Reviktimisering utvikler seg gjennom livsløpet i form av en «opphoping av ulemper» for den som blir utsatt (Mossige & Huang, 2019). Dette skjer i bestemte institusjonelle, historiske og samfunnsmessige sammenhenger og i møte med en rekke av samfunnets institusjoner (Bjørnholt, 2019), der ulike negative opplevelser kommer på toppen av hverandre som blir muliggjort gjennom svikt og svik i ulike systemer. I tillegg til å redegjøre for risiko og beskyttelsesmekanismer knyttet til reviktimisering, reflekterer jeg kritisk over fallgruver med risikotenkningen. Artikkelen retter videre søkelyset også mot hvordan samfunnets institusjoner både kan bidra til og forhindre vold og overgrep (Bjørnholt, 2019), og selv kan bidra til reviktimisering. I tillegg til å argumentere for et utvidet reviktimiseringsbegrep som også inkluderer institusjoners rolle og ansvar, løfter artikkelen frem voldsutøvernes rolle og ansvar for den gjentatte volden. Deretter skisserer artikkelen implikasjoner for praksis og forebygging av foreliggende kunnskap og et utvidet reviktimiseringsbegrep.
Hva er reviktimisering?
Reviktimisering betyr at personer som er utsatt for vold eller overgrep som barn eller unge blir utsatt på nytt senere i livet og av andre gjerningspersoner. Befolkningsstudier om vold og overgrep ((Aakvaag et al., 2019; Mossige & Huang, 2019; Sandmoe, 2019; Dale m.fl., 2023) finner at de som har vært utsatt for vold eller overgrep som barn eller ungdom har betydelig høyere risiko for å oppleve vold og overgrep også som voksne. Sandmoe undersøkte forekomst av vold og overgrep blant eldre, og fant at de som var utsatt som barn eller unge hadde åtte ganger så høy risiko for å ha blitt utsatt også senere i livet. NKVTS’ studie av omfanget av vold og overgrep i den voksne befolkningen (Dale et al., 2019) fant at én av fem som var utsatt for alvorlig vold i barndommen opplevde også vold som voksen. En del av disse erfaringene ligger langt tilbake i tid, og mye kan ha endret seg i samfunnet. Det er derfor ikke gitt at vi utfra den kunnskap om voksne og eldre personer som har opplevd vold tidligere i livet kan si noe om risikoen for ny vold for barn og unge som opplever vold eller overgrep i dag. Studier av reviktimisering blant ungdom og unge voksne (Mossige & Huang; Aakvaag et al., 2019) finner imidlertid at unge i dag som har vært utsatt for vold i oppveksten har også har betydelig økt risiko for å oppleve ny vold (reviktimisering). Ifølge Aakvaag et al. (2019) gjaldt det en av tre i løpet av en ganske kort oppfølgingstid. Alt i alt, er det godt dokumentert i forskning at det å ha opplevd vold og overgrep i oppveksten henger sammen med økt risiko for å bli utsatt på nytt.
En sentral innsikt fra nyere forskning er hvordan reviktimisering ikke kun handler om individuelle risikoer, men også om hvordan institusjonelle forhold og samfunnsstrukturer legger til rette for, unnlater å forhindre, eller selv er delaktig i nye overgrep mot utsatte personer. Risikoen for reviktimisering henger dermed i stor grad sammen med hvordan institusjoner (skole, helsevesen, politi, barnevern med flere) håndterer utsatte personer over tid: Familiens, skolens og helsevesenets manglende eller feilslåtte respons på varsler eller behov for hjelp, kan føre til at volden og de voldsutsatte ikke fanges opp, og ikke får hjelp, at voldsutøveren ikke stoppes og at volden kan fortsette. Dette kan igjen legge grunnlag for at overgrep skjer på nytt, enten fra samme eller andre utøvere (Bjørnholt, 2019). Institusjonelle responser eller mangel på dette kan også være direkte medvirkende til reviktimisering – enten ved dårlige valg, passivitet, dårlig koordinering, manglende tiltak eller ved at systemene legger et utilbørlig ansvar på offeret snarere enn på utøveren eller institusjonene.
