Hanne (41) 

Denne historien er en del av kunnskapsbanken om reviktimisering. Her deler mennesker som har opplevd vold eller overgrep sine erfaringer – for å hjelpe andre og forebygge at flere opplever ny vold.

Moren til Hanne var aktiv i en kristen menighet som går under beskrivelse av en sekt, og menigheten var sentral i oppveksten til alle barna, selv om faren ikke var en del av miljøet.

Vil du beskrive dine voldserfaringer?

Min far var en klassisk voldsutøver. Han ble sammen med moren min da hun var veldig ung, og han er betydelig eldre enn henne. Min mor var selv oppvokst i menigheten og gikk ut av den i tenårene, for så å gå tilbake til menigheten etter at hun fikk barn.

Selv om pappa røykte og drakk, valgte mamma likevel å gifte seg med han fordi hun ikke ville leve i synd. Så lenge jeg kan huske har han mishandlet henne og oss barna. Det var en veldig tradisjonell voldssirkel, der det bygger seg opp, eksploderer og roer seg ned igjen. Når det bygget seg opp, måtte vi barna hjelpe å trekke for gardinene. Mamma var veldig god på å skjule volden for andre.

Jeg ville at hun skulle gå fra pappa, men hun sa nei fordi hun hadde gitt et løfte da hun giftet seg. Volden var straffen fra Gud fordi hun giftet seg med en utenfor menigheten. Hun sa at den eneste utveien var hvis vi døde. Døden ville være som en søvn, og når vi våknet opp ville vi være i paradiset og da ville vold og alt vondt være borte. Ingen sorg, skrik eller smerte skulle være i paradiset. Den som dreper kommer ikke inn i paradis, så når volden bygget seg opp prøvde hun å få ham til å ta livet av oss. Da ville vi kommet til paradis og ikke han. Hun hentet gjerne kniv, prøvde å provosere han og gi kniven til han. Ba han gjøre slutt på all elendigheten. Men han var voldsmann, ikke drapsmann, så han gjorde aldri det.

På møtene i menigheten ble vi også mishandlet hvis vi ikke satt rolig på møtene. De kløp, ristet oss og hadde en kjeller der de slo ungene. Jeg husker at jeg var rundt 13 år da jeg ble avkledd på underkroppen for så å bli slått nede i kjelleren. Det var den ydmykelsen ved at folk gikk forbi og så på som var verst. Hvis jeg sa imot religionen mente mamma at jeg var besatt, og da skulle hun vaske ut demonene med å holde hodet mitt under vann eller ta såpe, chili eller pepper i munnen.

Hvordan føltes det å stå i dette i oppveksten?

Da jeg bodde hjemme ønsket jeg alltid at jeg hadde noen eldre søsken som kunne hjelpe meg. Det var jeg som måtte passe på oss alle. Jeg trengte hjelp, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle få det.

På skolen skjønte de at det var noe galt, og de spurte meg om det skjedde noe hjemme. Jeg turte ikke å si noe, så jeg sa jeg hadde det fint. Jeg overkompenserte ved å fortelle historier om hvor fint og kjekt vi hadde det hjemme for å få bort mistanken. Jeg var redd at vi søsknene skulle bli splittet hvis vi kom under barnevernet. Jeg var redd det ville skje helt forferdelige ting med lillesøsteren min, at menn var stygge med henne og at jeg ikke kunne beskytte henne. Jeg tenkte at vi hadde det mye bedre der vi var, for da hadde jeg en viss kontroll.

En gang var det skikkelig ille. Det var mye blod, og jeg tenkte at hun sikkert kom til å bli drept. Da ringte jeg til besteforeldrene mine for å få hjelp. De bodde så langt unna at de ikke kunne komme med en gang. Etterpå fortalte jeg til mamma at det ville komme hjelp neste dag. Da ble hun kjempesint for at jeg kunne gjøre noe sånt når hun hadde sagt jeg ikke skulle ringe til noen. Hun ringte tilbake til dem og sa det ikke var sant. Men jeg tror at de har visst om det, fordi jeg fortalte en annen gang til bestemoren min at vi ble slått, men da sa hun at foreldrene mine hadde rett til å slå oss, fordi det står i Bibelen at foreldre skal tukte sine barn.

Hva var det som endret situasjonen?

