– Før kunne du bare ringe

Kjell Sverre Pettersen ved Oslomet – storbyuniversitetet, har ledet en stor undersøkelse om helsekompetanse som viser at mange ikke mestrer bruk og forståelse av digitale verktøy.

– Det står svakere til enn mange hadde sett for seg, sier han. Rapporten er i regi av Helsedirektoratet med formål å øke helsekompetanse i befolkningen. Første del som kom i januar viste at en tredjedel av de spurte mangler sentrale ferdigheter for å bruke viktig helseinformasjon. Nylig kom andre del, som ser nærmere blant annet på psykisk helsetjenester, og med økt oppmerksomhet på innvandrerbefolkningen.

– Mange synes det er vanskelig å finne informasjon om psykisk helse. Kildene er ofte digitaliserte. Da kan det bli vanskelig når man lurer på: «Hva er det som plager meg, eller min kone, eller mitt barn?» Det er psykisk helseutfordringer i mange innvandrermiljøer. Det har også covid-pandemien vist, som en «innvandrer­infeksjon» med følelser av angst, sorg, fortvilelse, skam og utenforskap, sier Kjell Sverre Pettersen.

Bør omfatte alle

Han mener betydelig forenkling bør til når det gjelder informasjon om helse og sykdom, og tilgang til helsetjenester. Ikke alle har, eller mestrer, pc eller smarttelefon.

– I gamle dager gikk det an å ringe. Syke bør få bestemme selv hvordan de vil henvende seg. Det er personer med minst skolegang, som også er de sykeste, som sliter med digital kommunikasjon, sier Kjell Sverre Pettersen og peker på at for mennesker som er 65 pluss, kan alle de nye digitale verktøyene by på store problemer. 

– Det er en galopp på gang nå med firmaer som utvikler apper. Kanskje vi må bremse, sier han. I dag forventes folk å mestre egen helse på nettløsninger som helsenorge.no og helfo.no. Også selve informasjonen som finnes i form av nettsider og fysiske brosjyrer er i mange tilfeller for vanskelig å forstå, mener Pettersen. 

–  Helsevesenet bør justere kommunikasjonen slik at alle blir fornøyd. Pasientopplæring er et sentralt element i helsekompetanse, og det er en kunst å etablere tillit og relasjoner. Det sårer ikke meg om kommunikasjonen blir enklere, sier professor Pettersen og sikter til at utdanningsnivået er avgjørende for hvor mye en forstår av helseinformasjon og kommunikasjon.  Kjell Sverre Pettersen mener det ikke er negativt for noen om helseinformasjon blir så enkel at alle kan forstå den. 

Undersøkelsen viser at først når brukeren har ut­dannelse på masternivå, så har hen en tilnærmet full helse­kompetanse. 

– Når du har tatt en master, så har du lært kildekritikk, og kan skille bedre kreti fra pleti og kan utvise generell skepsis til helsepåstander. Den selvstendige, kritiske tenkningen er aktivert og praktisert og kan brukes interaktivt. 

– Hvordan kan dette møtes?

– Vi må starte tidlig med helsekompetanse. På ungdomsskole og videregående må det bli opplæring til kritisk vurdering av påstander, også i sosiale medier. Det bør inn i det nye livsmestringsfaget som obligatorisk emne, sier Pettersen.

Rollemodeller

Når det gjelder innvandrergrupper, mener Kjell Sverre Pettersen at flere kan nås om det opprettes flere «beredskapstropper», slik vi så under koronapandemien da Bydelsmødre-grupper oppsøkte folk direkte for å få flere til å teste og vaksinere seg. I følge Pettersen er rollemodeller gull verdt:

– Det krever betydelig brukermedvirkning å nå noen grupper, for å få de beste kanaler for informasjon. Man kan ha «beredskapstropper» med ulik fagkompetanse satt sammen av personer folk har tillit til. Det er veldig aktuelt å skolere sykepleiere med innvandrerbakgrunn, sier han og trekker fram at informasjon om psykisk helse og diabetes-relaterte sykdommer er viktige å nå fram med i minoritetsbefolkningen. Professoren ser en fare for at helsekompetanse kan øke klasseskillene ved at det er de svakeste og sykeste som minst mestrer å orientere seg:

– Vi får en ny type sosial ulikhet. Hensikten med et godt helsevesen er at vi skal ha en frisk og arbeidsfør befolkning. •