Hvem rammes og hvorfor er det viktig?
Studier av reviktimisering peker på flere faktorer som bidrar til økt risiko for ny vold. Aakvaag et al., (2019) peker på at risiko for ny vold påvirkes av den aktuelle livssituasjonen og sosialt miljø. Jo flere voldshendelser en person hadde opplevd som barn, desto større var risikoen for å utsettes for ny vold som voksen (Mossige & Huang, 2019; Dale et al., 2019). En annen viktig risikofaktor er det å ha lav sosial støtte, noe som kan skyldes at volden påvirker relasjoner negativt. Endelig fremhever Aakvaag et al. at en sterk følelse av skam etter voldserfaringer er en særlig viktig risikofaktor både for reviktimisering og for helse-, rus- og relasjonsproblemer etter vold. Motsatt er sosial støtte – fra familie, venner, og trygt nettverk – en av de viktigste beskyttelsesfaktorene for å motvirke reviktimisering (Aakvaag et al., 2019.
Risiko på gruppenivå og individuelle livsløp
Utfra forskningen vet vi at de som har opplevd vold eller overgrep i barndommen har økt risiko for å bli utsatt på nytt. Men økt risiko på gruppenivå sier lite eller ingenting om den enkeltes liv og hvordan det vil bli. Det betyr at selv om vi vet at noen grupper har økt risiko kan vi ikke utfra denne kunnskapen «spå» hvordan det vil gå med enkeltpersoner. Det gjelder også barn og unge som har opplevd vold eller overgrep. Vi kan ikke vite om dette konkrete barnet vil bli utsatt på nytt (eller alternativt selv kommer til å utøve vold eller begå overgrep). Ved å vektlegge faren for reviktimisering, det vil si fremtidig hypotetisk utsatthet, er det også en fare for å nedvurdere det enkelte barnets utsatthet og behov for beskyttelse og hjelp her og nå.
Om hovedfokuset er på den økte risikoen kan det også bidra til et inntrykk av at flertallet av voldsutsatte blir utsatt på nytt. Det er også høyere forekomst av vold i etniske, nasjonale og seksuelle minoriteter, eller sosialt utsatte grupper, og dermed har også de som tilhører disse gruppene høyere risiko enn dem som ikke tilhører noen av disse gruppene. Men at noen grupper har høyere risiko betyr ikke at flertallet i disse gruppene er utsatt og heller ikke at flertallet av voldsutsatte tilhører minoriteter, slik man kan ledes til å tenke dersom man blir for opptatt av risiko og «risikogrupper». De fleste voldsutsatte tilhører ikke de særlig utsatte minoritetsgruppene, og vold kan ramme personer i alle befolkningslag, grupper og tilhørigheter.
Kjønn er imidlertid en viktig og gjennomgående skillelinje: Gjennom hele livsløpet er jenter og kvinner mer utsatt for vold fra en nærstående person og for voldtekt og seksuelle overgrep. (Hafstad & Augusti, 2019; Sandmoe, 2019; Dale et al., 2023; Frøyland et al., 2023). Dette gjelder også innen de gruppene/minoritetene som har høyere risiko for å bli utsatt. Videre er det å bli utsatt for gjentatt vold, flere former for vold og for vold fra flere utøvere (reviktimisering) en viktig dimensjon i kvinners større samlede voldsutsatthet og større belastninger som følge av vold i nære relasjoner over livsløpet (Dale et al., 2023). En følge av kvinners større utsatthet er også at kvinner i større grad også rammes av manglende, feil eller skadelige institusjonelle responser overfor voldsutsatte.
