Sammendrag
Kropp og seksualitet spiller en viktig rolle i de psykologiske og relasjonelle prosessene omkring det å bli voksen. De grenser ungdommene holder på å etablere omkring sitt nye jeg uttrykkes i høy grad gjennom kroppen. Betydningen av den kjønnede kropp og seksualitet kan ikke forstås i et økonomisk og kulturelt tomrom, men den kan heller ikke forstås i et psykologisk og relasjonelt tomrom.
Ungdoms opptatthet og misnøye med sin kropp har økt dramatisk de senere årene. Det gjelder især vestlig ungdom, men det sprer seg også til andre verdensdeler via globalisering og transnasjonale medier (Holmqvist og Frisén 2010; Frisén et al. 2014; Holmqvist Gattario et al. 2014; Ricciardelli og Yager 2016; Sletten og Bakken 2016). Tall fra Ungdata viser at 35 % av unge norske jenter og 10 % av unge norske gutter, opplever mye, eller svært mye, press når det gjelder å se bra ut eller ha en fin kropp (Bakken 2019). Forestillingen om den perfekte kropp har blitt langt mer dominerende og ensartet i løpet av de siste årtier, og er i økende grad basert på medieskapte illusjoner som får især jentene til å oppfatte enhver uperfekthet som unaturlig (Frost 2005). Jentene vil først og fremst være tynnere, mens guttene vil ha mer muskler. Jentene legger vekt på de estetiske aspekter av kroppen, guttene mer på de funksjonelle så som å bli sterke og gode i sport. Ungdomsforskere har pekt på at det muskuløse og bredskuldrede gutteidealet er bedre i samsvar med den fysiologiske utvikling hos gutter i ungdomsalderen, enn det tynne jenteidealet er det med jenters kroppslige utvikling. For jentene starter utilfredsheten med egen kropp dessuten tidligere enn for guttene og de har også et mer selvobjektiverende og skamfullt blikk på egen kropp (Holmqvist Gattario et al. 2014; Kvalem 2017; Løkke 2014).
Et annet område hvor norske ungdommer ifølge Ungdata opplever mye, eller svært mye, press er på det å gjøre det godt i skolen. Her finner vi hele 45 % av jentene og
24 % av guttene. Ser vi kroppspresset og skolepresset i sammenheng, tegner det seg altså konturene til et paradoks: jenter har aldri hatt større muligheter enn i dag for å ta utdanning og karriere, og de har gått forbi guttene i skoleprestasjoner og utdanningsfrekvens – samtidig som de aldri har vært mer misfornøyde med seg selv og sin kropp. Hvordan henger dette sammen? Hva er misnøyen uttrykk for?
Kroppen som prosjekt
Betydningen av den kjønnede kropp og seksualitet kan ikke forstås i et økonomisk og kulturelt tomrom, men den kan heller ikke forstås i et psykologisk og relasjonelt tomrom. Kropp og seksualitet spiller en viktig rolle i de psykologiske og relasjonelle prosessene omkring det å bli voksen. De grenser ungdommene holder på å etablere omkring sitt nye jeg uttrykkes i høy grad gjennom kroppen. I en undersøkelse av ungdomstiden i tre generasjoner, og hvor alle tre generasjoner ble intervjuet omkring 1990 da de var henholdsvis omkring 75, 45 og 18 år gamle, fant Monica Rudberg og jeg at opplevelsen av egen kropp og kjønn i ungdomsalderen hadde nær sammenheng med den type av separasjons- og identifikasjonsprosesser i forhold til foreldre som var nødvendig i de ulike historiske perioder og med den måten disse prosesser virket sammen med samtidens kulturelle strømninger og vilkår (se Nielsen og Rudberg (2006) og Nielsen (2017).
I vår tid har kroppen gradvis blitt det ultimate uttrykk for selvet (Brumberg (1997,104)). Den økende betydning av kroppen i identitetskonstruksjonen blir tydelig i et generasjonsperspektiv. Mens kropp og utseende for de to eldre generasjoner i vår undersøkelse i høy grad handlet om hva slags kvinne eller mann man ønsket å være, hadde kroppsprosjektet i den yngste generasjonen, født på starten av 1970-tallet, kommet til å handle mer om individualitet enn om kjønn – det er gjennom kroppen man viser hvem man er eller gjerne vil være.
