Close Menu

Strålende på sykehuset

– En av grunnene til å skrive denne boken, var min egen hypokondri, sier Rebecca Wexelsen. Hun har skrevet roman om Nina som nekter å forlate Radiumhospitalet.
Portrett av Rebecca Wexelsen

ensom

– Jeg tror romanpersonen deler følelsen av å være malplassert i verden og mangelen på tilhørighet med mange, særlig unge, sier Rebecca Wexelsen. (Foto: Paal Audestad)
Hotell Montebello heter pasienthotellet ved Radium­hospitalet i Oslo, det samme gjør debutromanen til Rebecca Wexelsen. Hovedpersonen i romanen, Nina, er på Radiumhospitalet for å få behandling for kreft. Omsorgen her er overstrømmende. Hun kan få alt hun måtte ønske seg av mat, lesestoff, legemidler og ikke minst fellesskap med andre pasienter. For Nina blir det så fint at hun ikke drar hjem igjen, selv om prøvene en dag viser at hun er frisk. «Når du er frisk, er det ingen som passer på deg; det forventes at du skal passe på deg selv. Du skal prestere og være morsom og sosial», tenker hun. Rebecca Wexelsen forteller at ideen til romanen kom da hun besøkte onkelen sin mens han fikk stråle­behandling på Radiumhospitalet. I tillegg kom hennes egen opplevelse av å være lenge på sykehus, da hun fikk sitt første barn for tolv år siden. – Vi fikk et system og et nettverk umiddelbart rundt oss. Alle hadde en funksjon, enten det var sykepleier, psykolog, lege eller ammehjelp. Det var akkurat som om det ikke var noen verden utenfor. Hvis du snakker om Radiumhospitalet, tenker du at nei, der vil jeg ikke være, men sykehus kan være gode steder å være.

Universet og kroppen

Romanens Nina har så vidt begynt å studere astrofysikk, når hun oppdager en kul på halsen. – Jeg ser astrofysikk og verdensrommet litt som en parallell til det som skjer inne i hennes kropp. – Noen endringer inne i kroppen er små og uoversiktlige og kan likevel ha store konsekvenser. Litt sånn er det også i universet. I tillegg er det slik at jo mer du leser astrofysikk, desto mindre forstår du. Kroppen kan man faktisk forstå, men begge bærer hemmeligheter og en uutgrunnelighet i seg som både er fascinerende og skummel. – Har du studert astrofysikk? – Nei, sier hun og smiler. – Men jeg har lest en del populærvitenskap om universet, det er det nærmeste jeg har kommet en religiøs opplevelse. Man får det samme suget i magen av å gruble over verdensrommet som over kroppen. Det gir samme eksistensielle angst.
«Jeg får det samme suget i magen av å gruble over verdensrommet som over kroppen.»

Angriper hypokondrien

Og denne angsten lå altså bak da jeg skrev denne romanen, forteller hun. – Jeg har helseangst, eller jeg kaller det hypokondri, da. Helseangst er et forskjønnende ord. Denne boken er ikke et oppgjør med min hypokondri, for den blir jeg ikke kvitt, men et angrep på den. – Har du prøvd behandling? – Dypest sett er hypokondri en frykt for døden. Jeg blir ikke kvitt den før jeg aksepterer at jeg skal dø. For meg er det bra med en god fastlege. Når det dukker opp noe, går jeg til ham og gråter, og sier «bare si at jeg ikke skal dø». Da svarer han «du skal dø, men ikke nå». Når det dukker opp noe jeg ikke har kjent før, blir det verre og verre, og bygger seg opp. Da går jeg til legen som gjør undersøkelser, og finner ut at det ikke er noe. Han kaller det klinisk angstbehandling. Jeg vet at det fins andre måter, men så lenge jeg ikke aksepterer at jeg skal dø, blir jeg ikke kvitt problemet. Og til slutt får jeg jo rett, sier hun og ler litt.

Hjelp av musikken

Til slutt oppdager sykehuset at Nina ikke har flyttet ut, og sender henne tilbake til sin egen leilighet. Ett av elementene i fellesskapet på sykehuset får Nina imidlertid tilbake. Hun flytter sammen med med­pasienten Alf. Han er musikkstudent og spiller piano. Han skjønte at han ble syk fordi han ikke klarte å spille Schumann. – Han er syk, og han vil bare spille piano, som han ikke kan. Det forholdet Alf har til musikk er det forholdet Nina skulle hatt til sitt studium, det er noe genuint, sier Wexelsen. Hun sammenligner det med en annen figur i romanen, Berit som jobber frivillig, og hennes kamp for å få tilbake bassenget på Radiumhospitalet. – Man kan ha en lidenskap for alt som gir mening. Og man kan få en sterk opplevelse av å tilegne seg kunnskap om hvordan ting henger sammen.

Ung og ensom

Mye av romanen beskriver ensomhet, om å være ensom selv om man er blant mange studenter og om å være ensom sammen med mor og søster. Nina finner seg ikke til rette på universitetet og får ikke mye kontakt med andre studenter. Senere i boken, når hun er kastet ut av sykehuset og sitter hjemme i leiligheten og lengter tilbake til Montebello, tenker hun «jeg må finnes i verden igjen». – Jeg tror hun deler følelsen av å være malplassert i verden og mangelen på tilhørighet med mange, særlig unge. Det er så mange forventinger til hva man skal være og hva man skal gjøre som ung, men ensomhet er ikke en av dem. Å være 20 år og ikke ha venner kan man ikke snakke om, selv om det er mange som føler det sånn. Sykehuset var på en måte Ninas redning, hun fikk et fellesskap der. Etter at hun er flyttet hjem igjen, drar Nina tilbake til sykehuset og klatrer opp i et tre for å titte inn på avdelingen. – Det er et konkret bilde på at hun er utenfor. – Den er jo også litt morsom denne historien? – Hvis den hadde lignet for mye på meg selv hadde den hatt en annen tone. Den er en motvekt til mitt eget alvor, sier Wexelsen.
Kjære leser!
Du har nå lest en gratis artikkel. Magasinet Psykisk helse er en uavhengig, redaktørstyrt publikasjon, med kvalitetssikret innhold. Bli med å bidra slik at vi holde flere artikler åpne for alle! Støtt oss for eksempel med 50 kroner til vipps 12137. Takk for alle bidrag!