OCD – tvangslidelse

OCD står for obsessive-compulsive disorder. Å ha OCD er å være plaget av tilbakevendende tanker, bilder, eller impulser som dukker opp mot ens ønske.

Tankene gir angst, uro eller ubehag. De vanligste handler om å bli smittet eller smitte andre med en farlig sykdom, at man har glemt noe viktig og dette kan forårsake brann eller innbrudd, at andre ulykker kan inntreffe. Om man har en tvangslidelse vet man som oftest at tankene ikke er rasjonelle. Likevel er tvilen og ubehaget så stort at man heller utfører tvangshandlinger enn tar sjansen på å la være. Når tanker eller handlinger blir til hinder for hverdagslig fungering, betegnes det som en tvangs-lidelse. Mange som er rammet er skamfulle for ikke å klare å komme seg ut av lidelsen på egen hånd.

Omlag én til to prosent av befolkningen er beregnet å ha OCD.

Det finnes behandlinger som virker. Eksponering og respons- prevensjon (ERP) er ansett for å være den mest virksomme. Det innebærer at man får hjelp til systematisk å utsette seg for situasjonene man frykter, for å kunne mestre dem uten å gjøre tvangshandlinger.

OCD-teamet i Bergen har utviklet et firedagers behandlingsopplegg, som de fleste helseforetak nå tilbyr. I dette programmet trener man på å bli oppmerksom på når fristelsen til å møte ubehaget med ritualer og handlinger melder seg, og man får veiledning og hjelp til å bryte med lidelsen. De fleste som gjennomfører behandlingen blir friske, selv om det kan ta lenger tid og kreve flere runder for noen.

Portrett av Marius Schjetne
(Foto: Liz Buer)

Marius Schjetne: Det er håp, uansett

– Å bli frisk fra OCD betyr ikke nødvendigvis at man ikke kan ha det fælt. Man kan fremdeles ha angst, og livet kan generelt være skikkelig tøft. Da jeg begynte å forstå det, løsnet det omsider.

Marius Schjetne er likeperson i foreningen Ananke. Det vil si at hvis man trenger noen å snakke med om OCD fordi man har det selv eller er pårørende til en som har det, kan man ta kontakt med ham.

– Jeg hadde mitt første møte med dødsangsten allerede i barnehagen, forteller Schjetne.

– En dag satt jeg på en gresslette i uteområdet og ventet på at mamma skulle komme og hente meg. Akkurat den dagen kom hun sent, og jeg ble livredd. Hun var vanligvis ikke så sen. Da begynte tankene å rase: «Hva om hun aldri kommer? Hva om jeg blir alene for alltid? Hva om det blir så fælt som det er nå for alltid?». Panikken tok meg, og jeg løp gråtende mot inngangsdøren – og heldigvis, akkurat da kom mamma. Dagene etter måtte jeg forsikre meg om at mamma kom til å hente meg igjen hver morgen. Jeg spurte henne flere ganger «Er du sikker på at du kommer? Helt sikker?».

«Våg å gi slipp på tvangshandlingene.»

Tvangstankene ble etter hvert gradvis verre, forteller han. I elleveårsalderen fikk han tannregulering, som ga smerter i nakken og som igjen førte til en angst for at det skulle være sånn for alltid.

– På mitt verste kunne jeg sitte og rive alt jeg kunne i nakken døgnet rundt. Jeg ville få noe til å løsne eller føles bedre, og det gikk ikke. Det var forferdelig.

Etter flere behandlingsrunder fikk Marius Schjetne hjelp av OCD-teamet i Bergen, en såkalt firedagers behandling.

– Noen kan tro at alt blir helt bra etter fire dager. Det er ikke gitt. De fire dagene for meg var en liten katastrofe. Den siste dagen satt jeg og skrek i et hjørne og følte at mitt beste håp ikke hadde ført noen vei, og jeg ville gi opp. Først ett år etter behandlingen begynte ting å løsne og gå i riktig retning for meg. Dette er viktig for andre som kanskje er eller havner i samme situasjon: Dersom firedagers-programmet ikke gir umiddelbare resultater, så er det likevel håp og gode sjanser for å bli frisk.

