Kritikkverdige og alvorlige mangler i psykisk helsevern

Det er langt mellom lyspunktene i Riksrevisjonens nye undersøkelse av psykiske helsetjenester i Norge. Det blir stadig vanskeligere å akseptere gjentatte rettighetsbrudd og dårlig organisering som medfører forringet livskvalitet for mange, og ødelagte liv for enkelte.

Alle som bor i Norge skal ha lik tilgang til psykiske helsetjenester av god kvalitet, og kommunene skal sørge for tilbud og behandling. Trenger du spesialisert behandling så skal du henvises til BUP, DPS eller døgnopphold på sykehuset. Modellen virker enkel, og formålet er klart. Så hvorfor ser vi år etter år at mennesker som trenger psykisk helsehjelp ikke får det? Tilfeldighetene rår, tilgangen på hjelp og behandling er ulik og kunnskapen om psykiske lidelser tas ikke i bruk.

Omkostningene er store

Det er anslått at psykiske lidelser koster det norske samfunnet omkring 70 milliarder kroner per år. Den menneskelige lidelsen hos personer som trenger hjelp og deres pårørende lar seg ikke kvantifisere, for en skral helse legger en brems på så altfor mye av det livet på sitt beste har å by på. Livskvalitet for ett menneske har synergieffekter langt utover det enkelte liv – både når den er god og når den er dårlig.

Diskrimineringsgeografi

3. juni kom Riksrevisjonens undersøkelse av psykiske helsetjenester. Målet var å vurdere hvorvidt personer med psykiske plager får likeverdig tilgang på gode helsetjenester og hvordan statlige virkemidler forvaltes i arbeidet. Rapporten peker på store kritikkverdige mangler i psykisk helsevern.

Et av de viktigste funnene er variasjonen i behandlingstilbudet i de ulike helseregionene. Hvor du bor er fremdeles avgjørende for tilbudet du får, ikke helsetilstanden din. Effekten er en slags diskrimineringsgeografi, og tilfeldigheter avgjør hva slags hjelp du får til tilfriskning. Du skal være en svært kompetent pasient for å kjempe for rettighetene dine når systemet er rigget for å undergrave dem.

Barn og unge

Det er generelt ulik tilgang til psykiske helsetjenester i kommunene. Én av ti kommuner har kun fastlegen som hjelpetilbud til barn og unge med psykiske plager og lidelser. Vi snakker om 35 kommuner. Vi vet at tidlig, god hjelp for psykiske helseplager som angst og depresjon forebygger psykisk lidelse også senere i livet, det forebygger frafall fra utdanning og arbeidsliv og det øker livskvalitet og livsmestring i unge, formative år. Barn og unges psykiske helse må tas på alvor, og kostnader nå er en investering som vil gi store avkastninger hvis du sammenligner med å gjøre lite eller ingenting. Det er på tide å vurdere totaliteten i bildet.

Ungdommer med samtidige psykiske lidelser og rusmiddelproblemer er svært underprioritert i dagens system. Kommunene sliter med både kapasitet og innhold, og i ca 20% av kommunene er det overhodet ikke noe tilbud til denne gruppen. Det er stort fravær av alderstilpasset behandling, og den behandlingen som gis disse ungdommene er i stor grad voksenbehandling. Det er uverdig at vi ikke evner å tilby skreddersøm for å hjelpe disse ungdommene ut av skjevutvikling.

Nødvendig med oppsøkende tjenester

Det er velkjent at noen kommuner har lite tilgjengelige tjenester for voksne med psykiske plager og lidelser. Det er likevel et viktig funn at det faktisk er nesten 30% av kommunene som ikke tilbyr oppsøkende tjenester. Når en mor opplever at en voksen sønn sitter inne i kjelleretasjen og viser tydelige tegn til psykotisk adferd over tid, hvor han er i ferd med å forkomme fordi han ikke vil spise, sove eller snakke med andre - ei heller oppsøke fastlegen - da trenger man oppsøkende tjenester som er tilgjengelig når du henvender deg. Det kan ikke være slik at man får beskjed av fastlegen at de ikke kan hjelpe fordi den syke ikke vil. Vi ender altfor ofte opp med å vente så lenge at vedkommende blir innlagt akutt og i verste fall på tvang. Dette har store konsekvenser - både for samfunnet og mennesket det gjelder. Vi er nødt til å sikre fleksible helsetjenester som sikrer hjelp når vi ikke er i stand til å oppsøke tjenestene selv.

Kommunene må ha tilgjengelig hjelp

Undersøkelsen bekrefter nok en gang at mange med psykiske plager og lidelser får ikke hjelp når de trenger det. Riksrevisjonen har blant annet funnet kommuner der det kreves henvisning fra fastlegen for å få øyeblikkelig hjelp. Dette undergraver hele ideen med strukturen og organiseringen av helsetjenestene våre.

Når hovedtyngden av hjelp og omsorg skal gis i kommunen, må kommunen også bli tilført ressursene til å yte tjenestene. Det koster penger, det krever samarbeid mellom tjenestenivåene og det krever kompetent personell. Evalueringen av Samhandlingsreformen i 2016 viste store svakheter, og regjeringen har forsøkt å bøte på dette ved å etablere Helsefellesskap – en statlig pålagt samarbeidsstruktur mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene i opptaksområdet. Den største utfordringen her er at det det blir fora med liten beslutningsmyndighet, siden en kommune ikke kan fatte samarbeidsbeslutninger på vegne av andre kommuner.

Sterkere prioriteringsregel

Riksrevisjonens tilsyn viser det et unisont fagfelt og bruker- og pårørendemiljø har hevdet siden Den gylne regelen ble lansert: Den følges overhodet ikke opp i spesialisthelsetjenesten. Helseforetakenes underprioritering av psykisk helse og rus resulterer blant annet i mangel på kompetent personell til å hjelpe menneskene med de alvorligste problemene, særlig unge mennesker. Kommunene sitter med ansvar for pasienter med behov for så omfattende og sammensatte tjenester at de ikke har ressurser til å gi tilstrekkelig hjelp.

Alle er enige om at det psykiske helsefeltet skal prioriteres. Vi hører festtaler fra Stortinget og bekymrede politikere som vil slå et slag for den psykiske folkehelsa. Så langt tyder denne undersøkelsen på at vi fremdeles er langt unna en virkelighet der visjonene har blitt oversatt til praktisk virkelighet og bedre liv for de av oss som virkelig trenger et løft fra spesialisthelsetjenesten.

For å sikre en faktisk prioritering av psykisk helsevern i henhold til prioriteringsregelen holder det ikke å fortsette som før slik helseministeren legger opp til. Vi vet det ikke funger, og her må det definitivt sterkere lut til.

Dette debattinnlegget av Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse, ble publisert i Dagens Medisin.