Psykiske overganger og den nye skolenormalen

Det å snakke i munnen på hverandre, kjempe om ordet eller bli avbrutt er ofte en del av den sosiale dynamikken der folk møtes. For mange vil det være lenge siden sist.

Nå skal de fleste studenter tilbake på campus. Skoleelever skal endelig få gå fritt over skolegården, og om ikke så lenge kan det hende barnehagebarna glemmer ordet «kohort». Vi har et stort sosialt prosjekt foran oss når så mange barn og unge skal gjenlære kodene for fysisk undervisning og gruppesamspill. De skal treffe nye folk, dulte borti og støte på – for undervisningshverdagen vil igjen ligge langt fra kjøkkenbordet og Teams-møtene. Mange må lære å bli en del av flokken igjen. Andre har aldri vært på disse arenaene uten smittevernsrestriksjoner. På veien til en ny normalitet må vi erkjenne dagens psykiske helsesituasjon og tilpasse overgangene så flere kan lykkes.

Flere sliter

Den psykiske folkehelsa for barn og unge vil være preget av koronatiltakene lenge etter at de er historie. For en del er situasjonen prekær. Høyt skolefravær, uforutsigbarhet, mindre hverdagsinnhold og brå endringer har påvirket hverdagen i to år. Tall fra Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) viser en forverret psykisk helse hos studenter. Nå sliter halvparten av dem psykisk. De savner noen å være sammen med, de føler seg utenfor eller isolert. Omfanget av selvskading og selvmordstanker er høyt. Én av fem har skadet seg med vilje og like mange har hatt seriøse tanker om å ta sitt eget liv. Økningen er formidabel. Til sammenligning oppga cirka én av seks at de hadde psykiske plager i SHoT-undersøkelsen i 2010.

Problemer kan vedvare uten tiltak

Vi vet fra ny forskning at 10 prosent av totalbefolkningen fortsetter å slite etter at tiltaksnivået er tatt ned etter smittebølgene. Selv om vi nå skal inn i en normaliseringsprosess, betyr det altså ikke at ubehaget og plagene legges igjen i fortiden for alle. Problemer har hopet seg opp, og flere har blitt sykere i denne tiden. Det er blant annet flere barn og unge til behandling i barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) enn noen gang. Barna er sykere og yngre enn de pleide å være. Spiseforstyrrelser, angst og depresjon går igjen, kapasiteten er sprengt og mange avvises. Det gir grunnlag for bekymring for alle de barn og unge som sliter alene, men som ikke anses som syke nok til å motta behandling og ventes tilbake til prestasjoner på skolebenken.

Fellesskapet som falt bort

Uten skolen som et sosialt lim krympet livet for mange under nedstengningen, for i tillegg til læring sikrer skolen jevnalderkontakt og samspillsmuligheter. Når isolasjon er målet, faller mye av fellesskapet bort. 7 av 10 ungdommer oppga i en undersøkelse at de har følt seg ensomme under koronaen: Utenforskapsrisikoen økte markant med smittevernstiltakene, der for eksempel antallsbegrensninger ved sosialt samvær utløste mye ufrivillig isolasjon. Noen opplevde gang på gang å bli sosialt bortvalgt. For en god del barn og unge vil de negative psykiske effektene vedvare over tid og her vil sosiale tiltak og bistand bli nødvendig i skolens regi.

Kunnskapshull og forventninger

Mange har fått kunnskapshull etter ujevn og manglende skolegang over tid. Særlig de yngste har slitt med hjemmeskolen, og det er uklart hvor mye læring som har gått tapt. Her blir det viktig å ikke gå i forventningsfella. Høye forventninger gir bedre muligheter til å lære og motiverer elever til å mestre. Det er viktig for alle å vite hva som kreves av deg og hva forventningene til kunnskapsnivået ditt skal være. Nå må vi få oversikt over det tapte læringsutbyttet og tette hullene for å unngå at det påvirker mestringsfølelsen og bidrar til psykisk uhelse og dårligere selvtillit.

Skolen skal fange opp problemer

Koronaen har vært en sårbarhetsforsterker. Hadde du det tøft før, kom du i akutt risiko for å få det verre. Skole og barnehage har systemer som skal fange opp skjevutvikling, omsorgssvikt og lavt læringsutbytte. Vi er bekymret for innholdet i ulike statusrapporter, som blant annet viser økning i overgrep. Hvordan kan skolen bidra til å fange opp og varsle, når muligheten til å observere barna har blitt mindre på grunn av sykefravær, karantener og nedstengning? Samhandlingsproblemer mellom de ulike tjenestene var allerede et faktum før pandemien.

Den nye hverdagen

For mange vil det nå bli viktig å avlære isolasjonspraksis for å få en god start på en mer normal hverdag. Skole og barnehage bør ta en sentral rolle i å tilrettelegge for sosiale arenaer som besøksgrupper, aktivitetsdager, tilstelninger og feiringer, gjerne i samarbeid med frivilligheten og idretten. Nå er det svært viktig at betydningen av en meningsfylt fritid og aktiviteter i hverdagen kommuniseres til barn og unge i alle aldre og at vi setter fokus på mulighetsrommet fremfor begrensningene i tiden som kommer.

Hvor mye ansvar skal skolen ta?

Studiesteder, skolen og barnehagen er blant de desidert viktigste arenaene barn og unge har utenfor familien. Derfor kan de gi effektive mulighetsrom både ved å forebygge og fange opp psykisk problemutvikling når vi som samfunn skal gjenreise nasjonalpsyken. Et slikt arbeid reiser prinsipielle spørsmål rundt hva som er innenfor skolens opplæringsmandat og hvor mye psykisk helseansvar som skal tillegges skole og barnehage. Når vi nå skal ta hverdagen tilbake er dette en diskusjon vi bør ta.•


Dette debattinnlegget av Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse, ble publisert i Dagbladet 15. februar 2022.