Institusjonenes ansvar og fortsettelsesvold
Samfunnets manglende eller dårlige respons overfor volds- og overgrepsutsatte kan både føre til at volden fortsetter og at de utsatte ikke får hjelp og støtte på grunn av institusjonell svikt. Negative og skadelige systemresponser kan også selv påføre de utsatte ytterligere skade. Begrepet institusjonelt svik stammer fra studier av hvordan voldtektsutsatte og voldsutsatte ble møtt og behandlet i ulike tjenester og rettsvesen (Herman, 1992; Freyd, 2013). Denne forskningen fant at negative og skadelige institusjonelle praksiser påførte ofrene ytterligere skader. Dette kan ses som er en egen form for reviktimisering (Bjørnholt, 2025).
Fortsettelsesvold etter samlivsbrudd der det er felles barn er en kjønnet voldsform som typisk (men ikke bare) rammer kvinner. Likestilt foreldreskap som institusjonell ramme, rettslig realitet og ideal gjør at voldsutsatte mødre ofte må samarbeide med voldsutøveren om barna og tilrettelegge for voldsutøverens foreldreskap (Bjørnholt, 2021). Det betyr at de fortsatt må ha kontakt med voldsutøver og at voldsutøver har innflytelse i deres liv. Foreldresamarbeidet kan bli en arena for fortsettelsesvold fra voldsutøver, og hjelpetjenester og rettsvesen kan også komme til å videreføre volden og påføre ekstra belastninger og skade. Hjelpetjenester som barnevern, politi, rettsvesen eller helsepersonell lar seg mobilisere på voldsutøvers side (systemfasilitert fortsettelsesvold (Bjørnholt, 2024)), eller påfører ytterligere belastninger gjennom sine egne systemlogikker og praksiser. Det kan blant annet skje ved at de «koder om» vold til «foreldrekonflikt/høykonflikt», og legger ansvaret for å få slutt på vold, beskytte barna og samarbeide med den voldelige ekspartneren på den voldsutsatte (systemisk fortsettelsesvold (Bjørnholt, 2024)). Forskning på fortsettelsesvold etter samlivsbrudd i Norge (Bjørnholt, 2021; 2024; 2025; Bredal og Stefansen, 2022; Bredal og Bakketeig, 2025) og internasjonalt (Douglas, 2018), finner at voldsutsatte mødre opplever å bli mistrodd. Konsekvensene av dette kan bli at de voldsutsatte og barna deres må leve med fortsettelsesvold fra voldsutøver og systembelastninger. Dette kan føre til sykdom, tap av arbeidsevne og noen mister barna til voldsutøver (Bjørnholt, 2024; 2025). Dette institusjonelle sviket er mer enn svikt i de systemene som skulle hjelpe. Man blir sveket av dem man trodde skulle hjelpe, og derfor brukes begrepet institusjonelt svik.
Ansvaret for å hindre fortsettelsesvold og institusjonelt svik ligger på politikere, lovgivere og på de enkelte institusjonene som kan komme til å legge til rette for og bli en del av fortsettelsesvolden. Kunnskap og bevissthet om at rettsvesen og hjelpeinstanser kan komme til å bli en del av volden er et viktig første skritt mot å forebygge og hindre dette.
Voldsutøvernes rolle og strategier
Forskningen på reviktimisering har i hovedsak handlet om dem som er utsatt for vold og overgrep, mens det har vært lite oppmerksomhet om voldsutøverne. Men når noen blir utsatt for vold og overgrep skyldes dette at det er noen som gjør dette mot dem. I dag er det en økende interesse i forskning og praksis om voldsutøverne. Forskningen finner at personer som har begått vold mot én partner ofte fortsetter med dette i nye relasjoner og mot nye ofre. Risiko for reviktimisering henger derfor like mye sammen med voldsutøvernes atferd og strategier som med utsattes sårbarhet (NOU 2024:4; FHI, 2021).
