Lukk

Blir ungdoms psykiske helse påvirket av sosiale medier?

Introduksjon

Unge i dag vokser opp i et digitalisert samfunn hvor sosiale medier spiller en viktig rolle i deres liv. Sosiale medier rommer en lang rekke internett-baserte plattformer, som alle har til felles at de muliggjør samhandling mellom mennesker (se egen tekstboks) og hvor innholdet i stor grad er bruker-generert. Omtrent alle norske barn i 13-14-års alderen har egen mobiltelefon. Nitti prosent av barn og unge mellom 9 og 18 år har en eller flere kontoer på sosiale medier, hvor YouTube, Snapchat, TikTok og Instagram er de mest utbredte.

Politikere, fagpersoner, foreldre og andre har uttrykt bekymring for at denne omfattende bruken av sosiale medier spesielt, og skjermbruk generelt, kan være skadelig for barn og unges psykiske helse, og fremstillinger av den potensielle negative effekten av slik bruk dominerer det offentlige ordskiftet . Andre peker på at vi historisk sett har en tendens til å legge skylden for ungdommers utfordringer på ny teknologi (såkalt «teknologi-panikk» eller «moralsk panikk»). De som støtter «moralsk panikk» -tankegangen viser til at også radio og farge-TV i sin tid ble sett på som trusler for ungdoms psykiske helse og trivsel, uten at vi i dag tenker at disse mediene har vesensbetydning for ungdoms psykiske helse og trivsel. Men sosiale medier har noen kvaliteter ved seg som andre teknologiske nyvinninger ikke har hatt. For det første er sosiale medier langt mer interaktiv i sin innretning, og oppfordrer til samhandling og samvirke blant aktørene. For det andre er sosiale medier, via smarttelefonen, med oss over alt og dermed allestedsnærværende, i motsetning til for eksempel TV og radio. For det tredje utgjør sosiale medier en ny sosial arena. Litt på samme måte som andre sosiale arenaer, som skole eller fritidsaktiviteter, kan også denne sosiale arenaen romme både positive og negative opplevelser. I tillegg har kanskje sosiale medier sitt eget sett med risikofaktorer en må passe på. Et åpenbart eksempel er mobbing og utestenging, hvor dette ikke nødvendigvis opphører i det man for eksempel går hjem fra skolen, men kan fortsette døgnet rundt gjennom sosiale medier.

Bekymringen rundt effekten av sosiale medier har også gitt seg til kjenne i en betydelig mengde forskningsartikler. Forskningsfunnene er så langt sprikende, hvor noen finner en sammenheng mellom bruk av sosiale medier og psykiske plager som angst og depresjon, mens andre ikke finner noen sammenheng eller til og med rapporterer positive effekter av å bruke sosiale medier. Noe av uklarhetene rundt effekten av sosiale medier kan knyttes til begrensninger ved den forskningen som er gjort til nå. I denne artikkelen vil vi belyse disse begrensningene, og peke på sentrale aspekter ved sosiale medier som kan se ut til å påvirke ungdoms psykiske helse, både i positiv og negativ forstand.

Definisjon av sosiale medier

Sosiale medier har blitt definert på ulike måter, men vi mener Carr & Hayes [1] definisjon er dekkende: «Sosiale medier er internett-baserte kanaler som lar brukere interagere opportunistisk og presentere seg selv som de vil, enten i sanntid eller asynkront, med et bredt eller smalt publikum, som drar nytte av bruker-generert innhold og opplevelsen av å interagere med andre» [1, s. 50, oversatt av forfattere]. Definisjonen trekker frem element som de fleste er enige om er sentrale kjennetegn ved sosiale medier:

1) Internett-baserte plattformer

2) Mulighet for samhandling mellom mennesker

3) Både samtidig og utsatt (asynkron) samhandling

4) Bruker-generert innhold

Definisjonen dekker en rekke plattformer, både de tradisjonelle som Facebook, Snapchat og Instagram, men også YouTube og online gaming.

Avgrensning

I denne artikkelen beskjeftiger vi oss i hovedsak med betydningen av den dagligdagse bruken av sosiale medier på psykisk helse og trivsel hos individer. Det vil si at vi ikke tar for oss mer kollektive eller samfunnsmessige effekter, for eksempel muligheter for informasjonsspredning av helseinformasjon eller mobilisering av massene for å påvirke politiske avgjørelser, uten at vi mener at disse ikke spiller noen rolle for individers psykiske helse. For å gi et overordnet blikk av feltet benytter vi oss også hovedsakelig av kunnskapsoversikter, og i mindre grad av funn fra primærstudier.

