Gjenreisningen av nasjonalpsyken

Koronakommisjonen har analysert myndighetenes håndtering av pandemien. Slagsiden ved nedstengningen for den psykiske folkehelsa har vært enorm, og noen vil ta med seg problemer gjennom generasjoner. Så hvorfor har ikke den psykiske helsa blitt høyere prioritert gjennom pandemien?

Kompensering

Vi har mye grunnleggende kunnskap om hvordan psykisk helse fungerer. Vi vet at mennesker trenger hverandre, at isolasjon, frykt og lite forutsigbarhet er en belastning og vi vet at knapp kontroll over eget liv for mange føles destabiliserende. Totalbelastningen på den psykiske helsa gjennom tiltaksperiodene har vært gjennomgående stor, særlig for de av oss som allerede sto i en risiko. Ved pandemistart burde det derfor vært åpenbart for myndighetene at kompenserende tiltak måtte på plass for å fange opp de som umiddelbart kom i akutt fare for negative psykiske konsekvenser. I stedet opplevde altfor mange at hjelpetilbud ble redusert eller fjernet, avtaler kansellert eller utsatt og at grunnstrukturene i selve samfunnsveven – som skoletilbud, skolehelsetjeneste, hjemmetjenester, aktivitetstilbud og tilgang på grunnleggende helsehjelp på alle nivåer over natta ble revet bort eller redusert.

Kommisjonen

Koronakommisjonen har sett på beredskap, planer, forberedelser, håndtering, samarbeid og ansvarsdeling på ulike nivåer, og tiltak og konsekvenser for befolkningen er analysert. Det er særlig noen grupper som har fått opphopning av belastning som en følge av smittevernstiltakene, og barn og unge har båret en uforholdsmessig stor byrde. Stener Kvinnsland, som ledet kommisjonens arbeid sier at «Det er et dypt alvor over at en barne- og ungdomsgenerasjon opplever dette.» I tiden som kommer må vi fange opp problemene og hva man skal og kan gjøre med dem for å kompensere for manglede tilrettelegging, iverksetting og hensyn overfor denne utsatte gruppen. En av de største feilene vi må ta lærdom av er nedstengningen av skoler og barnehager uten gode analyser av barn i risiko. Ifølge rapporten ble ikke samfunnskonsekvensene ble vurdert før nedstengning.

Vente og se

Når man fjerner noe må man erstatte det med noe annet. Vi ser ikke spor av denne grunnleggende menneskelige innsikten om psykisk helse i beredskapsplaner og tiltak i koronaens første faser. Enhver negative konsekvens av koronaen vil ha en påvirkning på psyken til de menneskene som er involvert. Frykten er at konsekvensene for noen vil bli fatale.

I stedet for å respondere reaktivt på psykiske helseproblemer og vente til problemene tegner seg, burde beredskapen vært lagt utfra grunnleggende kunnskap om psykisk helse. Dette dobbeltsporet har vært fraværende. Myndighetene har i for stor grad lagt opp til at de psykiske skadene må skje før tiltakene settes inn, mens de burde forskuttert en psykisk slagside i alle de ulike negative tiltakseffektene. Første bud er å sikre at løsningen ikke er mer skadelig enn problemet.

Premisser i en pandemi

I kriser skal man som hovedregel ta eksisterende kunnskap i bruk og styrke de strukturene vi allerede har. Det psykiske helsefeltet og spesialisthelsetjenesten lider under manglende satsing over tid og jevn nedbygging. Det straffer seg når et allerede overbelastet system utsettes for historisk etterspørsel og nye pasientgrupper. Faktum er at psykisk helsevern i Norge allerede før pandemien var forstrukket, fragmentert og underfinansiert.

Når et system preget av etterslep, høy avvisningsprosent og lang ventetid ikke har noen reell beredskapsplan for kriser, blir det rett og slett for mange vi ikke klarer å hjelpe.

De skjulte prioriteringene

Nyansene forsvinner i kriser. Likevel er det et politisk ansvar å være tydelige i vektingen av konsekvenser når store beslutninger tas. I triangelet mellom faginstansene Helsedirektoratet og FHI og politisk ledelse har faglige råd blitt til praktisk politikk under et ferniss av åpenhet, offentlig diskusjon og fellesskapelig ansvar i dugnadsåndens navn. Det er demokratifremmende at befolkningen informeres og ansvarliggjøres, men innsynet i vektingen i hva slags hensyn som er tatt forsvant ut med badevannet. For prioriteringer som livskvalitet, nødvendige oppvekstbetingelser, tilgang på beskyttelsesfaktorer, hjelp og risikodemping er utydelige.

Behovet for handlingskraft har overstyrt konsekvenspremisset i nedstengningen. Frekvensen av lidelse, økning i vold og overgrep og psykisk uhelse forsvinner helt som styringsmål.

Vold og overgrep

En god oppvekst varer livet ut, men en dårlig oppvekst kan vare i generasjoner.

Vi vet ennå ikke hva de langsiktige konsekvensene blir, men vi vet at før pandemien vokste om lag 1 av 20 barn opp under forhold preget av vold og barnemishandling og rundt én av fire blitt utsatt for minst én seksuell krenkelse i løpet av oppveksten. Nå øker tallene. For enkelte har tiltakene blitt møtt med mestringskapital, og når vi får hverdagen tilbake vil alt normalisere seg. For andre vil nedstengningseffekten være irreversibel.

Vi er bekymret for konsekvensene av utstrakt problemutvikling her og nå, og vi er spesielt bekymret for hva disse konsekvensene vil bety for fremtiden og de neste generasjonene. Blant annet vet vi at voldsutsatte barn og unge har en stor risiko for å oppleve vold senere i livet. Vi vet at forekomsten av vold og overgrep har økt betraktelig og vi vet at det er en betydelig risiko for generasjonsoverføring av voldelig atferd og traumer i familiene der det forekommer. Vold og overgrep er så grunnleggende krenkelser med så alvorlige konsekvenser for enkelte at her kreves det en helt spesiell innsats for å dempe lidelsestrykket.

Psykisk uhelse har blitt allemannseie

De fleste er nå i nærheten av eller kjenner selv på hva det betyr å leve innenfor trange rammer over tid. I tiltakstettheten har politikerne mistet av syne hva eksisterende kunnskap om psykisk folkehelse egentlig sier oss. Betydningen av livgivende relasjoner, mulighetsrom og fellesskap har blitt nedvisket som en dimensjon i tiltaksutviklingen, og konsekvensene slår innover samfunnet med full tyngde. Mismatchen mellom kunnskapen og politikken må utjevnes i det videre arbeidet med å gjenreise nasjonalpsyken i prioriteringene fremover, og vi må prioritere en sektorovergripende beredskap. Det kan være regjeringens psykiske førstehjelp til det norske folk.

Dette debattinnlegget av Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse, sto i Dagens Medisin.