Nyere studier av gjentakelsesvold (Swartout et al., 2015; Hulme et al., 2019; Godfrey & Richardson, 2024) finner at samme voldsutøver kan være involvert i vold eller overgrep mot flere ofre. En del av dem som utøver vold er dermed serievoldsmenn, og så lenge vi som samfunn gjør for lite for å stoppe og hindre dem i å utøve ny vold, vil de fortsette å begå vold og overgrep mot nye ofre i nye relasjoner. Paradoksalt nok kan muligheten for å bryte med partnere som utøver vold i mer likestilte samfunn som Norge føre til at flere blir ofre for vold. Det mener forskerne Permanyer og Gomez-Casillas (2020). De argumenterer for at likestilling, med større muligheter for å bryte og inngå nye parforhold, fører til at voldsutøvere «sirkulerer» i befolkningen og derfor kan utsette flere personer for vold. Dette kan ifølge Permanyer og Gomez-Casillas forklare det såkalte «nordiske paradokset (Garcia og Merlo, 2016)»; at det er høyere forekomst av vold og overgrep i mer likestilte samfunn. Voldsutsattes erfaringer tyder videre på at voldsutøveren bevisst velger seg ut sine ofre, og at alt kan brukes som ledd i volden (Bjørnholt, 2019), og kontroll og manipulasjon er en viktig del av voldsutøveres strategier (Stark, 2007). Kunnskap om partnerens erfaringer med vold eller overgrep i oppveksten er noe voldsutøvere kan bruke, på linje med annet som kan utnyttes til voldsutøverens fordel. Kunnskap om voldsutøvernes repetisjonsvold og voldsutøveres strategier bør få konsekvenser for hvordan vi tenker om forebygging. I stedet for å tenke at den voldsutsatte skal bære ansvaret for å «passe seg» for å bli utsatt på nytt, bør søkelyset i enda større grad rettes mot samfunnets ansvar for å hindre voldsutøverne i å utøve vold, herunder gjentatt vold. Dette tilsvarer diskusjoner om hvem som skal ha ansvaret for å hindre voldtekt: Er det jenter og kvinners ansvar å passe på at de ikke blir voldtatt, eller er det utøverens og samfunnets ansvar å hindre voldtekt? Hvordan kan vi som samfunn hindre voldsutøvere og overgripere i å utøve vold og overgrep, både mot barn og voksne?
Konsekvenser for utsatte
Vold har store helsekonsekvenser. Vold i barndommen henger sammen med helseproblemer, suicidalitet og problematisk rusbruk senere i livet, der de som har opplevd gjentatt vold har særlig høy risiko for negativ helseutvikling, blant annet psykiske helseproblemer, rusproblemer og selvmordsforsøk (Akvaag et al, 2019). Personer som har opplevd vold både som barn og voksne, kan slite både med de plagene og problemene den nye eller pågående volden medfører og med konsekvenser av tidligere vold. Basert på den norske Ungvold-studien konkluderer Mossige og Huang (2019) med en «betydelig økning i rapportering av angst og depresjon for hver form for utsatthet som kommer i tillegg til den eller de belastningene som gjelder fra før. For hver ny erfaring med belastende hendelser blir et individ mer sårbart for å bli gjenstand for nye skadelige hendelser og for å pådra seg ytterligere mentale helseproblemer.» (s. 105). Vold i barndommen henger sammen med helseproblemer, suicidalitet og problematisk rusbruk senere i livet, der de som har opplevd gjentatt vold har særlig høy risiko for negativ helseutvikling, blant annet psykiske helseproblemer, rusproblemer og selvmordsforsøk.