– Hva legger du i å være frisk?

– Uansett hva som gir meg angst, enten frykten er reell eller ikke, er det irrelevant for hvordan jeg skal forholde meg til angsten for å være frisk fra OCD. Egentlig er det så enkelt som at man ikke skal gjøre tvangshandlinger. Jeg måtte legge fra meg tvangshandlingen uansett om det var noe galt med nakken eller ikke, eller om livet kom til å være fælt for alltid – det spilte ingen rolle. Jeg måtte slutte. Det er enklere sagt enn gjort, men da jeg skjønte det, kunne jeg begynne å utfordre meg selv og legge fra meg tvangshandlingene.

Portrett av Gerd Kvale
(Foto: Liz Buer)

Gerd Kvale: Eksponeringsbasert behandling virker

– I prinsippet kan alle få OCD når som helst i livet, dersom man forsøker å ta kontroll på vonde og vanskelige tanker ved å utføre ritualer. Det er viktig å vite at man kan bli frisk.

– OCD kan starte ved at det dukker opp en tanke som oppleves som helst forferdelig, for eksempel «hva om jeg kommer til å smitte andre med noe farlig, kanskje noe de blir alvorlig syk eller dør av», «tenk om huset brenner ned fordi jeg har glemt å slå av kaffetrakteren», «tenk om jeg kommer til å skade barnet mitt – hva om jeg plutselig kommer til å miste kontrollen – og gjøre vold». Oftest er det tanker som de aller fleste kan ha, uten at vi gjør noe mer med dem enn å la dem passere. Kjernen i å utvikle OCD er at tankene, eller konsekvensene av tankene, oppleves som så ille at man gjør det man kan for å forhindre at tankene skal komme, eller for at de fryktede konsekvensene skal inntreffe. Ofte kan det også være slik at hver tvangshandling oppleves som et lite offer eller investering for å forhindre at noe forferdelig skal skje, litt som å kjøpe forsikring, sier Gerd Kvale.

Gerd Kvale er professor i klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen og leder av Bergen Center for Brain Plasticity, som samarbeider tett med Klinikk for 4-dagers behandling i Helse Bergen. Behandlingsopplegget tilbys også ved de fleste andre helseforetak i Norge. Eksponeringsbasert behandling vil si å møte angsten og oppsøke det som gir ubehaget, men ikke gjennomføre ritualer man ellers gjør.

«Når man tar sjansen på helhjertet å avstå fra tvangshandlinger, skjer det en endring. Man kan bli svært overrasket over hvor raskt det går.»

– Motoren i OCD-lidelsen er ritualene. Uten ritualer ingen OCD, sier Kvale.

Behandlingen foregår i grupper, men tar utgangspunkt i individuell behandling. Det er like mange behandlere som deltakere i gruppen.

– Før vi starter er deltakeren grundig forberedt. Hun eller han har ryddet plass i hverdagen sånn at behandlingen kan være det viktigste, og har valgt ut eksponeringsoppgaver som hun mener kan være nyttige. Det gjør at vi kan bruke tiden godt når vi starter gruppen.

Etterpå følges den enkelte opp ved å registrere daglig hvordan man jobber med å få endringen på plass i hverdagen. En ekspert på firedagersformatet ringer opp etter ti dager for å høre hvordan det går, og tre måneder senere inviteres man til en kort oppfølgingssamtale.

– Når man tar sjansen på helhjertet å avstå fra tvangs­handlinger, skjer det en endring. Man kan bli svært overrasket over hvor raskt det går når man først går fullt og helt i gang. Og mange oppdager hvor nyttig det er å tenke på denne måten også på andre arenaer i livet. Mange sier at de gjennom behandlingen har lært noe om hvordan de skal håndtere utfordringer, sier Kvale.

Teksten er hentet fra folderen «OCD-Tvangslidelse» utgitt av Rådet fra psykisk helse med støtte fra Stiftelsen Dam.