Jeg flyttet hjemmefra for å gå på skole i en annen by så fort jeg hadde mulighet. Min far ble veldig aggressiv og voldelig rett før jeg flyttet. Den siste dagen før jeg skulle flytte løp jeg ikke bort, men gjorde motstand og slo tilbake. Han var mye sterkere, men jeg tenkte at jeg skulle prøve. Da tok han kveletak på meg opp mot veggen og slo meg i ansiktet og magen. Jeg tok i etterkant bilder av skadene som bevis, og sa at hvis han slo noen av søsknene mine etter det ville jeg gå til politiet. Så ba jeg søsknene mine ringe meg hvis det skjedde noe. Da trodde jeg at volden sluttet. I ettertid har jeg fått vite at det ikke sluttet, men at de ikke ville fortelle meg det. Jeg er blitt fortalt at det ble mye verre. Jeg tror nok de følte det ble verre fordi jeg tidligere alltid var der og fått dem i sikkerhet før.

Hvordan ble livet ditt etter at du flyttet?

Jeg var ikke hjemme på ett år. Jeg hadde spart opp penger til jeg skulle flytte ut. Det var en ny start, et nytt liv, og planen var å leve sånn som jeg ville. Så prøvde jeg å bygge meg et nytt nettverk. Jeg trodde jeg skulle bli fri fra menigheten, men de kom og oppsøkte meg på min nye adresse. Det var vanskelig, og det skapte mye konflikter med mamma, men jeg klarte til slutt å bryte ut.

En dag traff jeg han som nå er mannen min tilfeldig på bussen. Jeg var veldig kontaktsøkende, og gjennom han fikk jeg tilgang på hans nettverk og venner.

Jeg var veldig bevisst på at jeg aldri skulle komme i et sånt forhold selv. Ved det minste tegn til vold ville jeg gå. Det tok lang tid før jeg stolte på ham. De første årene prøvde jeg å provosere ham og testet ham hele tiden. En gang ble han veldig sint på meg, og da tenkte jeg at ‘nå slår han meg’. Men han sa bare «Nå er det nok. Jeg elsker deg, men jeg klarer bare ikke dette. Du gjør meg vondt. Dette går ikke lenger.» Da skjønte jeg at han faktisk aldri kom til å slå meg. Etter det endret jeg meg og sluttet å teste ham. Så ble det oss.

Konsekvenser

Da jeg flyttet som tenåring, ville jeg legge det gamle livet bak og begynne på nytt. Det var en ny start for meg. Og det har jeg følt hele resten av livet. Det var fortid.

Men så er fortiden kommet fram i kroppslig reaksjon. Jeg har hatt mange, selv om jeg i våken tilstand bare fortrengte det. Jeg har slitt med migrene, mageproblemer, nedstemthet, angst og mareritt. For noen år siden var jeg svært deprimert og suicidal, og da fikk jeg et sterkt nevrologisk anfall. Legene trodde først jeg hadde hjerneslag.

Jeg fikk oppfølging på nevrologisk i noen måneder, men spenningen og stresset jeg hadde i kroppen gikk ikke over. Depresjonen var så voldsom at de ikke kunne skjønne at den hang sammen med migrenen. Så spurte en av legene om jeg hadde vært utsatt for vold, fordi det kunne samsvare med symptomene mine. Det var først da jeg sa til noen hva jeg hadde opplevd. For da skjønte jeg at det kanskje var det som gjorde at jeg hadde vondt. Så fikk jeg videre hjelp av psykolog og psykomotorisk fysioterapi.

Hvordan kunne du kommet deg ut før?

Jeg har lyst til å si at du burde spørre om hjelp, men jeg vet ikke hva som hadde skjedd hvis vi gjorde det. Jeg var redd for å bli tatt ut av hjemmet og at søskenflokken skulle blitt splittet opp. I etterkant har jeg fått vite at de mest sannsynlig ville prøvd å gå inn i familien og fikse det der først, og at barnevernet ikke bare ville plassert oss vekk. Hadde de gått inn i familien kunne det tvunget mamma til å gjøre endring, og kanskje det hadde gjort at hun faktisk hadde gått fra han. Det er veldig vanskelig å si. Så jeg er veldig i tvil om jeg burde gjort noe annerledes. Problemet er vel at man ikke vet hva som vil skje.

Egne barn

Symptomene mine ble verre da jeg fikk barn selv. Jeg trodde det var fødselsdepresjon, men nå skjønner jeg jo at det ikke var det. Jeg trodde selv at jeg ikke var egnet til å ta vare på barn, at jeg var ødelagt og at jeg kom til å bli slik som mine foreldre. Når jeg kritiserte mine foreldre for deres oppførsel, sa de alltid til meg at vi kunne snakkes når jeg selv fikk barn. Fordi da ville jeg se at jeg det ikke var så lett, og jeg ville da handle på samme måte. Derfor ønsket jeg ikke å holde babyen etter fødselen, jeg ville at mannen min skulle være hovedomsorgsperson for barnet. Jeg fikk heldigvis god hjelp på sykehuset, de forklarte meg at jeg måtte holde barnet og at det var viktig for barnet.

