Sosiale medier - Vanskelig å vite hva som er sant
For to år siden ble Holla 10-årige skole i Ulefoss helt mobilfri. Nakenbilder og nettmobbing førte til at skole og foreldre forbød all digital kommunikasjon i skoletiden. Fire jenter forteller hvordan de opplevde nettmobbingen, og hvordan netthets gjør at de har vanskelig for å stole på noen.
Stillheten er nesten et fysisk nærvær. Det er ingen elever i skolegården, ingen i den åpne og lyse foajeen og ingen i gangen foran klasserommene. Gjennom vinduene kan man se ut over et praktfullt landskap der vannflaten ligger som et frostspeil der nede og sola skrår vennlig over det hele.
Men nettopp her, ved Holla 10-årige skole på Ulefoss, ble nettmobbingen så ille at man valgte å gjøre skolen mobilfri. Hver morgen blir alle mobiltelefoner samlet inn og lagt i et «mobilhotell». Ikke alle etterlever forbudet, og skolen har ikke myndighet til – eller noe ønske om – å ransake hver enkelt elev. Men de fleste leverer inn det de har av digitale duppeditter. Holla er ikke den eneste. 43 prosent av norske skoler har et slikt mobilforbud. I en undersøkelse gjennomført for NRK svarer 80 prosent av landets rektorer at det foregår eller har foregått nettmobbing på deres skole. 53 prosent av skoleelevene sier de har opplevd ubehageligheter på sosiale medier, ifølge NRK/Norstat. Fire jenter rundt et bord forteller hvorfor Holla gjorde skolegården mobilfri. De er Nora Juel, Rune Van Reeth, Tuva Nordh og Rebekka Kambestad. Alle er 15 år.
– Det var noen som opprettet en bruker, flere brukere faktisk, som la ut bilder av elever og skrev stygge ting om dem, sier Rebekka.
– Jeg husker et bilde av to jenter som hadde ordet «bitches» under, sier Rune. – Det tror jeg var det første som skjedde.
– Og så var det en gutt som kom og viste meg et nakenbilde, sier Rebekka. – Han sa: Er det ikke morsomt eller?
Folk spør om «nudes»
Det var nakenbildet på avveie som gjorde at politiet ble koblet inn. Ikke av skolen, men av foreldre. Og det var da Holla tiårige skole valgte å innføre forbud mot mobiltelefoner. Slik har det vært siden.
– Det er ikke hele løsningen, sier rektor Anne Lindgren.
– Men det er noe vi kan gjøre. Ser vi en elev med en mobil på skolen, får han eller hun en anmerkning. Vi spør jentene om de syns det har hjulpet. – Ja, jo kommer det litt nølende rundt bordet. Tuva er ikke så sikker:
– Jeg syns kanskje ikke det har hjulpet så mye, sier hun. Rebekka tar opp tråden: – Tidligere kunne man liksom late som om man var veldig opptatt med mobiltelefonen hvis man møtte en elev man visste kunne slenge en stygg kommentar. Nå har man ingen «excuse,» liksom.
Likevel: Det har blitt færre som bruker mobilen til stygge ting i skolegården. Selv de som lurer seg unna forbudet, ligger lavt. Det er ikke mange mobiler å se og ikke så mye nettmobbing. I skoletiden, vel å merke. På fritiden er det like mye mobbing, hets og press som før. En god del av det handler om nakenbilder.
– Det verste er når folk spør om nudes, sier Rebekka. – Det er veldig fælt, syns jeg. Hun sier det ofte er gutter som er ett til to år eldre som spør om nakenbilder.
– Hvordan reagerer du på det?
– Den første gangen sendte jeg en stygg kommentar, sier Rebekka. – I dag ville jeg heller ha sagt at det ikke er greit, og blokkert den personen. Det er ikke noe vits i å si noe stygt. De tar det ikke til seg. Det lureste er at alle jenter sier nei og blokkerer den personen, sier hun. – Da slutter de kanskje.
Det er et budskap fra disse 15 år gamle jentene som sitter rundt bordet. Nakenbilder har blitt så vanlig at de ikke tenker noe særlig over det lenger. De syns det er barnslig mer enn ille nå. Det er ikke så mye vits i å reagere – for hva skal de gjøre egentlig?
– Det er så mange som driver med det, og det er nesten ingen som tar tak i det, sier Rebekka.
«Den man snakker med kan vise seg å være en helt annen.»
De gamle, ekle mennene
Det aller verste er «de gamle, ekle mennene.» Dette er menn som er inne på nettsider mange unge besøker. De ber om nakenbilder.
– For noen år siden var dette helt utenkelig, sier Tuva.
– Men nå er det helt normalt. Det er ekkelt. Man føler seg ikke trygg noen steder. En person man snakker med, kan vise seg å være en helt annen person. Det blir på en måte brudd på en tillit, sier hun.
– Det blir vanskelig å tro på ting, vanskelig å stole på mennesker. For disse mennene kan jo være hvor som helst i samfunnet. Det kan være naboen min.