Unngå å bli tråkket på

Grensesetting kan oppleves som et tomt ord, fordi mange frykter straff hvis de setter foten ned. – Man blir stresset av daglig å prøve å håndtere relasjoner hvor man føler seg overkjørt, skriver psykolog Åsa Kruse i sin nye bok: «Att sätta gränser för sig själv och andra». Kruse skriver at det å lære å sette grenser handler om å lære å ha en saklig og trygg kommunikasjon. Å ikke klare å sette grenser for andre, eller seg selv, påvirker selvfølelsen negativt. Når man lever som om ens egen vilje ikke spiller noen rolle, er det ikke rart at man føler seg verdiløs. Hvis man i tillegg har lett for å sammenlikne seg med andre, blir det fort til at man begynner å kritisere seg selv fordi man er mislykket. – Man slår hull på sin egen selvfølelse, skriver Kruse. Til slutt ender man opp med å føle seg som et offer for omstendighetene.

Barn og unge skal klare å sette grenser for kroppslig invadering og seksuelle overgrep. Men hvis man ikke har indre forutsetninger for å klare det? Åsa Kruse skriver blant annet om fasene i barnets selvstendighetsutvikling: Avhengighet. Fasen der man er fullstendig prisgitt andre, og er maktesløs. Stopper man der, oppfatter man seg som et offer for omstendighetene og legger skylden på andre. Uavhengighet. Vi frigjør oss rent fysisk og i tanke og vilje og oppdager at vi kan påvirke omgivelsene. Vår verdi er ikke lenger avhengig av å bli likt eller at andre behandler oss godt. Stopper man opp på dette stadiet, er man kanskje ikke så god til å ta hensyn til andre og til å lytte. Man er heller ikke en bra lagspiller eller en god leder. Gjensidig avhengighet. Dette er det mest modne stadiet, som man kommer til hvis man kommer igjennom de to første stadiene. Det er nødvendig å ha sett og forstått hvor grensene går mellom en selv og andre, uten å verken miste seg selv, eller å bli dominerende og styrende på andres bekostning. Kruse påpeker at det er vanlig å føle at man er på ulike stadier i ulike relasjoner. Kanskje føler man seg i fase 1 i parforholdet, men i fase 2 på jobben.

Hvis du sliter med å sette grenser for andre, kan du ende opp med å få et uuttømmelig behov for bekreftelse. Grenseløsheten kommer ofte av at man nettopp har denne trangen til bekreftelse. For å få lengselen under kontroll, må man å øve opp sin egen selvfølelse. Den vokser når man føler at man er i stand til å styre selv, og ikke er så avhengig av andre. Når du føler at du er bra nok, er det ikke så nødvendig å være en som lar andre bestemme hele tiden.

Når man blir bevisst på hva man ønsker og hva man vil, forstår man også hvorfor man oppfører seg som man gjør. Dette er første steg. Neste steg er å kommunisere hva man ønsker på en ærlig og åpen måte. Ved å kjenne seg selv slipper man å føle seg som et offer for andre. Det blir enklere å kunne gi og ta imot kritikk uten å bli høyrøstet, eller føle at hele verden raser sammen. Da klarer man også i en spent situasjon å lytte til den andre uten å føle seg truet.

Situasjoner som innebærer omstilling, krever alltid mye energi. Det går ikke an å vite hvor de nye grensene går. I slike situasjoner blir man mer sårbar for manipulering og overtalelsesforsøk. Det er det viktig å være klar over. Det samme gjelder hvis man ønsker å prøve ut måter å sette grenser på, uten at man har innsett hvorfor man sliter med å sette grenser, og hva det koster å endre atferd. Dessverre fører ikke innsikt automatisk til en annen måte å ta ting på. Det er en del hinder man skal over før man kan utvikle en annen måte å takle seg selv og andre på. De største hindrene er at man er redd for ikke å klare det, eller ikke bli likt mer, eller at andre blir skuffet, sinte eller såret. Vi blir redde for at andre snur ryggen til oss, at vi mister kontrollen eller blir straffet. Kanskje er noe av dette en irrasjonell angst. Noen er redde for konflikter uansett. Men selv om man ikke er konfliktsky, kan man mangle trening i å sette grenser. Noen har hatt vansker med å komme seg fra avhengighetsstadiet til selvstendighetsstadiet. De kan ha problemer med å ha det bra hvis de man er sammen med, ikke har det på samme måte. Man har problemer med å skille egne følelser fra andres og tar på seg ansvar for å løse andres problemer. Da er det viktig å lære seg at det å sette grenser ikke betyr å være slem. Å kunne si nei er å sette grenser for seg selv også. Noen utvikler en perfeksjonisme for ikke å bli tatt i å gjøre feil. Det vanskeligste med å ha høye krav til seg selv er faktisk å innse at de er urimelige.

På jobben eller i privatlivet møter vi alle før eller siden dominerende personer som krever å få rett. Dette er folk som lett blåser seg opp hvis de blir motsagt. Eller som blir sure hvis noen forsøker å sette grenser for dem. De fleste opptrer passivt overfor slike personer. Men å gjøre det til en livsstil å føye dominerende personer kan ha en høy pris. Hvis du alltid sier ja, føler du deg før eller siden som et offer, og bitterhet og sinne er ikke langt unna. Hvis man liker seg selv som man er, blir man mindre avhengig av andres bekreftelse.

I Åsa Kruses bok er det mange forslag til hvordan man kan framføre kritikk på nøytral måte, rolig og saklig, men pass på: Ikke be den du kritiserer, om en unnskyldning. Dessuten er det mange råd om hvordan man kan klare å si nei til oppgaver på jobben. Be om betenkningstid hvis du blir overrumplet og ikke tør å si nei der og da. Eller si: «Det hadde vært kjempekult, og jeg er glad du spør meg, men …» Men svar med et tydelig nei. Si for eksempel: «Jeg skulle så gjerne ville gjøre det, men nei, jeg kan dessverre ikke.» Be ikke om unnskyldning for at du sier nei. Ikke kom med detaljerte forklaringer på hvorfor. Det gir inntrykk av at du har skyldfølelse fordi du ikke svarer ja. Du bør heller ikke foreslå reserveløsninger, da det gir inntrykk av at du påtar deg ansvaret for at oppgaven blir løst, enda det ikke er ditt ansvar. Hvis personen gjentar sitt ønske om at du skal ta på deg oppgaven, gjenta ditt svar en gang til. Dette handler til syvende og sist om kommunikasjon, om å bevare verdigheten og en nøytral måte å være på, som ikke fører til at noen kan ta deg på noe. Men for å komme dit trengs en dypt fundert selvrespekt. Den oppnår du ikke uten å akseptere deg selv akkurat slik du er. •

(Kilde: Åsa Kruse: Att sätta gränser för sig själv och andra. Natur & Kultur, 2017)