Lise (57)

Denne historien er en del av kunnskapsbanken om reviktimisering. Her deler mennesker som har opplevd vold eller overgrep sine erfaringer – for å hjelpe andre og forebygge at flere opplever ny vold.

Lise er oppvokst i en sekt med foreldre og fire søsken. Hun er gift og har fem barn, og jobber innen eldreomsorgen.

Barndommen

Jeg vokste opp i en sekt, og allerede tidlig i barndommen var jeg en av dem som fløy rundt og prøvde å omvende vennene sine. Vi feiret blant annet ikke bursdager, og når jeg ble invitert til vennene mine svarte jeg at jeg ikke kunne komme fordi jeg skal få evig liv og leve i et paradis der jeg kunne klappe løver. En gang tok jeg med en av forkynningsbarnebøkene for å vise dem hvor fint alt skulle bli, og hvorfor jeg ikke kunne gå i bursdager. Det var på vinteren, og de andre barna hadde laget en snøhule ute med levende lys. Det endte med at de brente boka.

Jeg kom hjem og gråt til foreldrene mine. Da fikk jeg juling. Den sitter hardt. Men ellers var jeg vant til det. Jeg kunne sitte hele dagen på rommet mitt og vente på at faren min skulle komme hjem, så han skulle få æren av å jule meg. Det kunne være alt fra lærbelte, hoppetau og bjørkeris. Dette skjedde så langt tilbake jeg kan huske. Det kunne ha vært sånne grunner som at man ikke hadde sittet rolig nok på møtet. En annen straff kunne være at man ikke fikk kveldsmat, eller at man bare fikk tørt brød og et glass med vann.

En av de siste gangene jeg fikk juling var over knærne og på rumpa. Da var jeg i pubertetsalder, så det var ekstra ydmykende. Jeg følte meg så utrolig avkledd. De skjønte det selv, for moren min var med på det, så da gikk det over til annen type vold som å kaste meg i gulvet, dytte meg ned kjellertrapper og sånne ting.

Angsten for Armageddon

Jeg utviklet en voldsom angst fra jeg var i fem-seks års alder. Jeg turte ikke å sove på mitt eget rom, og måtte sove på rommet ved siden av foreldrene mine. Jeg turte generelt ikke å sove fordi jeg hadde så forferdelig angst. Jeg var redd for Armageddon og for å bli forfulgt. Jeg var redd noe skulle skje med oss, for det er jo en del av profetiene at det skal skje, så jeg bare ventet på det. Satan kunne komme og ta meg. Samtidig var jeg veldig, veldig ensom. Alene med tankene mine, og redd for å gjøre feil.

Hva slags forhold har du til familien din?

Jeg var eldst og mest gjenstridig i søskenflokken, så volden gikk hardest utover meg av jentene. Guttene slapp unna. Jeg har i dag et komplisert forhold til søstrene mine. Brødrene mine har jeg et egentlig ganske greit forhold til. Det er en veldig stor aldersforskjell. Foreldrene mine skilte seg etter at min yngste bror kom. Moren min og jeg har kontakt, men vi har aldri fått noe nært og godt forhold.

Mamma gikk ut av sekta da jeg var 25 år. Jeg ble så glad, og tenkte at nå får jeg det forholdet til moren min som jeg egentlig alltid har ønsket. Jeg hadde forventet kanskje å få en beklagelse, en unnskyldning. De var jo voldelige begge to. Selv om han var verst, så grep hun ikke inn. Men hun skylder på faren min.

Faren min vil den dag i dag ikke ha kontakt med meg siden jeg gikk ut av sekten. Da vi ferierte i nærheten av der han bor i utlandet, ba vi om å treffe ham. Da svarte han at han ville hilse på og treffe alle utenom meg.

Var det noen som hjalp eller støtta deg i oppveksten?

Jeg prøvde å snakke litt med både helsesøster og fastlege. Hadde det vært i dag, så hadde det jo vært sikkert noe helt annet. Men på skolen kom jeg blant annet med kink i ryggen og sprekk i øyelokket fordi jeg hadde fått sånn juling. Jeg var helt gåen, sovna i timen og ville egentlig bare dø, men ingen skjønte det. Vi flytta fra storbyen til en liten bygd da jeg var 11 år. Da fikk faren min plutselig en veldig mye høyere posisjon innenfor menigheten, og ting endret seg. Faren min ble utnevnt til en av de eldste veldig raskt. Da gikk det fra vondt til verre. Det var veldig ensomt, for jeg fikk ikke ha kontakt med omverdenen, verdslige og klassekamerater. Jeg var fanget i en liten, lukka menighet, og vi bodde øde til. Det var så mye jeg ville gjøre, men det fikk jeg ikke lov til. Min store drøm var å få lov å gå på danseskole. Nå i voksen alder går jeg på dansing.

