Close Menu

Jeg er pårørende til en ungdom med en alvorlig spiseforstyrrelse, som ikke vil ha hjelp for det betyr å miste kontroll. Den mest dødelige psykiske sykdommen som finnes, og jeg er livredd. Jeg har mange som har vært på døren med blomster til oss, som sier ta vare på deg selv, og si om det er noe vi kan gjøre. Særlig første gang det ble sykehusinnleggelse og de rundt fikk det med seg. Nå når det er gått snart to år er det blitt mer stille fra alle. Vi nordmenn er gode til å si «husk at vi er her» gjerne med et hjerte. Men når jeg sier hva vi faktisk trenger, at noen er der og viser at de fortsatt er hennes venn, spør etter henne, ta henne med på en tur, se en film, sett av fem minutter til å ta en telefonsamtale på jevnlig basis. Vær en venn som tåler at ikke alle dager er like bra, som klarer å se at hun har endret seg i humør og væremåte fordi sykdommen sitter sterkt, da blir det stille. Dette er ikke unikt for oss, men en opplevelse vi deler med mange.

Det vi trenger er ikke fine ord, hjerter på Facebook, gaver eller en og annen barmhjertighetstur – men vi trenger folk som tåler og blir. Som tørr å være en venn når det er vanskelig. Som setter av 30 minutter en gang i uken fast, sånn at man har noe å se frem til. Det koster ikke mye, men det krever at man gir av sin egen tid og stiller opp på ekte. Som samfunn er vi kommet der at vi klarer å snakke høyt om psykisk sykdom, ber de som er syk om å ta tak og våge å be om hjelp, men vi er ikke kommet der at alle vi andre faktisk våger å stå i det eller gi den hjelpen som kreves. For til forskjell fra ørebetennelse og vond hals er det ikke overstått med en kur. Det krever ikke kun en tur eller en samtale.

Det tar lang tid, så vi trenger de som tør å forplikte seg og gi av seg selv. For med nesten all psykisk sykdom er det det som er medisinen, at noen er der med deg, holder hånden din. Feirer de gode dagene og gråter med deg på de vonde. Først når vi våger å stå i det klarer vi å gjøre noe med utfordringene. For psykisk sykdom er ensomt, smertefullt og hjerteskjærende. Min oppfordring til dere er våg å stå i det, du kan ikke hjelpe alle, men alle kan hjelpe én. •

 

Dette er et leserinnlegg. Meninger og holdninger står for innsenderens regning. Vil du skrive leser- eller debattinnlegg? Send til redaksjonen@psykiskhelse.no

Leserbrev i Magasinet Psykisk helse publiseres som regel under fullt navn. Noen ganger kan det være vektige grunner til å anonymisere. Redaksjonen kjenner innsenderens identitet.

×
Kjære leser!
Kjære leser, vi er stolte over å kunne tilby denne artikkelen gratis og tilgjengelig for alle. Magasinet Psykisk Helse er en uavhengig, redaktørstyrt publikasjon som leverer kvalitetssikret innhold med mål om å fremme åpenhet og øke kunnskapen om psykiske lidelser, forebygging og behandling.
Din støtte er avgjørende for at vi kan fortsette å dele verdifulle artikler med alle. Bidra med for eksempel 50 kroner via Vipps til 12137, og hjelp oss med å spre kunnskap og forbedre den psykiske helsen for alle. Takk for ditt bidrag!
Med vennlig hilsen Redaksjonen i Magasinet Psykisk Helse