Slutt å avlede vonde følelser

– Alle dine forsøk på å kontrollere deg selv, andre og livet, handler egentlig om en uvilje mot å holde ut kroppens tilstand, skriver psykologene Katja Lindert Bergsten og Kristoffer Pettersson i boken I befintligt skick. Att ta sig själv på allvar.

– Vi sitter fast i en langvarig kamp med oss selv. Kroppen blir vår fiende. Vi spenner muskler for å hindre at følelser aktiveres og kjennes fullt og helt. Eller vi puster overflatisk og konsentrerer oss om det som foregår fra halsen og opp. Noen ganger skader vi oss selv for å lindre plagene. Vi trenger å avlede følelsene, vi orker ikke kjenne på dem. Vi spiser for mye, eller for lite, vi sover for mye, eller for lite, vi drikker for mye alkohol, eller doper oss, står det i boka.

Alt dette gjør vi fordi vi ikke holder ut det som skjer i kroppen. Forfatterne mener et første steg vekk fra denne holdningen er å anse alt det som din kropp gjør som en del av deg selv.

Følelsene våre er et kompass, som skal veilede når vi skal gjøre valg. Noen ganger er følelsene sterke og gir kraftige signaler, andre ganger er de mer utydelige. Uansett om vi er bevisst våre følelser eller ikke, finnes de der alltid i bakgrunnen.

Men vi har lett for å overse dem, selv om de er der for å hjelpe oss til å overleve og navigere. – Det er følelsene som definerer mye at det vi kaller å være et menneske, på godt og vondt, skriver forfatterne.

Siden vi formes i tidlig barndom, har ikke mennesker like følelsesliv. Små barn er prisgitt voksne, foreldre eller andre nærstående og risikerer å ikke å bli møtt på sine behov.

For eksempel kan en liten gutt som biter seg i tungen, gråte og gå til sin pappa for å få trøst. Hvis han blir avvist, kan han bli forvirret og lære seg at hans behov ikke nødvendigvis er relevante.

Ofte kan våre følelser derfor sprike i flere retninger. Kanskje lengter man etter nærhet, samtidig som man er redd for å vise sårbarhet. Eller hvis man ønsker å si fra om noe som er galt, men blir engstelig for hva som skjer hvis man gjør det.

– Gjennom livet, men aller mest når vi er små og hjelpeløse, samler vi på erfaringer om hvordan andre reagerer på våre behovssignaler, det vil si de grunnfølelser vi alle har som veileder oss gjennom livet. Når disse ikke tas på alvor, eller i verste fall kritiseres og straffes, kan de utløse vårt indre alarmsystem. Hvis de som står meg nærmest, forbyr meg å føle det jeg føler, vil jeg prøve å tone ned mine følelser, skriver forfatterne.

Kroppen gir da signaler om at det kan være farlig å uttrykke behov.

Å holde avstand til egne følelser gjør at livet blir uten nærvær og lidenskap. Det blir å late som. Egne behov, drømmer og mål utsettes eller gis ingen oppmerksomhet. Boka påpeker at det som hjelper, er å oppnå kontakt med grunnfølelsene i kroppen. Grunnfølelsene er redsel, sinne, tristhet, sjalusi, skam, avsky, glede og interesse.

Mange av oss blir lei oss når vi egentlig er sinte, eller omvendt. Fordi sinne ikke er en sosialt akseptert følelse, kan du ubevisst bli lei deg eller redd når du blir sint. Kanskje ble du straffet som barn da du var sinna. Men du kan også reagere med sinne når du egentlig er redd.

Et eksempel fra boka er hun som blir sint når mannen ringer hjem på ettermiddagen og sier han må jobbe overtid og ikke skal ha middag. Hun hadde laget en ekstra god pastasaus og gledet seg til å servere middag til familien. Egentlig blir hun redd og lei seg når han sier han ikke kommer. Hun blir redd for at han lyver, for at han ikke vil ha henne lenger, og hun blir skuffet over at han ikke vil smake på maten hennes. Men det hun automatisk uttrykker, er sinne. Hun skjeller ham ut.

– Alle våre følelser kan fungere som beskyttelse for andre følelser. Mennesket er svært kreativt når det gjelder å skjule følelser og beskytte seg selv mot sine egne følelser, skriver de to psykologene.

De ulike metodene vi har brukt for å beskytte oss mot egne følelser, kan etter hvert bli uvaner.

For å oppnå et roligere, mer respektfullt og varmere forhold til hva som pågår inne i deg, trenger du å forholde deg til hva som skjer i kroppen din på en mer nysgjerrig måte.

– Signalene du får fra kroppen, er verdifulle, selv om de kanskje ikke er behagelige bestandig. Selv de mest smertefulle tilstander er naturlige prosesser som ønsker oppmerksomhet. Det er en god idé å lytte til følelsene, omtrent på samme måte som en forelder lytter til sitt barn når det skriker sånn at man får vondt i ørene. Du behøver ikke like det, bare ta imot opplevelsen, gi den en forsiktig klem i form av din oppmerksomhet. Smerten kommer til å roe seg til slutt, akkurat som barn når de får trøst.

Mange skammer seg for den de er og har stengt døren til å oppleve glede, står det i boka. De er blitt rastløse og har en veldig anspent kropp. Og kjører seg selv hardt og lever på kanten av utmattelse. Å nyte føles som å gjøre en feil, uten at de skjønner hvorfor.

Mange kjefter på seg selv, ikke minst hvis man har mye angst. Og når man ikke klarer å kjenne glede, kan man bli avvisende til komplimenter og tegn på respekt og kjærlighet.

Din redsel og skamfølelse har du med deg fordi du er blitt skremt og skjemt ut da du var liten. Du har trodd at det var noe galt med deg, og at noe ved deg har måttet repareres. Men det er ikke der det ligger, ifølge forfatterne. Tvert om, må du øve deg på å ikke dømme deg selv, men prøve å møte deg selv med respekt, ømhet og medfølelse. For å få til det må du lytte forståelsesfullt til den indre støyen, helt til den erstattes av stillhet og ro. •

(Kilde: I befintlig skick. Att ta sig själv på allvar.  av Katja Lindert Bergsten og Kristoffer Pettersson. Natur& Kultur, 2018)