Abstract
Seksualitet handler om mer enn sex. For å kunne utvikle et sunt forhold til seg selv og andre, er det nødvendig å kommunisere om kropp, følelser, normer og verdier — i tillegg til seksuell helse og seksuell folkeskikk. For barn og unge er veiledning fra trygge voksne spesielt viktig, for å få fram styrke til å være seg selv. Artikkelen presenterer holistisk seksualitetsforståelse som
Innledning
Psykisk og seksuell helse påvirker hverandre gjensidig, og er gjeldende i et livsløpsperspektiv. Hvordan du definerer, og hvilken betydning du gir seksualiteten er avgjørende for hvorvidt det tas med i betraktning i observasjon og samtale med barn, unge og voksne. Profesjonelle og pårørende er blitt bedre på å avdekke overgrep. Bevisstheten omkring forebygging er økt. Det gjenstår imidlertid å skape forståelse for seksualiteten slik at barn og unge kan få hjelp til å styrke sin individuelle kraft av å være seksuelle. Bevissthet om egne ønsker, behov og preferanser fra tidlig alder – vil styrke muligheten for å stå stødig i egen identitet uavhengig av andres oppfatning, hvilket er helsefremming på individnivå. En sunn seksuell helse vil fremme trygghet i samhandling, samt ivaretagelse og beskyttelse i intime relasjoner senere. Dette vil igjen kunne bidra til at krenkende atferd minsker og en sunn seksuell folkehelse gjøres mulig.
Forståelsesramme
Barneseksualiteten, og utviklingen av den, er basen for all seksualitet. Den gjenspeiler betydningen av relasjonell kontakt, trygghet og tilknytning, men også den tilhørende sårbarheten. Den er en grunnleggende og dyptgripende kraft (Helse- og omsorgsdepartementet, 2016; World Health Organization & Federal Center for Health Education, 2010; World Health Organization, 2006; World Association for Sexual Health, 2008) som preger alle menneskers liv uavhengig av livsfase, hvordan vi velger å fremstå som seksuelle individ, eller hvordan våre preferanser uttrykkes. Derfor er seksualiteten også svært utsatt for skam, noe professor Brené Brown (2006; 2012) fant i sin forskning på sårbarhet. Seksualskam kan vise seg i form av redsel for ikke å prestere, være bra nok, fin nok – eller som en frykt for å være feil i andres øyne. Den kan ta form i barn fra tidlig alder, og hos voksne kan den ha slått rot og vokst seg sterk i næringen fra manglende tro på egen verdi. Akkurat her i sårbarhetens grobunn ligger den essensielle betydningen av at seksualiteten møtes, aksepteres og gis relevans av fagpersoner og foresatte. Dette er gjeldende for alle arenaer barn, unge og voksne søker utdanning, støtte eller hjelp. Seksualiteten er en del av oss, og kan ikke prioriteres vekk til fordel for andre sider av livet. Den er like viktig og utvikles parallelt med øvrige behov, funksjoner og emosjoner. Forsøk på å forenkle eller operasjonalisere vil derfor kunne medføre at viktige aspekt utelates, og helheten glipper.
Holistisk seksualitetsforståelse
Federal Center for Health Education (BZgA) introduserte tanken om en holistisk tilnærming til seksualitet da de utarbeidet en europeisk standard for seksualitetsundervisning (se figur 1) (WHO & BZgA, 2010). Standarden er et bidrag for å tydeliggjøre barn og unges rett på undervisning i temaet, hvilket samsvarer med menneskerettighetene (United Nations, 1945), FN-konvensjonen om rettighetene til personer med funksjonsnedsettelser (CRPD) (United Nations, 2006) og seksuelle rettigheter formulert av World Association for Sexual Health (World Association for Sexual Health, 1999; World Association for Sexual Health, 2014). Standarden bidrar imidlertid også til tydeliggjøring av hvordan seksualiteten kan forstås, og hvordan den kan komme til uttrykk. Videre påpeker standarden hvordan prioritering av opplæring og veiledning har direkte konsekvens for utvikling av et tryggere samfunn ved å sette søkelys på seksuell folkehelse, normer og dannelse (se figur 2).