Bruk av sosiale medier og psykisk helse og livskvalitet hos ungdom

Samlet sett ser det ut til at bruk av sosiale medier har en svak, men statistisk sikker negativ sammenheng med livskvalitet, angst og depresjon, årsaksforholdet er dog ikke etablert. Den forskningen som foreligger er preget av tverrsnittstudier. I slike studier undersøker man sammenhengen mellom to variabler på ett tidspunkt, for eksempel assosiasjonen mellom gjennomsnittlig daglig tidsbruk av sosiale medier og livskvalitet. Men slike studier kan ikke si noe om kausalitet, altså hva som er årsak og hva som er effekt. Det kan tenkes at mye bruk av sosiale medier fører til lavere livskvalitet, men det kan også tenkes at lav livskvalitet fører til mer bruk av sosiale medier, og det kan tenkes andre faktorer påvirker både bruk av sosiale medier og livskvalitet.

Det finnes noen studier som har vist en sammenheng mellom bruk av sosiale medier og psykisk helse over tid. Riehm og kollegaer viste at de som brukte mer enn 3 timer per dag på sosiale medier hadde høyere risiko for å ha psykiske vansker ett år senere. Men noen har argumentert for at sammenhengen mellom sosial mediebruk eller skjermtid og psykisk helse er så svak at den har liten praktisk betydning. I en studie viste Orben og Przybylski [13] blant annet at sammenhengen mellom bruk av skjermbasert teknologi og livskvalitet («well-being») ikke var stort sterkere enn sammenhengen mellom livskvalitet og det å spise poteter, og at det å bruke briller hadde en 1,5 ganger sterkere negativ sammenheng med livskvalitet enn teknologibruk. Likevel er det ingen som fraråder ungdom å spise poteter eller gå med briller. Men som mye annen forskning på skjermbruk og sosiale medier brukte også denne studien et globalt mål av gjennomsnittlig skjermbruk som utfall, som inkluderte både TV-titting, sosiale medier, bruk av internett, teksting, telefonsamtaler, skolearbeid, med mer. Når man samler ulike atferder under paraplyen «skjermbruk» eller «sosiale medier», er det ikke overraskende at den samlede effekten er nærmest null.

Her er vi inne på en av de viktigste begrensningene med forskning på sosiale medier. I all hovedsak har man benyttet seg av relativt enkle mål av tidsbruk eller frekvensen av bruk av sosiale medier. Da prøver man å måle en svært kompleks atferd (bruk av sosiale medier) med noen få, enkle spørsmål. Men den tiden man bruker på sosiale medier kan romme svært ulike opplevelser og samhandlingsmønstre, avhengig av hvilke plattformer man bruker, hva man gjør der, og hvem man interagerer med, og det er naturlig å anta at de eventuelle effektene av dette vil være svært varierte. Sannsynligvis er den potensielle effekten av sosiale medier avhengig av hvordan og hvorfor man bruker sosiale medier, og ikke minst hvem som bruker dem.

Hvordan sosiale medier brukes: Aktiv og passiv bruk

De siste årene har flere forskere har undersøkt hvorvidt måten man bruker sosiale medier på har betydning for psykisk helse. En rekke studier har gjort dette ved å skille mellom aktiv og passiv bruk. Aktiv bruk refererer til aktiviteter på sosiale medier som fremmer utvekslinger med andre, både det å legge ut eget innhold og å interagere med andre. Passiv bruk er det å se på det andre legger ut på sosiale medier uten å interagere med dem direkte. I en eksperimentell studie viste Verduyn og medarbeidere at passiv bruk av Facebook predikerte en nedgang livskvalitet («well-being») over tid. Aktiv bruk, på den andre siden, hadde ingen effekt på livskvalitet. I en rapport til Nordisk ministerråd, fant man at unge mellom 14-29 år som først og fremst brukte sosiale medier aktivt også var oftere med venner offline og i større grad deltok i organiserte sosiale aktiviteter som frivillig arbeid. I samme rapport fant de også at passiv bruk var assosiert med dårligere humør, manglende interesse, og mer ensomhet og skam. Burke og Kraut viste at det å motta meldinger eller lignende fra venner, som var sendt spesifikt til mottakeren, var assosiert med økt livskvalitet («well-being»), mens det å se venners innlegg som var ment for et større publikum eller det å få «ett-klikks feedback» (for eksempel en «like») ikke var det.

