norge tilrettelegges det først og fremst for at alle barn og unge skal ha de samme mulighetene til å være del av et sosialt miljø gjennom det universelle utdanningssystemet (fra barnehage til høyere utdanning). Ingen skal stenges ute fra gode barnehager eller skoler på grunn av dårlig økonomi i oppvekstfamilien. I tillegg investerer lokale og sentrale myndigheter, samt frivillige og private aktører, i fritidstilbud for barn og unge. Noen av investeringene rettes mot alle barn og unge, mens det også er mange særskilte ordninger for å sikre inkludering av barn og unge fra lavinntektsfamilier.

Det finnes ingen samlet oversikt over alle ordningene og finansieringsmekanismene som har til hensikt å sikre barn og unges deltakelse i fritidsaktiviteter, eller hvor mye midler som totalt bevilges til dette formålet. Det er for eksempel flere offentlig tilskuddsordninger som skal bidra til økt deltakelse, som Barne- og familiedepartementets nasjonal tilskuddsordning for å inkludere barn og unge, eller Kulturdepartementets tilskudd til lokale lag og foreninger og tilskuddsordninger for inkludering i idrettslag og kulturliv. Store ideelle aktører som Gjensidigestiftelsen og Sparebankstiftelsen bevilger også midler til inkluderende barne- og ungdomstiltak, mens mindre lokale aktører bidrar blant annet ved å finansiere tiltak som utstyrsbanker.

Sluttkommentar

Omfanget og mangfoldet av aktører som er engasjerer seg i barns og unges oppvekstmiljø viser at det er stor oppmerksomhet om å sikre barn og unges deltakelse i fritidsaktiviteter. Selv om forskningen (foreløpig) ikke kan fastslå sikre effekter av deltakelse, er det mange studier som konkluderer på en slik måte at det gir grunn til å tro at deltakelse i fritidsaktiviteter er positivt for psykisk og fysisk helse, selvfølelse, mestring og skoleprestasjoner. Sosial tilhørighet og deltakelse er dermed ikke bare et gode i seg selv her og nå i barns liv, men noe som gir forutsetninger for et godt liv som voksen.

Siden stadig flere barn vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt er det å investere i alle sider av barns oppvekst nødvendig for å motvirke at sosial ulikhet i oppveksten overføres til voksenlivet. Når det gjelder investeringene i fritidsaktiviteter må disse innrettes slik at man i størst mulig grad sikrer at barn fra lavinntektsfamilier faktisk inkluderes. For å skape en inkluderende oppvekst for alle barn er det nødvendig med politisk oppmerksomhet og planmessig arbeid, både lokalt og sentralt. Videre må alle relevante aktører samarbeide, det vil si at det må være samarbeid mellom offentlige instanser og mellom offentlige instanser og private eller ideelle aktører. Dessuten må barn og unge høres og deres ressurser må mobiliseres (Fløtten & Hansen 2018, Hansen, Jensen & Fløtten 2020).

Selv om det ikke er realistisk å forvente at det ikke er en sammenheng mellom levekår og økonomisk bakgrunn, er det grunn til å følge med på hvilken retning utviklingen i ulikhet tar. Tjenestene som tilbys barn og unge, og oppvekstpolitikken som iverksettes, må i størst muliggrad motvirker ulikhet under oppveksten og reproduksjon av ulikhet inn i voksenlivet.