Intensjonen med å gi barn og unge informasjon ut fra et holistisk perspektiv, er å fremme en forståelse for seksualiteten som et menneskelig potensial, en ressurs. Ved å gradvis tilegne seg kunnskap, erfaring og positive verdier vil de lettere være i stand til å forstå seg selv og egen seksualitet. Dette vil gi dem mulighet for positive og likeverdige relasjoner preget av glede, lyst og tilfredsstillelse også senere i livet. Relasjoner der de tar ansvar for eget og andres velvære. En holistisk seksualitetsforståelse fordrer en positiv, ikke-dømmende tilnærming, og inkluderer oppmerksomhet på det sosiale, psykiske, følelsesmessige og verbale i tillegg til et fysisk, atferdsmessig aspekt (World Health Organization & Federal Center for Health Education, 2010).
Vår tilnærming til barn og unge, informasjonen som gis og vår reaksjon på det som blir sagt og gjort er preget av vår egen oppdragelse, kunnskap og erfaring. Eksempelvis har barnehageansatte lettere for å oppfatte barns atferd som seksuell, enn å tolke deres verbale utsagt inn i en sexologisk referanseramme (Cacciatore, et al., 2020; Skundberg, 2020). Videre fremstår seksualiteten kjønnet i den forstand at rettigheter, frihet og sanksjoner defineres ulikt ut fra om barnet oppfattes som jente eller gutt (WHO, 2006; UN, 2015). Når voksne gir barns verbale og fysiske uttrykk seksuell relevans med utgangspunkt i egen seksuelle erfaring og forståelse, kan det være utfordrende å skulle se på barneseksualiteten ut fra et barns utviklingsmessige ståsted. Selv om betydningen av å samtale om seksualitet vurderes viktig, utsettes det dermed lett på grunn av eget ubehag (Cacciatore, et al., 2020; Li, 2020; Skundberg, 2020; Vildalen, 2014; World Health Organization & Federal Center for Health Education, 2010).
Barneseksualiteten
Seksualiteten settes på dagsorden i Strategiplan for seksuell helse (Helse- og omsorgsdepartementet, 2016) og barneseksualiteten i særdeleshet er et tema det forskes på (Cacciatore et al., 2020; Li, 2020; Skundberg, 2020). Det er behov for å tydeliggjøre forståelse for den positive seksualiteten, å synliggjøre helheten for å unngå oppstykking og problematisering. Strategiplanen poengterer at et bevisst og reflektert forhold til egne holdninger og erfaringer er nødvendig for å kunne være fordomsfri og imøtekommende i kommunikasjon om seksualitet og seksuell helse (Helse- og omsorgsdepartementet, 2016, s.27). Nettopp egne holdninger og erfaringer, i tillegg til teoretisk kunnskap, danner grunnlaget for vurderingene når voksne samtaler med, eller veileder barn og unge (World Health Organization & Federal Center for Health Education, 2010; Aasland, 2014; Vildalen, 2014; Hegge, 2018; Langfeldt, 2000; Øvreeide, 2009). Forståelsen den enkelte har for barneseksualitetens betydning, og hvordan den kan komme til uttrykk, er toneangivende for hvordan en reagerer i en gitt situasjon.
Et mulig senario kan være et barn — uavhengig av alder — som viser sin seksualitet på en måte som uroer, forvirrer eller skremmer voksne. Det kan være situasjoner der voksne opplever egne grenser krenket eller egen private sone overskredet. Imidlertid kan også situasjoner der barn i sin iver tydelig viser gleden over å utforske egen kropp fremkalle et ubehag så stort at voksne reagerer på impuls uten en stopp/tenk respons i forkant for å regulere egne følelser (Hegge, 2018). På tross av at slike situasjoner oppstår er det ikke gitt at det drøftes med kollegaer eller andre kontekstuelt relevante, noe som kan resultere i at barnet ikke får sine behov møtt, validert og ivaretatt (Aasland, 2015; Hegge, 2018; Langfeldt, 2000; Vildalen, 2014; Øvreeide, 2009). En drøfting omkring grunnlaget for at en handling eller væremåte i det hele tatt blir vurdert inn i en seksuell ramme, og dermed blir karakterisert som seksuell atferd etterlyses (Skundberg, 2020). En slik debatt kan være svært nyttig for å fremme barn og unges rett til å uttrykke seg seksuelt, og samtidig kunne forvente positiv støtte.
