Filmen «Selvportrett» følger Lene Marie Fossen gjennom flere år og dokumenterer hennes stadig stigende suksess som kunstfotograf samtidig som hun kjemper en kamp mot anoreksi hele sitt voksne liv.
Lene Marie ville stoppe tiden. Hun ble bare 33 år, og kom aldri i puberteten. Ettertiden vil hedre henne som en stor kunstner. Men også som et ansikt for spiseforstyrrelse og en anoreksi som til slutt førte til hennes død. Lene Marie var modig. Hun viste fram og dokumenterte en sykdom i fotokunst som det både var vondt å vise fram og vondt å se på. Det er umulig å ikke bli berørt etter å ha sett filmen «Selvportrett».
Ved å bidra til en åpenhet rundt egen spiseforstyrrelse har Lene Marie tilført samfunnet noe svært viktig. Hun har tilført oss en dypere forståelse for kompleksiteten i sykdommen, og et ønske om mer kunnskap. Vi har fått et innblikk i hvordan det må føles å være fanget i denne lidelsen som hun ikke hadde noe positivt å si om. Den var som et «naziregime» eller en brennende bygning», sier hun i filmen.
Vi pleier å si at spiseforstyrrelser kjennetegnes av at tanker og atferd om mat og vekt begrenser livsutfoldelsen og forringer livskvaliteten. Det er en form for selvskading. Maten og kroppen blir et eget språk for å takle følelser og problemer.
Lene Marie fant også et annet språk for å sette ord på det hun gjennomgikk. Ved å dokumentere sitt eget liv så fikk vi andre se noe mer. Noe virkelig, noe vondt og noe vakkert – og så modig at vi vil la oss imponere av det og snakke om det i fremtiden. Denne filmen vil bety mye for mange andre som sliter eller er pårørende.
Anoreksi er vår mest dødelige psykiske lidelse. Det er forvirrende og på mange måter uforståelig for de rundt. Vi har alle et behov for å bli sett for den vi er. For personer med spiseforstyrrelse betyr det et ønske om å bli sett for noe mer enn denne atferden. For en spiseforstyrrelse er aldri bare en spiseforstyrrelse, men et forsøk på å regulere egne ubehagelige følelser.
Spiseforstyrrelser handler så godt som alltid om lav eller svingende selvfølelse, og det er den største psykiske lidelsen blant jenter mellom 13 og 25 år. Internasjonale undersøkelser oppgir at samlete tall for anoreksi, bulimi og overspising er ca to prosent av den kvinnelige befolkningen i den vestlige verden mellom 15 og 45 år. Av dette utgjør anoreksi i underkant av 0,5 prosent. 90 prosent av dem er kvinner.
«Selvportrett» reiser mange viktige spørsmål. Filmen løfter frem Lene Marie, kunsten hennes og en rekke viktige spørsmål i den norske samfunnsdebatten. Alle fortjener å ha et liv som handler om mer enn mat og vekt. Alle trenger også muligheten til å få rask og tilgjengelig hjelp. Vi må fortsette å diskutere spørsmålene denne filmen reiser rundt en sykdom det er vanskelig å skjønne og vanskelig å snakke om.
Vi registrerer at Erle Marie Sørheim har kritisert mediene for å være mindre varsomme i omtalen av denne filmen enn ved Ari Behns selvmord og at hun mener den kan ha en smitteeffekt. Det er alltid en risiko knyttet til eksponering av sykdom, og vi vet at eksemplifisering av spiseforstyrrelser kan påvirke andres lidelser negativt. Det er alltid en balansegang mellom romantisering og glorifisering på den ene siden og åpenhet og opplysning på den andre. I «Selvportrett» mener vi at dokumentarskaperne oppnår en konstruktiv balansegang. Sørheim har rett i at mediene burde bestrebe seg på å systematisk legge inn faktabokser og hjelpenumre. Dette er ivaretatt på filmens sluttplakat.
Vi skylder også å gjøre oppmerksom på at filmen mottok noe støtte av Stiftelsen Dam og sendte søknad via Rådet for psykisk helse. I den anledning spilte vi inn på filmen i en tidligere klippefase. •