Fra mobbing til dobbeltliv

Moren min bodde på sykehus i en periode, men nektet blodoverføring, så vi trodde hun aldri ville komme tilbake. I den tiden måtte vi bo hos farmor. Hun var veldig snill, men veldig religiøs og streng.

De rundt meg hadde lite forståelse for at jeg ble mobba på skolen og hadde det så vanskelig. Jeg ville jo egentlig ikke på skolen, men farmor sa jeg måtte. Hun trodde ikke på hvordan jeg hadde det. Etter hvert skulle jeg begynne på ungdomsskolen, og grudde meg så fælt hele sommeren. For hver dag som var nærmere den første skoledagen, ble jeg mer og mer dårlig. Så skjer det underet at skolens kjekkeste og mest populære 9. klassing tar meg inn i varmen, og vi blir kjærester. Og jeg går fra å være mobbeoffer til en av de kule personene over natta. Da begynte jeg også et dobbeltliv av en annen verden, for da var jeg en av de som stod på røykehjørnet. Jeg følte jo at jeg måtte leve opp til det.

Min første kjærlighet

Foreldrene mine skjønte etter hvert at jeg hadde kjæreste. Det fikk jeg overhodet ikke lov til, i hvert fall ikke en verdslig kjæreste. Så selv om jeg hadde fått det bedre på skolen, så gikk det over til et helvete hjemme. Da fikk jeg høre sånne ting som at jeg var demonbesatt. Det eneste stedet vi fikk møtes var på skolen, og han ble kjeppjaget når han prøvde å komme til oss. En gang rømte jeg faktisk hjemmefra til han. Moren hans var veldig snill og god mot meg. Hun skjønte hvordan jeg hadde det, og tok imot meg med åpne armer. Det var en veldig fin kveld, men utpå natta kom lensmannen og hentet meg. Han satt i bilen og snakket med meg i flere timer, og sa at han visste hvordan det var hjemme hos meg og mente at det var helt for jævlig at jeg skulle gå inn igjen og fortsette som før. For han visste hvordan faren min var. Likevel lot han meg bare gå inn. Det føltes så bittert og rart.

Det ble et veldig turbulent år. En dag satte kjæresten min opp en telt nede i skogholtet der vi bodde og trodde at ingen skulle oppdage det. Jeg snek meg ut på natta for å være sammen med ham. Jeg var 13-14 år, og vi var intime for første gang. Dagen etter ble jeg dumpa så til de grader, og jeg ble helt knust. Jeg fikk bare beskjed om at det var slutt, ferdig med det, og ingen forklaring. Verdenen min raste sammen. Og så føltes det ekstra, ekstra vondt at det var etter at vi hadde blitt kjærester på ordentlig.

Da skulle faren min liksom trøste meg. Og det syntes jeg var litt rart. Men for ikke så veldig lenge siden tok denne kjæresten kontakt med meg på sosiale medier etter over 40 år uten noen form for kontakt. Han ville fortelle hva som egentlig skjedde. Og det var at han hadde blitt trua så ille av faren min at han hadde ikke noe valg. Jeg hadde faktisk aldri tenkt at det kunne vært den grunnen engang.

Min andre kjærlighet

I 15-årsalderen traff jeg en gutt som også var i sekten. Vi kom i prat, og fant ut at vi tenkte og følte det samme om det vi var i. Han ble etter hvert kjæresten min. Både han og jeg sleit mye med angst og depresjoner. Det var derfor vi følte at vi var litt sjelevenner. Han fikk jeg lov til å treffe, selv om det var veldig strengt. Han fikk lov til å komme på besøk, men vi fikk ikke lov til å være alene. Så vi fikk maks sju minutter alene på rommet mitt. Akkurat sju minutter. Så begynte jeg på videregående. Han var to år eldre og hadde begynt å jobbe. Det viste seg at han drakk veldig, veldig mye, og hadde gjort det i mange år allerede. Tre av hans fem brødre var alkoholikere.

Kanskje aksepten for drikkingen er lettere å finne hvis du allerede ligger nede? Han var jo mitt halmstrå, og det at han drakk reagerte jeg på, men jeg fikk alltid høre tilbake «Du vet ingenting om livet, du, sånn som du har vokst opp.»