Passiv bruk av sosiale medier tenkes å ha en negativ effekt på psykisk helse blant annet fordi det trigger oppadgående sosial sammenligning. Sosial sammenligning er vår iboende tendens til å sammenligne oss med andre for å vurdere hvordan vi «presterer» eller gjør det vis-a-vis dem rundt oss . Oppadgående sosial sammenligning går ut på å sammenligne seg selv med noen som gjør det bedre enn oss selv (på for eksempel utseende eller karriere), og nedadgående sosial sammenligning er å sammenligne seg selv med noen som gjør det verre. Særlig tendensen til oppadgående sosial sammenligning kan tenkes å bli forsterket av sosiale medier, hvor man i større grad enn ellers blir eksponert for tilsynelatende «perfekte» og vellykkede individer . På sosiale medier kan man fremstille seg selv som man vil, også ved hjelp av digital redigering for å forbedre eget utseende. Studier har vist at eksponering for «perfekte» kroppsidealer kan føre til misnøye med egen kropp, som igjen øker risikoen for lav selvfølelse og depresjon. Vi har selv også funnet at ungdom, både gutter og jenter, som har et høyt fokus på hvordan de fremstår på sosiale medier, også rapporterer mer psykiske vansker og lavere livskvalitet sammenlignet med ungdom som fokuserer mindre på dette.

På den annen side er det sannsynlig at aktiv bruk av sosiale medier i større grad gir mulighet til å høste de positive sidene ved sosiale medier, som vennskap, fellesskap, og emosjonell støtte. Aktiv bruk på sosiale medier er assosiert med større deltakelse i andre offline-felleskap blant ungdom og unge voksne. En kunnskapsoppsummering av 37 studier fant blant annet at online kommunikasjon med andre i stor grad understøtter vennskap og relasjoner gjennom blant annet planlegging av sammenkomster, økt mulighet til å tilbringe tid sammen digitalt, utvikle personlige forhold og til å gi omsorg til hverandre. Et aktuelt eksempel er bruken av sosiale medier under korona-pandemien.

Videre kan selve typen aktiv bruk på sosiale medier også ha en betydning. Å uttrykke negative følelser eller problemer på sosiale medier har blitt knyttet til høyere nivå av opplevd sosial støtte , og til lavere nivå av depressive symptomer i respons til negative livshendelser . Å søke støtte online har også blitt forbundet med bedre psykisk helse («mental well-being») .

Andre aktiviteter på sosiale medier har mer åpenbare negative konsekvenser. Et eksempel er når personer med alvorlig spiseforstyrrelse finner hverandre på sosiale medier og deler metoder for å bli tynnest mulig . Mobbing på nett og seksuell trakassering er to andre eksempler.

Når bruk av sosiale medier går på bekostning av annen helsefremmende atferd

Utover slike mer «direkte» effekter av sosial mediebruk, kan det tenkes at bruk av sosiale medier har noen indirekte effekter på psykisk helse og trivsel gjennom å fordrive andre aktiviteter. «Displacement hypothesis», eller oversatt «erstatningshypotesen», går ut på at bruk av internett/sosiale medier har en negativ effekt på livskvalitet fordi bruk av sosiale medier hindrer en å være tilstede i «virkeligheten» og erstatter eller forstyrrer sosialisering med venner og familie ansikt-til-ansikt. Nyere undersøkelser finner imidlertid ikke støtte for at bruk av sosiale medier forringer kvaliteten på eksisterende vennskap. Det ser heller ut til at sosiale medier i stor grad brukes til å kommunisere med de vennene man allerede har og at sosiale medier kan bidra til å styrke eller opprettholde vennskap .

Selv om sosiale medier ikke ser ut til å erstatte samhandling med venner kan «erstatningshypotesen» være relevant for andre aktiviteter, hvor bruk av sosiale medier forskyver annen viktig atferd. For eksempel er bruk av sosiale medier før man legger seg assosiert med dårligere søvnkvalitet . Tandon og medarbeidere  foreslo at ønsket om å ikke gå glipp av sosiale aktiviteter på sosiale medier (FoMo; «fear of missing out») fører til at man forsømmer god søvnhygiene og får forstyrret søvn. Dårlig søvn kan ha store negative konsekvenser for psykisk og fysisk helse, både på kort og lang sikt .

