Marthe (46 år)

Denne historien er en del av kunnskapsbanken om reviktimisering. Her deler mennesker som har opplevd vold eller overgrep sine erfaringer – for å hjelpe andre og forebygge at flere opplever ny vold.

Bakgrunn

Marthe vokste opp i en kjernefamilie med foreldre og bror, og opplevde ulike former for vold og rus i hele oppveksten, før hun selv utviklet rusproblemer som ungdom og voksen. Hun er samboer og har to barn.

Oppveksten

Jeg vokste opp i en tilsynelatende vellykket, oppegående familie med flott villa, biler og dyr. På utsiden så alt fint ut, selv om sannheten var en helt annen. Jeg måtte ganske tidlig lære meg å holde kjeft og levde med mye frykt. Store mengder alkohol og ganske grov vold var en del av livet i helgene. Det startet gjerne fredag og var ferdig søndag, og involverte min mor, far og bror. Dagen etter skulle man late som ingenting. Jeg var en skikkelig pappajente som var ekstremt glad i faren min, så jeg gjorde alt som stod i min makt for at han skulle fremstå som en bra mann. Det var et dobbeltliv. Dette vokste jeg opp med fra så lenge jeg kan huske, og har gitt meg en tung ryggsekk videre i livet.

Vold

Det var jevnlig fyll og vold i barneårene, og det endte med at foreldrene mine skilte seg. Moren min flyttet med oss barna til en ny mann på en annen kant av landet, og etter hvert fikk faren min også ny kone. Det så fint og flott ut, men da jeg var 15 år og på besøk hos dem våknet jeg på natta av at de kranglet. Det kom et forferdelig skrik, og der stod faren min og dengte løs på stemoren min. Jeg var sterk og klarte jeg å ta bort min far. Det var blod og mye greier. Da politiet kom løpte faren min inn på rommet og lot som han sov. Det viste seg at han hadde vært ute og fyllekjørt, og stemoren min hadde ringt politiet. De merket at stemoren min også var veldig beruset, og da de så at faren min liksom sov, mente de at vi skulle la han sove ut rusen. Jeg sto bare der og skalv over hele meg. Når politiet skulle dra, gikk jeg ut og sa «Vær så snill, dere kan ikke dra fra meg. Jeg må hjem til broren min, jeg må til mammaen min.» «Nei, det går fint. Bare gå og legg deg, så roer dette seg til i morgen,» var svaret til politiet. Når jeg gikk inn igjen hadde faren min stått opp igjen og var rasende fordi stemoren min hadde ringt politiet. Jeg ble skikkelig forbanna, stiller meg opp foran faren min og sier «Nå er det nok. Når du står opp i morra, så er jeg ute av livet ditt.» Da ville han gjøre avtale med meg om at han ikke skulle drikke hvis jeg ikke drakk. Idet jeg skal ta han i hånda på det, så begynte han å slå meg. Han var så beruset at jeg klarte å dytte han vekk før jeg løp ut derfra og kom meg til bensinstasjonen og ringte mamma, som kom og hentet meg. Etter det skjedde det noe med meg, hvor jeg bare ga opp livet. Det ballet ganske fort på seg med å dytte på grenser og oppsøke feil folk.

«Når andre barn var glade for at det var helg, var jeg det barnet som ikke var det»

Jeg skjønte i oppveksten at dette ikke var normalt, men når jeg begynte å fortelle litt om det, opplevde jeg at folk enten ikke trodde på meg eller ble veldig skremte. Det gjorde at jeg begynte å skape meg en egen historie om at det ikke var så ille. Jeg brukte noen år på å overbevise meg selv om at dette var noe jeg hadde forestilt meg. Senere begynte jeg å prate litt med min storebror om det, og han kunne bekrefte at det var ikke bare var sånn som jeg hadde trodd, men mye verre.

De få gangene foreldrene mine ble konfrontert, for det vet jeg at de ble, så bortforklarte de med at det ble et glass for mye akkurat den helgen. Festen tok litt overhånd, og diskusjonen ble litt oppheta – det hadde jo alle opplevd, liksom. Jeg og broren min ble ikke trodd. Det var vi som på en måte overdrev.

Når jeg prøvde å få litt hjelp, så ble jeg møtt med berøringsangst. Nei, dette skal vi ikke jobbe med nå. Nå er det rusen vi må ta tak i, eller nå er det spiseforstyrrelsen vi må ta tak i. Det ble tatt tak i alt mulig annet enn det jeg egentlig hadde behov for.

