– Skulle være banebrytende

– Det ble et poeng for oss å være banebrytende, få i tale og gi en stemme til personer som var helt vekk fra mediebildet, sier Bente Riise, magasinet Psykisk helses første redaktør. 

– I 1994 var psykisk helse fortsatt regnet som en del av privatlivets sfære. Da blir det heller ingen kritisk diskusjon, og uheldige kulturer får utvikle seg innenfor system og institusjoner. Psykiatrien var veldig lukket inni seg selv, sier hun.

Det var Rådet for psykisk helse som startet magasinet Psykisk helse for nå 30 år siden. Paraplyorganisasjonen er fortsatt bladets utgiver, men redaksjonen opererer uavhengig og følger redaktørplakaten. I starten var båndene tettere. Oppstartspengene kom fra tv-aksjonen i 1992, som gikk til Rådet. Tv-sendingen viste for første gang mennesker som sto åpent fram og snakket om bipolar lidelse og elektrosjokk. Den tidligere generalsekretæren i Rådet, Svein Jacobsen, mener noe liknende aldri hadde skjedd før. Det var nyskapende, og bladet ble etablert i samme ånd.

– Det Bente Riise klarte å få til var enestående, sier han i dag. – Det endret hvordan mainstream media håndterte psykiske lidelser.

Alt skulle være kvalitet. Papir, trykk, foto, design. Som leser skulle du få følelsen av at dette var noe gjevt som skulle løftes fram, ikke stues bort og ikke bli prioritert. Men i et av de første nummerne bommet de, mener Jacobsen. Den viser to barn sett bakfra, som vandrer mot lyset.

– Det var et kjent bilde, men da vi så utgaven skjønte vi at vi hadde gjort feil, det bekreftet på en måte det vi prøvde å motarbeide. Fra da av skulle vi bare ha identifiserbare kilder på forsiden, sier Jacobsen.

Som redaktør opplevde Riise motstand fra feltet i starten. Hun ble spurt om hvilken rett hun som manglet faglig kompetanse innen psykisk helse hadde til å skrive om det.

– Skepsisen var stor, men det kom seg etter hvert. De så at vi hadde en journalistisk innfallsvinkel, vår oppgave var formidling og opplysning – og kritisk journalistikk.

I dag er Svein Jacobsen en av dem som lurer på om åpenhetskulturen har gått for langt. Han ser med bekymring på en hardt presset spesialisthelsetjeneste som han frykter blir fylt opp med personer som egentlig ikke trenger å være der.

– Tenker du at du og bladet har en del av skylda?

– Alle vi som har vært med på å gjøre disse tingene mindre skamfulle har på en måte en del av skylda for utviklingen. Det betyr ikke at vi ikke skulle jobbet for økt åpenhet, men jeg mener medienes fokus på lettere angst og depresjon i dag virker kontraproduktivt, sier han. •