Foreldrene mine sa alltid til meg at jeg ville forstå når jeg fikk barn selv, men jeg klarer bare ikke å forstå hvordan man kan slå og sparke et barn.

Hva er viktig for at du skal føle deg trygg?

Jeg har et veldig behov for å ha kontroll, og jeg er svært strukturert. Det er en slags overlevelsesstrategi jeg har utviklet. Jeg prøver alltid å forutse hva som kan skje før det skjer og være forberedt. Desto mer forberedt jeg er og mer kontroll jeg har desto mer trygg føler jeg meg.

Jeg reagerer på diskusjoner, krangler og amper stemning, og da får jeg en følelse av at det er dårlig luft og jeg trenger å komme meg ut for å få frisk luft. Dette er et problem jeg kan kjenne ekstra på i arbeidssammenheng, så derfor jobber jeg mye hjemmefra. Jeg føler meg mest trygg hjemme i min egen boble, og liker meg ikke så godt ute. I mitt eget hjem har jeg tilrettelagt med alt som gjør at jeg føler meg trygg; god sikkerhet, lager med mat og drikke. Verden kan rase ute og jeg vet at jeg har alt jeg trenger hjemme, det er en del av min stressreaksjon.

Hvordan er forholdet til familien nå?

Jeg har fremdeles kontakt med foreldrene mine, mest av alt fordi jeg ønsker at barna mine skal føle at de har et normalt familieliv. Jeg har prøvd å snakke med min mor mange ganger og forklare at ting er feil, men uansett hva jeg sier så hjelper det ikke. Min far er blitt mildere med årene. Han viser i det ene øyeblikket på sin egen måte anger for hva han har gjort, men så i neste øyeblikk utøver han vold mot henne igjen. Jeg besøker dem kanskje 3-4 ganger i året. Jeg har veldig blandede følelser for dem, og kan føle et voldsomt sinne, men også sorg, empati og medfølelse. Ofte syns jeg synd på dem.

Har du noen råd eller til noen som er i en slik situasjon?

Hvis du har vært utsatt for vold, så må du være bevisst på å unngå det videre i livet. Ett av mine søsken gikk rett inn i et voldelig forhold selv. Det føles så vanlig for oss som er vokst opp med det. Vi er også blitt fortalt at det er normalt, «Alle har det sånn, men de bare viser det ikke utad, alle skjuler det bare.» Jeg tror det er veldig vanskelig å vite hvem som er voldsutøver før du kjenner dem på godt og vondt. Derfor handler det kanskje mer om å sette seg egne grenser for hva en skal tolerere. Man må klare å kunne gå hvis man ser at egne grenser blir brutt. Min erfaring er at voldsutøver gjerne er sjalu og ikke ønsker at du skal ha andre rundt deg, de vil kontrollere og isolere deg. Min ektemann oppfordret meg til å være ute med venninner da vi ble sammen, og det var overraskende for meg. Når jeg sa jeg skulle ut med en venninne, så han sa «Ok, kos deg!». Da jeg var barn, ble min far sint og sjalu av sånt.

 Skjønte du at du var utsatt for vold?

På en måte har jeg nesten ikke skjønt det helt før jeg begynte i behandling. Jeg visste jo at ting var annerledes, og så hvor sjokkert folk egentlig ble da jeg fortalte det. Når jeg sa til foreldre mine at dette ikke var vanlig, så sa de: «Jo, alle har det sånn hjemme». På grunn av religionen var jeg annerledes og skilte meg ut hele veien. Så på en måte var det vanskelig å definere hva som ikke var greit og hva som bare var annerledes.

Åpenhet

Det er først de siste årene at jeg egentlig har begynt å snakke om omfanget av volden med mine nærmeste. De fleste blir veldig overasket, de har ikke visst hva jeg har båret på. Til og med ektemannen min har ikke visst alt. Jeg syns det er vanskelig å fortelle, for jeg skammer meg over det jeg har opplevd selv om jeg vet logisk at det ikke er min skam. Jeg vil bare være normal og har prøvd å leve helt normalt, men jeg ser at mye av mine handlinger i hverdagen drives av angsten og det posttraumatiske stresset.

Ønsker du mer kunnskap?

Vi anbefaler å søke på dinutvei.no for kvalitetssikret informasjon om vold i nære relasjoner, voldtekt og andre seksuelle overgrep. De har også oversikt over hjelpetilbud nær deg.