Det kan stilles spørsmål ved hvor mange av barn og unges uttrykk vi observerer som ikke vurderes inn i en sexologisk ramme. Eksempelvis ungdom som utvikler angst og mottar behandling – uten at ungdommens egen forståelse av å bryte med normer for seksuell preferanse eller identitet vektlegges. Barn som forstyrrer ved å fremstå normbrytende i sin trygghet på egen kropp og nakenhet, og lett kan oppfattes å være ukritisk. Smerteuttrykk som tolkes inn i en kontekst av psykisk helse, men som med rette ville hatt nytte av et seksualvennlig blikk dersom bevisstheten om en holistisk tilnærming var til stede. Har vi en forståelse av den sexologiske rammens innhold – og dernest betydningen det kan ha for barnet om vi tolker utrykket dithen, eller lar det være? Er fagpersoner sikre på at barns uttrykk vurderes likt, og at vi har samme forståelse av barneseksualitet? I følge O’Carroll (2019) er felles definisjon av barneseksualiteten fraværende selv i The Cambridge Handbook of Sexual Development: Childhood and Adolescence, noe redaktøren påpeker i forordet. Variasjon i forståelse vil kunne resultere i at barn får ulik og potensielt motstridende respons på sin uttrykte seksualitet, og at responsen ikke møter barnets behov. Det samme er gjeldende for ungdom. Likedan påpeker WHO (2006) i tilknytning til sin definisjon av seksuell helse, at hva som ansees sunt varierer mellom ulike samfunn, familier og individ, samt kjønn og alder. Seksualiteten er hverken statisk eller fordomsfri, og en selvstendig rett til å definere seg som seksuell er ikke gitt.
Voksne uten formell seksuell helsekompetanse baserer sin vurdering på en privat – og dermed ofte begrenset – forståelsesramme. Enkelte vegrer seg for å ta opp temaet eller forholde seg til seksualiteten i sin helhet (Aaberg, 2016; Areskoug-Josefsson et al., 2019; Cacciatore et al., 2020; Hegge, 2018; World Health Organization & Federal Center for Health Education, 2010). Alternativt vurderes temaet ikke som relevant (World Health Organization & Federal Center for Health Education, 2010) gitt andre presserende eller betydningsfulle fokusområder i barnets liv. Spørsmålet er hvorvidt det å løfte seksualiteten fram i lyset, stille noen enkle spørsmål til personen det gjelder og fremme et seksualvennlig miljø ville kunne bidra til bedret helse også psykisk (Fusar-Poli et al., 2020; Langfeldt, 2000).
Barneseksualitetens uttrykk og betydning
Barnet utforsker egen kropp, med alt det som skjer i den og med den, ut fra egen modenhet. Den alltid tilstedeværende kroppen er tilgjengelig i alle situasjoner som frembringer følelser, både de som oppleves gode og de som assosieres med å være vonde (Kirkengen, 2011). Den er derfor også lett tilgjengelig som verktøy til stressregulering og trøst, men også stimulering til aktivering (Hegge, 2018). Kroppens respons og opplevelsen av glede, spenning og opphisselse som oppstår, kan for noen fremstå som overveldende, kaotiske sensasjoner. Barnets store oppgave er å skape mening knyttet til kroppslige og sosiale erfaringer, etablere en forståelse for det som skjer for deretter å utvikle en væremåte som både tilfredsstiller egne behov og samfunnets normer (Hegge, 2018; Hermansen & Augusti, 2020). Til dette prosjektet kreves øvelse som direkte påvirker barnets mulighet for gode sosiale relasjoner, hvor også evnen til å regulere følelser og utvikle egen personlighet påvirkes (Hart, 2020).
For å hjelpe barnet i utviklingen til en sunn seksuell helse defineres tre avgjørende faktorer; trygghet i forhold til ivaretagelse av basisbehov, anerkjennelse av følelser og tilgang på lek som arena for læring (World Health Organization & Federal Center for Health Education, 2010; Cacciatore et al., 2020). Helt fra fødselen er barnet i samspill med en eller flere omsorgspersoner. Når barnet gråter, responderer den voksne ved å tolke barnets gråt med påfølgende tilfredstillelse av behov (Øvreeide, 2009). I starten relateres dette i stor grad til regulering av mat, temperatur, søvn eller stell, og utvides i takt med barnets individuelle tempo. Relasjonen legger til rette for læring av dialog, nærhet, intimitet og tillitt, områder som er anerkjent viktige for barnets utvikling (Øvreeide, 2009), og samtidig har en vesentlig sexologisk relevans for å understøtte barnet i prosessen med tolking av egne og andres behov. Når barnets gråt blir lyttet til, tolket og besvart — gis barnet tilgang på forståelse av kommunikasjonens funksjon (Øvreeide, 2009). I den nære relasjonen vokser det gradvis fram en bevissthet om egne preferanser, ønsker og grenser som alle er aspekt av det å være seksuell.