En fare ved kunnskapsformidling med tungt risikofokus er at man gir et skjevt bilde og implisitt kommer til å legge skyld og ansvar på den utsatte, og ikke der det hører hjemme: hos overgriper og hos samfunnet som ikke hindret og gjorde overgrepet mulig. Det kan føre til at den utsatte selv opplever at man bærer ansvar både for tidligere og eventuell fremtidig utsatthet. Det er viktig at økt risiko ikke betyr at man er «dømt» til å oppleve dette igjen, og mange lever gode liv selv om de har vonde og skadelige erfaringer fra barndom og ungdom. Vonde erfaringer vil oppleves ulikt og kan få ulike konsekvenser for enkeltpersoner. Mens noen får store plager, kan andre oppleve vekst og mestring. Dette har sammenheng med den konkrete livssituasjonen der det også kan være det som omtales som beskyttelsesfaktorer. Og selv der disse mangler vil en del å klare seg godt. I dag er det økt interesse innen forskningen for dette, og innen traumeforskningen er begrepet post-traumatisk vekst lansert som en motsats til post-traumatisk stress (Henson et al, 2021).
Vi har ikke representative studier av voldsutøvere, men utfra forskning på menn som har utøvd vold vet vi at mange av dem som selv utøver vold mot partner eller barn selv har vært utsatt som barn (Askeland et al., 2012). Det betyr at de som utøver vold og overgrep også selv kan være utsatt. Selv om vi ikke kan støtte oss på representative studier av voldsutøvere, er det imidlertid rimelig å anta at på samme måte som flertallet av dem som har opplevd vold og overgrep i oppveksten ikke blir utsatt på nytt, vil mange av dem som har opplevd vold eller overgrep i oppveksten ikke begå vold senere i livet. En viktig forskjell mellom det å bli utsatt og det selv å begå vold er at er det å begå vold er en aktiv handling. Det gjør det rimelig å legge ansvaret for voldsutøvelsen på utøveren, også der denne også selv har vært utsatt for vold og overgrep.
Slik kan samfunnet og hjelpeapparatet forebygge
Hvordan vi forstår reviktimisering er avgjørende for hvordan man tenker forebygging. Mens et søkelys på risiko hos enkeltpersoner og grupper oftest søkes løst med individrettede tiltak rettet mot personer og enkeltgrupper, vil et søkelys på de institusjonene og de samfunnsmessige rammene som muliggjør vold og overgrep peke i retning av universelle og institusjonelle løsninger. Risikotenkningen er i dag utbredt, både når det gjelder vold og på andre områder. Folkehelseinstituttet (2020) omtaler risikofaktorer som bakgrunn for forebyggende innsats mot vold i nære relasjoner, og vektlegger tiltak rettet mot å kartlegge risikogrupper og hindre gjentakelse. Dette gjelder ikke bare på voldsfeltet; forskning på barnevernet finner også at barnesentrering og risikoorientering har ført en dreining mot å identifisere og avdekke risiko for vold og omsorgssvikt – der kartlegging og tidlig intervensjon står sentralt (Aadnanes & Syrstad, 2021).
Det kan virke besnærende å tenke at man gjennom «tidlig avdekking» skal identifisere dem som er «i risiko» for å sette inn tidlig intervensjon. Imidlertid er det ikke gitt at man vil kunne identifisere dem som har slike erfaringer, og det å bli utpekt individuelt eller på gruppenivå som problembarn eller problemgruppe med behov for særtiltak kan være stigmatiserende og kan skade dem man prøver å hjelpe. Motsatt vet vi at gode universelle ordninger som sikrer god hjelp og gode tjenester til alle, også, og kanskje i særlig grad, vil komme dem til gode som trenger det mest. Det betyr ikke at det ikke kan være behov for særlige tilbud og tilpasninger for enkeltpersoner og grupper. Men dette må komme i tillegg, ikke i stedet for robuste universelle tjenester og rettigheter. (Se Bergman et al, 2024; Folkehelseintituttet, 2021; Aakvaag et al., 2019)
Kunnskap om hvordan samfunnets institusjoner kan bidra til, eller forhindre, vold, overgrep og reviktimisering, samt et sterkere søkelys på voldsutøverne er viktig for å flytte ansvaret fra ofrene for vold til voldsutøver og til samfunnets institusjoner. Ansvaret for forebygging og støtte må ligge hos samfunnet og dets institusjoner. Kunnskap om hvordan institusjoner kan komme til å muliggjøre vold og overgrep og hvordan institusjoner gjennom sine måter å møte de utsatte på kan bidra til reviktimisering er viktig for å forebygge og hindre slike institusjonspåførte skader.