Eller kanskje er det riktigere å si at kroppsprosjektet i vår yngste generasjon (født omkring 1970) omfattet både individualitet og kjønn. Historisk sett har menn blitt oppfattet som individer, mens kvinner har blitt oppfattet som kjønn. Den moderne integrering av kjønn og individualitet stiller derfor kvinner og menn overfor noe ulike utfordringer. For de unge mennene i vår undersøkelse betød kjønningen en større objektivering av kroppen enn det deres fedre og bestefedre hadde opplevd. I motsetning til sine forfedre, som så opptatthet av utseendet som noe feminint, forholdt den yngste generasjonen av unge menn seg overraskende avslappet til det – men de understreket samtidig at det var viktig å markere kjønnsforskjell i kropp og væremåte. De unge kvinnene strevde mer med å kombinere skjønnhetsarbeid, forelskelse og seksualitet med det å innta posisjonen som nye, selvstendige jenter. I denne generasjon er frykten for å være «et fallent individ» større enn frykten for å være «en fallen kvinne». Mens de to eldste kvinnegenerasjoner omtalte jenter som hadde for mye og feil sex som «billige jenter», snakket især middelklassejentene i yngste generasjon heller om «uselvstendige» og «utsatte jenter», det vil si jenter som ikke klarte å sette sine egne grenser overfor guttene. Det som ikke hadde endret seg var klasseposisjonen: henvisningen til både billige og utsatte jenter hadde en klar adresse til jenter fra lavere sosiale lag.
Denne spenningen mellom kjønn og individualitet i kroppsprosjektet, især for jentene, ser ut til å ha fått en ny utforming i den generasjon som er unge i dag, altså de som er født på 1990-tallet og senere. Jeg vil peke på to kulturelle trender som har endret seg siden vi gjorde våre generasjonsundersøkelse i 1990 og som kan tenkes å ha betydning for kroppsbildet både når det gjelder normer og forventninger og de unges psykologiske relasjoner til andre. Mitt fokus vil være på jentene, både fordi det er de som sliter mest med kroppsbildet, og fordi de er best beskrevet i forskningslitteraturen.
Økt seksualisering
Den første trenden er den økte seksualisering av især unge kvinners kropper som fant sted i løpet av 1990-tallet. Sammenlignet med 1970- og 80-tallet, ble stil og mote mer seksualisert og fikk overtoner og symbolske referanser til både pornografi, vold, misbruk og anoreksi (Aapola et al. 2005; Gill 2007; Tiggermann 2012; Frisén et al. 2014; Holmqvist Gattario et al. 2014). Mens de unge jentene vi intervjuet i 1990 ønsket å være tynne og i form, ønsker dagens unge kvinner å være enda tynnere og samtidig fremstå som sexy med store bryster og svulmende lepper. Hvor de unge middelklassejenter omkring 1990 var oppmerksomme på at en seksualisert klesstil risikerte å plassere dem som uselvstendige og utsatte jenter med tvilsom klassebakgrunn, har det å framstå med et tydelig seksuelt image blitt ikke bare en integrert del av vellykket moderne middelklassefemininitet, men faktisk et krav: Du kan være så flink du bare vil, men hvis du ikke samtidig ser fantastisk ut og utstråler seksuell attraktivitet og suksess er du ikke blant vinnerne. Hvis vi sammenligner med tidligere perioder med utpreget seksualisering av kvinnekroppen gjennom stil og mote, f.eks 1950- og 1960-tallet, er det nye ved den seksualisering av kropp og mote som vinner frem i løpet av 1990-tallet at den gjøres gjeldende som norm og forventning, også for kvinner med ambisjoner og karriere. Det har f.eks. blitt vanskeligere idag å være maktfull karrierekvinne, eller bare å være eksponert f.eks på tv, uten samtidig å iføre seg sminke, ettersittende klær og høye heler. Denne seksuelle selviscenesettelse, også blant maktfulle kvinner, har midt i likestillingsæraen, bidratt til å gjenopplive forestillingen om kjønnsforskjell som viktig og naturlig – noe vi også ser i livsstil, estetikk, romantiske brylluper og kjønning av barns klær og leker. Dette forsterkes selvfølgelig av reklamer, massemedier og sosiale medier som bombarderer unge mennesker, men især jenter, med retusjerte bilder av perfekte, sensuelle kropper (Holmqvist Gattario et al. 2014).