Depresjon og selvmordstanker

Depresjonen og alt jeg sleit med toppet seg etter hvert, så jeg bestemte meg for å gjøre alvor av selvmordstankene mine. Jeg gikk til en lege og sa at jeg sleit og trengte noe å roe meg ned på. Det viste seg at hun kjapt skjønte hvordan jeg hadde det. Jeg ble lagt inn på sykehus den dagen, og etter det kom jeg aldri hjem igjen. Jeg var fortsatt så ung at jeg var redd for å skulle bli hentet, og hadde mareritt om natta om at jeg var tilbake igjen. Jeg fikk psykolog som ga meg veldig mye hjelp. Det begynte å bli problemer med meg og kjæresten, for det var så vanskelig for oss å få lov til å være kjærester. Han begynte å bli lei hele opplegget med faren min og alt. Jeg tenkte at nå mister jeg han også. Jeg orker ikke mer. Alt var bare svart. Etter at jeg hadde vært på sykehuset i en uke eller to, fikk jeg hjelp. Da kunne jeg flytte inn på en liten hybel i nærheten. Men jeg hadde ikke en krone. Kun det jeg sto og gikk i. Faren min var rasende, og ville egentlig ikke ha kontakt med meg. Jeg hadde ikke engang penger til prevensjon. Så en måned etter var jeg jo gravid. Jeg hadde nylig fylt 16. Med min bakgrunn var ikke abort et alternativ.  Jeg gikk ned i en telefonkiosk og tenkte at jeg måtte ringe mora mi. Og før kvelden var over, så var bryllupet bestemt.

Ekteskapet

Mannen min hadde alkoholproblemer hele veien. Jeg vet at han var veldig glad i meg, men han sleit så mye med seg selv og hadde nok med sitt. Det jeg ikke skjønte var hvorfor han drakk. Han drakk jo for å døyve smerten sin, for den oppveksten han har hatt var helt forferdelig. Vi holdt sammen i ni år og fikk to barn sammen.

Jeg hadde da en angst som var så ille at jeg noen ganger ikke turte å sove. Så mannen min måtte være våken og passe på mens jeg sov, slik at jeg skulle tørre å sove. Jeg hadde et forferdelig sinne i meg, men skjønte ikke hvor det kom fra. Et raseri etter mye undertrykkelse og undertrykte følelser. Jeg har ikke fått lov til å ha en normal barndom. Jeg hadde en klump i magen, og den klumpen trodde jeg var en svulst. Jeg fikk sovemedisin og beroligende tabletter av legen, og ble etter hvert en storforbruker. Da ble jo klumpen borte. Jeg skjønte etter hvert at han spiste veldig mye av det han også, og blandet med alkohol. Så det gikk jo ikke bra.

Etter hvert jobbet jeg på et gatekjøkken. Vi fikk store problemer i forholdet, og når jeg jobbet på natten var han noen ganger så full at han ikke åpnet døra engang. Da var han hjemme alene med ungene. Det var ikke så mye han klarte å være pappa.

Jeg forlot ekteskapet da jeg var 24-25 år. Jeg fikk hjelp fra en veldig god psykolog, som var veldig hard mot meg. Han satte meg skikkelig til veggs med hvorfor ikke jeg gikk. Jeg hadde jo ingen andre, og hadde mistet alt det andre da jeg gikk ut av sekten og mistet nettverket der. Jeg hadde ikke trodd at folk skulle slutte å hilse på meg og var alene med et til-og-fra forhold til faren til ungene. Etter bruddet var det vel ingenting som holdt han igjen lenger, så det ble dessverre mye, mye verre. Faren hadde ikke noen fast samarbeidsordning. Han fikk også psykotiske episoder og andre helseproblemer.

Veien videre

I begynnelsen var jeg i tvil. Men etter hvert klarte jeg å få snudd tankene og fikk det nok på avstand. Da skjer det noe i hodet, sånn at man begynner å tenke selv. For det hadde jeg jo egentlig aldri gjort.

Jeg traff min nåværende samboer et år etter bruddet med mannen min, og jeg er veldig glad for at jeg hadde det året. Alene.

Sammen har vi fått tre barn, og jeg har egentlig fått det veldig mye bedre, selv om jeg sliter fortsatt. Jeg kommer nok aldri til å bli helt bra igjen.

Jeg tar aldri noen ting, verken alkohol eller piller. Jeg klarer ikke å ha et normalt forhold til alkohol. Det byr meg mot. Det er en av de tingene jeg ikke fikser i livet, så jeg er glad for at mannen min ikke rører alkohol. Jeg klarer ikke lukten av fyll. Før var det sånn at jeg følte en vemmelse av å gå forbi i butikken. Jeg kommer nok aldri til å få et normalt forhold til alkohol.

Hva ville du gitt deg selv råd om å gjøre hvis du var tilbake i tiden når du var 14-15 år?

Finn noen som du kan ha tillit til. Man må snakke med noen, for man er nødt til å få hjelp.

Bilde på forsiden er et illustrasjonsfoto (iStock).

Ønsker du mer kunnskap?

Vi anbefaler å søke på dinutvei.no for kvalitetssikret informasjon om vold i nære relasjoner, voldtekt og andre seksuelle overgrep. De har også oversikt over hjelpetilbud nær deg.