For behandlere og hjelpetjenester er det viktig å anerkjenne at virkningen av volden kan vedvare lenge etter at den er opphørt. Videre er det viktig å vite at personer som har opplevd vold både som barn og voksne, kan slite både med de plagene og problemene den pågående volden medfører og med konsekvenser av tidligere vold. De som har opplevd vold både som barn og voksne har dårligere helse, problemer med sosiale relasjoner og økt forekomst av rusproblemer. For den som møter voldsutsatte vil det derfor være viktig både å gi riktig hjelp i situasjonen og eventuelt også hjelp til å håndtere eventuelle tidligere voldserfaringer eller konsekvensene av disse. Det er imidlertid viktig at behovene varierer og hjelpen må tilpasses den enkelte.
Utfra kunnskapen om voldsutøvernes gjentakelsesvold og strategier er det viktig at det settes inn sterkere innsats for å begrense voldsutøvernes muligheter for å begå ny vold.
Foreldresamarbeid etter samlivsbrudd er en viktig arena for reviktimisering gjennom fortsettelsesvold, både fra voldsutøver og gjennom hjelpetjenester og rettsvesen. Lovgivning og praksiser omkring foreldreskap etter samlivsbrudd får store konsekvenser for voldsutsatte foreldre og barn, og samlivsbrudd er en fase med økt risiko for vold og drap. Partnervold må i større grad tas inn i lovverk og praksis, slik at hensynet til å hindre vold og beskytte voldsutsatte foreldre og barn i større grad vektlegges i beslutninger om foreldrekontakt og foreldresamarbeid etter samlivsbrudd.
Råd til personer med egne erfaringer
Kunnskap om at mange lever gode liv til tross for vonde erfaringer, og at flertallet av dem som opplever vold og overgrep i oppveksten ikke blir utsatt på nytt kan gi håp og trygghet for den som har slike erfaringer. Kunnskap om samfunnets, institusjoners og voldsutøvernes ansvar for vold og reviktimisering kan bidra til å plassere ansvaret der det hører hjemme og gjøre det lettere å be om hjelp og kreve sin rett. Samtidig kan kunnskap om både risiko- og beskyttelsesfaktorer, og om vanlige reaksjoner på vold og overgrep være nyttig. Når man vet at man ikke er alene om slike erfaringer, kan dette bidra til å gjøre det mindre belastende og senke terskelen for å søke hjelp. Tilsvarende, vet man at det er vanlig å kjenne skam, kan dette være til hjelp i å bearbeide egen skam og flytte skammen over på utøver og de institusjonene og personene som burde ha beskyttet deg. Tilsvarende kan kunnskap om betydningen av nettverk og sosial støtte gi motivasjon for å forsøke å prioritere og bygge opp gode relasjoner. Når det er sagt, er det er viktig at ansvaret for å få et godt liv i fortsettelsen ikke er den utsattes alene.
- Du har aldri skyld i vold og overgrep – ansvaret ligger hos utøveren og hos samfunnet.
- Risiko for ny vold er ikke skjebne. Mange lever gode og trygge liv etter vonde opplevelser.
- Søk støtte hos personer du stoler på eller i hjelpeapparatet – du trenger ikke være alene.
- Skaff deg kvalitetssikret faglig kunnskap
- Ved behov, be om hjelp – fra fastlege, krisesenter, NAV, barnevern eller spesialisthelsetjeneste.
