Psykisk helsekrise for barn og unge

Norge står midt i en psykisk helsekrise for barn og unge. Skoler og fritidsarenaer er stengt eller står i fare for å bli det, og barnehager er under konstant press. For mange går både struktur og trygge fristeder med i dragsuget. Stadig flere rapporterer om belastninger av en sånn karakter at det står om liv og helse idet vi møter tiltakene som skal bekjempe Norges tredje koronasmittebølge.

Barn og unge har lenge vært blant gruppene som har vært hardest rammet av tiltakene.

Nå preges barndommer, ungdomsprosjekter raseres og psykisk uhelse og problemer tiltar i ekspressfart. Henvendelser til ulike hjelpetelefoner har skutt i været, og en stor andel av innringerne er unge og sliter blant annet med selvmordstanker. Spiseforstyrrelsesforeningen får fire ganger så mange henvendelser som før. Apparatet kan ikke bygges ut fort nok for å møte behovene, og effektene nedstengningen har på psykisk helsevern er gigantiske.

Sprengt kapasitet

Hva skjer når barna blir alvorlig psykisk syke? Det er et dystert bilde som tegner seg i spesialisthelsetjenesten. BUP ved Oslo universitetssykehus har allerede bedt om strakstiltak. De har aldri hatt så mange barn som trenger hjelp for alvorlig spiseforstyrrelse før, og ser utviklingen i direkte sammenheng med isolasjonen den forrige skolenedstengningen påførte de unge. Kapasiteten er kort sagt sprengt, og situasjonen for barn fra 10-15 år er ute av kontroll. Barne- og ungdomsavdelinger i andre deler av landet melder også om krisetilstander. Det er flere henvisninger, mer alvorlig sykdom og pasientene ser ut til å være yngre enn før. Det tar tid før effektene av tiltakene blir synlige i systemene. Vi frykter at behovene blir enda større etter denne smittebølgen.

Varslet katastrofe?

På sett og vis kan vi kalle dette en varslet katastrofe. Situasjonen i psykisk helsevern var problematisk allerede før pandemien. Det er ikke til å komme unna at hjelpeapparatet bar preg av fragmentering, etterslep, for lang ventetid og høy avvisningsprosent også for barn og unge. De store satsingene har uteblitt, og i møte med pandemieffektene på barn og unge psykiske helse rystes hele grunnmuren. Nå må vi legge en plan for å få mer systematikk, bedre finansiering og kompetent ledelse på plass for å møte nye og gamle pasientgrupper. Mest sannsynlig vil det være behov for strakstiltak som varer over tid og er av en dimensjon som vi ikke tidligere har sett for å møte den krisen BUP nå varsler om.

Blant de som fra før hadde det vanskelig rapporteres det om høy grad av symptomforverring, og 21.000 avtaler ble utsatt i psykisk helsevern for barn bare de første månedene av pandemien. I tillegg kommer både nye og gamle sårbare grupper med problemutvikling og hjelpebehov.

Sårbarhet

Kriser forsterker sårbarhet, og myndighetene opererer i en fersk rapport med nye risikogrupper når de skal vurdere hvem i barne- og ungepopulasjonen som er sårbare. Vi har kjente grupper som for eksempel barnevernsbarn, barn med funksjonsnedsettelser, nyankomne, barn i fattige familier eller barn av foreldre som strever med rus og psykisk uhelse. Undersøkelser viser at mange av disse barna har fått det verre under pandemien.

I tillegg vet vi at vi har sårbare grupper vi ikke kjenner til. Forskning om vold og overgrep viser at mange barn og unge holder forholdene hjemme skjult for sine omgivelser. Dette kan for eksempel være barn som lever med høykonflikt eller vold, barn med foreldre som strever med rus eller psykisk uhelse uten å få hjelp eller barn av foreldre i andre krevende livssituasjoner. Rapporteringen tilsier at det er 3,2% økning i overgrep mot barn, og 15% økning i familievoldssaker.

Norasenteret i Sør-Varanger, som er et senter mot vold og seksuelle overgrep i Øst-Finnmark, har opplevd en stor nedgang i henvendelser og antall beboere i 2020 sammenlignet med 2019. Dette bekymrer fordi volden mest sannsynlig ikke fanges opp. Vi frykter for situasjonen mange av disse unge står i når forholdene hjemme tilspisser seg i negativ retning.

Nye risikogrupper

Vi ser også nye grupper sårbare barn og unge med foreldre som nå har havnet i en vanskelig livssituasjon. Ensomhet, helsebekymring og frykt for egne fremtidsutsikter er for mange en del av hverdagen. Flere ungdommer har fått økte psykiske helseplager under pandemien, og risikofaktorene står i kø. Én av tre studenter føler seg ensomme, skolesituasjonen har lenge vært vanskelig og antallet arbeidsledige og unge på sosialhjelp har økt bekymrende mye.

Hele generasjonen barn og unge som vokser opp i dag regnes nå av myndighetene som en mulig risikogruppe. Fragmenterte tilbud både innenfor utdanning og fritid gjør hverdagene monotone og retningsløse, og livgivende relasjonell kontakt er redusert til et minimum. Tilhørighet og fellesskapsfølelse rammes, og de unge står i akutt fare for problemutvikling som kan vare ved lenge etter at fullvaksineringen er på plass. Det vil ta tid å utjevne de negative synergieffektene smittevernstiltakene har hatt på koronagenerasjonen.

Vi må lette tiltaksbyrden

Vi vet at psykiske plager øker og minker i takt med nye tiltak som kommer under pandemien. Det er en klar sammenheng mellom økte symptomer på depresjon og angst og strengere tiltak. Derfor er det ekstremt viktig at vi gir lettelser og fremmer mulighetsrom der vi kan for barn og unge i tiden fremover slik at vi kjapt kommer i gang med å gjenreise den psykiske folkehelsa og bidrar til å kompensere for skadene som har skjedd. Når politikerne snakker om pandemien etter pandemien er det langtidseffektene på den psykiske folkehelsa de mener. Det er behov for å ruste opp systemer og forebyggingsvirksomhet for å møte barn og unges behov i tiden som kommer.

Dette innlegget av Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse, ble publisert i Dagbladet 19. mars 2021.