Jeg fikk hjelp etter hvert, men det gikk veldig lang tid. Jeg har stussa mye over det i mitt voksenliv, for det var jo naboer og familie som fikk med seg dette her. Politiet var ofte inne i bildet. Jeg kan ikke skjønne annet enn at skolen må ha merket noe. Når andre barn var glade for at det var helg på fredag, så var jeg det barnet som ikke var det, og ikke ville at fredagen skulle være ferdig på skolen.

Forelska i amfetamin

Foreldrene mine pleide å sove ut i rusen når jeg stod opp på morgenene, og da sto alle flaskene og glassene med hjemmebrent ute. Allerede i femte klasse begynte jeg å smake på det. Jeg tenkte det må jo være et eller annet ved det, siden de gjør dette ved enhver anledning. Jeg ville prøve å skjønne det. Først syntes jeg det smakte helt forferdelig, men så, allerede i sjette klasse, begynte jeg å henge sammen med de som var eldre enn meg og eksperimentere med alkohol. Jeg var vel full første gang i sjette klasse, og begynte også å leve et dobbeltliv. Jeg var denne veldig pliktoppfyllende, skoleflinke jenta som alle så på som veldig ressurssterk og god til å prate for seg. Også hadde jeg dansen, som jeg var veldig flink til. Samtidig hadde jeg det veldig, veldig vondt. Jeg skrev dagbøker den gangen, så jeg beskrev ganske ofte at jeg bar på et mørke, som en sånn svær klump inni meg. Til tider var klumpen såpass stor, at når jeg begynte å være litt med de eldre og drikke litt alkohol så følte jeg litt at klumpen ble mindre. Da fikk jeg avstand fra det som klemte på innsida, og gjorde at jeg følte at jeg holdt på å bli kvalt. Festinga gjorde at det ble litt lettere. På slutten av ungdomsskolen ble jeg sammen med en pønker som drev med mye hasj. Jeg rømte hjemmefra i en alder av 15 år og flyttet sammen med han. Da jeg gikk fra denne pønkeren og flyttet på egen hybel ble jeg introdusert for amfetamin. I det øyeblikket jeg prøvde amfetamin ble jeg kjempeforelsket fra første stund. Jeg slapp å sove, jeg slapp å spise, og denne klumpen inni meg ble umiddelbart mindre. Ganske kjapt begynte jeg med amfetamin daglig. Jeg søkte disse miljøene, men jeg var veldig opptatt av at jeg ikke skulle bli oppdaget og var hele tiden veldig nøye med hvem jeg menga meg med, hvem jeg var sammen med, hvilket miljø jeg var i. Etter pønkemiljøet begynte jeg mer og mer å handle i det skjulte og ikke tilhøre noe rusmiljø for å ha dette dobbeltlivet.

Volden som gjentok seg

I ungdomstiden fikk jeg kjærester som ikke var veldig snille mot meg. Jeg hadde min seksuelle debut da jeg var 13 år med en som bare dumpa meg etterpå. Da jeg var 14 ble jeg sammen med en på 23. Han var ikke snill, og utsatte meg for både seksuell og psykisk vold. Generelt har jeg hatt flere kjærester med trekk som minnet om faren min.

Vanskelig å ha det bra

Jeg føler at jeg kanskje er bedre på å håndtere kriser, enn å håndtere når det går bra. Når livet går på skinner og alt går bra, da blir jeg nesten litt sånn «Åh, dette er vanskelig».

Jeg kan søke til sinne, aggresjon og manipulasjon, og har vært medavhengig gjennom mye av voksenlivet mitt. Men kriser, å bli behandlet dårlig og stå i sånne ting, det er jeg ganske god på. Det er veldig kjent for meg. Det blir liksom trygt. For der har jeg vært så mye, at jeg vet hva jeg skal gjøre. Jeg har kompleks PTSD og et alarmsystem som er veldig aktivt, så når jeg har god grunn til det, så er det lettere å håndtere enn når alarmsystemet går av uten at det har skjedd noe som helst. Det føles behagelig å hekte bekymringene på noe som er reelt. Det er noe trygt i det på et eller annet vis.

