Vi har ingen flere å miste

«Jeg er en overlever. Jeg har overlevd meg selv på et vis. Da livet føltes som en sentrifuge som kastet meg rundt, kom tankene igjen, om at kanskje det virkelig var best for alle om jeg ikke var her mer. Og hvor deilig ville det ikke vært å slippe å være så sliten? …

Da alt var på det tyngste, var jeg heldig. Jeg fikk gå ti år til samme psykiater i det offentlige helsevesenet. Dette er en luksus som i dag er nesten uhørt. Jeg fikk gå fast til ett menneske jeg hadde full tillit til. Som kunne stille meg alle de vanskelige spørsmålene, og på stødig vis stilne de stemmene som fortalte alt det negative.»

Dette er utdrag fra et innlegg som Marianne Secher, styreleder i Bipolarforeningen, holdt på fjorårets lysmarkering på Verdensdagen for selvmordsforebygging. Marianne fikk den hjelpen hun trengte. En fast psykiater og tilgang på brukerstyrt seng som hun kunne benytte seg av når diagnosen ble for vanskelig å håndtere.

Høyere risiko

Mariannes historie er sterk, men den er dessverre ikke unik. De av oss som lever med bipolar lidelse er i en høyrisikogruppe for selvmord, og forskning viser at det er 20 til 30 ganger forhøyet risiko. Det som imidlertid har blitt stadig mer unikt er den raske og vedvarende hjelpen Marianne fikk. Det bygges ned, når det burde bygges opp. Altfor mange blir sendt hjem med beskjed om at de «ikke er syke nok» og som ikke får hjelp før det er helt akutt. Andre som faktisk kvalifiserer som syke nok, må vente i lang tid på hjelpen. Det gir sykere pasienter, utslitte pårørende og enda lengre behandlingsforløp. Noen mister tillit, som gjør at de unngår å be om hjelp når de burde. Altfor mange gir også opp i påvente av hjelpen.

693 mennesker døde i selvmord i 2023. Det høyeste tallet på 35 år. Bipolarforeningen har sett oss nødt til å benytte nye virkemidler for å få oppmerksomhet. Derfor skrev vi et kravbrev til helse- og omsorgsministeren, som på få måneder ble signert av 4437 mennesker som mener at Norge ikke gjør nok for å forebygge selvmord.

Mange selvmord, spesielt for vår gruppe, skjer kort tid etter utskrivelse eller i overgang til andre behandlingsinstitusjoner. Forskning viser at det er høy risiko på kort tid og at de første 15 dagene etter utskrivingen er kritiske. Det hjelper ikke med et opphold som demper symptomtrykket når du ikke har et godt sted å bo og en skakkjørt økonomi hengende over deg ved utskrivelse. Kanskje har man også ødelagt relasjoner i sykdomsperioden, som man burde fått hjelp til å pleie. Dette hører vi ofte om av frustrerte innringere i støttetelefonen vår Bipolarlinjen. Selvmordstanker er ikke et sjeldent samtaleemne.

Vært innom spesialisthelsetjenesten

Nesten halvparten som dør i selvmord har vært innom spesialisthelsetjenester for psykisk helse og rus året før dødsfallet. Selvmordsforebygging er komplekst, men det er ikke noe tvil om at det er et handlingsrom og potensial for å redde liv her.

I 2020 kom handlingsplanen for forebygging av selvmord, med den berømte nullvisjonen. En plan med mange gode tiltak, men hvor få er blitt fulgt opp. I statsbudsjettet for 2025 er det satt av 18,1 millioner. Vi får det ikke til å gå opp. Hvordan planlegger regjeringen å oppnå nullvisjonen for selvmord når det ikke prioriteres? Og hva er planen etter at handlingsplanen for 2020-2025 er gått ut?

Dette er spørsmål vi stilte til helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre da vi møtte ham for å overrekke signaturene. Det siste var det for tidlig å si noe om, men han anerkjente at det er et «åpenbart behov for å forsterke innsatsen».

Jobben begynner nå. •

• Dette er en debattartikkel. Holdninger og meninger står for forfatterens regning. Vil du skrive debattinnlegg i Magasinet Psykisk helse? Send til redaksjonen@psykiskhelse.no