Verden av idag
Det er en scene i filmen «Gritt» hvor hovedpersonen med samme navn, er på middag hos en gammel barndomsvenninne. På de kanskje 15 årene som har gått siden vennskapet var varmt, har venninnen blitt en straight småbarnsmor. Gritt er blitt multikunstner med store visjoner og ingen til å støtte henne. Hun sitter rundt middagsbordet i det komfortable huset til venninnen og refererer til den store katastrofen vi er inne i. Venninnen og mannen ser på hverandre. Hvilken katastrofe?
På selveste Valentines, på podiet på Litteraturhuset, tror jeg forfatter Vigdis Hjort følte seg som Gritt da. Overrasket, forvirret. Hvilken virkelighet lever vi i? I hvert fall gjorde jeg det.
Anledningen var en panelsamtale før Riksteaterets oppsetningen av Nina Lykkes roman fra 2016 «Nei og atter nei», som nå er på veien. Temaet for promo-arangementet var spørsmålet «Hvorfor har vi det ikke bedre når vi har det så bra?». Mellom Hjort og Lykke satt komiker og programleder Harald Eia.
Selv hadde jeg rukket å undre litt på timingen. Hadde vi det så bra akkurat nå da? Med historier om stramme husholdningsbudsjetter og en krig som var kommet farlig nær. Hele spørsmålet luktet overfladiske i-landsproblemer. Vi har ikke egentlig noe å uroe oss over, og henger oss opp i småting, og det er også Nina Lykkes filosofi. Suksessforfatteren som er kjent for sin satire over norsk middelklasse sier fra scenen at vi ikke er her for å ha det morsomt. Vi har fra tidenes morgen slitt for tilværelsen, det er det hjernene våre er laget for – og derfor evner vi heller ikke å se hvor bra vi har det når vi først har det bra, i hvert fall ikke i det daglige, og vi syter og klager. Nina Lykke forteller at hun klager og syter til mannen sin over andres klaging og syting, på en morsom måte, vel og merke, slik at det blir spiselig, og publikum ler.
Nina Lykke har også en annen teori og det er hvorfor alle ungene til dem hun kjenner enten skal skifte kjønn, ligger urørlige i et mørkt rom, eller er deprimerte. De har vokst opp med serviceforeldre som prøver å fremstå unge og kule der de setter seg ned for å game med kidsa, mens barna ser på dem og tenker «Du er ikke kul. Du er ikke ung. Det er det bare jeg som er. Og hvis dette er den beste tida, og livet egentlig ikke er så fett, hva er det å glede seg til da?» Her skyter Harald Eia inn at det er nok hardere å være ung i dag enn tidligere år. Det er noe statistikk som ikke ser helt bra ut – spesielt for jenter, og sosiale medier pleier å bli bragt opp som grunn, sier han. Og Vigdis Hjort sier hun skjønner ungdommen godt hun, tenk hvilken verden de skal arve.
Overtar de noen dårligere verden da? spør Eia og Lykke. Alle tall peker framover. Barnedødeligheten går ned. Levekårene går opp. Og er det ikke akkurat dette vi alltid har sagt da, hvilken verden skal de unge arve? «Da jeg var ung, snakket de om atomtrusselen og nå gjør de det jaggu igjen», sier Lykke, og Vigdis Hjort sitter mer og mer framoverlent over de skrevende beina. Til slutt klarer hun ikke å holde seg lenger. «Klimaet! Jeg tenker på klimaet!» sier hun og en i salen begynner å klappe. Jeg vil kaste meg med, men yrkesetikken holder meg fra det. Jeg er sendt ut som journalist for å se om det er noe å skrive hjem om. Jeg skal være nøytral og klappingen dør ut.
«Jeg kan ikke si at jeg har sett noen referanser til at ungdom får dårligere helse av klimakrisen», sier Eia, og han har visst glemt hvordan vi snakket om klimaangst og økosorg, og han kan heller ikke ha fått med seg en litt over året fersk studie i The Lancet Planetary Health. Der ble ti tusen ungdommer fra over hele verden intervjuet om hvordan klima og natur-krisen påvirket dem. Over femti prosent fortalte om følelser av tristhet, angst, hjelpeløshet og skyld, og 45 prosent rapporterte at disse følelsene påvirket livet og deres daglige fungering. På nyåret kom NHO med en oversikt over unge menneskers fremtidsbekymringer. Skolestreikene døde ut med pandemien, men over 70 prosent frykter for klima og miljøkrisen, men frykten er ikke lenger den største, nå er det de stigende prisene som uroer mest. Med rapporten fulgte også en analyse, at ungdom føler avmakt, de har gitt opp, for den voksne generasjonen har ikke forstått alvoret, mens verden brenner, bokstavelig talt hver sommer. Verdens artsbestander krymper i rekordfart og tempoet mot togradersgrensemålet bare øker. Den verden ungdommen skal arve er allerede endret, og det er noe større enn hverdagsproblemer, men det er hjernene våre kanskje ikke laget for å ta innover seg.
«Jeg hørte svarttrosten i dag jeg», sier ordstyreren før Nina Lykke skal hjem til den nykjøpte eneboligen sin. Er ikke det fint å tenke på, våren nærmer seg. Da deltagerne i panelet var unge på 80-tallet var det 19 prosent mer småfugl i Norge. Fattigdommen er kanskje lavere, men verden er fattigere. Dagens kids kan klage på servicen. •