Vendepunktet

Når man lever et liv i rus, må konsekvensene og ubehaget bli såpass stort at du må bli motivert til å ønske noe annet. For meg så eskalerte ting i det øyeblikket jeg begynte å ta sprøyter. Jeg begynte å skyte både heroin og amfetamin, og i løpet av 6-7 måneder mistet jeg begge jobbene mine og alle vennene mine. Jeg ble konfrontert av han jeg er sammen med i dag. Jeg nektet og sa han var psykopat og gjorde alt for å få folk til å tro at det var han det var noe galt med. Akkurat det samme som min far og min mor gjør. Det var jo det jeg hadde lært å gjøre. Men så mistet jeg sønnen min. Jeg tok en overdose, og fikk ikke hentet han i barnehagen. Da måtte jeg gi fra meg sønnen min til hans far og min mor, som delte omsorgen i en periode. Da krakelerte alt, og jeg klarte ikke å skjule det lenger. Jeg klarte ikke å komme meg ut av det på egenhånd, det ble for tøft. Jeg var overlatt til meg selv og en behandler på DPS, og opplevde nederlag på nederlag. Til slutt ble det han jeg er sammen med som konfronterte meg som tilbød meg hjelp, og jeg valgte å ta imot det. Han slapp meg ikke av syne i ett sekund i et år. Det gjorde at jeg klarte å bli rusfri. Dette fikk frem de verste sidene hos han, det fikk frem det verste hos meg. Selv om vi er sammen den dag i dag og jobber oss gjennom det, så vil jeg ikke anbefale noen å gjøre det på det viset. Og jeg kritiserer veldig systemet rundt meg som godtok det.

Jeg fikk tilbake omsorgen etter fem måneder, og det viste seg da at min sønns far også slet med rus. Nå sitter jeg med en enorm gjeld og er delvis ufør. Det var jo ikke det jeg hadde tenkt i livet, og det har vært en lang, lang, tung vei for meg personlig.

 «Hva skjedde med deg, egentlig?»

I min søken etter å skulle være så normal som overhodet mulig, jeg fikk meg en jobb i kommunen som erfaringskonsulent. Jeg skulle endelig å bruke mine egne erfaringer til noe positivt, og gikk all inn med 100% stilling. Det skulle bli mye tøffere enn jeg kunne forestille meg. I 2019 hadde jeg et tilbakefall til alkohol. Da fikk jeg ved en tilfeldighet plass hos en utrolig dyktig traumaspesialist som ble det første mennesket i hele mitt liv som spurte meg hva «skjedde med deg, egentlig?» Vi begynte å kikke på hva som egentlig hadde skjedd med meg i barndommen min. Nå har vi jobbet i fem år, så jeg har kommet en lang, lang vei. Jeg har rundet DPS-systemet, og fått mange diagnoser opp igjennom som ikke har ikke stemt, men nå er jeg endelig rusfri.

Det har sin pris å dele disse tingene, og derfor står jeg nå i et veiskille i forhold til å jobbe som erfaringskonsulent. Nå som jeg har kommet såpass langt i min recovery-prosess, blir det vanskeligere og vanskeligere å bruke dette her hver uke. Jeg tenker på det hele tiden.

Kontakt med familien

Min far er fortsatt veldig alkoholisert den dag i dag. Jeg hadde kontakt med han inntil for tre år siden, men da begynte oppførselen hans å gå ut over mine barn. Jeg hadde lovet meg selv at mine barn skal aldri oppleve det jeg har opplevd.

Pappaen min er egentlig en veldig omsorgsfull når han ikke er full. Men da sønnen min var der en sommer da han var 10-11 år, fikk han oppleve volden. Datteren min begynte også å stille spørsmål til hvorfor bestefar sover i stolen, hvorfor han sikler, hvorfor han snøvler, hvorfor han er så slem med bestemor. Jeg tenkte at nei, dette her kan jeg ikke forsvare. For å slippe at mine barn måtte ta det valget selv, kutta jeg kontakten med han. Det har vært noe av det tøffeste jeg har gjort i hele mitt liv. Han ville ikke skjønne hvorfor.

Nye relasjoner

Barna mine er de viktigste jeg har. Jeg har ikke et relasjonelt støtteapparat, ikke familie, ikke venner. Det er ikke mange mennesker i livet mitt, for jeg sliter enormt med relasjoner. Jeg blir redd og trekker meg unna, for jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å miste de uansett. Enten at de vender meg ryggen, svikter meg og skuffer meg, eller at jeg åpner meg og de vet ikke hvordan de skal ta meg imot de tingene jeg forteller. Jeg er veldig avhengig av å beskytte meg selv, så det er nok vanskelig for folk å komme inn på meg.

Sulten på det normale

Som barn var jeg veldig søkende til andre familier. Når de ga meg innpass, så slukte jeg det rått. Jeg var så sulten på det normale i andres liv, der det var trygt og omsorgsfullt og forutsigbart. Mange av de familiene jeg har hatt opp igjennom via venner, har tatt veldig vare på meg. Men så har det liksom kommet til et punkt hvor det har skjedd et eller annet, hvor de ikke var der for meg lenger. Jeg var veldig nøye på at jeg ikke løp til venninner på natten når det ble ille. Jeg løp heller i stallen til hesten min. Jeg hadde allikevel en natt hvor jeg løp til en venninne, og foreldrene åpnet døra og tok meg inn. Dagen etter ville de prate med foreldrene mine. Jeg ble så redd for hvilke følger det ville få, selv om de var de varmeste, godeste menneskene. Det var bestevenninnen min, men etter dette trakk jeg meg ut av vennskapet. Jeg har mange sånne erfaringer hvor ting har blitt revet bort fra meg, så til slutt har jeg liksom bare valgt å ikke gå inn i det. Jo eldre jeg blir, jo tøffere blir det å bygge seg opp igjen.

