Lars (60)

Denne historien er en del av kunnskapsbanken om reviktimisering. Her deler mennesker som har opplevd vold eller overgrep sine erfaringer – for å hjelpe andre og forebygge at flere opplever ny vold.

Det tok nesten 40 år før Lars delte den vonde hemmeligheten fra barndommen – eller før han forsto hva han hadde blitt utsatt for. Han slet med å hånd­tere hver­da­gen og skammen etter at han opplevde overgrep som barn.

Kan du fortelle din historie?  

Jeg ble utsatt fra jeg var seks år til jeg var i 14-15 årsalderen av fetteren min. Han hadde gård og jeg likte å være der, jeg elska å kjøre traktor og gravemaskiner. Det var vanskelig å si nei når han kom og hentet meg etter skolen. Gleden over hva vi skulle gjøre var større enn frykten for hva som kunne skje.

Livet har vært mye opp og ned – mest ned. Jeg har dårlig hukommelse. Jeg har mistet mange minner – også gode – og det sliter jeg med. Jeg husker ikke alltid hva som skjedde eller når. Det skyldes nok alt jeg har vært gjennom.

Det gikk opp for meg hva jeg hadde blitt utsatt for som barn da jeg så en dokumentar om utsatte gutter og menn. Da gikk jeg rett i kjelleren. Jeg ble helt satt ut for jeg kjente meg igjen.

Etter hvert fortalte jeg det til samboeren min og til søsknene mine. Jeg var attpåklatt med søsken som var mye eldre, og alle syntes at det hadde vært noe med meg de ikke helt forsto. Det er nok vanskelig for andre rundt å skjønne det hvis man ikke skjønner det selv. Da jeg så den dokumentaren, skjønte jeg og de rundt meg hvem jeg var – og hvorfor jeg var som jeg var.

Når man plutselig forstår hva man har vært utsatt for, går det ofte rett nedover. Da må hjelpen være tilgjengelig. Hadde jeg fått hjelp tidligere, hadde livet mitt kanskje sett annerledes ut.

Hvor fikk du hjelp til slutt?

Hjelpen var ikke der til å begynne med. Jeg opplevde at helsevesenet ikke tok meg på alvor – jeg fikk ofte beskjed om å «skjerpe meg». For å få hjelp hos DPS måtte jeg være svært dårlig. Til slutt ble det så tøft at jeg følte meg som en byrde. Jeg tenkte at det var like greit å forsvinne, og jeg forsøkte å ta livet mitt to ganger. Det verste var å se døtrene mine gråte da de besøkte meg på sykehuset. Da skjønte jeg at jeg måtte kjempe for å leve.

Jeg fikk hjelp på Modum og var der i tre måneder – og det var helt fantastisk. Der lærte jeg å slippe taket i det som hadde skjedd. Jeg har hatt flashbacks hele livet, men etter oppholdet har de blitt sjeldne.

Det er sikkert mange som har fått hjelp og kommet seg på beina igjen fortere, men dette er min historie.

Kjenner du deg igjen i at du kan bære med deg en sårbarhet videre i livet etter det du opplevde som barn?

Ja, på en måte. Jeg har på klart å distansere meg fra det som skjedde, det er jo lenge siden. Jeg bærer nok med meg en sårbarhet, men jeg har lært å distansere meg fra det som skjedde. Nå føler jeg meg trygg i meg selv, har bedre selvtillit og er ikke redd for å leve livet mitt.

Det kan også være en sammenheng mellom det jeg opplevde og det at jeg ikke har vært så flink til å ta vare på økonomien min opp gjennom årene. Jeg turte ikke ta tak i ting, og jeg var så redd for offentlige instanser. Det betaler jeg for enda. Den gangen var det tøft. Jeg jobbet masse – kanskje for å slippe å tenke? I dag er ikke det noe problem, men jeg skulle ønske jeg kunne det for 40 år siden, før det skar seg helt økonomisk.

Jeg tror mange sliter med det økonomiske, og når det kommer i tillegg til det du sliter med ellers blir det bare verre. Jeg fikk tilbud om privat psykolog, men hadde ikke råd. Det er en ekstra byrde når man sliter økonomisk i tillegg til alt annet.