Når barnet så i en familiær selskapssetting nekter å gi klem til alle de tilstedeværende, markerer det et skille mellom seg og andre. Tillatelsen til å definere hvem som ønskes innenfor en privat sone, samt mulighet for å teste dette ut i en trygg og anerkjennende ramme av nære personer, styrker barnet i prosessen med å kunne inngå i gode og nærende relasjoner senere. De voksne som nektes klem bidrar positivt til barnets utvikling dersom de selv evner å regulere egen skuffelse og eventuelle skam ved å bli avvist. Det er imidlertid ikke en avgjørende faktor ettersom de foresatte anerkjenner barnets behov, støtter barnets signal og gyldiggjør dette ved å kommunisere barnets valg til selskapet (Hart, 2020).
Barns hverdag består av utallige slike betydningsfulle øyeblikk der voksne gis mulighet til å støtte, informere og trygge barnet i sin seksuelle utvikling (Hegge, 2017; Øvreeide, 2009). Deler av dette skjer i uvurderlig lek med jevnaldrende, der barna utforsker seg selv og hverandre, blir kjent med seg selv, egne og andres reaksjoner og grenser – alt innen en kontekst der bevissthet om regler og normer øker. Voksne som observerer leken gis tilgang på informasjon som omhandler barnas forståelse, interesser og læringsbehov (Cacciatore, et al., 2020). Ved å lytte til barnas vokabular og fokus kan informasjon og støtte bedre tilpasses barnas modningsnivå, hvilket vil kunne sikre barnas forståelse (Cacciatore et al. 2020; Skundberg, 2020; World Health Organization & Federal Center for Health Education, 2010; Øvreeide, 2009). De samme situasjonene gir imidlertid også anledning til å frata barnet gleden og læringen som ligger i utforskning, nysgjerrig utspørring og testing av reaksjoner fra omverdenen. Responsen fra de voksne kan komme verbalt, men ofte skjer dette via våre nonverbale reaksjoner som barna registrerer og adopterer, det være seg aksept, irritasjon, avvisning eller til og med avsky. Barnas forståelse av seg selv som seksuelle påvirkes av den responsen de får.
Voksnes respons av ydmykende, avvisende eller straffende karakter påfører barnet en opplevelse av at noe er feil. Uten mulighet for å begripe hva som er feil blir en naturlig slutning at feilen er i dem – at barnet selv er feil. Barnet påføres seksualskam som utgjør en ekstra belastning for barn i utvikling ved at det gir et grunnleggende ustabilt bilde av hvem de er. Det påvirker identitetsutviklingen og evnen til følelsesregulering, motet til å inngå i relasjoner og til slutt fysisk, psykisk og seksuell helse (Kirkengen, 2011; Hart, 2020). Overlates barnet til seg selv uten støtte fra omgivelsene kan det resultere i manglende kontakt med egen kropp, egne følelser og behov — med tilhørende skam, angst, selvdestruktivitet eller grenseoverskridelser. Dette er uttrykk som lett blir tolket inn i rammen for psykisk helse uten at seksualiteten som en underliggende faktor tas med i betraktning.
Behovet for utvidet forståelse
Når utviklingen av barneseksualiteten beskrives benyttes også betegnelsen barns psykoseksuelle utvikling (World Health Organization & Federal Center for Health Education, 2010). Koblingen er logisk og understreker at barnet utvikler sin seksualitet i stadier som sammenfaller med stadiene beskrevet i utviklingspsykologien. Slikt sett aktualiseres også positiv utviklingssexologi som betegnelse for en naturlig og likeverdig del av barns utvikling. Uavhengig av faglig ståsted og teoretisk referanseramme er voksne personer i barnets nettverk viktige bidragsytere til at barnets seksuelle utvikling skal bli av en slik karakter at god helse er oppnåelig. Det er imidlertid også viktig at fagpersoner som har direkte kontakt med barn og unge på ulike arenaer, samt politikere og andre med beslutningskompetanse og myndighet, anerkjenner betydningen av barneseksualiteten som en selvstendig og viktig del av et overordnet folkehelseperspektiv.