Det har også gitt en ny kontekst for feminisme hvor kvinners rett til frihet og selvbestemmelse i stigende grad har blitt forstått som den enkelte kvinnes frie valg på markedet. Den engelske ungdomsforskeren Angela McRobbie (2009), har beskrevet dette som «en ny seksuell kontrakt» som på den ene siden gir unge kvinner adgang til utdanning og karriere i et hittil usett omfang, og som på den andre siden forsterker kjønnsforskjeller og heteronormativitet. Det siste skjer gjennom en tilbakevenden til mote og skjønnhetsstandarder som stilmessig understreker kvinners skrøpelighet, ufarlighet og underordning. Dette kulturelle bilde av det kvinnelige signaliserer altså, på et symbolsk plan, maskulin makt og heteroseksuelt begjær i en situasjon hvor kvinner har blitt mindre økonomisk og personlig avhengige av menn enn noensinne tidligere (McRobbie 2009, 62; se også Kehily 2008). Mens jentene vi intervjuet i 1990 prøvde å holde den kjønnede kroppen i sjakk for å kunne fremtre som suksessfulle individer, er markering av kjønnsforskjell og seksuell attraktivitet blitt en del av hva det betyr for en ung kvinne å være vellykket, også i arbeidssammenheng. Og da er det å tone ned kjønn ikke noe opplagt svar. Så på selve arnestedet for den moderne selvkonstruksjon – altså kroppsprosjektet – er de unge kvinner, på en helt annen måte enn de unge mennene, blitt fanget i en felle som henter sin kraft fra den seige kulturelle og kjønnede motsetning mellom å være subjekt og å være objekt (Beauvoir 1949; Bordo 1993, Davis 1995). De er henvist til å navigere mellom fortellinger om at kjønn ikke betyr noe og at «jenter kan alt», og fortellinger om individualitet med kjønnede undertekster (jenter kan være subjekter – hvis de samtidig fremstiller seg som objekter).
Økt infantilisering
Den andre trenden jeg vil peke på handler om prestasjons- og perfeksjonspresset som denne generasjon også opplever, der de som ikke blir vinnere er tapere fordi det ikke finnes noe imellom. Det gjelder både utseende, utdanning og karriere. Som den engelske kjønnsforskere Liz Frost har formulert det: «Det normale har blitt en fantasi» (2005, 80). Presset på karakterer, på test- , målings- og evalueringsregimer, og på riktige yrkes- og karriere- og familievalg, har økt. Og som tallene fra Ungdata viser, opplever mange ungdommer, men især jentene, et skolepress. Det skyldes neppe en epidemisk utbredelse av det såkalte «flink-jente-syndrom», men speiler en helt realistisk erkjennelse av at det faktisk er slik at man må ha høye karakterer for å komme inn på de utdanninger som jenter oftest ønsker seg (Nielsen & Henningsen 2018).
Dette presset på å få suksess under stadig hardere vilkår har hatt en disiplinerende effekt på ungdom og det ser også ut til å ha økt de voksnes overvåking og kontroll med både barn og ungdom. Hjelp og kontroll med lek, venner, lekser, sport, fritidsinteresser, utdanning og arbeid er økende, spesielt i middelklassefamilier (Vincent and Ball 2007; Stefansen og Aarseth 2011; Lareau 2015; Hegna et al. 2017). Noe kan nok handle om et større partnerskap mellom barn og voksne i dag – Ungdata gir oss også et bilde av en snill og hjemmekjær generasjon – men middelklasseforeldre i dag må i stigende grad gjøre en innsats for å sikre at barna deres blir de vinnerne de ønsker de skal bli. Det går ikke helt av seg selv som i gamle dager hvis bare utgangspunktet var bra nok. Som flere har pekt på, kan også ungdomsforskningen selv f.eks. i form av de årlige målinger fra Ungdata og den oppmerksomhet disse undersøkelser får i media og blant politikere, i seg selv sees som et bidrag til denne kontinuerlige og tette overvåking av ungdom (se f.eks. Madsen 2018). Altså en ganske altomfattende tendens mot en «pedagogisering» eller «infantilisering» av middelklasseungdom fra mange hold (Hegna et al. 2017; Sefton-Green og Erstad 2019). Samtidig er de ikke mere, som tidligere, klassemessig skjermet fra kravet om seksualisering.