Hvorfor man bruker sosiale medier: Avhengighet og «FoMo»

Videre er det sannsynlig at effekten av sosiale medier på psykisk helse og trivsel er henger sammen med hvorfor man bruker sosiale medier. I en kunnskapsoppsummering av 29 forskningsartikler fant Webster og kollegaer at lav selvtillit og depresjon var mer utbredt blant ungdom som er svært investerte i, eller er avhengige av, sosiale medier. Avhengighet av sosiale medier innebærer at man ikke er i stand til å kontrollere bruken av sosiale medier og at bruken går ut over andre livsoppgaver, og det finnes evidens for at en liten andel av brukere av sosiale medier opplever avhengighetslignende symptomer som en konsekvens av sin sosiale mediebruk. Men avhengighet av internett eller av sosiale medier er ikke etablert som en formell lidelse i diagnosemanualene, og det finnes ingen etablerte kriterier for å identifisere slik avhengighet. I sin artikkel om mobilavhengighet understreker Pavona og Carbonnell viktigheten av å ikke blande avhengighet, som er en alvorlig diagnose, med høyt engasjement, lidenskap, eller mangel på selvkontroll relatert til mobilbruk. De foreslår også å bruke begrepet «problematisk» eller «maladaptiv» mobilbruk, som også kan overføres til sosial mediebruk. Andre har brukt begrepet «patologisk bruk»  om avhengighetslignende bruk av sosial medier.

En mekanisme i problematisk eller patologisk bruk av sosiale medier som har blitt trukket frem i litteraturen er «Fear of missing out» (FoMo). FoMo har blitt definert som «en gjennomgripende følelse av at andre har belønnende opplevelser som man ikke deltar i» og videre at FoMo er karakterisert av et «sterkt ønske om å være kontinuerlig oppdatert på hva andre holder på med» . Mange sosiale media-plattformer viser frem hvilke aktiviteter en går glipp av og dette kan tenkes å forsterke FoMo. FoMo ser ut til å være en sentral faktor som påvirker og motiverer sosial mediebruk, hvor en bruker sosiale medier for å unngå å føle på FoMo. Grad av FoMo varierer fra person til person, hvor yngre opplever mer FoMo sammenlignet med eldre .

Hvem bruker sosiale medier

Utover hvordan og hvorfor sosiale medier brukes kan også individuelle forskjeller, som kjønn, alder, sosioøkonomisk status og personlighet, ha betydning for hvordan psykisk helse og trivsel påvirkes. Så langt mangler kjønnsspesifikke analyser i stor grad i litteraturen, men noen enkeltfunn hinter om kjønnsforskjeller, hvor jenter ser ut til å oppleve mer negative effekter av sosiale medier enn gutter. Andre studier har derimot ikke funnet slike sammenhenger. Blant norsk ungdom bruker jenter mer tid på sosiale medier enn gutter, mens gutter bruker mer tid på online og offline spilling.

Noen enkeltstudier har også indikert at alder har betydning for effekten av sosiale medier. For eksempel viste Tsitsika og medarbeidere  at ungdommer mellom 14 og 16 år med høy bruk av sosiale medier (definert som minst 2 timer daglig bruk) hadde større sannsynlighet for å ha internaliserende symptomer som angst og depresjon sammenlignet med eldre ungdom (16-18 år) med høy bruk av sosiale medier. Andre igjen har ikke funnet en slik sammenheng, og hvorvidt sosiale medier påvirker barn og unge ungdommer i større grad enn eldre ungdommer er noe som må undersøkes videre.

Det er også sannsynlig at sosioøkonomisk status (ofte målt som foreldres utdanning, lønnsnivå og/eller arbeidstittel) har betydning for hvordan ungdom blir påvirket av sosiale medier. Det finnes evidens for en sosial gradient i psykiske plager, hvor barn og ungdom med lav sosioøkonomisk status har to til tre ganger større sannsynlighet for å utvikle mentale helseproblemer enn barn og ungdom med høyere sosioøkonomisk status. Det finnes lite forskning som spesifikt ser på om forholdet mellom sosial mediebruk og psykisk helse påvirkes av sosioøkonomisk status, men noen studier har funnet ulikheter i bruk. Den norske «Ungdata»-undersøkelsen viste for eksempel at sosial mediebruk er mest utbredt blant unge jenter fra familier med lav sosioøkonomisk status. Denne undersøkelsen viste også at ungdom fra familier med lav sosioøkonomisk status i mindre grad opplever at foreldrene har innsikt i hva de gjør på sosiale medier og at foreldrene i mindre grad er gode rollemodeller for sosial mediebruk. I kombinasjon kan det tenkes at omfattende bruk av sosiale medier og lite foreldrekontroll kan gjøre ungdom fra familier med lav sosioøkonomisk status mer sårbare for avhengighet og negative opplevelser på sosiale medier.