Med en grunnforståelse av barneseksualiteten som forstyrrende eller problematisk er faren stor for at voksne vurderer synlig seksualitet som avvikende, med det resultat at feil tiltak settes i verk. Barnets uttrykte seksualitet må alltid tolkes inn i en kontekst der alder, modenhet, normer og forventninger spiller inn (Hegge, 2017; Hegge, 2018). Dette er gyldig uavhengig av om barnet er 3 år eller 15 år. Barn er i utvikling og lærer i samspill med andre (Hart, 2020; Urnes, 2018; Øvreeide, 2009). Derfor er det viktig at den veiledning eller nødvendige korrigeringen de får er meningsbærende på en slik måte at barnet evner å endre strategi, endre sitt utrykk og dermed unngår stigmatisering eller skjevutvikling. Det betyr imidlertid ikke at barnet skal tåle å bli irettesatt for en seksualitet som er vanlig, sunn og gledefylt basert på de voksnes manglende evne til å tåle uttrykket. For at barn skal motta nødvendig hjelp og støtte, må først de voksne lære å regulere seg selv før de kan være i stand til emosjonell inntoning. Makter vi ikke det, risikerer vi å ydmyke, stoppe, avvise eller overse seksualiteten som vises. Det betyr at arbeidet voksne legger ned i å øke bevisstheten om eget reaksjonsmønster og evne til selvregulering, er avgjørende for å kunne tilby en trygg, støttende og ikke-dømmende relasjon for utvikling av følelsesregulering – og derigjennom seksualiteten (Thommessen & Neumann, 2019).
Studenter og nyutdannede opplever manglende kompetanse og usikkerhet med tanke på å skulle ta opp temaet seksualitet og seksuell helse (Aaberg, 2016; Areskoug-Josefsson, 2019; Areskoug-Josefsson & Gard, 2015; Lunde, G. H., Bakke, A., Areskoug-Josefsson, K., 2020). Det samme utrykker fagpersoner (Hegge, 2018; Li, 2020; NOU 2016:17, s.163; World Health Organization & Federal Center for Health Education, 2010). En hypotese kan være at manglende tydelighet omkring barneseksualitetens uttrykk samt betydningen den har for barns utvikling bidrar til usikkerhet. Likedan fravær av tydelighet når det kommer til å synliggjøre seksualitetens relevans inn i eksisterende fagdisipliner. Til tross for myndighetenes ønske om synliggjøring (HOD, 2016; NOU 2016:17), kreves en aktiv tilrettelegging for at fagpersoner på tvers av etater og nivå utvikler en tilnærmet felles grunnforståelse av seksualiteten som fenomen. Heri ligger et lederansvar.
Barns forståelse av seg selv utformes av voksnes respons og læres i dialogen som preger samspillet. Det som erfares påvirker om barnet oppsøker eller unngår nødvendig hjelp, støtte og råd (Øvreeide, 2009). Personlige erfaringer kroppsliggjøres, og kan i verste fall organiseres i et barnesinn som skam og selvforakt (Kirkengen, 2011; Øvreeide, 2009). Avvisning, ydmykelse og krenkelse av grenser og integritet kan få store konsekvenser for et barns helse senere (Feletti et.al, 1998; Kirkengen, 2011). Dette videreføres til ungdom og unge voksne. Elementene i barneseksualitetens videreutvikles gjennom hele livet. Når den positive barneseksualiteten løftes, ved å sette den på dagsorden som en ressurs i barnets utvikling, vil språk og en felles grunnforståelse kunne etableres. Ved å skape rom for refleksjon med kollegaer og samarbeidspartnere, vil vi kunne fremme åpenhet både om seksualitetens sårbarhet og glede.
Seksualiteten gjelder oss alle, og endringen må starte hos den enkelte. Alle kan reagere emosjonelt på uttrykt seksualitet, spesielt dersom det uttrykte strider med våre egne verdier eller holdninger. Seksualiteten er ikke nøytral, den berører oss. Det endrer imidlertid ikke barns avhengighet av en adekvat respons for å kunne skape mening. Veien til sunn seksuell helse ligger i prosessen mot økt emosjonell trygghet og mestring.