En annen konsekvens var dårlige tenner. Jeg var livredd tannleger og sluttet å pusse tennene. Jeg ville ikke åpne munnen fordi tennene var så stygge. Det gjorde at jeg aldri kunne smile ordentlig, og det sitter i fortsatt. Jeg har ofte fått spørsmål om jeg er sur, men jeg er jo ikke det. Nå har jeg fått hjelp gjennom TOO-teamet og behandling i utlandet. Det har hjulpet, men det sitter fortsatt i kroppen.

Anmeldte du det noen gang?

Når søsteren min fikk vite det, ville hun at jeg skulle anmelde. Hun og de andre søsknene mine hjalp meg gjennom det – og betalte for det. Jeg hadde jo ikke råd. Fetteren min vant gjennom med at det var foreldet. Han flytta til Spania, og har i ettertid utsatt andre for overgrep. Men de ville ikke stå frem, de orket ikke.

Det tok lang tid før jeg sa ja til å anmelde også, men jeg ville gjort det igjen. Jeg tenker nå at alle bør anmelde, det er et sted å begynne for å stoppe det.

Hva var vendepunktet ditt da?

Vendepunktet kom da jeg skjønte at jeg måtte ta tak i livet mitt. Jeg dro på en fagdag med Utsatt Mann, hvor ingen kjente meg. Det ble starten på en lang reise mot å få det bedre. Der ble jeg møtt av forståelse – og fikk et fellesskap. Det å være sammen med noen som forstår, og å høre til et sted er beroligende på et vis.

I TV 2-dokumentarserien «Petter og overleverne» var du en av de som åpnet opp om overgrep i barndommen. Hvordan var det?

Da jeg fikk spørsmål om å bli med i serien til Petter, slapp mye av skammen. Jeg bearbeidet det underveis i innspillingen. Vi spilte inn i over to og et halvt år, og det er noen av de bedre psykologtimene jeg har hatt. Det å få pratet om det, ufarliggjør det. Å finne ut at det ikke var min skyld. Ikke i det hele tatt.

Nå tenker jeg ikke på det hele tiden. Jeg kan heller hjelpe andre.

Tenker du at det kunne hjulpet deg tidligere hvis du hadde sett en serie som Petter og overleverne når du var yngre?

Det tror jeg faktisk. Det var ikke så mange sånne serier da jeg var yngre. Jeg kan ikke huske at vi pratet om det på skolen heller.

Når jeg var barn, var jeg så inneslutta. Jeg har gått rundt som en liten mus, pleier jeg å si. Jeg gikk under radaren, på skolen og overalt ellers. Jeg gjemte meg om det var noen store ting som skjedde og det var mye folk. Jeg gjemte meg på 17. mai, det gjennomførte jeg kun som plikt og med null glede. Da var det altfor mye folk.

Jeg tror lista ligger høyt for at lærere fortsatt går inn og gjør noe om de har mistanke om at noen er utsatt for noe, kanskje de er redde for å ta feil. Men det er bedre å si fra en gang for mye enn en gang for lite.

Hva er viktig for deg for at du skal føle deg trygg nå?

Jeg føler meg trygg nå, og er på en måte trygg i meg selv. Før var jeg veldig usikker på meg selv og hadde dårlig selvtillit. Det har jeg ikke nå. Nå er jeg ikke redd for å gjøre noe, og det har gjort meg bra å finne en måte å leve med overgrepene på. Jeg har aldri hatt det så bra som nå. Nå koser jeg meg alene, nå har jeg kontroll på mine egne tanker.

Jeg har også fått større toleranse og forståelse for andre mennesker.

Hva har du gjort for å beskytte deg selv mot nye overgrep?

Jeg har fått et veldig godt blikk for hvordan folk er, så jeg trekker meg vekk om jeg værer om noen ikke har gode intensjoner. I dag er jeg mer åpen, men jeg kan få en følelse på hvordan type folk det er. Jeg tror jeg er trent på å være på vakt.

Hva er dine råd til andre – eller til en yngre Lars?

Det viktigste du kan gjøre er å snakke med noen du stoler på – en venn, et familiemedlem eller en organisasjon som kan hjelpe. Man kan henvende seg til organisasjoner som Utsatt Mann, og det finnes Nok-sentre som gir hjelp til alle som har opplevd overgrep.

Så lenge dere prater om det. Det tror jeg er det viktigste.

Bilde på forsiden er et illustrasjonsfoto.

Ønsker du mer kunnskap?

Vi anbefaler å søke på dinutvei.no for kvalitetssikret informasjon om vold i nære relasjoner, voldtekt og andre seksuelle overgrep. De har også oversikt over hjelpetilbud nær deg.