Denne pedagogisering og infantilisering står i et ganske dramatisk spenningsforhold til den økte seksualisering. Misforholdet mellom å bli seksualisert gjennom mote- og medieindustrien, og å bli infantilisert gjennom de voksnes styring, kan føre til både forvirring og skam (for slett ikke å snakke om de pedofile overtoner som den kan gi seksualiseringen). Man kan i denne sammenheng spekulere på om den økte voksenstyring med ungdom i en aldersfase hvor de holder på å finne sin identitet, og utvikle sin evne til å stå på egne ben, også vil kunne endre betingelsene for denne generasjonens autonomiutvikling. Hvilke konsekvenser vil en slik eventuell endret autonomiutvikling ha for kravet til jentene om å iscenesette seg selv som seksuelt objekt fra stadig yngre alder? Selv om forholdet mellom voksne og barn er mer positivt enn noensinne (Bakken 2019), så er det også tydelige tegn på at især middelklasseungdom holder på å bli mer avhengige av sine foreldre både psykologisk og økonomisk. Per Are Løkke, som har lang erfaring med ungdom og deres foreldre i terapi, har pekt på at avhengigheten går begge veier – altså at også foreldre i dag i mindre grad tåler den smerte og forvirring hos sine barn som løsrivelsen innebærer (Løkke 2016). Den ideale ungdom skeier ikke ut, er ikke opposisjonell, blir med foreldrene på ferie, forteller dem alt og tar fornuftige utdanningsvalg. Alt imens de føler seg mer og mer presset og misfornøyd med seg selv. Man kan altså spørre seg om denne forsterkede og forlengede foreldre-barn-symbiose kan hemme utviklingen av grenser og autonomi og dermed mer modne tilknytningsforhold – og det i en samfunnsmessig kontekst hvor grenser, autonomi og moden tilknytning kanskje er viktigere enn noensinne før?
Responser fra ungdommene?
Ungdommer er ikke bare passive ofre for sine omgivelser, de gir også gjensvar til sin tid. Det er derfor viktig å undersøke om disse paradokser mellom individualitet og kjønn og mellom seksualisering og infantilisering, kan åpne opp for nye typer av responser og handlingsmønstre fra de unge selv (Frost 2005; Kehily 2008; Nielsen 2017. Siden 2012 har det vært en liten, men konsistent øking i antallet av ungdommer som kjeder seg eller ikke trives i skolen, i de som bruker cannabis eller som begår regelbrudd (Bakken 2019). Det kan være uttrykk for en polarisering i ungdomsgruppen mellom de som blir tapere og de som blir vinnere. Men kunne det også være et første signal om at ungdom ikke riktig orker mere av all denne målrettede og konkurransepregede instrumentaliteten og den infantilisering som følger med på lasset? Per Are Løkke skriver om sin kliniske erfaring med de flinke jenters «stumme raseri» over at deres grenser overskrides av voksnes krav og forventninger til dem (Løkke 2014).
Når det gjelder de unge jenters særlige krysspress mellom individualitet og seksualitet, kunne vi spørre om det eksplosive sinnet vi har sett med #Metoo-bevegelsen også henter noe av sin kraft fra den forsterkede spenningen i unge kvinners selvbilde mellom å skulle være sterke subjekter og samtidig inviterende objekter. Den påtrengende seksualisering av deres kropp kan også oppfattes som en spesiell type av infantilisering av dem, denne gang ikke fra foreldre og lærere, men fra eldre mannlige sjefer og gatekeepers. Gjenlyden som #Metoo-debatten har fått også blant yngre voksne jenter, kan muligens tyde på at de nye middelklassejenter er på vei til å ta et oppgjør med seg selv som de utsatte jentene.