Han jeg er sammen med i dag er den som har kjent meg lengst i livet. Vi er fra samme sted, og ble sammen første gang da jeg var 17 år. Han har aldri gitt meg opp, og er den eneste i livet mitt som har tålt meg. Jeg er absolutt ikke noe enkelt menneske å leve sammen med som kjæreste. Jeg er ikke god på nærhet og viser kjærlighet gjennom tjenester: å vaske klær, lage mat, stille opp. Jeg ofrer meg selv og har vært en pleaser hele livet. Jeg gjør ting jeg blir bedt om, eller ting som er forventet av meg. Jeg kaller meg selv for følelsesmessig analfabet, fordi jeg stenger av alt av følelser. Det har vi også jobba med i terapien, fordi jeg har et ønske om å kunne kjenne på sinne eller glede eller sorg – og åpne opp for det.

Mestringsstrategier

Broren min lærte meg å skru av for å mestre. Vi utviklet overlevelsesmodus. Da han var fem år og jeg spedbarn ble han overlatt til seg selv med meg fordi mamma og pappa plutselig dro av gårde for å drikke. Så satt broren min der med en liten baby uten å skjønne hva som skjedde. Han er hakket mer skadet enn meg. Når han ble stor nok sluttet han å være hjemme. Han trakk seg unna så snart han kunne. Da begynte jeg å gjøre de tingene jeg hadde sett han gjøre.

Eksempelvis kunne jeg begynne tidlig på dagen på lørdagen med å sjekke om mamma hadde husket å kjøpe alt hun skulle på butikken. For å unngå krangel senere kunne jeg da ordne penger for å dra på butikken og kjøpe den tingen. Jeg la hele veien til rette for at det ikke skulle bli krangling. Og når det ble krangling så prøvde jeg å være den som skulle dysse det ned. Jeg brukte dansen hvis jeg på kvelden hørte at de hadde begynt å drikke. Så visste jeg at hvis jeg gikk ut og sa kan jeg få lov å vise dere en dans? Så brøt det litt opp da.

Jeg er fremdeles ekstremt konfliktsky. Jeg holder meg i gang med ting hele tiden. Både for å slippe å kjenne og føle på ting, og for å slippe å forholde meg til ting som har skjedd. Mange tror at jeg er ADHD, men jeg har ikke det.

Hva er det som er viktig for at du skal føle deg trygg?

Jeg føler meg selvfølgelig tryggest når jeg er alene. Jeg er veldig avhengig av og veldig glad i egentid. Jeg føler meg veldig trygg når jeg har dyr rundt meg. På hesteryggen føler jeg meg aller, aller mest trygg. Selv i full galopp, da er det ingen som kan gjøre meg noe.

Også trenger jeg forutsigbarhet. Jeg må vite til enhver tid hva som skal skje, gjerne i god tid framover. Mye planlegging, mye tenkning på planlegging.

Er det noen spesielle situasjoner som er vanskelig for deg?

Ja, det er mange. Jeg har en enorm telefonangst fordi jeg har foreldre som har terrorisert meg opp gjennom ungdom og voksenliv. Jeg sliter veldig med støy og høye lyder, og vil helst ha det helt, helt stille rundt meg. For at jeg skal klare å sove, så må det være helt musestille og helt mørkt. Jeg er veldig var for lyder og brå bevegelser. Jeg er på vakt hele tiden og er veldig redd for å være til bry. Det er vanskelig for meg å delta på ting med andre mennesker. Da føler jeg ansvar for at alle har det bra og at det ikke skal skje noe ubehagelig. Jeg deltar aldri på ting med alkohol.

Har du noen tips til andre i en liknende situasjon?

Jeg tror det viktigste du gjør er å prate med noen. Det er lettere sagt enn gjort, men man finner i hvert fall ikke det rette mennesket hvis ikke man tar noen sjanser og prøver.

Og; ta imot hjelp. Er det noen der som ønsker å hjelpe deg, så la dem få lov. En som du tør å prate med. Man må ikke gjøre dette alene. Jeg har møtt meg selv med forakt i alle år, men plutselig klarte jeg å møte meg selv med forståelse for alt som har skjedd. Kanskje ikke det er så rart at livet ble sånn.

Foto på forsiden er illustrasjonsfoto (iStock)