Skolevegring er ufrivillig skolefravær

Når 40 prosent av elever som strever med skolevegring (ufrivillig skolefravær) har en nevro-diagnose og 35 prosent har en angstrelatert, tyder dette på at skolen som organisasjon svikter egen målsetting om å framstå som en inkluderende og tilrettelagt oppvekstarena for alle barn og unge. 

Noen fagfolk snakker om «problematisk skole­fravær» som om dette var en homogen gruppe, noe som ikke er situasjonen. Et barn som skulker skolen fordi det har mer lyst til å gjøre noe annet, må møtes på en helt annen måte enn et barn som strever med skolevegring, også omtalt som ufrivillig skolefravær. Årsaken til at det også omtales som ufrivillig skole­fravær er at barna ønsker å gå på skolen, men de engster seg i så stor grad at de ikke klarer det. De foresatte vet dette, men selv om de prøver så godt de kan, klarer de ikke å få barnet til å gå på skolen.

Dette er en fortvilende situasjon både for barnet det gjelder og de pårørende. Når fagfolk i en slik situasjon legger sten til byrden ved å tvinge pårørende til å få barnet på skolen,  oppstår det lett konflikter. Slike konflikter kan gjøre vondt verre for barna det gjelder. Identitet og selvtillit trues i enda større grad når barna blir vitne til påkjenningen foreldrene utsettes for. I en slik situasjon vil også deres opplevelse av tilhørighet til skolesamfunnet bli ytterligere svekket.

Å legge ansvaret på barn og foresatte når skolen svikter, er ikke bare uetisk, men også lovstridig. Arv og genetikk kan vi ikke gjøre noe med, men når det gjelder skolen som organisasjon, er det behov for at barns rettsikkerhet blir tatt på større alvor.

Emosjonell trygghet 

Barn som engster seg for å være på skolen er ofte utrygge fordi de savner gode faglige- eller sosiale mestringsopplevelser i skolehverdagen. Alle barn har behov for emosjonell trygghet, og ingen blir tøffere dersom de presses til å hoppe utfor et stup.

Fire av ti som engster seg for å være på skolen har ingen venner der, og halvparten har ingen gode relasjoner til noen voksne på skolen. Når vi samtidig ser at 56 prosent har vært, eller er, utsatt for mobbing, og mer enn halvparten av disse opplever at skolen ikke setter inn tiltak når mobbingen blir avdekket, er det lett å forstå at skolemiljøet oppleves utrygt. 

Når det gjelder faglig mestring, ser vi at 29 prosent kommer til kort allerede i begynneropplæringen når de skal lære bokstavene. Barn som gleder seg til å begynne på skolen, står dermed i fare for å oppleve nederlag allerede de første månedene på skolen. Å lære de store og små bokstavtegnene samtidig, er for vanskelig for mange barn på dette alderstrinnet, og følgen blir at de får lese- og skrivevansker grunnet usikker bokstavkunnskap. Fra fjerde klassetrinn er man avhengig av gode lese- og skriveferdigheter for å mestre det teoretiske arbeidet på skolen. Således blir gapet mellom egen mestringsevne og skolens krav og forventninger bare større og større.

Forebygging er mulig 

Skolen som organisasjon må endres, slik at man i større grad evner å ta hensyn til mangfoldet i elevgruppen. Barn og unge utgjør ingen homogen gruppe, og de må derfor ikke behandles som om dette er situasjonen. En høy andel av elevgruppen vil for eksempel tjene på mer fysisk aktivitet og større bruk av praktiske innfalls­vinkler i læresituasjonen.

I barnetrinnet må det tas hensyn til at i barnegruppen er det ofte et spenn på to år i kognitiv-, sosial- og emosjonell modenhet. Leken må i større grad inn i skolen, og brukes bevisst som innfallsvinkel med tanke på sosialt samhold og trivsel. Lek kan også være et godt utgangspunkt for læring. Mindre barnegrupper gir større mulighet for god klasseledelse. Dette igjen gjør det lettere å få gode relasjoner til elevene, skape sosialt samhold i elevgruppen, og etablere et godt samarbeid med de pårørende. Det bør settes en grense på maks 20 elever i barnetrinnet, og 24 elever i ungdomstrinnet. 

Samtidig bør det legges bedre til rette for prosjekt­arbeid i barnetrinnet og flere valgfag i ungdomstrinnet, slik at alle får mulighet til å fordype seg i egne interesseområder. Dette vil ikke bare kunne føre til økt motivasjon, engasjement og trivsel i skolehverdagen, men også skape større samhold i elevgruppen.

Hva kan gjøres?

Alle skoler må ha en handlingsplan for skolevegringsproblematikk. Det første man må gjøre er å snakke med barnet og de foresatte, og lytte til det de har å si. På denne måten får man innsikt i hvorfor eleven engster seg for å være på skolen.

85 prosent av elever som strever med skolevegring opplever at skolen er et utrygt sted å være, og seks av ti strever med det faglige arbeidet. For disse må det legges til rette for et inkluderende og tilpasset undervisningsopplegg, slik de henhold til skolens målsetting faktisk har rett på. 

Barn som mestrer sosialt og faglig trives, får økt mestringstillit og motivasjon for videre læring. Vi har opplæringsrett i Norge, men dette betyr ikke at opplæringen nødvendigvis må tilrettelegges innenfor skolenes fire vegger. Skolen er når alt kommer til alt, bare et sted å være. Elever som er hjemme fordi dette stedet framstår som så utrygt og ekskluderende at de ikke våger å være der, har fortsatt rett til opplæring. 

Historien har lært oss at pedagogiske program alene ikke er løsningen. I lys av dette bør det være til ettertanke at mange som tidligere strevde med skolevegring, trives på skolen når de begynner på ny skole. Det bør også være til ettertanke at i slike situasjoner får de foresatte, som tidligere ble stemplet som vanskelige, de beste skussmål. 

Løsningen er dermed ikke å forandre barna eller deres foresatte, men skolen som organisasjon. Fra å ha et individ- og familieperspektiv, håper jeg politikere og fagfolk snart innser at vi må bevege oss mot et samfunns- og rettighetsperspektiv. Det haster! •

Dette er en kronikk og uttrykker skribentens holdninger og meninger.