Noen har også undersøkt hvordan personlighet spiller inn i sammenhengen mellom sosial mediebruk og psykisk helse. For eksempel har flere enkeltstudier vist en sammenheng mellom ekstroversjon (utadvendthet) og avhengighet til sosiale medier og mellom nevrotisisme og avhengighet.

Til sist kan også mer overordnete forhold som kulturelle faktorer ha betydning. Noen forskere har rapportert forskjeller i sosial mediebruk på tvers av land og har knyttet dette til forskjeller mellom kollektivistiske og individualistiske kulturer. For eksempel fant Jackson og medarbeidere  at amerikanske studenter (definert som en individualistisk kultur) brukte mer tid på sosiale medier, betraktet dem som viktigere og hadde flere venner på sosiale medier enn kinesiske studenter (definert som en kollektivistisk kultur). Cheng og medarbeidere  fant at forekomsten av det forfatterne definerte som avhengighet av sosiale medier var 31% i kollektivistiske kulturer og 14% i individualistiske kulturer. Studier som undersøker flere nyanser og detaljer i kulturelle forskjeller utover skillet mellom kollektivisme og individualisme er nødvendig for å kunne bedre belyse hvordan kulturelle forhold påvirker dyaden sosiale medier og psykisk helse.

Diskusjon

Det finnes ikke et enkelt svar på om sosiale medier skader barn og unges psykiske helse eller ikke. Effekten av sosial mediebruk er sannsynligvis avhengig av hvordan sosiale medier brukes (for eksempel aktiv og passiv bruk, hvem man samhandler med), hvorfor de brukes (avhengighet, FoMo), og hvem som bruker dem (for eksempel kjønnsforskjeller, aldersforskjeller). Heller enn en spesifikk mengde sosial mediebruk er det sannsynlig at spesifikke atferder eller motiver knyttet til sosial mediebruk har betydning for psykisk helse og trivsel , og forskningen må endre fokus fra mengde sosial mediebruk til type sosial mediebruk, samt motiver og opplevelser på sosiale medier.

SoMe spiller sammen med andre ting i livet – og er en viktig del av livet til dagens ungdom. Dette betyr at sosial mediebruk ikke uten videre kan reduseres – ungdoms liv foregår i stor grad på sosiale medier og formaninger om å kutte i bruken kan ha utilsiktede negative konsekvenser. Dette synet overlapper med «The Goldilocks hypothesis» , som hevder at moderat bruk av sosiale medier ikke er skadelig, men tvert imot fordelaktig i dagens digitale samfunn, mens overdreven bruk er skadelig og forstyrrer andre aktiviteter.

Bruken av sosiale medier utgjør en kompleks sosial arena, og det er lite sannsynlig at det er kun ett aspekt ved sosiale medier som kan forklare en eventuell sammenheng med psykisk helse og livskvalitet. Sosiale medier er en av mange faktorer som kan påvirke ungdoms helse og trivsel. Sammenhengene funnet i forskningen er svake , som kan bety at sosiale medier ikke har spesielt store negative eller positive effekter for ungdom flest. Andre faktorer kan spille en mye større rolle for ungdoms psykiske helse enn sosiale medier, som økonomiske og sosiale rammer, familie, sosial støtte, skoleforhold og lignende. For eksempel fører forbedring av sosioøkonomisk status til nedgang i mentale helseplager blant unge [63], og det kan argumenteres for at innsatsen for å bedre ungdoms psykiske helse i hovedsak bør fokusere på slike samfunnsmessige forhold.

For forskningen fremover blir det viktig å finne mer relevante måter å måle sosial mediebruk for å kunne si noe om sammenhengen med psykisk helse og trivsel. Videre må en også benytte data som gir informasjon om sammenhenger over tid for å kunne si mer om årsaksforhold, kontekstuelle faktorer og hvilke aspekter ved bruk av sosiale medier som kan være sentrale med tanke på utvikling av forebyggende og helsefremmende tiltak. Men uavhengig av nåværende kunnskapsstatus er det viktig å ikke gå i fellen av moralsk panikk, men heller ikke uforbeholdent bejae teknologisk utvikling som et fremskritt for menneskeheten. Og i mellomtiden er vår anbefaling at voksne i større grad må søke å forstå og engasjere seg i barn og unges bruk av alle typer digitale medier, inkludert sosiale medier.

 

 

Kilder
Jens Christoffer Skogen & Gunnhild Johnsen Hjetland
Om forfatter